Kvinnelig stemmerett var en av de første store kampsakene for kvinnesaksbevegelsen.^[a] Det oppstod mot slutten av det 19. århundre bevegelser i flere land som kjempet for at kvinner skulle få samme stemmerett som menn, og saken ble i hovedsak drevet frem av liberale stemmerettsforkjempere, både kvinner og menn, delvis med tilknytning til de store liberale partiene på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Kampen for stemmerett var den andre store kvinnesaken etter kampen for rett til utdanning, og i en viss grad en forlengelse av denne kampen. Fra århundreskiftet hadde stemmerettsbevegelsen vokst til en stor og godt organisert internasjonal bevegelse, med Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (nå International Alliance of Women; IAW) som den ledende internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett.

Målet for de tidlige forkjemperne for kvinnelig stemmerett var først å fremst å få slutt på diskriminering av kvinner i forhold til menn, ikke nødvendigvis å innføre allmenn stemmerett. På dette tidspunktet var stemmeretten i mange land begrenset til menn som betalte skatt av en viss størrelse; noen land hadde en gradert stemmerett avhengig av sosiale og økonomiske kriterier. Mange forkjempere for kvinners stemmerett kjempet derfor kun for at kvinner med formue eller lignende skulle få stemmerett.

Stemmeretten ble utvidet til å gjelde kvinner på forskjellige tider i forskjellige land, og i mange tilfeller ble den også trukket tilbake etter noen år. Det var også vanlig at kvinner hadde strengere vilkår for å få stemmerett enn menn, for eksempel ved at bare gifte kvinner fikk retten. Solsikken og fargen gul(l), som symboliserte opplysning, ble tidlig det fremste symbolet for den liberale stemmerettsbevegelsen i USA og internasjonalt, og ble bragt til Norge i 1890-årene som symbol for Norsk Kvinnesaksforening og organisasjonens avleggere.

I engelskspråklige land oppstod det etterhvert et skille mellom begrepene suffragist og suffragette. Suffragist var det eldste og generelle begrepet for stemmerettsforkjempere, og betegnet etterhvert den moderate fløyen med organisasjoner som britiske National Union of Women’s Suffrage Societies som omtalte seg selv som «law-abiding», de amerikanske liberale stemmerettsorganisasjonene og store internasjonale stemmerettsorganisasjoner som Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen. Suffragette betegnet i britisk historie fra 1908 den radikale og i kvinnebevegelsen svært omstridte organisasjonen Women's Social and Political Union (WSPU) som ble kjent for sivil ulydighet og direkte aksjoner. Suffragettene var uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen, og de ble nektet medlemskap i kvinnestemmerettsalliansen.

I Norge ble stemmerettsbevegelsen drevet frem av Norsk Kvinnesaksforening og dens avleggere, som stod nær Venstre, som arbeidet med reformistiske virkemidler for lovreformer, og som var med i kvinnestemmerettsalliansen sammen med de britiske og amerikanske moderate suffragistene.

I Sverige ble stemmerett for skattebetalende kvinner innført med frihetstiden i 1718, men ble trukket tilbake i 1771. Det første stedet som innførte kvinnelig stemmerett var New Jersey. Der ble det innført i 1776, men trukket tilbake i 1807. Pitcairnøyene var neste sted, i 1838. Deretter kom Sør-Australia i 1861, og så fulgte forskjellige delstater i USA.

Det første politiske systemet der kvinnelig stemmerett ble innført uten begrensninger, var New Zealand, rett før valget i 1893. Dette omfattet bare stemmeretten; det gikk enda noen år før kvinner kunne stille til valg. Sør-Australia var det første stedet som tillot kvinner å stille til valg til den lovgivende forsamlingen, i 1894, 33 år etter at kvinnelig stemmerett i lokalvalg ble innført.

Det første europeiske landet som innførte kvinnelig stemmerett var Finland (den gang en del av Tsar-Russland), som innførte allmenn stemmerett og rett til å stille til valg i 1906. Landet fikk i 1907 verdens første kvinnelige medlemmer av en nasjonalforsamling, da 19 kvinner ble valgt inn i Lantdagen. Norge fulgte etter som første selvstendige land i verden til å gi kvinner stemmerett, i 1913. Danmark innførte kvinnelig stemmerett i lokalvalg i 1908 og i nasjonale valg i 1915.

Under første verdenskrig endret holdningen til kvinners evner og muligheter seg i flere vestlige land, fordi kvinner ble satt inn i tradisjonelle mannsyrker for å fylle opp plassene til de som var sendt til fronten. I 1918 innførte Storbritannia stemmerett etter nesten samme vilkår som for menn (fulle rettigheter ble gitt i 1928), mens kvinner i Tyskland fikk samme rett som mennene. I 1920 ble kvinnelig stemmerett innført i USA, og deretter fulgte de fleste vestlige land frem mot andre verdenskrig. Et unntak var Frankrike, som først kom etter i 1944. Året efter kom blant andre Japan og Ungarn.

De siste vestlige land hvor kvinner fikk stemmerett var Sveits (på føderalt nivå i 1971 og lokalt nivå i den siste kantonen i 1990) og Liechtenstein (1984). Det er fortsatt noen få land som ikke har kvinnelig stemmerett, de fleste av dem med basis i visse tolkninger av Koranen. Bhutan skiller ikke mellom kvinner og menn, men da landet har et prinsipp om én stemme per eiendom fører dette til at mange kvinner i realiteten ikke har stemmerett.

Innføringen av kvinnelig stemmerett skjedde gradvis, etter at også menn hadde fått økt stemmerett i årene før. Frem til 1898 hadde menn begrenset stemmerett i Norge, dvs. at bare menn med en viss skattbar inntekt hadde stemmerett. Først da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og endelig allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg i 1913.^[2] Sentralt i den norske stemmerettskampen stod godt organiserte kvinnesaksorganisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening og ad hoc-organisasjonen Landskvindestemmeretsforeningen, med Gina Krog som sentral pådriver og grunnlegger.^[3]

I og med at kvinner ikke kunne stemmes inn på Stortinget før etter 1913, var det menn som måtte stå for grunnlovsforslaget om endring. De fire som sto for det var alle fra Sørlandet.

Landene hvor kvinner ikke har stemmerett, eller som har forskjellige regler for kvinner og menn, er:

• Brunei – ingen generell stemmerett på statlig nivå siden 1960-tallet, verken for kvinner eller menn. Begge kjønn kan stemme ved lokale valg. Kvinner ble opprinnelig innvilget stemmerett fra 1959.
• De forente arabiske emirater – begrenset stemmerett for begge kjønn, kvinner er underrepresentert.
• Vatikanstaten – ingen stemmerett for kvinner. Paven velges av et konklave som utgjøres utelukkende av menn.

Nylig innført:

• Saudi-Arabia innførte stemmerett for kvinner i kommunevalg i 2015 med første valg 12. desember.^[4]
• Kuwait innførte kvinnelig stemmerett i 2005.
• Enkelte lokalsamfunn i sveitsiske kantoner er kjent for frem til 1970-tallet å ha tviholdt på skikken med at stemmegivning ble foretatt ved å løfte sverdet i opp i lufta. Dette ble brukt som et argument mot kvinnelig stemmerett, ettersom kvinner ikke bar sverd.

Den liberale kvinnesaks- og kvinnestemmerettsbevegelsen tok i 1867 solsikken og fargen gull (gul) som symboler. Solsikken og gull/gul er dermed kvinnesakens og kvinnestemmerettsbevegelsens eldste symboler. Gull ble ofte brukt sammen med hvitt. Denne symbolikken ble videreført av Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen som ble etablert i 1904 og ble brukt av mange «borgerlig-liberale» kvinnesaks- og stemmerettsorganisasjoner internasjonalt. Gull og hvitt ble dermed de dominerende fargene i den etablerte internasjonale kvinnestemmerettsbevegelsen, også omtalt som suffragister. Den norske borgerlige kvinnesaksbevegelsen – Norsk Kvinnesaksforening og Kvindestemmeretsforeningen – tok solsikken og gull–hvitt (solsikke på hvit silkefane) som symboler i 1894 etter initiativ fra Gina Krog, etter forbilde av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Den norske kvinnesaksbevegelsen var sterkt inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA og Gina Krog tok tidlig til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å kjempe for likestilling av kvinner og menn.^[6]

Farger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for USAs uavhengighetserklæring, bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det demokratiske landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også opplysning, det erklærte målet for USAs liberale (mainstream) stemmerettsbevegelse

Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary^[7]

Flere andre symboler har vært brukt i ulike land. I USA brukte noen stemmerettsforkjempere også kombinasjonen lilla, hvitt og gull, mens andre brukte gull og blått. Fargen gull var den eneste som var felles for alle stemmerettsforkjempere i USA, og var også den eldste fargen.^[8]

Den dominerende britiske suffragistorganisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies (NUWSS), ledet av Millicent Fawcett, brukte rødt, hvitt og grønt som sine farger. Den radikale og i kvinnebevegelsen omstridte organisasjonen Women's Social and Political Union (WSPU), som ble kalt suffragetter i kontrast til den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen (suffragistene), brukte fra 1908 et symbol med lilla, hvitt og grønt («suffragettefargene» eller «suffragetteflagget»).^[8] Suffragettene var uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen, og ble etter påtrykk fra suffragistlederen Millicent Fawcett nektet medlemskap i Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen.

I 2013 markeres det offentlige Stemmerettsjubileet i Norge, ettersom det er hundre år siden kvinnelig stemmerett ble innført. I den forbindelse blir det fokusert på «fire store» i kvinnesakshistorien på 1800-tallet og under stemmerettskampen: Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen.^[9]

• (en) Women's suffrage – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• A World Chronology of the Recognition of Women's Rights to Vote and to Stand for Election, Den interparlamentariske union (IPU)
• Kvinner og stemmerett – artikkel om kvinners stemmerett i Norge fra Lokalhistoriewiki
• Kvinnenes vei til stemmerett, artikkel hos Norgeshistorie.no