Nikolai Astrup
Født		30. aug. 1880[1][2][3][4] Bremanger
Død		21. jan. 1928[2][5][6][7] (47 år) Førde
Beskjeftigelse		Kunstmaler, grafiker
Utdannet ved		Académie Colarossi Statens håndverks- og kunstindustriskole
Ektefelle		Engel Astrup (1907–1928) (avslutningsårsak: personens død)
Mor		Petra Constanse Lodtz Astrup
Barn		Turi Astrup
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Ålhus kirke (1928)[8]
Utdannelse		Harriet Backers malerskole. Academié Colarossi Paris
Kjente verk		«Marsmorgen», «Priseld», «Maimåne», «Vårnatt i hagen», «Fugl på sten»
Inspirert av		Harriet Backer, Christian Krohg, Theodor Kittelsen, Henri Rousseau, Arnold Böcklin, John Constable, Hiroshige, Katsushika Hokusai
Inspirerte		Michaloff Wigdehl, Bernt Tunold, Nils Krantz
Utstilling		Debututstilling 1905
Innkjøpt		KODE 4, Nasjonalgalleriet, Astruptunet
Nikolai Astrup på Commons

Nikolai Johannes Astrup (1880–1928) var en norsk maler, tegner og grafiker. Han er en av de mest særpregede billedkunstnerne i norsk kunsthistorie og var ved siden av Edvard Munch en vesentlig fornyer av grafikk i Norge.

Astrup er kjent for sine landskaps- og naturbilder fra Jølster i Vestland. Han fant størsteparten av sine motiver i hjembygden Jølster, og han brukte samme motiv flere ganger i forskjellige varianter. Han fremstilte naturen og folkelivet med frodighet og fantasi. Astrup var dyktig til å fremstille nyansene i naturfargene, særlig grønnfargene som preger vår og sommer i det grøderike, fuktige klimaet på Vestlandet. Han var særlig opptatt av å gjenskape følelser og stemninger. Det indre sjelelivet var viktig for Astrup, som aktivt brukte sine egne barnetegninger og barndomsminner i kunsten. Mange av bildene hans er preget både av det symbolske og av en barnlig enkelhet.

Naturbildene hans har realistiske, naturalistiske og abstrakte trekk. Med sin naturinnlevelse sto Astrup til dels utenfor kunstutviklingen i samtiden og utenfor de toneangivende miljøene. Han beskrev seg selv som den mest sted- og jordbundne maleren i landet. Tresnitt var lite brukt i Norge da Astrup tok i bruk teknikken, det var stort sett bare Munch som hadde brukt teknikken med godt resultat.

Astrup var godt orientert om det som foregikk i europeisk kunst og var påvirket av samtidens kunst, blant annet gjennom mange studieturer til utlandet.

Man kan ikke bli maler, bare for å vise frem lekre farver. Det mener jeg de mange unge malere som er elever av Matisse gjør. Nei, først stemningen – så farvene, for å få stemningen frem.

Nikolai Astrup^[9]

Hans kone Engel Astrup var tekstilkunstner. Astrup og familien levde i trange kår på en liten gård ved Jølstravatnet. Han var hele livet plaget av astma, og han døde av lungebetennelse 47 år gammel. Gården, Astruptunet, er nå en del av Sogn og Fjordane Kunstmuseum som også eier en del av Astrups verk. Sparebankstiftelsen DNB kjøpte Jon Christian Brynhildsens store Astrup-samling som har fast visningsplass på KODE 4 i Bergen.

Nikolai Johannes Astrup ble født 30. august 1880 i Bremanger^[10] i daværende Nordre Bergenhus amt. Nikolai Astrups mor var Petra Constance Lodtz (1860–1930), datter av hanskefabrikanten Peder Mørch Lodtz i Bergen, og Nikolais far var Christian Astrup (1844–1919).^[11] Faren Christian var født i Grue, Hedmark.^[12] Astrup-navnet hadde vært i Norge siden fogden Niels Astrup kom fra Danmark i 1707.^[13] Alle forfedrene i Norge hadde vært prester, fogder eller sorenskrivere.^[14]

Faren var sogneprest i Jølster fra 1883 til 1916, med prestegård på Ålhus like ved Ålhus kirke. Familien flyttet dit fa Nikolai Astrup var 3 år gammel.^[10] Bygdefolket opplevde Astrup som strengere enn forgjengeren Johan Greve. Ved unionsoppløsningen i 1905 talte sogneprest Astrup for at menigheten burde stemme for kongedømme med en dansk prins som konge.^[15] Farens brødre Nils Astrup og Hans Jørgen Synnestvedt Astrup var misjonsprester i Zululand (i det senere Sør-Afrika).^[16] Astrup fikk avsmak for den stive og strenge kristendommen faren representerte.^[17] Etter at faren døde i 1919 var Nikolais mor mye på Sandalstrand hos Nikolai.^[12]

Nikolai Astrup var eldst av 14 søsken; den yngste søsteren ble født i 1908.^[18] Søsteren Petra Kristine (født 1888) var mor til kunstmaler Anna Margrethe Norum, kjemiker Otto Bastiansen og forretningsmann Peter Bastiansen.^[15] Nikolais brødre Peter, Kristian og Johannes ble prester.^[19][15]

Han gikk først i folkeskole hos lensmannen og han leste latin hos faren. Faren var en ivrig riksmålsmann ("det almindelig språk ...som Gud har givet oss") og lærte Nikolai å snakke pent og skrive dansk. Senere reiste Nikolai til Gloppen der presten Lunde holdt skole for gutter som skulle videre til middelskolen. Lensmannens datter malte og oppmuntret Nikolai.^[20][10] Prestegården var både bosted og en vanlig gård i drift der Astrup som guttunge lærte praktisk gårdsarbeid. Prestegården var relativt fattigslig og våningshuset var delvis råttent og forfallent.^[21]

Det var forventet at han som eldste sønn skulle bli prest som sin far eller sorenskriver, slik det var vanlig i Astrup-slekten. Nikolai ble sendt til Trondheim katedralskole i 1895 med sikte på en karriere i kirken, men studiene ved katedralskolen lå ikke for ham.^[20] Han utmerket seg bare i naturkunnskap og i oppførsel. Katedralskolens protokoller vitner om mye fravær, delvis på grunn av sykdom. Astrups karakterer var dårligst i klassen, og blant de dårligste det året.^[16][22]

Astrup-biograf Øystein Loge antyder at fraværet skyldes turer til Trondhjems Kunstforening,^[16][22] der Astrup kunne se malerier av J.C. Dahl, Adolph Tidemand, Hans Gude, Eilif Peterssen (som senere kjøpte et bilde av Astrup), Frits Thaulow og Gerhard Munthe.^[23] Det var i Trondheim han først fikk se bildekunst og var særlig opptatt av nasjonal stemningspregede bilder blant annet av Eilif Peterssen, Lars Jorde, Otto Henning og Otto Ludvig Sinding, og særlig beundret han Chr. Skredsvig.^[24] Astrup hadde bestemt seg for å bli kunstner da han var 14 år gammel og begynte å samle egne tegninger fra han var 15.^[16] Bare 14 år gammel skrev han utførlig om opplevelsen av landskapet på reise fra Jølster via Gloppen til Bremanger. Slike opplevelser beskrev han ofte, i opp til 60 sider lange brev, til vennen Arne Giverholt.^[25]

Etter en dårlig eksamen vendte han hjem til Ålhus i Jølster og underviste der en tid sine yngre søsken. Faren ville heller se ham som håndverker enn som kunstmaler.^[26] På denne tiden laget han mønster til noen tepper, inkludert såkalte åkle, som moren og hennes venninner vevde.^[27]

Astrup snakket ofte bittert om faren som ikke lot ham begynne med kunstmaling tidligere. Dessuten ville ikke faren la ham gå ut på sankthanskvelden fordi det var hedenske skikker innblandet – noe som kan spores i Astrups bilder med sankthans som motiv. Fra prekestolen hadde faren fordømt den ugudelige skikk med «likdans» der den avdøde ble hedret med dans og drikk før liket ble lagt i kisten. Astrup beskrev hvordan han med dårlig samvittighet snek seg ut for å oppleve både St.Hansbål og likdans.^[28] Opplevelsen av denne jølstertradisjonen gjenskapte han i tegningen «Likdans».^[16] Ifølge forfatteren Anders O. Klakegg opplevde neppe Astrup selv likdans, men han kan ha opplevd likvake der ungdommer satt sammen og sang gjennom natten. Likdans var trolig noe han hadde hørt om av eldre folk i bygda.^[15]

Etter omkring tre år med studier blant annet i utlandet, flyttet Astrup i 1902 tilbake til Jølster for godt. De første årene bodde han på prestegården og var kunstnerisk svært produktive. Han giftet seg med Engel Sunde (1892–1966) 23. desember 1907. Hun var da ennå ikke fylt 16 år og ekteskapet vakte oppsikt i bygda. De to møttes da Astrup ville male Kleivafjellet (Kollen) ved Kjøsnesfjorden. Den beste utsikten til fjellet fant han på gården Sunde, der Astrup fikk lov til å stå i et rom i en av bygningene. Astrup malte bildet «Rå novembermorgen på Sunde i Jølster» (senere kjent som «Kollen»).^{[29][13][30][31]}

Nikolai og Engel Astrup fikk åtte barn som vokste opp på plassen på Sandalstrand.^[32][33][34] Paret fikk sitt første barn, Kari, i 1911.^[32][35] Deres eldste sønn fikk navnet Arnold Böcklin Astrup.^[12] Deres yngste sønn levde fortsatt i 2019.^[36]

Ekteparet bodde første i prestegården på Ålhus før de flyttet til en leid bolig på Myklebust, på sørsiden av Jølstravatnet, i januar 1912. Det oppsto uenighet med grunneieren på Myklebust om tomten der Astrup hadde investert egne og lånte penger i hus.^[37] Der ordnet Astrup et eget arbeidsrom eller atelier like ved.^[32][35]

I 1912 kjøpte han husmannsplassen på Sandalstrand (nå Astruptunet) 3 km sør for Myklebust. Eiendommen var på 30 dekar. Familien flyttet dit i 1914. Astrup hadde fortsatt atelier på Myklebust til han innredet et rom på sin egen eiendom. Astrup gikk 3 kilometer til atelieret for å arbeide og solgte atelieret og huset på Myklebust etter noen år.^[38] Eiendommen var en forfallen husmannsplass i en bratt bakke, men plassen ble i løpet av noen få år satt i stand. Ved siden av gårdsdrift og familieforpliktelser på Sandalstrand fortsatte Astrup sitt kunstneriske virke, men økonomien var svært trang, og han slet med dårlig helse. Astrup bodde på Sandalstrand resten av sitt liv.^[32][33][34]

Gården lå så bratt til at Astrup til dels måtte anlegge terrasser for å få plass til åker og eng. Han plantet blant annet mange slag rabarbra som er gjengitt i flere av bildene hans.^[39] I hagen på Sandalstrand, der terrenget flere steder skrår 27 grader, arbeidet Astrup opp en hage der han bygde terrasser for å forhindre ras og sørpeskred. Astrup brukte hagen som motiv i flere av sine malerier.^[40]

Astrup var interessert i gammel byggeskikk og bygget egenhendig opp gården. Byggematerialene til hovedhuset var hentet fra så mye som fem eldre laftede «stuer» (bolighus) som han satte sammen i den bratte bakken.^[41]:118

Forfatteren Hans E. Kinck og den norske maleren Ludvig Ravensberg besøkte Sandalstrand i 1922 etter en lang fottur fra Myrdal gjennom Flåmsdalen.^[15]

Her er merkeligt. Sandalstranda er en samling av små hus, bregner, bredbladede vekster oppbygde gravvoller. Det er kultur skapt av mesteren på en stri terrasse. Oven oss skråner det vilde bjerg op mot himlen. Inne i huset vrimler det på væggende av Astrups geniale kunst, et rike i sig selv, en særmerkt terrasse med oprindelige, ville personlige billeder. Det er motiver som fra stenalderen og så rafinert forfinede, at det ofte minner om fransk kunst. Landskapet er dristigt og bibelsk som fra den tid Vorherre skilte vandene og landene for sig. Astrup, denne mærkelige mand, har beåndet alt på dette sted, har bygget husene, har befruktet og krysset planterne, har bygget torvevollen mot den barske natur, har bygget stengrottet og avsatser. Kinck og jeg går her i en eneste forundring.

Ludvig Ravensberg, 1922^[15]:21

I 1920 skaffet han seg radio, i 1923 installerte han selv telefon hjemme og på den siste utenlandsreisen ville han gjerne prøve fly som han var opptatt av. Han bygget sitt eget fotoapparat.^[42]

Astrup var fra barndommen plaget av astma. Det har vært diskutert i medisinske artikler om hans astma har påvirket hans kunstneriske virksomhet.^[43] Anfallene tvang ham ofte til å gå ute om natten for å få puste, noe som kan spores i hans forkjærlighet for nattbilder. Sykdom nevnes hyppig i Astrups brev, og medisinen han brukte i perioder ga trolig synsforstyrrelser. Omkring 1924 beskrives synsforstyrrelsene nøye. Han røkte astmatobakk som inneholdt atropin fra belladonnaurt. Klimaet i Jølster og den vasstrukne jorden på Ålhus kan ha forverret plagene. I 1906 var han sterkt rammet av tuberkulose. Han medisinerte seg selv med adrenalin i sprøyteform. I et brev fra 1909 skriver han at han var erklært smittefri. Tidlig i januar 1928 reiste han i åpen bil til Førde, ble forkjølet og døde av lungebetennelse 21. januar.^[44] Astrup ble gravlagt ved Ålhus kirke^[45] og begravelsen ble betalt av Jølster kommune.^[15]

Engel ble sittende alene med åtte barn i under 17 år. Bygdefolk og venner tok kontakt med Stortinget som bevilget pensjon til enken og barna.^[12]

Faren lot motvillig Nikolai begynne på Den Kongelige tegneskole i Kristiania høsten 1899.^[47] Faren betalte for den lange reisen med båt via Bergen til Kristiania. For å få råd til oljemaling tegnet Astrup julekort som han solgte til et forlag.^[48]

Etter en kort stund på tegneskolen (som han mislikte – «ein laak skule»^[49]) begynte han på Harriet Backers private kunstskole i 1900, der han studerte akttegning og arbeidet med oljemaleri. Backer omtalte Astrup som en av sine beste elever: «jeg lot han gå helt i den retning han ønsket, jeg skjønte at han virkelig var selveste geniet ved skolen».^[50][15]:20 Backer sa at hun ikke måtte lære ham for mye, slik at det spesielle han hadde med seg ble tatt vare på.^[51]

Backer har fortalt at Astrup var den fattigste eleven på skolen, og at han til dels levde på havregryn, som var den billigste maten tilgjengelig.^[15] Astrup studerte maleri hos Backer frem til 1901 og fikk samtidig undervisning i radering av Johan Nordhagen ved tegneskolen. I 1901 fikk Astrup stipend av Olaf Schou, etter anbefaling fra Kitty Kielland, for å studere i utlandet.^[16][52] Schous stipend var på 1000 kroner.^[53]

I november 1901 reiste han til Tyskland og besøkte de store museene i Hamburg, Berlin, Dresden og München, og beundret spesielt verkene til den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklin som Astrup beskrev: «Det er ingen kunstner jeg nu forstaar saa godt som ham synes jeg, men kanske han ogsaa er en let forstaaelig for alle den Arnold Böcklin […] hans billeder griber en mest ved sin pludselighed, et öieblik saa det grösser i en og alligevel kan man nyde synet af dem længe efter.»^[54] Astrup døpte senere sin egen sønn Arnold Bøcklin.^[55]

Astrup studerte fra desember 1901 til mai 1902 i Paris hos Christian Krohg ved Académie Colarossi. Krohg uttalte følgende om Astrup: «han vil blive den, der bedst vil hævde den norske Kunsts Stilling baade hjemme og i Udlandet».^[56] Krogh var imponert over hvor raskt Astrup hadde utviklet seg som selvlært.^[57] Krogh skal ha hengt Astrups bilder på veggen slik at de andre elevene skulle lære.^[58] Det er bevart få bilder fra studietiden i Paris. Stilen Astrup lærte hos Backer (i Kristiania) og Krohg beskrives som naturalisme påvirket av impresjonismens fargepalett.^[56]

Våren 1902 besøkte Astrup Salon des indépendants der han kan ha sett malerier av Paul Cézanne og Henri de Toulouse-Lautrec. På denne reisen så han bilder av Henri Rousseau som Astrup kommenterte: «han gav fanden i all 'flitterstas' som neoimpresjonismen vesentlig besto av på hans tid, og som skapte noe virkelig nytt i kunsten: 'Abstraktionen'. Dermed blev han 'far' for alt og alle andre 'ismer'.»^[59] Rousseaus bilder lignet ikke noe annet Astrup hadde sett før og Rousseau skal ha hatt stor innflytelse på Astrup.^[60]

Flere av Astrups notatbøker fra studietiden i Paris er bevart i Astruptunets og Nasjonalmuseets samlinger. Disse inneholder skisser av greske og egyptiske vaser, samt studier av ukiyo-e – japanske tresnitt av Hiroshige og Katsushika Hokusai.^[61] Astrup var i Paris også vinteren 1905–1906.^[62]

Astrup fikk i 1907 økonomisk støtte av Olaf Schou for å reise til London.^[34] I England besøkte Astrup National Gallery og Victoria and Albert Museum, samt det nyåpnede Tate Gallery. Han gransket nøye landskapsmaleriene til John Constable og likte spesielt godt hans maleri «Gillingham Mill, Dorset» (1823–1827),^[63] som han omtaler som det deiligste av Constables malerier: «et billede saa fullt af romantik (baade gammel og ny)». Astrup skrev: «Constabel blir kanske den bedste af de engelske kunstnere naar alt kommer til alt.» J.M.W. Turner var «prægtig» og hadde «storartet fantasi», men var i Astrups øyne underlegen Böcklin. Om den engelske portrettmaleren Joshua Reynolds skrev han: «han maa sikkert være den förste impressionist i England».^[64]

Med Houens legat reiste Astrup til Berlin og så Den tolvte Berlin-secesjonen. Astrup fikk der se sin favoritt Böcklin, men også verk av moderne tyske kunstnere som Wilhelm Leibl og Fritz von Uhde. Det var utstilt verk av blant andre Giovanni Segantini, Edouard Manet, Paul Cézanne, Vincent van Gogh og Honoré Daumier. Astrup kan ha blitt eksponert for innslaget av ekspresjonisme i arbeidene til Max Slevogt og Lovis Corinth, og det er mulig at han så malerier av Ferdinand Hodler, som utstilte syv malerier.^[66]

I et brev fra Berlin skriver Astrup om hvordan Matisse var tidens stil og at det fantes en «utrolig mængde slet efterligning» av franskmannens fargesterke malerier.^[67] Kunsthistoriker Tove Kårstad Haugsbø påpeker at Astrups fargepalett blir påfallende klarere og sterkere i denne tiden, for eksempel ved at han tar i bruk ublandede farger.^[68]

Etter Berlin reiste Astrup videre til Sveits og Danmark. Han avsluttet studieturen i København der han så Den frie Udstilling, og ble begeistret av verk av Aage Bertelsen og Sigurd Swane. Han besøkte slektsgården på Jylland og malte der «Motiv fra dansk bondegård» (olje på lerret, 1911).^[69]

Høsten 1916 dro Astrup til København og Stockholm med kunstnervennene Moritz Kaland og Nils Krantz.^[70] Han så trolig den årlige «Kunstnernes Efteraars-udstilling», som omfattet verk av Cezanne og Matisse, og av danske samtidskunstere som Axel Salto og Olaf Rude, samt norske Per Krohg.^[68]

I Stockholm besøkte Astrup Thielska galleriet, og hans omtale av fransk kunst tyder på at han også besøkte «Svenska Konstutställningen» på Charlottenborg.^[68]

Med reisestipend fra Conrad Mohr reiste Engel og Astrup på en lengre utenlandstur fra september 1922. Formålet med turen var kunstnerisk inspirasjon og håp om å gjøre noe med Astrups kroniske lungeplager. De var i Berlin i oktober. I november besøkte de Venezia, Napoli og Pisa. Nyåret 1923 tilbragte de i Algerie. Engel var høygravid på turen og Per Alger, som fikk navn etter fødestedet, ble født i januar. Familien reiste i mars fra Nord-Afrika til Spania, og var tilbake i Jølster våren 1923.^[22] I Italia ble han særlig interessert i malerier av munken Beato Angelico og i Liechtenstein noterte han sterke inntrykk av Guido Renis madonna.^[71][72]

Astrups produksjon omfattet i alt 210 malerier og 48 tresnitt.^[74] Han er kjent for sine landskapsmalerier og fant størsteparten av sine motiver i hjembygden Jølster i Sogn og Fjordane.^[75] Perioden 1902–1911, mellom de to viktige utenlandsreisene, var hans kunstnerisk mest produktive periode. De eldste bildene er ofte dystre med preg av ensomhet og til dels uhygge. Særlig etter at han stiftet familie i 1907 fikk bildene et lystigere preg med lysere fargetoner og motiver som lekende barn og Engel i lys kjole.^{[76][77][22][78]}

Etter separatutstillingen i 1911 og reisen til Berlin ble bildene hans mer kompliserte med flere nyanser i farger og penselføring og med mer sammensatte komposisjoner. De ti-femten siste årene hadde malte han lite og mange bilder ble stående i uferdige i årevis.^{[76][77][22][78]} Maleriet «Grå vårkveld og blomstrende frukttær» ble funnet ved en tilfeldighet hos en norsk kunstsamler i New York i 2020, 100 år etter at maleriet forlot Norge.^[79]

Astrup brukte musikalsk terminologi (som symfoni og nocturne) for å beskrive farger og maleri. Han uttalte at musikken står maleriet nærmest av alle kunstarter og at en begavet musiker var en latent maler. Astrup-forsker Tove Haugsbø tror han kan ha hatt synestesi der musikk og bilder blir assosiert med hverandre. Astrup skrev selv at en rød kjole var som lyden av en trompet.^[80][55]

Han kjender sin bygd ved dag og nat. Især ved nattetid kjender han den. Vaarnatten. Og de lyse nætter ved Jonsokleite – især disse! Saavel naar menneske-naturen slipper sig løs en stakket stund rundt baalet, som naar folk er i hus, og der blir ørens lyd for bækkers prat og for Jølstervandets bølgeskvulp, og nattens forskjellige hvitt driver sin trolske skyggelek…hvite plommetrær mot hvitmalt husvær! – Han har smakt paa bygden, han har bitt i sevjesur olderkvist om vaaren.

Hans E. Kinck^[81]

Det indre sjelelivet var viktig for Astrup, som aktivt brukte sine egne barnetegninger og barndomsminner i kunsten. Bildene hans er både naivistiske og ekspressive.^[82][32] Bildene fanget de skiftende stemningene i det vestlandske landskapet.^{[83][84][85][86]} Kunstneren Frøydis Haavardsholm skrev i 1935 at bare tre kunstmalere har maktet å skildre vestlandsnaturen til fulle: Astrup, J.C. Dahl og Lars Hertervig.^[87] Haugsbø skriver at Astrups landskapsbilder delvis er storslåtte og opphøyde som J.C. Dahls og delvis intime som Hans Gudes.^[41] Med sin naturinnlevelse sto Astrup til dels utenfor kunstutviklingen i samtiden og utenfor de toneangivende miljøene.^[87][88]

Bildene har et nyromantisk preg, der det hverdagslige, symbolske og mystiske veves sammen. Naturbildene hans har både naturalistiske og abstrakte trekk. Naturen, i form av jord, vann, ild og luft, er sentral og besjelet i hans kunst.^{[83][84][85][86]} For eksempel bildet «Svanøe Hovedgård» (110x160 cm, ca 1904) er naturalistisk ved nøye gjengivelse av detaljer, samtidig som oppstillingen er forenklet, og proporsjoner og perspektiver er gale som i en barnetegning. I landskapsbildene er menneskene sett på avstand fremstilt forenklet og karikert som i en barnetegning. Slike naivistiske innslag brukte han i varierende grad også etter at han var godt moden som kunstner.^[89]

Noen av portrettene, blant annet av moren, er laget i en realistisk stil.^[89] I «Vårkveld ved prestegårdsdammen» (1909) er lillebroren og leketøysbåten naturlig og detaljert fremstilt, mens bygninger og annen bakgrunn er forenklet og stilisert, slik at symbolisme og naturalisme står som motsetninger i samme bilde.^[90] I rekken av bilder med prestegårdshagen i sentrum varierer proporsjonene på elementene noe fra bilde til bilde.^[91]

Astrup hadde to til dels motstridende ønsker med kunsten skriver Loge: Astrup ville skape sterke stemninger med kraftig fargebruk på en abstrakt, anti-naturalistisk måte, samtidig ville han la naturen selv vise ham fargene. I «Kvennagong» forente han disse to ambisjonene ved sterk og fri fargebruk som en symbolist, og ved presise naturobservasjoner som en naturalist. I bildet står mange skarpe høstfarger mot hverandre, det er naturens egne virkelige farger skriver Loge, men Astrup har samlet dem og satt dem demonstrativt opp mot hverandre.^[92] I «Jonsokbål» fremstår flammene som en vill og mektig guddom som i gult og rødt står i disharmoni til de mørke og grønne fargene i landskapet.^[94]

Han fremstilte naturen og folkelivet med frodighet og fantasi. Astrup var dyktig til å fremstille nyansene i naturfargene, særlig grønnfargene som preger vår og sommer i det grøderike, fuktige klimaet på Vestlandet. Han var særlig opptatt av å gjenskape følelser og stemninger.^[16][33] Astrup fremstilte de særegne fargene som oppstår i månelys eller i tussmørket i den nordlige sommernatten.^[95]

Astup beskrev blått og blågrønt som drømmens og fantasiens farger og gult som familiens og hjemmets farge. Rødt anså Astrup som lidenskap, mens fiolett var dødens farge. Varmgrønt var fargen for energisk arbeid mens kaldgrønt var fargen for rolig arbeid og blågrønt var fargen for hvile. Haugsbø skriver at Astrups naturfarger var mer realistisk enn Munchs bruk av farger symbolsk på en subjektiv måte.^{[55][41][53]:118}

«Kjerringa med lykta» er et tidlig eksempel på et bilde med forenklet motiv og symmetrisk komposisjon. Bakgrunnen er utvisket i snøværet mens kvinnen fremheves både den bakgrunnen og ved plasseringen i bildet. Den overdrevne komposisjonen var i strid hevdvunne prinsipper og minner om barnetegninger. Astrup noterte selv at bildet var en fantasi.^[96]

«Marsmorgen» er et av Astrups mest eventyraktige motiver. Seljekallen har fått kontur av et troll og i fjellet bak anes konturene av en kvinne, mens snøflekkene danner et underlig mønster. Kvistene på treet er ornamentale og minner om arabesk. De to tykke grenene (trollets armer) står symmetrisk om stammen og treet er plassert i sentrum av bildet. Som i «Kornstaur» (1914) er naturen tydelig besjelet.^[97]

Astrup blir beskrevet som en panteist, en som ser Gud i alt. I bildet «Kollen» har fjellet nesten en overnaturlig form.^[98][99] «Prestegårdshagen» og «Vårnatt i hagen» skildrer konkret våronn en sen kveld, men gir assosiasjoner til et ritual på en scene. Den inngjerdete hagen minner også om alterringen i en kirke. Olav H. Hauge skrev i sitt dikt at åkeren var «innvigd». «Prestegårdshagen» bryter med den symmetriske utformingen tradisjonelle regler for komposisjon, og ligger nærmere kirkelige kunst.^[100][101]

Astrups bilder er ofte komponert symmetrisk omkring en vertikal midtakse og preget av enkel frontalitet kjent fra religiøse bilder i jødisk, kristen (særlig ortodokse ikoner og katolsk middelalderkunst) og førkristen tid.^[95][102] Dette mystiske og symbolske forholdet til naturen har Astrups kunst til felles med Harald Sohlberg. Astrup beskrev selv «denne os og mulddamp av gammelt hedenskap og urreligion».^[103]

Astrup brukte ikke det tradisjonelle luftperspektivet (luftperspektiv innebærer at avstand til bakgrunnen i bildet fremstilles ved å gjøre bakgrunnen mer diffus og blåaktig som sett gjennom dis) noe som bidrar til å gjøre forgrunn og bakgrunn til likeverdige komponenter. Astrup mente at luftperspektiv («lufttoner» som han kalte det) ikke var typisk for Vestlandet (særlig etter regn) og at alminnelige mennesker og barn ikke ser luftperspektivet. Han avvek med vilje fra tradisjonens bruk av luftperspektiv.^[104][105]

For eksempel i «Kollen» er fjellet malt med mettede farger i klar luft slik det fjellet føles nær og påtrengende. Loge påpeker at på Vestlandet er regntåke like vanlig som den glassklar luften Astrup var opptatt av. Fravær av luftperspektiv bidrar til naivismen i Astrups bilder. Han unnlot også å bruke luftperspektiv i nattbildene slik at landskapet fremstår tydelig som om det var dagslys.^[104][105] Astrup trodde han var den første i Norge som malte landskap uten luftperspektiv og mente han til å begynne med fikk en del urettferdig kritikk for dette.^[55]:102 Astrup malte sjelden i lysforhold der det var utpregete skygger.^[53]

Astrup var, ved siden av Edvard Munch, landets mest originale og nyskapende grafiker, og de to var pionerer i utvikling av teknikken i Norge.^[107][108]

Tresnitt var lite brukt i Norge da Astrup tok i bruk teknikken og han var svært opptatt av den japanske tresnitt-teknikken da han selv tok den i bruk i 1904. Det var stort sett bare Munch som hadde brukt teknikken med godt resultat.^[109][110] Astrups tresnitt er langt rikere på detaljer enn Munchs.^[78] Astrup var stort sett selvlært i grafikk og var ikke bundet av tradisjon.^[111]

Astrup arbeidet med tresnittene nærmest som malerier. Han trykket for hånd og penslet små detaljer både på papiret og på trykkplatene. Han trykket også på maleriene sine og blandet dermed sjangere på en måte som gjør ham til en banebryter innen utviklingen av både moderne maleri og grafikk.^[108] Astrups etterbehandling av de grafiske trykkene ga en viss variasjon fra eksemplar til eksemplar.^[91]

Astrup begynte med tresnitt blant annet for lett å kunne variere farger og stemninger i samme motiv. Etter hvert ble hans arbeid med tresnittene så komplisert at det ikke var særlig arbeidsbesparende sammenlignet med maleri. Han fortsatte med teknikken også for å tjene penger.^[110]:302

Han eksperimenterte med forskjellige treslag, også slike som han måtte få tilsendt langveis fra og skar opptil tolv plater for hvert tresnitt. Han eksperimenterte med forskjellige papirtyper og tørkemetoder. Til «Revebjeller» brukte han tre måneder på ett trykk.^[87] Han hadde ikke egen presse for trykking av tresnittene, men fremstilte de grafiske bladene ved å gni baksiden av papiret mot den fargede treplaten med egnet redskap.^[111] Kunstneren Håkon Stenstadvold beskriver Astrups tresnitt som en annen måte å male på. Astrup malte både på trykkplaten og det ferdige trykket.^[94]

Det er tvil om Astrup var teknisk dyktig maler.^[103] Kunsthistorikeren Øystein Loge mener at Astrup ble dyktig nok og at hans begrensede håndverksmessige ferdigheter ikke er relevant, fordi han ville overskride gjeldende skjønnhetsregler.^[112] Med årene ble fargene hans klarere og lysere, og komposisjonene ble frodigere og stadig mer kompliserte.^[86]

«Jonsokbål» (1912) og (1926) viser et veldig sankthansbål som brenner mellom fjellene, hvor folk har samlet seg i skråningen ved bålet, mens en person sitter for seg selv midt foran bålet. Penselstrøkene er kraftige. Astrups fremstilling av bålet har lite med et virkelig bål å gjøre, bildet viser i stedet kreftene i naturen, der menneskene er en del av naturens grunnleggende bestanddeler.^[113] Maleriet er utført på papir oppklebet på en trefiberplate. ^[114]

Astrup daterte oftest ikke bildene sine og kronologien er til dels usikker. Bildene kunne bli stående i mange år før han fullførte dem. «Rabarbra» er for eksempel datert 1911, men ble omtalt som uferdig i et brev fra 1921.^[86] «Fødselsdag i hagen» (130x159 cm, olje på lerret) ble påbegynt i 1911 da Astrup og søsknene var samlet for siste gang på Ålhus. Da han døde i 1928 sto fortsatt bildet hjemme hos ham - «der mangler noget» hadde han selv notert om hvorfor han ikke gjorde bildet ferdig.^[115][116]

Han hadde tre notatbøker påbegynt i 1897 med beskrivelser av 305 motiver han ville arbeide med. Notatene var påminnelser til ham selv og med beskrivelser særlig om fargene i motivet. Notatbøkene kretser særlig om barndomsminner og prestegården. Han beskrev nøyaktig hva han kunne se fra hvert vindu.^[117] Bøkene hans fra 1898 og senere henviser til hans egne fotografier eller påminnelser om å fotografere – «tag photo».^[42] Notatene var presise, for eksempel «katten om kvelden naar melken kommer og naar den har fanget mus (fuglonge)» eller «Bjørkene i hesjehagen naar det blæser». Han gjorde en rekke slike notater om ulike treslag og i hvilken tilstand treet skulle være.^[91]

Han ble venn av kunstneren Michaloff Wigdehl i Kristiania, og de to malte sammen i Jølster. Innflytelsen fra Astrup er synlig i Wigdehls bilder fra 1900 og utover.^[118] Wigdehl var nesten to år i Jølster.^[119] Den norske maleren Theodor Avang (1883-1964)^[120] besøkte ofte Jølster og de to arbeidet sammen med der.^[24] Vennen Bernt Tunold fra Nordfjord malte på en måte som minner om Astrup, men det er uklart hvor mye Astrup påvirket Tunold, eller om de utviklet seg parallelt i det samme miljøet.^[121][122]

Sambygdingen Ludvig Eikaas' tresnitt fra studietiden har likhetstrekk med blant annet Astrups arbeider. Eikaas' første motiver var naturen og bygdefolkets liv i Jølster. Astrups naturmystikk gjenspeiles også i de tidlige arbeidene av Eikaas.^[123]

Astrup beundret forfatteren Hans E. Kinck som Astrup mente var «ekte». De møttes trolig første gang i forbindels med Astrups utstilling i 1905 og hadde felles interesse i det gamle. Astrup tok Kincks dødsfall i 1926 svært tungt og malte da bildet «Tidlig snø» (olje på lerret). Bildet viser snø som har kommet før grønnsakene er høstet inn og fjellet i bakgrunnen skimtes Kincks dødsmaske.^[24] Astrup illustrerte blant annet Kincks novelle om Rausilje-Nils.^[15] Astrup og Kinck var venner og samarbeidet over lang tid. I 1911 publiserte Kinck «Litt om Nikolai Astrup» i tidsskriftet Kunst og Kultur basert på mange års samarbeid med Astrup. Kinck beskrev i essayet Astrups naturopplevelse som ekstatisk og han mente at Astrups kunst forente naturalisme, symbolisme, romantikk og naivisme.^[124] Kinck mente Astrup var en kunstner utenfor tid og retninger.^[125]

Han var en teknisk dyktig fotograf, ifølge Haugsbø.^[126] Han kjøpte et kamera i Paris i 1902 og senere et Kodak Bulls-Eye no 3.^[80] Astrup bygget et eget fotoapparat og kopierte fotografiene selv. Han fotograferte flere av sine motiver blant annet som støtte for hukommelsen i arbeid med bildene, for eksempel fotografi av en seljekall som i «Vårnatt og seljekall» og «Marsmorgen». Han fotograferte prestegårdens hovedbygning som ble revet i 1907.^[42]

Astrup er kjent for sine landskapsbilder. Stilen er forenklet og naivistisk der motivene er uttrykk for mytiske naturstemninger i Jølster.^[71] Haugsbø skriver at landskapet i Jølster, der fjellene reiser seg bratt fra Jølstravatnets blanke overflate, inviterer til dramatiske kunstmaleri.^[91] Han skrev notater i en bok om aktuelle motiver og stemninger han ønsket å formidle.^[71] Han noterte for eksempel at bjørketrærne i hagen måtte fotograferes i vind og piletreet før løvet spratt ut. Han fotograferte for å få frem stemninger som grunnlag for kunstnerisk fremstilling.^[91] Stemningen i den lyse vestlandske sommernatt var han særlig opptatt av å formidle.^[131]

Motivene er førmoderne og til dels tidsubestemte: Bildene viser ingen moderne bygninger, industri eller jordbruksmetoder som var i ferd med å omforme bygdene på Astrups tid. I likhet med Lysakerkretsen, et miljø av norske kunstnere og intellektuelle rundt 1900 knyttet til Lysaker utenfor Oslo, omhandler han ikke samtiden. Landskapsbildene viser spor av menneskelig aktivitet i form av en åker eller et gjerde. Astrup var kjent med moderne forhold fra sin studietid i Oslo og Paris, og fra reiser i Europa.^[132][91] Ifølge Loge er det i Astrups kunst ingen motsetning mellom det nasjonale motivet og den psykologiske dybden.^[133]

Hans egne barn ble etter hvert inkludert i motivene, blant annet «Sommervind og lekende barn» (1913).^[134] Han laget portretter av foreldrene da han var i 20-årene: Portrettet av moren har en lun og mild stemning, mens faren fremstilles som fjern og opphøyd.^[15][135]

Astrup hadde botaniske kunnskaper, slik at trær og blomster i bildene lett kan gjenkjennes. Vanlige løvtrær på Vestlandet som osp, bjørk, hegg, rogn, alm og selje går igjen i bildene. Alm og selje tåler hardhendt kvisting og ble brukt til dyrefor, og en hyppig kvistet selje blir til den «seljekall» som i Astrups kjente bilde. Revebjelle er vanlig i dyrebeiter fordi dyrene lar den giftige planten være i fred og planten er spesielt utbredt i Sogn og Fjordane.^[136]:118 Revebjeller var et favorittmotiv og han plantet selv revebjeller ved husveggen.^[137]

Han laget noen få klart religiøse bilder, blant annet «Getsemane» (olje på plate, 1926) og to tresnitt med Jomfru Maria og Salome. I de religiøse bildene blandes bibelske motiver med norsk folklore og motiver fra hjemstedet. For eksempel er Getsemane lagt til prestegårdshagen i Jølster. Astrup var erklært ateist og anarkist.^{[71][138][139]}

Tolv år gammel malte han fjellene i Jølster med månen som speilte seg i innsjøen og prestegårdens hage i forgrunnen («Prestegårdshagen i måneskinn», olje på plate, 1893). Astrup tok vare på dette barnebildet hele livet og brukte det som forbilde for den naivistiske stilen han utviklet.^[140] Bildet ble utgangspunkt for komposisjon av en rekke senere bilder, både maleri og tresnitt (blant annet «Vårnatt i hagen», «Maimåne», «Maimåne med menneske» og «Juninatt»). Han laget ikke disse bildene som en sammenhengende serie og det er tydelige variasjoner fra bilde til bilde. Blant annet i «Juninatt» har han gjort fjellet i bakgrunnen større og mer markert.^[91]

Han fanget endringene i årstidene og laget blant annet en vinterversjon av «Maimåne» («Vinternatt») med snøkledd landskap. Astrups kunst er preget av gjentakelse, han brukte om igjen sine favorittmotiver flere ganger. I hans bilder fra Jølster er menneskene små og går nesten i ett med naturen i et dunkelt lys.^[91] «Lodden natt» (1898) viser en hesje tung av gress og væte, og en gående mann som er påfallende liten mot trærne og de høye fjellene; biografen Inger Alver Gløersen beskriver hele bildet som loddent.^[141] I blant annet «Prestegårdshagen» er hagen bildets hovedmotiv og ikke de to krumbøyde personene som arbeider.^[142]

«Soleienatt», og variasjoner over dette temaet, viser det gamle Ålhustunet som er nabogården til prestegården på Ålhus, sett oppover fra kirken. Bygningene i tunet er senere revet eller bygget om. Motivet er et av hans mest kjente.^[143] Soleienatt malte han første gang i 1902 etter at han kom tilbake til Jølster. Astrup malte syv varianter i tiden 1902–1903 med forskjellige titler, blant annet «Juninatt og soleier», «Juninatt og gammelt Jølstertun» og «Lørdagsnatt og soleier». Tresnittet er i hovedtrekk som maleriene og alle detaljene er gjengitt presist, noe som trolig var svært arbeidskrevende. Bildet er detaljrikt og samtidig klart og fast komponert: Soleiene danner linjer som leder blikket opp bakken mot tunet. Til sin sorg oppdaget han senere at myren var drenert og soleiene forsvunnet.^[110]:300 Den balanserte komposisjonen var i tråd med både klassisk stil og med impresjonismen, uten særlig symbolske preg eller abstrakt virkning.^[144]

I det tidlige bildet «Skyggesiden av Jølser prestegård» (olje på lerret, 1905) fremstiller menneskene i en hverdagslig situasjon: En jentunge når akkurat opp til vinduskanten og titter inn, det nederste veggbordet henger løst, en større jente kommer over tunet med noe i hendene, husets indre skimtes, mens naturen er i bakgrunnen og speiles sammen med resten av tunet i vinduenes glassflate.^[145] De to jentene er trolig Astrups yngre søstre. Komposisjonen domineres av den uvanlige måte husveggen fyller mesteparten av den store bildeflaten (118×132 cm) slik at veggen blir overdrevet. Bildet viser prestegårdens fraflyttede og rivningsklare bolighus, etter at et nytt hus var reist i 1903.^[146]

Han laget også karikerte og humoristiske bilder som «Den gudelige skomager» og karikerte fremstillinger av folk i Jølster. Portrettene inkluderte «Lusekatrine», «Jølsterkona» og «Gamal Jølstring». Sjangerscenen i «Fjøsfrieri» (1904) er humoristisk ved at frieren tydelig har styrket seg på en flaske brennevin i lommen mens en tredje person spionerer fra hemsen. Han karikerte også landskapet ved for eksempel å overdrive fjellenes størrelse eller rundhet i noen bilder, og han noterte selv at han bevisst overdrev de detaljene som interesserte ham. Gjennom nøye fargebruk fremstilte han døgnets eller årstidenes syklus, for eksempel med sterke og varierte farger i hage og eng på forsommeren. Alle årstidene er representert i Astrups gjentatte motiv.^[91][15][77]

Om «Jonsoknatt» skrev Astrup selv:

St. Hansnatten når bålene brente rundt i fjellene og mennesker myldrende som sorte punkter opover fjellsidene og de rødkledte jenter med de hvite skjorteærmer ringede sig som lyse prikker og gnister om blussene, da var det synd for kristne folk å være med, da måtte den lille jentungen og jeg stå på avstand bak gjerdet og se og høre, hvorledes de andre dansede om bålet og hujede av glede – den siste rest av urreligion som ubevisst blussede op.^[147]

I 1905 fikk han, på Erik Werenskiolds anbefaling, i oppdrag å illustrere Bjørnstjerne Bjørnsons Bondefortellinger. Han utførte en del tegninger med penn før han ga opp både teknikken og oppdraget fra Gyldendal.^[148]

Astrup var godt orientert om det som foregikk i europeisk kunst og var påvirket av samtidens utvikling, blant annet gjennom studieturer til utlandet.^[149][150] Øystein Loge beskriver Astrups kunst som original og forut for sin tid, samtidig som den var forankret i internasjonal samtidskunst og i norsk tradisjon.^[151]

I et brev i 1898 skrev han om sin dragning mot kunsten og om sin beundring for samtidige norske kunstnere: Theodor Kittelsens følelse og fantasi og Erik Werenskiolds stemning, dyktighet og finhet. Han hadde også respekt for Gerhard Munthe. Astrup la vekt på det særskilt norske hos Werenskiold, Kittelsen og Munthe. Werenskiold var frontfigur i Lysakerkretsen som betonet det norske og nasjonale til dels i opposisjon til Krogh og Munch. I Lysakerkretsen ble Astrup regnet som en støttespiller. Han skrev at Thaulow kunne være genial i enkeltheter, men spurte: «men hvor er folkelivet med dets fantasi og virkelighet?». Astrup var opptatt av Harald Sohlbergs og Anders Svarstads kunst, og han fattet tidlig interesse for Olaf Gulbransson særegne tegninger. Munch likte han ikke: «alt hvad han udfører skal ligesom være så genialt, at det ikke behøver andet end at skisseres».^{[16][26][152][76]}

Astrup gikk i lære hos Backer og Krohg.^[16]

Blant norske kunstnere var Theodor Kittelsen^[153] en viktig inspirasjon, og de to har mange likhetstrekk.^[81] De romantiske trekkene kombinert med en motivtro realisme har Astrup til felles med J.C. Dahl.^[98] Astrup likte ikke Munchs arbeid. Munch la for lite arbeid i bildene sine, mente Astrup.^[154] Munch skal selv ha uttalt seg rosende om Astrups kunst, noe han sjelden gjorde om yngre kunstnere.^[155]

Et av Astrups forbilder var den engelske maleren fra romantikken John Constable, som hele livet malte det samme engelske landskapet. Astrup sammenlignes også med Paul Cezanne og Paul Gauguin, som var ledende kunstnere en generasjon tidligere.^[154]

Astrup var inspirert av japansk kunsthåndverk fra 1800-tallet. Han lånte blant annet bildekomposisjoner fra Hiroshige til motiver fra Jølster. Astrup signerte også noen malerier vertikalt på japansk vis.^[108] Katsushika Hokusai var en annen japansk inspirasjonskilde.^[61] Inspirasjonen fra japansk ukiyo-e var en vesentlig for at han valgte tresnitt som sitt hovedmedium. Ved siden Thorolf Holmboe er Astrup den viktigste representant for den tids japonisme, japansk påvirkning, i Norge.^{[109][156][157]} Astrup satte særlig pris på Holmboes evne til å stilisere motivet.^[158]

Astrup studerte middelalderkunstneren Albrecht Dürers arbeider nøye.^[111] Andre kjente kunstnere han var begeistret for, var Pieter Brueghel den eldre og Francisco Goya.^[87]

Den franske impresjonistiske maleren Henri Rousseau hadde også stor innflytelse på Astrup.^[59][60][24] Rousseau var den maler som Astrup beundret mest, skriver Gløersen.^[159] I bildet «Juninatt og seljetre» er påvirkningen fra Rousseau mest tydelig.^[160] Astrup skrev at Rousseau var den største verden hadde frembragt siden Goya og på høyde med Michelangelo som epokeskapende kunstner. Rousseau ga «fanden i all flitterstas» i neoimpresjonismen ifølge Astrup.^[24]

Astrup var interessert i den russiske ekspresjonisten Vassilij Kandinskij,^[126] Haugsbø mener at Astrup uten tvil var inspirert av ham. Astrup fikk Kandinskijs fargeteori av Hans E. Kinck og i 1919 vurderte han å reise til Tyskland for å studere under Kandinskij og andre russere.^[161][162]

Oljemalerier

• 
  «Vårkveld ved Jølstravatnet»^[163] 1900
• 
  «St. Hansbål ved Jølstravatnet» (olje på lerret, 64x70 cm, 1909)
• 
  «Fjøsfrieri» (olje på lerret, 1904)

Grafikk

• 
  «Vårnatt og seljekall» (1917)
• 
  «Lite selvportrett» (1904)
• 
  «Gammel fisker»
• 
  «Foss og bre»

Den første utstillingen Astrup deltok i, var en gruppeutstilling kalt «De Unges Utstilling» hos Blomqvist Kunsthandel i 1900.^[164] Første gangen han ble lagt merke til som kunstner, var på vårutstillingen i Kunstnerforbundet i Kristiania i 1901, der han stilte ut «Høstregn i fjellbygda» (nå i Nasjonalmuseet), som han hadde malt året før. Tegner og maler Eilif Peterssen var begeistret over Astrups første utstilling. Han skal ha sagt til Kinck at «det er en begivenhet».^[165] Peterssen sa Astrup klarte å male regn, noe han selv og andre ikke fikk til.^[166]

Astrup hadde fire separatutstillinger i sin levetid.^[164] Den første var hos Blomqvist Kunsthandel i Kristiania i 1905, der «Stabbur i Jølster (Trist høstdag)» ble solgt til Nasjonalgalleriet. Utstillingen i 1905 vakte atskillig oppsikt skriver Stenstadvold. Hans E. Kinck så der Astrups bilder første gang. I 1908 ble «Nikolai Astrups Maleriutstilling» vist i perioden 3.–27. mai i Bergens kunstforening, med 63 malerier. Han holdt separatutstillinger i Kunstnerforbundet i Oslo i 1911 og 1918.^{[164][53]:117} Han medvirket ved den norske utstilling i Helsingfors i 1911, i Künstlerbund i Wien i 1912 og Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. I 1928 ble det laget minneutstilling i Bergen og Oslo.^[86]

Astrup regnes blant de viktigste billedkunstnerne i Norge på tidlig 1900-tall.^[19] Astrup var i Norge anerkjent som kunstner fra han debuterte og brøt gjennom med utstillingen i 1905. Samleren Rasmus Meyer kjøpte en stor del av bildene på denne utstillingen. Stenstadvold bemerket i 1946 at Astrup var lite kjent i utlandet blant annet fordi hans kunst bare ble ansett som dyktig, men enfoldig naturalisme.^{[94][16][53]:124}

...først da jeg så hans minneutstilling nu i høst, gikk det helt op for mig, hvad Norge har tapt ved Nikolai Astrups død. Hans beste arbeider hører til mesterverkene i norsk kunst, og som kunstnerpersonlighet var han en av de rikeste og dypeste vårt land noengang har fostret.

Einar Lexow (1928)^[167]

Minneutstillingen i 1928 bestod av rundt 245 verk og ble vist både i Bergen og Oslo.^[164][168] Edvard Munch uttalte etter minneutstillingen i 1928 at han ikke forsto hvordan Astrup hadde maktet å skape alt:^[33]:87 «Jeg har hørt folk si at Astrup var doven, det er ufattelig at han har rukket så meget i så kort et liv.»^[136]:48 Kunst og Kultur hadde i 1928 (årgang 15) fire artikler om Astrup – av Einar Lexow, Frøydis Haavardsholm, Sigurd Høst og Magnhild Ødvin.^[167]

Barndommen er et dyp bare om man står lang fra den. Står man i den, er barndommen flater og farger, og for Astrup må den ha vært som sett gjennom et vindu han presset ansiktet mot.

Karl Ove Knausgård (2015)^[169]

Da Engel døde i 1966, gikk eiendommen i henhold til testamentet til Jølster kommune for å bli museum over Astrups liv og verk.^[170] Ifølge Bjørg Lofnes solgte Engel eiendommen til Jølster kommune for 270.000 kroner i 1965. I 1938 ble det ved barndomshjemmet på Ålhus reist en minnestein.^[12] Astrups gård med bygninger inngår i Astruptunet museum.

Kunstmaleren Bernt Tunold ble inspirert av sin venn Astrup og er en av de som står nærmest Astrup i stil. Toralv Flatjord, Elias Eide, Malfinn Berquam og Johan Indrekvam gikk i lære hos Astrup.^[32] Ifølge Stenstadvold dannet ikke Astrup noen skole, men de maleriske virkningene av å sløyfe luftperspektiv i store landskapsbilder ble etter Astrup benyttet av mange malere.^[94]

Kunsthistorikeren Leif Østby beskrev Astrups produksjon som av ujevn kvalitet, også innenfor ett og samme bilde. Østby var også kritisk til Astrups tendens til detaljrikdom.^[78] Astrup laget også monumentalt forenklede komposisjoner som «Kollen». Østby mente at ingen kunne som Astrup gjengi vestlandsstemninger ofte med en mettet atmosfære.^[171]

I 2019 kom filmen Astrup – Flammen over Jølster regissert av Pål Øie med danske Thure Lindhardt i hovedrollen. Filmen er biografisk og følger kunstneren gjennom hele livet. Fotograferingen er inspirert av Astrups egne bilder og filmen er innspilt i Jølster.^[172][173]

Gløersen skrev i 1954 en biografi over Astrup. Hun kjente ham og hadde brevvekslet med ham. Peter Astrup, hans bror, og Henrik Sørensen bidro også med materiale.^[175] Gløersen var stedatter av Sigurd Høst, Astrups venn og salgsagent.^[176] Øystein Loge levert i 1985 sin magisteravhandling om Astrup. Året etter ble avhandlingen utgitt som Gartneren under regnbuen. Loges bok var det første omfattende og samlede forskningsarbeid om Astrup.^[77][91]

I 2010 finansierte Sparebankstiftelsen DNB et doktorgradsstipend i kunsthistorie, for å fremskaffe nyskapende forskning på Nikolai Astrup. Tove Kårstad Haugsbø ble ansatt som museumsstipendiat på KODE, og disputerte ved Universitetet i Bergen i 2015 med en phd-avhandling om Nikolai Astrup: Fortida gjennom notida. Nikolai Astrups kunst i nye perspektiv.^{[177][178][179]} I 2016 ble Nikolai Astrup forskningssenter for kunst og landskap opprettet gjennom et samarbeid mellom Sparebankstiftelsen og KODE.^[180]

Vegetasjonen i hagen på Sandalstrand har blitt kartlagt av forskere for å finne ut hva Astrup malte og hva som fantes i hagen av vekster. ^[181]

På slutten av 1980-årene begynte Jon Christian Brynhildsen å samle på Astrup-malerier, motivert av det begrensede utvalget av originale verk ved galleriet på Astruptunet, og den magre bestanden av Astrup-verk i norske museer. Et utvalg fra Brynhildsens samling ble vist ved Bergen billedgalleri og Henie-Onstad Kunstsenter i 1994 og 1995. Da Brynhildsen solgte rederiet Irgens Larsen satt han igjen med 250 millioner kroner hvorav en god del ble investert i Astrup-bilder.^[182][183]

I 2005 ervervet Sparebankstiftelsen DNB Brynhildsens samling av 55 malerier, 94 tresnitt, 52 andre papirarbeider og over 900 barne- og ungdomstegninger. Arbeidene ble sikret en visningsplass i 2007, da Sparebankstiftelsen inngikk en langsiktig deponiavtale med Bergen Kunstmuseum (nå KODE). Avtalen innebar en fast visningsplass for Astrup på KODE. En stor mengde Astrup-verk finnes i KODEs samlinger i Bergen. Der vises verkene på permanent basis med en egen Astrup-utstilling i KODE4, samt fast visning av Astrups kunst i Rasmus Meyers Samlinger (KODE3). Astrups verk er også solid representert i samlingene til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, samt på Astruptunet – Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Mange av Astrups arbeider befinner seg i privat eie.

I første halvår av 2016 ble Astrups kunst presentert på Dulwich Picture Gallery i London. Dette var den første store presentasjonen av Astrup utenlands^[184] og første soloutstilling utenfor Norden.^[77]

Astrup’s childlike vision, drenched in the wet hues and strange rituals of his western Norway, are finally being recognised. (…) Near contemporaries, Munch and Astrup were both innovative and admired painters but while Munch is today one of the few household-name artists, thanks to one misunderstood and overrated painting, Astrup has been neglected by everyone outside Norway^[a]

Spectator (2016)^[185]

Spectator beskrev i sin anmeldelse Astrup som Norges andre store maler ved siden av Munch.^[185] Ifølge the Guardian har Astrup vært lite kjent utenfor Norges grenser og var ukjent selv hos britiske kunsthistorikere.^[186] «Han burde være like berømt som Edvard Munch, men verden synes å ha glemt ham», skrev the Guardians kommentator.^[187]

I 2021 åpnet den første utestillingen av Astrup i Nord-Amerika ved Clark Art Institute i Williamstown, Berkshire County, Massachusetts i regi av KODE. Ved forberedelse til utstilling ble 13 verk av Astrup oppdaget, de fleste er opptrykk av kjent motiver, mens «Grå vårkveld og blomstrende frukttrær» fra 1909 var tidligere ukjent.^{[188][189][190][191]} Utstillingen i Massachusetts har tittelen Visions of Norway og kostnadene dekkes av Sparebankstiftelsen DNB.^[192] Utstillingskatalogen har innledning ved Karl Ove Knausgård. National Reviews anmelder skrev at «His paintings and prints are both mundane and magical, and that’s a trick.» og «Astrup’s woodcuts are a revelation, electric and unique».^[193]

Waldemarsudde hadde utstilling av rundt 100 av Astrups arbeider februar-mai 2022. Utstilling var i samarbeid med Clark Art Institute i Williamstown, Massachusetts, KODE Kunstmuseer og komponisthjem og Sparebankstiftelsen DNB.^[194] En fengslende utstilling med særegen kunst skrev Dagens Nyheters anmelder.^[195]

Et eksemplar av «Juninatt» (fargetresnitt på papir, 31x41 cm) ble i 2014 solgt for omkring 1 million kroner; det var det til da dyreste trykket av Astrup.^[196] Fargetresnittet «St. Hansbål» ble i 2011 omsatt for 3 millioner kroner.^[197]

Flere kunsthistorikere argumenterer for at kunstnere som J.C. Dahl og Astrup lærte folk å se det norske landskapet.^[91] Hans E. Kinck mente Astrups bilder viser den umiddelbare og ufiltrerte livsopplevelsen.^[198] Mens de tidligere malerne hadde vært mest opptatte av det storslåtte på Vestlandet, fikk Astrup frem det nære og intime med sin fargebruk og detaljskildringer ifølge Leif Østby. I noen bilder, som «Juninatt med soleier», søkte han å fange både detaljer og helhet i ett bilde.^[78][171]

I 1995 valgte NRK og Dagbladet et knippe bilder som «Norges nasjonalmalerier». Astrups «Jonsokbål» (1912) og «Varmen kommer i jorden» (1903) var med i utvalget.^[199]

• 
  Astruptunet på sørsida av Jølstravatnet, Astrups hjem 1914–1928, er i dag en del av Sogn og Fjordane Kunstmuseum

  Foto: Panoramabilde med fordreid perspektiv, våren 2015

• Astrup (slekten)

• Askeland, Jan (1981). Norsk malerkunst: hovedlinjer gjennom 200 år. Oslo: Cappelen. ISBN 8202048982. 
• Berg, Knut (red) (1993). Norges malerkunst. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205205876. 
• Lofnes, Solveig Berg (2016). Nikolai Astrup og Jølster. Selja forl. ISBN 9788282401067. 
• Gløersen, Inger Alver (1954). Nikolai Astrup. Oslo: Mittet. , andre utgave 1967.
• Haugsbø, Tove Kårstad: Fortida gjennom notida: Nikolai Astrups kunst i nye perspektiv. Avhandling (ph.d.) - Universitetet i Bergen, 2015. ISBN 978-82-308-3461-9
• Kristiansen, Runar: Edvard Munch, Nikolai Astrup, Rolf Nesch, Ludvig Eikaas, Jølster 1998. ISBN 82-91882-01-0, ib., ISBN 82-91882-02-9, h.
• Lande, Marit (1999). Nikolai Astrup. Oslo: Bok og fag. ISBN 8291991014. 
• Loge, Øystein (1986). Gartneren under regnbuen: hjemstavnskunstneren Nikolai Astrup. Oslo: Grøndahl Dreyer/De Norske bokklubbene. ISBN 8252527876.  Nytt opplag 1993.
• Loge, Øystein (1994). Nikolai Astrup: tradisjon og overskridelse. [Høvikodden]: Henie-Onstad kunstsenter. ISBN 8290955111. 
• Loge, Øystein: Nikolai Astrup – Betrothed to nature, Oslo 2010. ISBN 978-82-521-7633-9
• Loge, Øystein: Nikolai Astrup – Elskaren under trekrona, Oslo 2005. ISBN 82-521-6550-8
• Loge, Øystein, Wildhagen Gjessing Oda, Greve Kari: Nikolai Astrup – Woodcuts, Oslo 2010. ISBN 978-82-77393-097-2
• Loge, Øystein: Nikolai Astrup, Norsk biografisk leksikon, oppdatert 24. mai 2013.
• Simonnæs, Per (1977). Norsk kunst i bilder. Naturen gjennom kunstnerøyne. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250403169. 
• Wexelsen, Einar, Danbolt, Gunnar og Loge, Øystein: Nikolai Astrup Tilhørighet og identitet. Oslo 2005, ISBN 82-7393-147-1

• Verk av Nikolai Astrup på nasjonalmuseet.no
• «Tidligere utstillinger». nikolaiastrup.no / KODE Kunstmuseene i Bergen. Besøkt 7. september 2017. 
• Nikolai Astrup hos Sparebankstiftelsen
• nikolai-astrup.no
• Digitalt museum
• astruptunet.com Arkivert 31. mars 2001 hos Wayback Machine.
• nrk Sogn og Fjordane om Astrup
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Nikolai Astrup, bøker om Nikolai Astrup, arkiv etter Nikolai Astrup
• Verk av Nikolai Astrup hos fotoarkiv ovaering.no
• Nikolai Astrup: Inspirasjon identitet, dokumentarfilm laget av Nasjonalmuseet publisert på YouTube
• The History of Norwegian Art - Nikolai Astrup: Painting Norway, foredrag på Dulwich Gallery i forbindelse med utstillingen der, publisert på YouTube.