Dürers far Albrect Dürer d.e. var gullsmed og kom fra en landsby i Ungarn som het Ajtós, slik at han het Ajtósi. Ajtó er det ungarske ordet for dør, så han ble hetende Türer i Nürnberg, noe junior forandret til Dürer. Dette passet bedre med dialekten på stedet.
Dürer var opprinnelig gullsmed, et yrke han lærte seg av sin far. Mellom 1486 og 1490 gikk han i lære hos maleren Michael Wohlgemut, som introduserte ham for Martin Schongauers verker samt det nederlandske maleriet. Wohlgemuts malerverksted lå bare noen få hus fra barndomshjemmet. Mens han arbeidet hos Wolgemut var han blant annet involvert i å illustrere Nürnbergkrøniken.
Etter de tre årene som var obligatorisk læretid, reiste han vest- og sydover på sitt wanderjahr. Han var innom Elsass, og trolig Basel. Da faren skrev til ham og sa han hadde funnet ham en passende brud, kom han hjem. Dürer foretok senere flere reiser i Europa, blant annet til Italia og Nederland. Han fikk under disse utenlandsreisene avgjørende impulser fra den perspektiviske romoppfatningen samt figurmodellering gjennom forkortning. Innflytelsen fra Andrea Mantegna er her tydelig. Dürer formidlet sine opplevelser av kunsten sør i Europa til den tyske kultursfæren og la dermed grunnen for den tyske høyrenessansen.
Fra 1495, da Dürer grunnla sitt eget verksted i Nürnberg, vokste hans framgang og berømmelse. Han stiftet bekjentskap med flere av reformasjonens hovedskikkelser og kom under storfyrsten av Sachsens mesenskap. I 1512 ble han hoffmaler hos keiser Maximilian I og senere hos hans etterfølger Karl V.
Dürer var ung i en overgangstid hvor det gamle middelalderske livssyn kjempet mot alt det nye, mot humanisme og reformasjon. Ungdomstiden som var fylt av angst og uro, satte sitt preg på hans kunst. Som 24-åring laget han kobberstikket «Den fortapte sønn», sønnen bærer Dürers egne ansiktstrekk. Det at han fremstilte seg selv som deltaker i bildene, ble et gjennomgangstema i hans kunst. Tre år senere lager han et storverk over Johannes' åpenbaring. I fattigmannsboken Biblia pauperum illustrerer han gjennom femten blad Bibelens tekst. Dürer var et dypt religiøst menneske, og skildrer med en gripende kraft og et inntrengende alvor de bibelske fortellingene. Et eksempel er «De apokalyptiske ryttere», et tresnitt fra 1498.
Dürer følte gjennom hele sitt liv en trang til å forstå de nye renessanseprinsippene fra bunnen av, og tilførte dermed den tyske kunsten et nytt innhold. Generasjonene før ham hadde lagt stor vekt på å formidle lidelse og innlevelse i sin kunst. Vi finner dette også hos Dürer, men han tilfører en ny vilje til å se klart. Lidelsen i bilder blir til et objekt for et iakttagende subjekt. Dürer rettet ofte denne iakttagelsen mot seg selv, noe man kan se i hans selvportretter. De mest kjente av disse befinner seg i Louvre (1493), Prado (1498) og Alte Pinakothek, Nürnberg (1500).
Den grundige iakttakelsen finner vi også igjen i hans studier av naturen. De utallige skissene ble til for at han skulle lære seg hvordan elementene sto i forhold til hverandre, og som forstudier til tre- og kobberstikk og malerier.
En rekke av hans arbeider befinner seg i dag i kunstsamlingen Albertina i Wien.
.svg){kind=small}
_2.jpg)
