Arkiv etter Sorenskriveren i Follo fra 1800-tallet.
Sorenskriver (forvanskning av «edsvoren skriver»[1]) er en statlig embetsperson og betegnelsen på en dommer som er øverste administrative leder av en domstol i første instans. Domstol i første instans vil, med veldig få unntak, si tingrett. Sorenskriverordningen ble innført på bygdetingene ved forordning av 31. juli 1591. Forordningen kom med påbud om at det skulle ansettes en «svoren skriver» i alle sogn, dvs. en for hvert bygdetings rettskrets, eller tinglag, som det senere ble kalt i Christian IVs Norske Lov av 1604. Embetsdistriktet til en sorenskriver bestod vanligvis av flere tinglag. Fra slutten av 1920-tallet ble ikke betegnelsen «tinglag» brukt. I stedet ble det beskrevet hvilke herreder (kommuner) embetene dekket.
Bortsett fra lagmannsdommerne gikk alle norske embeter gradvis over på danske hender, men sorenskriverembetet står i en særstilling når det gjelder å fortrenge norsk skriftspråk til fordel for dansk. Norske lagrettemenn skrev dommene etter gammelt norsk mønster med norske uttrykk, slik at danske kanselli iblant forlangte en dansk oversettelse vedlagt dommen. Det var derfor sorenskriverembetet ble opprettet: Edsvorne danske skrivere skulle hjelpe norske bønder til å formulere dommene så de var lesbare for dansker; men snart rykket sorenskriverne opp fra å være medhjelpere til selv å være dommere. Dermed forsvant den siste rest av norsk språk fra rettsdokumentene, og fremover ser det ut til at færre bønder mestret skrivekunsten. I og med sorenskriverne trengte de ikke lenger selv å skrive noe.[2]
Men bøndenes klager på sorenskrivere dreide seg om at de tok så og så mye for å avsi en dom eller skrive kopier av rettsdokumenter for folk. Sorenskriveren tok betalt pr side, og det fantes eksempler på at han skrev med uvanlig svære bokstaver for å kunne ta seg ekstra betalt. I indre strøk av Agder sa folk om fogd og sorenskriver: «Fanden i helvete stappe desse dritholkane!»[3] I 1633 kom en forordning som påbød sorenskriverne å skrive rett inn i tingbøkene det som ble sagt og gjort på tinget. Fra da av er tingbøkene preget av overstrykninger og rettelser, og derfor vanskeligere å lese. Men tidligere var det et problem at sorenskriverne kladdet det som ble sagt på tinget, og renskrev ved innføring i tingboken.[4] For dette var hans fortolkning eller gjengivelse av det som var sagt, slik han oppfattet det uten kanskje helt å forstå den lokale dialekten.
Sorenskriveren skulle opprinnelig ikke være dommer, men en skriver som ga bistand til lagrettemennene, først og fremst med å utforme og nedskrive domsbrevene. Etter hvert fikk imidlertid sorenskriveren en dommerfunksjon; først som meddommer, senere som hoveddommer og i enkelte tilfeller enedommer. I forordning av 23. oktober 1634 fikk sorenskriveren status som dommer sammen med lagrettemennene. Med Christian Vs Norske Lov av 1687 ble bygdetinget den nye førsteinstansen i landdistriktene, og sorenskriveren ble enedommer i alle sivile saker og straffesaker som ikke hørte inn under militær eller geistlig rett.
Sorenskriverne har i stor grad beholdt sin status siden, men viktige endringer skjedde i 1890 da straffeprosessloven av 1887 trådte i kraft, samt i 1927 da første del av sivilprosessreformen trådte i kraft. Fordi sorenskriverne var enedommere, var praksis helt frem til 1960-tallet å opprette nye sorenskrivere når et embete fikk for stor arbeidsbyrde. Etter dette har utviklingen gått i retning av å slå sammen embeter til større, kollegiale domstoler.
