Etter stortingsvalget 2013 varslet statsministeren at han ville søke avskjed for regjeringen etter fremleggelsen av statsbudsjettet 14. oktober 2013.[3] Stoltenberg søkte og fikk innvilget avskjed i ekstraordinært statsråd den 14. oktober 2013.[4] Regjeringen fortsatte som forretningsministerium inntil Erna Solbergs regjering under ledelse av Høyres leder Erna Solberg overtok 16. oktober 2013.[5]
Bakgrunn
Dette var første gang siden samlingsregjeringen etter krigen at Arbeiderpartiet gikk til valg med et regjeringsalternativ som innebar samarbeid med andre partier. På siste halvdel av 1900-tallet hadde Arbeiderpartiet hatt regjeringsmakten i lange perioder, men ofte med mindretall i Stortinget. Foran dette valget inngikk partiet imidlertid et samarbeid med Sp og SV med formål å kunne danne en flertallsregjering, som en motvekt til den borgerlige Bondevik II-regjeringen.
Dette var også første gang Sp inngikk et regjeringssamarbeid med partier som befant seg til venstre for seg på den politiske høyre–venstre-aksen. Tidligere hadde partiet sittet i regjering en rekke ganger, men da i ulike konstellasjoner med partiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
For SV var dette første gang i partiets historie at det tok sete i en regjering.
Soria Moria-forhandlingene
Etter valgseieren 12. september ble de tre partiene enige om å innlede regjeringsforhandlinger på Soria Moria Hotell og konferansesenter. Forhandlingene begynte 26. september og ble avsluttet med en pressekonferanse der regjeringserklæringen ble presentert den 13. oktober.
Regjeringspartiene gikk til valg på full barnehagedekning og makspris i barnehagene. Full barnehagedekning for alle som ønsket barnehage ved barnehageårets start, ble med få unntak oppnådd i 2009.[6] Barnehagedekningen for barn fra ett til og med fem år var 76 % i 2005 og 90 % i 2013. For barn i alderen ett til to år økte dekningen i samme periode fra 54 % til 80 %. I 2012 ble kontantstøtten for to-åringer avviklet.[7]Fedrekvoten ble utvidet i flere omganger under denne regjeringen, fra fem til seks uker i 2006, til ti uker i 2009, til tolv uker i 2011 og til 14 uker i 2013.[8]
Pensjonsreformen
Etter valget i 2005 ble arbeidet med pensjonsreform blant de høyest prioriterte oppgavene, blant annet gjennom levealdersjustering av alminnelig alderspensjon i 2010, og fra 2011 i arbeidet for å få til en reform av de uføretrygdedes alderspensjonsregler.[9]
Høsten 2006 tok Norge initiativ til en prosess utenfor Våpenkonvensjonen for å få til et forbud mot klaseammunisjon.[10] 49 stater deltok på en konferanse om klaseammunisjon i Oslo i februar 2007, sammen med representanter for FN, Røde Kors og Cluster Munition Coalition – koalisjonen av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeidet for et forbud. 46 av statene sluttet seg til en politisk erklæring om å forhandle frem et nytt internasjonalt instrument som skulle forby bruk av klaseammunisjon innen utgangen av 2008. Dette ble gjort gjennom en serie internasjonale konferanser frem til sluttforhandlingene i Dublin i mai 2008 der 107 stater deltok. Konvensjonen om klaseammunisjon ble undertegnet av 94 stater i Oslo 3. desember 2008. Den trådte i kraft 1. august 2010 etter at 30 stater hadde ratifisert. Per april 2022 har 110 stater ratifisert og ytterligere 13 stater signert konvensjonen.
«Månelandingen»
I Soria Moria-erklæringen nedfelte regjeringspartiene at bygging av gasskraftverk kun skulle gjøres hvis CO₂ ble fjernet.[11] I 2006 fikk Statoil konsesjon til å bygge gasskraftverk på Mongstad under forutsetning at det ble bygget et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂.[12]
I sin nyttårstale i 2007 kalte statsminister Stoltenberg prosjektet «vår månelanding», med referanse til president Kennedys tale i 1961 der han sa at «USA vil forplikte seg til, før 60-årene er over, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden».[13] I 2009 var de stipulerte kostnadene med CO₂-fangst og lagring kommet opp i 25 milliarder kroner. I 2010 bestemte regjeringen seg for å utsette anlegget med to år, til stor protest fra miljøorganisasjonene.[14] I 2012 åpnet et testanlegg, til en kostnad på 5,2 milliarder kroner. Stoltenberg åpnet anlegget.[15] I september 2013, like før regjeringen gikk av, informerte den om at et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂ ikke ville bli bygget på Mongstad.[16]
I sin selvbiografi tok Stoltenberg selvkritikk på bruken av begrepet «månelanding», men han stod ved det som faktisk var gjort for å forbedre CO₂-fangst og lagring.[17]
Regjeringens budsjettforslaget for 2009 var et ekspansivt budsjett med en økning i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på om lag 14 milliarder kroner fra 2008 til 2009.[18]
Den 24. oktober 2008 vedtok Stortinget, basert på forslag fra regjeringen, en tiltakspakke der bankene fikk anledning til å bytte obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) – i realiteten obligasjoner basert på boliglån med maksimalt 60 prosent lån – mot statsobligasjoner. Ordningen hadde en ramme på 350 milliarder kroner og skulle sikre kredittilførsel til bankene. Den 23. november 2008 foreslo regjeringen å utvide den alminnelige garantiordningen i Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) med inntil 50 milliarder, til 110 milliarder kroner. Hensikten var å sikre eksportbedrifter kontrakter og øke investeringene i Norge.
Den 26. januar 2009 foreslo regjeringen nye finanspolitiske tiltak for 20 milliarder kroner. Av dette var nesten 17 milliarder kroner nye tiltak på budsjettets utgiftsside, og drøyt 3 milliarder kroner målrettede skatteletter for næringslivet. Mange av utgiftstiltakene var rettet mot å øke vedlikeholdsarbeidet i offentlige bygg. Den 8. februar 2009 foreslo regjeringen «Bankpakke 2» som innebar å etablere to nye fond med en samlet kapital på 100 milliarder kroner – Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. Finansfondet skulle støtte kapitalstrukturen i bankene, mens obligasjonsfondet skulle støtte markedet for selskapsobligasjoner. Den 15. mai 2009 presenterte regjeringen det reviderte nasjonalbudsjettet. For å dempe oppgangen i ledigheten økte bruken av oljepenger i økonomien med ytterligere 9,5 milliarder kroner, i forhold til tiltakspakken fra januar.
I 2011 deltok Norge i en militæroperasjon i Libya under borgerkrigen i landet. 17. mars 2011 ble FNs sikkerhetsråd enig om resolusjon 1973 som tillot en militær intervensjon i Libya. Norske fly slapp 588 bomber mot ulike mål i landet.[19] I forbindelse med offentliggjøringen av det norske Libya-utvalget sin evalueringsrapport om norsk krigsdeltakelse i Libya, kom det frem at norske fly bombet Gaddafis hovedkvarter under krigen, til tross for at den norske regjeringen sa at deres mål ikke var å styrte Gaddafi-regimet.[20] Stoltenberg ble kritisert for at han ikke ville vedgå at Norge med sin Libya-bombing faktisk var i krig, til tross for at Forsvarsdepartementet mente det motsatte. Han sa «Jeg mener norske soldater ikke var legitime mål i den væpnede konflikten. Det kan være ulike juridiske vurderinger, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde endret hovedkonklusjonen, nemlig at vi skulle følge opp FN-vedtaket og beskytte sivile i Libya.»[21]
Forhandlingene etter stortingsvalget 2005 førte til at Arbeiderpartiet fikk ti statsråder inkludert statsministeren, mens SV fikk fem statsråder og Senterpartiet fire. Regjeringen besto ved tiltredelsen 17. oktober 2005 av ti menn og ni kvinner.
Ved stortingsvalget 2009 økte Arbeiderpartiet sitt mandattall på Stortinget med tre og fikk dermed 64 representanter. SV fikk 11, en tilbakegang på fire, mens Senterpartiet beholdt sine mandater. Forhandlingene mellom de tre partiene resulterte i at regjeringen ble utvidet med ett medlem. Arbeiderpartiet fikk da tolv ministre, mens SV og Senterpartiet fikk fire hver. Kjønnsfordelingen etter dette ble 10–10.
Etter 2009-valget sa Kristin Halvorsen fra seg posten som finansminister, og denne gikk da til Arbeiderpartiets Sigbjørn Johnsen. I tillegg opprettet regjeringen en egen statsrådsstilling for samordning ved Statsministerens kontor – en stilling som erstattet den statssekretærstillingen som stod for forberedelse av regjeringsmøtene og koordineringen av det politiske avklaringsarbeidet mellom departementene.
Den første endringen i regjeringen skjedde 29. september 2006 da næringsminister Odd Eriksen overlot plassen til Dag Terje Andersen. Eriksen opplyste at årsaken var hensynet til barna. Han gikk over til å bli leder av Arbeiderpartiets fylkesråd i Nordland.[25][26]
2007
21. september 2007 ble det endringer blant Senterpartiets statsråder. Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen gikk av, og ble erstattet av kommunal- og regionalminister Åslaug Haga. Magnhild Meltveit Kleppa kom ny inn og tok over Hagas ministerpost. Også Enoksens avgang ble begrunnet med familiehensyn, men det ble også spekulert i at han samarbeidet dårlig med andre statsråder og viste lite handlekraft.[27][28]
Neste skifter kom 18. oktober samme år. Øystein Djupedal (SV) gikk av som kunnskapsminister og ble erstattet av to partifeller. Bård Vegar Solhjell fikk ansvaret for barnehage- og opplæringssaker og den generelle administrasjonen av departementet, mens Tora Aasland fikk ansvaret for universitet- og høgskolesaker, forskningssaker, studiefinansieringssaker og fagskoleutdanningssaker. Helen Bjørnøy gikk samtidig av som miljøvernminister. For at ikke SVs antall statsråder skulle øke, ble Bjørnøys departement overtatt av Erik Solheim, som også fortsatte som utviklingsminister i Utenriksdepartementet. Samme dato gikk Karita Bekkemellem av som leder av Barne- og likestillingsdepartementet. Hennes post ble overtatt av Manuela Ramin-Osmundsen, som også fikk ansvaret for Seksjon for anti-diskrimineringsarbeid i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.[29]
De to SV-statsrådene hadde vært utsatt for mye kritikk, og utskiftingene ble sett på som partiets reaksjon på et dårlig resultat i kommunevalget samme høst.[30] Årsaken til Bekkemellems avgang var mer uavklart, ettersom hun selv opplyste at hun gjerne hadde villet fortsette.[31]
2008
Ramin-Osmundsens statsrådsperiode ble kort. Allerede 15. februar 2008 måtte hun trekke seg på grunn av uryddigheter ved tilsettingen av nytt barneombud. Kulturminister Trond Giske fikk midlertidig ansvar for Barne- og likestillingsdepartementet inntil Anniken Huitfeldt kom inn som ny statsråd 29. februar.[32][33][34]
20. juni 2008 skjedde flere skifter, både blant Arbeiderpartiets og Senterpartiets statsråder. Dag Terje Andersen gikk fra Nærings- og handelsdepartementet til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Bjarne Håkon Hanssen forlot sistnevnte og gikk over til Helse- og omsorgsdepartementet, som Sylvia Brustad forlot for å overta ansvaret for Nærings- og handelsdepartementet. Åslaug Haga gikk ut av regjeringen, og Terje Riis-Johansen overtok hennes plass som olje- og energiminister. Lars Peder Brekk kom ny inn som statsråd i Landbruks- og matdepartementet.[35]
Hagas avgang kom etter at hun en periode hadde vært sykmeldt etter sterkt mediepress knyttet til flere private forhold. Hun trakk seg samtidig som partileder.[36][37]
2009
Den mest omfattende endringen i sammensetningen av Stoltenberg II skjedde etter stortingsvalget høsten 2009, da elleve av departementene fikk nye sjefer. Kabalen tok såpass lang tid å legge at endringene måtte gjøres i to omganger. 2. oktober gikk to av Arbeiderpartiets statsråder ut av regjeringen for å kunne innta viktige verv i Stortinget: Dag Terje Andersen ble stortingspresident, og Helga Pedersen ble parlamentarisk leder. Midlertidig fikk helseminister Bjarne Håkon Hanssen også ansvaret for Arbeidsdepartementet, mens næringsminister Sylvia Brustad tok seg av Fiskeridepartementet.[38][39]
Endringene for øvrig skjedde 20. oktober og kan oppsummeres slik:[40]
Anne-Grete Strøm-Erichsen overtok bestyrelsen av Helse- og omsorgsdepartementet etter Bjarne Håkon Hanssen.
Trond Giske overtok Nærings- og handelsdepartementet etter Sylvia Brustad.
Anniken Huitfeldt overtok Kultur- og kirkedepartementet etter Trond Giske med unntak av kirkeavdelingen, som ble overført til fornyings- og administrasjonsministeren.
Grete Faremo ble ny statsråd med ansvar for Forsvarsdepartementet (etter Anne-Grete Strøm-Erichsen).
Audun Lysbakken overtok etter Anniken Huitfeldt som statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet og fikk i tillegg ansvaret for integrerings- og mangfoldsavdelingen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Rigmor Aasrud overtok Fornyings- og administrasjonsdepartementet etter Heidi Grande Røys. I tillegg fikk hun ansvaret for kirkeavdelingen i Kultur- og kirkedepartementet og same- og minoritetspolitisk avdeling i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Hanne Bjurstrøm fikk en dobbeltrolle. Hun var nemlig sentral i et pågående arbeid med internasjonale klimaforhandlinger. De første månedene fikk hun derfor en egen statsrådspost med særlige oppgaver på dette feltet. Fra 21. desember 2009 skulle hun så overta styret av Arbeids- og inkluderingsdepartementet (unntatt avdelinger som var tillagt andre statsråder). Rigmor Aasrud hadde ansvaret for Arbeids- og inkluderingsdepartementet i disse månedene.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som hadde vært statssekretær og stabssjef ved Statsministerens kontor i regjeringens første fire år, beholdt samme oppgaver, men ble oppgradert til statsråd.
Innvandringsavdelingen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet ble lagt inn under justisminister Knut Storberget.
2011
Etter at 2010 hadde passert uten endringer i regjeringen, gikk olje- og energiminister Terje Riis-Johansen av 4. mars 2011. Grunnen ble opplyst å være at han ønsket å stille til valg som fylkesordfører i Telemark samme høst. Det var imidlertid klart at han også hadde slitt med flere større saker i departementet, blant annet kraftmastene i Hardanger og renseanlegget på Mongstad. Ny statsråd ble Ola Borten Moe.[41][42]
11. november 2011 gikk så justisminister Knut Storberget ut av regjeringen. Han ble erstattet av forsvarsminister Grete Faremo. Som ny leder av Forsvarsdepartementet kom Espen Barth Eide inn. Samtidig ble det bestemt at Justis- og politidepartementet skulle skifte navn til Justis- og beredskapsdepartementet fra 1. januar 2012.[43] Det ble opplyst av Storberget en tid hadde ønsket å gå av, men at han hadde blitt sittende en tid på grunn av terrorhendelsene 22. juli. Dagen før statsrådskiftet hadde han gitt Stortinget en redegjørelse om hendelsene.[44][45]
2012
5. mars 2012 gikk Audun Lysbakken ut av regjeringen. Årsaken var habilitetsspørsmål rundt tildeling av midler til organisasjoner han hadde hatt nær tilknytning til. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen overtok midlertidig ledelsen av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.[46][47]
23. mars ble det så klart at Inga Marte Thorkildsen ble ny statsråd i dette departementet. SV benyttet anledningen til å gjøre flere andre endringer blant sine statsråder. Tora Aasland gikk av, og Kristin Halvorsen fikk dermed ansvaret for hele Kunnskapsdepartementet. Erik Solheim gikk også ut av regjeringen. Bård Vegar Solhjell overtok hans post i Miljøverndepartementet, mens Heikki Holmås fikk ansvaret for utviklingssaker i Utenriksdepartementet.[48] Både Solheim og Aasland hadde ønsket å bli sittende i regjeringen.[49]
18. juni skiftet Senterpartiets ut to av sine statsråder. Marit Arnstad overtok etter Magnhild Meltveit Kleppa i Samferdselsdepartementet, mens Trygve Slagsvold Vedum overtok etter Lars Peder Brekk i Landbruks- og matdepartementet. Begge skiftene var ventet.[50][51]
De siste skiftene i Stoltenbergs andre regjering skjedde 21. september 2012, da det ble endringer i fem departementer styrt av statsråder fra Arbeiderpartiet:[52]
Hanne Bjurstrøm gikk av som arbeidsminister, og Anniken Huitfeldt overtok posten.
Hadia Tajik kom inn som ny i regjeringen og overtok etter Huitfeldt i Kulturdepartementet.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre overtok som statsråd i Helse- og omsorgsdepartementet.
Anne-Grete Strøm-Erichsen forlot dette departementet og gikk tilbake til sin tidligere plass som forsvarsminister.
Espen Barth Eide som hadde hatt denne posten, ble i stedet leder av Utenriksdepartementet.
Det var etter dette ingen regjeringsmedlemmer bortsett fra statsministeren som hadde hatt samme post i hele regjeringstiden.[53]
Arbeidsdepartementet (Arbeids- og inkluderingsdepartementet til og med 31. desember 2009) (Arbeids- og sosialdepartementet til og med 31. desember 2005)
Regjeringens underutvalg besto av partileder Jens Stoltenberg (Ap), nestleder Bård Vegar Solhjell (SV) og partileder Liv Signe Navarsete (Sp). Senterpartiet var først representert ved Åslaug Haga inntil 20. juni 2008, deretter av fungerende leder Lars Peder Brekk inntil Liv Signe Navarsete ble valgt til partileder på et ekstraordinært landsmøte i partiet 12. september 2008. SV var representert ved Kristin Halvorsen inntil 23. mars 2012. Nestleder Bård Vegar Solhjell representerte SV i regjeringens underutvalg ettersom partileder Audun Lysbakken ikke var medlem av regjeringen.
Endringer i departementsstrukturen
I forbindelse med regjeringsskiftet i 2005 ble det foretatt enkelte endringer i departementsstrukturen, både rene navneendringer og overførsel av saksområder mellom departementene. Disse endringene trådte formelt i kraft fra 1. januar 2006, men statsrådene fikk allerede fra tiltredelsen ansvar for saksfeltene i samsvar med endringene.
Utdannings- og forskningsdepartementet fikk overført ansvaret for barnehagesakene fra Barne- og familiedepartementet, og endret navn til Kunnskapsdepartementet.
Barne- og familiedepartementet endret navn til Barne- og likestillingsdepartementet.
Arbeids- og sosialdepartementet endret navn til Arbeids- og inkluderingsdepartementet og fikk overført innvandringsavdelingen, integrerings- og mangfoldsavdelingen og same- og minoritetsavdelingen fra Kommunal- og regionaldepartementet. Samtidig ble seksjon for alkohol- og narkotikapolitikk overført til Helse- og omsorgsdepartementet.
Moderniseringsdepartementet endret navn til Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
18. oktober 2007 ble det gjort flere statsrådsskifter med konsekvenser for departementsstrukturen:
Kunnskapsminister Øystein Djupedal ble erstattet av Tora Aasland, ny minister for forskning og høyere utdanning, og Bård Vegard Solhjell, ny sjef i Kunnskapsdepartementet med ansvar for barnehage- og grunnopplæringssaker.
Statsråd Erik Solheim overtok samtidig Miljøverndepartementet, samtidig som han beholdt ansvaret for utviklingssaker i Utenriksdepartementet. Helen Bjørnøy gikk av som miljøvernminister.
Manuela Ramin-Osmundsen ble utnevnt til statsråd og sjef i Barne- og likestillingsdepartementet, også med ansvar for anti-diskriminerings-sakene i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
1. januar 2010 ble det opprettet fire nye departementer til erstatning for fire som ble nedlagt: Arbeidsdepartementet (AD) består av det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet med unntak av innvandrings-, integrerings- og mangfolds- og same- og minoritetspolitiske saker. Departementet fikk også ansvar for oppgaver knyttet til offentlige tjenestepensjoner som tidligere lå i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) består av det tidligere Barne- og likestillingsdepartementet og inkluderings- og mangfoldssaker som ble overført fra det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) består av det tidligere Fornyings- og administrasjonsdepartementet med unntak av offentlige tjenestepensjonsordninger, kirkesaker som ble overført fra det tidligere Kultur- og kirkedepartementet og same- og minoritetspolitiske saker ble overført fra det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Kulturdepartementet (KUD) består av det tidligere Kultur- og kirkedepartementet med unntak av kirkesaker. I tillegg fikk Justis- og politidepartementet overført innvandringssakene, med unntak av arbeidsinnvandring, fra det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet.[54]
1. januar 2012 byttet Justis- og politidepartementet navn til Justis- og beredskapsdepartementet. Begrunnelsen var at ansvaret for samfunnets sikkerhets- og beredskapsfunksjoner i fredstid skulle styrkes og tydeliggjøres.[55]
Statssekretærer
Statsministerens kontor
Rita Skjærvik (Ap) – permisjon fra 9. mars til 1. november 2006 og fra 18. januar 2010 til 18. august 2010[56]
Snorre Wikstrøm (Ap) – utnevnt 21. desember 2007, avløste Wetland, avskjed 12. september 2008, utnevnt på nytt 23. oktober 2009, permisjon fra 3. september 2012[57]
Tor Brostigen (SV) – utnevnt 20. november 2009 med virkning fra 1. januar 2010[58]
Henriette Westhrin (SV) – utnevnt 18. oktober 2007, kom fra Miljøverndepartementet. Avskjed 20. oktober 2009, gikk til Barne- og likestillingsdepartementet.
Ole Morten Geving (Sp) – utnevnt 12. oktober 2007, avløste Gram. Avskjed 17. desember 2010.
Samferdselsdepartementet
Lars Erik Bartnes (Sp) – utnevnt 20. oktober 2009, opprykk fra stilling som politisk rådgiver
Geir Pollestad (Sp) – utnevnt 8. oktober 2008, kom fra Olje- og energidepartementet, avskjed i nåde fra 1. oktober 2009,[63] utnevnt på nytt 28. september 2012,[60] avskjed i nåde fra 1. oktober 2013.
Avgåtte statssekretærer i perioden:
Steinulf Tungesvik (Sp) – permisjon fra 17. oktober 2007, avskjed 29. februar 2008
Hege Solbakken (Sp) – utnevnt 3. mars 2008, kom fra Statsministerens kontor, permisjon 29. september 2008 – 29. juni 2009, gikk til Kommunaldepartementet
Guri Størvold (Sp) – utnevnt 12. september 2008 (vikar for Solbakken)
Erik Lahnstein (Sp) – konstituert 17. oktober 2007, opprykk fra stilling som politisk rådgiver, avskjed i nåde fra 4. januar 2010[64], utnevnt på nytt 3. februar 2012[1], til Statsministerens kontor 28. september 2012[60]
Utenriksdepartementet
Utenrikssaker
Gry Larsen (Ap) – utnevnt 24. april 2009, opprykk fra stilling som politisk rådgiver
Krishna Chudasama (Ap) – utnevnt 28. oktober 2005[65], avskjed i nåde 1. desember 2006
Lotte Grepp Knutsen (Ap) – utnevnt 27. mars 2009, opprykk fra stilling som politisk rådgiver, etterfulgte Øie, gikk til Kulturdepartementet 20. oktober 2010
Kirsti Bergstø (SV) – utnevnt 26. november 2010, avskjed i nåde 5. mars 2012[76]
Henriette Westhrin (SV) – utnevnt 20. oktober 2009, avskjed i nåde 30. mars 2012
^«Libya» (på norsk). FN-sambandet. Besøkt 20. april 2022. «Norge deltok med kampfly i militæroperasjonen i Libya i 2011. De norske kampflyene slapp 588 bomber mot ulike mål i Libya.»
^Forsvarsdepartementet (13. september 2018). «Libya-rapporten». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 20. april 2022.
.jpg)
.JPG)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
