Høyre ble dannet like etter Venstre under forfatningsstriden i 1884. Å avgrense statens makt overfor det enkelte mennesket, har vært et gjennomgangstema i Høyres politikk gjennom partiets historie.[7][8] Høyre anser seg selv som et borgerlig parti.[9]
Høyre går inn for en åpen markedsøkonomi med lavere skatter og avgifter og mindre byråkrati. Historisk sett har partiet ønsket å holde tilbake på den offentlige pengebruken. Partiet har vært opptatt av lov og orden og landets forsvar, og Høyre har støttet norsk medlemskap i både NATO og EU.[10] Høyre er mer postive til internasjonalt samarbeid enn en del andre partier i den konservative partifamilien i Europa.[11]
«Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.»
Politisk plattform
Høyre presenterer seg som et sosialt reformparti som arbeider innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter. Høyre står i en forholdsvis liberal konservativ tradisjon i Norge, til forskjell fra mer nasjonalt eller religiøst orienterte konservative i Vest-Europa. Partiet har lenge rommet både verdikonservative og mer liberalkonservative fløyer. Fra 1960-årene har de liberalkonservative innslagene blitt mer fremtredende. Høyre i dag bekjenner seg først og fremst til en burkeansk konservativ tradisjon. Liberale rettigheter nedfelt i Grunnloven, som ytringsfriheten, personvernet og næringsfriheten, har således fått en viktig plass i Høyres verdigrunnlag.
Høyres politiske plattform vektlegger blant annet følgende saker:
Sikre stabile og gunstige rammevilkår for et fritt og nyskapende næringsliv
Lavere skatter og avgifter
Økt satsing på samferdsel
Økt satsing på forskning
Økt fokus på kunnskap og læring i skolen
Et sterkt og effektivt forsvar
Effektiv håndhevelse av lov og orden
Økt satsing på kvalitet og kompetanse i omsorgstjenestene
Redusere offentlig intervensjon i privatpersoners liv og virke
Fremme respekt, åpenhet og toleranse i samfunnet
Verne om klima og miljø
Likestille offentlige og private tjenesteytere gjennom fritt offentlig finansiert brukervalg
Sette grenser for politikk og prioritere kjerneoppgavene sterkere
Historie
Emil Stang ble Høyres første formann.
Litografi: Frederik Klem/Trondheim byarkiv
Høyres røtter spores gjerne tilbake til den ikke-adelige embedsstanden og borgerskapet, som i kraft av sin administrative erfaring og sosiale status dominerte i norsk politikk frem til rundt 1870.[12]
Det store politiske spørsmålet i Norge i 1880-årene var forfatningsstriden; spørsmålet om kong Oscar II hadde et absolutt veto i grunnlovssaker, eller om det norske Stortinget kunne overprøve det. Mellom 1882 og 1884 ble det etablert såkalte grunnlovsforeninger, uavhengige av hverandre, en rekke steder i landet. Grunnlovsforeningene samlet velgere som mente at kongens veto var endelig, ellers ville det forrykke balansen mellom den lovgivende og utøvende makt. De delte en konservativ tolkning av grunnloven og maktfordelingsprinsippet. Velgere som var av motsatt oppfatning, samlet seg i såkalte 17. mai-foreninger, forløpere til partiet Venstre.[13]
Etter at det landsdekkende partiet Venstre ble dannet den 28. januar 1884, gikk 174 grunnlovsforeninger sammen om å danne De konservative foreningers sentralstyre, også kalt Det konservative parti eller Det konstitusjonelle parti, den 25. august 1884. Navnet «Høyre» ble i begynnelsen brukt nedsettende av politiske motstandere. Høyre hadde ikke like stor organisasjonskontinuitet som Venstre, men mange hadde erfaring fra indremisjonen, avholdsbevegelsen og yrkesorganisasjoner. Emil Stang ble valgt til partiets formann, foran den mer konservative Christian Selmer.[13] Stang slo fast at «Høyre skulle være et sosialt reformparti som arbeidet innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter.»[14] Dette åpnet for samarbeid med den moderate delen av Venstre.[13]
Frem til 1905 søkte Høyre å bevare personalunionen med Sverige, forutsatt Norges likestilte rolle. Partiet motsatte seg derfor Venstres mer utfordrende politikk av hensyn til sikkerhets- og handelspolitiske interesser. Stang var statsminister i rene Høyre-regjeringer 1889–1891 og 1893–1895, i et forsøk på å utbre en forsonende holdning til Sverige. Et lignende forsøk på en såkalt samlingspolitikk ble utøvd av statsminister Francis Hagerup 1895–1898 og 1903–1905. For å skape et bredere parlamentarisk grunnlag, gikk Høyre og moderate Venstre-folk sammen i valgsamarbeidet Samlingspartiet foran stortingsvalget i 1903. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Samlingspartiet ønsket forhandlinger med Sverige fremfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. Prosjektet overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet, men fikk sin arvtager i samarbeidet med Frisinnede Venstre noe senere.
Internt i Høyre markerte partileder og statsminister Francis Hagerup seg som den viktigste pådriveren for innføring av kvinnelig stemmerett helt fra dette ble en viktig politisk sak i Norge, og Hagerup var både medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening.[15]
I årene rundt 1900 tok Høyre initiativ til å bygge ut et moderne samferdselsnett, med veier og jernbane. Etter første verdenskrig ble det i første rekke Høyres oppgave å gjenreise statens finanser. På 1920-tallet gikk Norge inn i parikrisen i forsøket på å gjenopprette kroneverdien etter gullstandarden, og både stat og kommuner slet med stor gjeld. Statens finanser var først i 1936 blitt så gode at Høyre-regjeringen anså det forsvarlig å iverksette eget prinsippvedtak fra 1923 om innføring av alderstrygd.
Fra 1935 startet en langvarig periode hvor Arbeiderpartiet styrte, og de borgerlige partiene var lite samlet. Med Kings Bay-saken i 1963 endret dette seg da Høyres John Lyng maktet å danne en regjering, riktignok kortvarig. Fra og med 1965 var borgerlige samlingsregjeringer igjen vanlig med Høyre som deltaker, men ikke i lederrollen. Per Borten (Sp) og Lars Korvald (KrF) ble statsministre i de to første relativt varige, borgerlige regjeringer etter krigen. Først med den såkalte høyrebølgen i Europa fikk norske Høyre igjen stor oppslutning, under trioen Erling Norvik som partileder, Jo Benkow som parlamentarisk leder og Kåre Willoch som statsministerkandidat. Partiet kritiserte regjeringen for å føre dårlig krisepolitikk, og tok til orde for liberalisering av mediepolitikken, åpningstidene osv.
Valget i 1981, hvor Høyre fikk 31,7 %, var Høyres beste siden valget i 1924. Partiets viktigste politiker på 1980-tallet var Kåre Willoch, som var statsminister fra 1981 til 1986. I 1980-årene hadde partiet også sin historiske toppnotering i antall betalende medlemmer, som da var omkring 100 000 personer.
Ved valget i 1997 fikk Høyre 14,3 % – det til da dårligste valget siden 1945. Partiet gjorde imidlertid et godt valg i 2001, og kom i regjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. I 2005 gjorde partiet nok et dårlig valg, og fikk det historisk dårligste resultatet på 14,1 %.
Utover 1980-tallet og særlig 1990-tallet oppstod et stort, konkurrerende høyreparti med Fremskrittspartiet, som Høyre lenge strevde med å avklare sitt forhold til. Med FrPs vekst økte presset på Høyres kompromissvilje. Høyre satt i regjering med partier til venstre for seg selv på den politiske skala, mens Fremskrittspartiet markerte mer rendyrkede høyresaker i opposisjon. Først etter gjenvalget av Jens Stoltenbergs regjering i 2005 ble det realitet i fremstøt for borgerlige samling som også omfattet Fremskrittspartiet.
Oppslutningen om Høyre har variert betraktelig. Størst andel velgere hadde Høyre i 1894 da 49,4 % stemte Høyre; da var det dog kun to partier å velge mellom. Høyre har aldri hatt rent flertall på Stortinget. Høyre gikk betydelig tilbake i mellomkrigstiden, bl.a. som følge av at nye partier kom til. Fra 1945 til 1970 økte partiets oppslutning jevnt og sikkert for så å skyte fart etter valget i 1973.
Etter 2009 etablerte Høyre seg som det klart største partiet på borgerlig side med over 25 % oppslutning i stortingsvalgene i 2013 og 2017. Etter stortingsvalget i 2013 dannet partileder Erna Solberg en regjering utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet, som i januar 2018 ble utvidet med Venstre. I januar 2019 ble regjeringen igjen utvidet med Kristelig Folkeparti. Erna Solberg fikk da en flertallsregjering, som hadde 9 statsråder fra Høyre, 7 fra Frp, 3 fra Venstre og 3 fra KrF. I januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, som dermed er blitt en mindretallsregjering med 12 statsråder fra Høyre, 4 fra Venstre og 4 fra KrF. I stortingsvalget i 2021 fikk regjeringen flertallet imot seg, og Erna Solberg varslet regjeringens avgang.[16]
Erna Solbergs regjering (H, Frp) (16. oktober 2013 –17. januar 2018); (H, Frp, V) (17. januar 2018 –22. januar 2019); (H, Frp, V, KrF) (22. januar 2019 –24. januar 2020); (H, V, KrF) (24. januar 2020–14. oktober 2021)
Valghistorikk
Høyres oppslutning i stortingsvalgene 1945–2009.Høyres oppslutning etter fylke i stortingsvalget i 2009.
Stortingsvalgene: For 1906 Samlingspartiet, som bestod av Høyre og Moderate Venstre-krefter. For 1909-1936 medregnet stemmer på felleslister med Frisindede Venstre.
Kommunevalgene: Inkluderer ikke stemmer avgitt ved flertallsvalg før 1967 og ikke stemmer som tilfalt borgerlige felleslister der Høyre var med i en rekke kommuner.
Høyres velgeroppslutning i prosent i valgkretsene siden 1973:
^Koritzinsky, Theo (1970). Velgere, partier og utenrikspolitikk. Analyse av norske holdninger 1945–1970. Oslo: Pax forlag. s. 140–144.
^Hooghe, Liesbeth, Marks, Gary og Wilson, Carole J. (2002). «Does Left/Right Structure Party Positions on European Integration?». Comparative Political Studies (8): 965–989.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. s. 9–17. ISBN82-02-04990-3.
^abcKaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. s. 32-57. ISBN82-02-04990-3.
Tallene i parentes er prosentvis oppslutning ved Stortingsvalget 2021. Partiene som ikke har prosenttall deltok enten ikke ved sist valg eller hadde mindre enn 0,1% oppslutning.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.png)
