Artikkelen inngår i serien om Norges historie
Epoker
Steinalder (–1700 f.Kr) Bronsealder (1700–500 f.Kr) Tidlig jernalder (500 f.kr–500 e.Kr) Merovingertiden (500–793) Vikingtiden (793–1066) Tidlig middelalder (1066–1130) Borgerkrigstiden (1130–1240) Høy- og senmiddelalder (1130–1537) Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) Fra enevelde til Kielfreden (1660–1814) Riksforsamlingen (1814) Embetsmannsstaten (1814–1884) Industrialiseringen (1850 –1900) På vei mot selvstendighet (1884–1905) Unionsoppløsningen (1905) Fra venstrestat til kriseforlik (1905–1940) Krig og okkupasjon (1940–1945) Norge i etterkrigstida (1945–1972) Oljealderen (1972–)

Unionsoppløsningen omtaler epoken ved oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge, som oftest regnet fra november 1904 til 26. oktober 1905. Unionen ble først oppløst ensidig av Norge den 7. juni 1905 og deretter formelt av begge parter den 26. oktober samme år. Unionsoppløsningen fant sted etter flere år med uenigheter om flere politiske forhold mellom de to riksdelene Norge og Sverige. På norsk side ønsket de fleste politikere å bryte unionen med Sverige, mens det på svensk side var en oppfatning av at Norge hadde for mange friheter innen unionen (i forhold til svenske landskap). Unionsoppløsningen kom som en følge av en prosess hvor økende nasjonalisme og økonomiske ulikheter fremprovoserte unionsskepsis fra norsk side. Flere svensker så også med bekymring på smitteeffekten det radikale Norges innføring av allmenn stemmerett, rent flagg, parlamentarisme og begrenset kongemakt, kunne ha på Sverige.

Bakgrunnen til unionsoppløsningen ligger i 1814, da Norge ble overgitt fra Danmark-Norge til fordel for en personalunion eller formell union med Sverige. Norge gikk fra å være et dansk landskap (fylke) til å bli et eget rike med egne institusjoner, og takket være unionskongen Karl Johan kunne landet i stor grad ivareta sine grunnlovsbestemte rettigheter. Unionen besto formelt av at den norske og den svenske kongen var samme person, om enn med to separate titler, og at norsk utenriks- og handelspolitikk var underlagt det svenske utenriksdepartementet. Forsvaret var også ment å være samlet, men de to rikers militære styrker samarbeidet bare i liten grad. Det relativt løse unionsbåndet var i begynnelsen uproblematisk, men etter hvert ble en rekke symbolsaker viktige for nordmennene. Blant disse var ønsket om å fjerne den lite brukte stattholdertittelen og ønsket om et rent norsk flagg. I tillegg fikk politiske saker som parlamentarismen og konsulatsaken større betydning, og den sistnevnte, økonomisk motiverte saken ble avgjørende for unionsbruddet.

Etter tre år med forsøksvis forhandling mellom Høire og Moderate Venstres samarbeidsregjering, og den svenske regjering, brøt samarbeidet mellom regjeringene i Norge og Sverige sammen i 1905, og deretter gikk den nye norske regjeringen inn for en mer direkte konfrontasjonslinje. Den tok avskjed etter at kongen nektet å sanksjonere en ny konsulatlov, men Oscar II godtok ikke avskjeden før han kunne finne en alternativ regjering. Den 7. juni tolket Stortinget det dithen at Oscar IIs manglende evne til å etablere en regjering var en faktisk abdikasjonserklæring, og Stortinget erklærte unionen for oppløst. Dette vedtaket ble ikke akseptert i Sverige, og forholdet mellom de to statene var i flere måneder anstrengt.

Det hele ble løst ved forhandlinger mellom de to land i Karlstad i september 1905, de såkalte Karlstadforhandlingene. Der ble fordeling og regulering av vassdrag, forsvarsverk, reinbeite, transitthandel og voldgiftstraktater avtalt, og den 23. september ble de to parter enige, etter at det var en viss krigsfrykt på begge sider av grensen. Én måned og tre dager senere ble unionen formelt oppløst av begge parter uten at det kom til militære stridigheter.

Unionen ble til som resultat av at Danmark-Norge og Sverige havnet på hver sin side under Napoleonskrigene. Danmark-Norge valgte, etter at britiske tropper hadde utkjempet «flåteranet» i 1807, å alliere seg med Frankrike.^[1] Sverige ble i 1808 angrepet av Russland, etter å ha avslått å slutte seg til alliansen som fulgte av freden i Tilsit året før. Nederlaget og tapet av Finland førte til at kong Gustav IV Adolf ble avsatt, og den franske marskalk Bernadotte valgt til kronprins. Men i stedet for å forsøke gjenerobring av Finland, valgte kronprins Karl Johan å utnytte bruddet mellom Frankrike og Russland i 1812 til gå inn i sluttkampen mot keiser Napoléon, mot løfte om å vinne Norge som kompensasjon for tapet av Finland. Etter slaget ved Leipzig i 1813 gikk Sveriges hær mot Danmark, og tvang kong Frederik VI til å inngå freden i Kiel 14. januar 1814.^[2] Ved fredsavtalen måtte Frederik VI avstå Norge til kongen av Sverige.

Unionen som ble inngått 4. november 1814 mellom Sverige og Norge ble imidlertid ikke inngått på premissene fra Kiel-traktaten, men på grunnlag av konvensjonen i Moss, som 14. august 1814 markerte slutten på den korte krigen mellom de to landene. Konvensjonen innrømmet Norge utstrakt selvstyre i en personalunion med Sverige under felles konge, etter revisjon av den nye Grunnloven av 17. mai.

Unionen var i utgangspunktet omstridt, og særlig i kong Karl Johans regjeringstid oppsto ofte strid mellom kongen og Stortinget. Viktige stridsspørsmål var kravet om at Norge måtte bære en forholdsmessig del av den felles dansk-norske statsgjeld, spørsmålet om gjenopprettelse av adel i Norge, kongens vetorett, stattholderstriden og symbolsaker som kongens titulatur, rikenes flagg og våpen. Etter en relativt forsonlig periode i skandinavismens tid under kong Oscar I ble unionen igjen omstridt etter 1860, i en periode med økende nasjonalisme. Enkelte svenske historikere og politikere mente at Sverige hadde overhøyhet, mens oppfatningen i Norge var at unionen var inngått mellom to likestilte stater.^[3] Striden om flaggsaken og statsrådsaken skapte problemer både internt i, og mellom de to landene. Mot slutten av unionen var konsulatsaken av avgjørende betydning for forholdet mellom de to landene, og ble kimen til bruddet i 1905.

Ved Kielfreden ble kongen av Danmark-Norge tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Kiel-traktaten ble mottatt med forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins Christian Frederik, stilte seg i spissen for et norsk opprør med krav om selvstendighet. Den 17. mai 1814 ble Kongeriket Norges Grunnlov vedtatt i Riksforsamlingen på Eidsvoll, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Sverige gikk samme sommer til krig mot Norge for å gjennomføre unionen etter Kiel-traktatens bestemmelser. Men gjennom Mossekonvensjonen den 14. august inngikk partene våpenstillstand, og Sveriges kronprins Karl Johan gikk med på å la Norge beholde Grunnloven og indre selvstyre mot at Christian Frederik skulle abdisere og at Stortinget skulle velge den svenske kongen til ny norsk konge.^[4]

Christian Frederik overlot den utøvende makt til Stortinget den 10. oktober 1814, og samme dag forlot han landet og reiste til Danmark, hvor han ble konge i 1839 under navnet Christian VIII. Stortinget vedtok den 4. november 1814 den reviderte Grunnloven og valgte samme dag Sveriges konge Karl XIII til norsk konge som Karl II. Norge måtte bare godta de endringer i Grunnloven som unionsinngåelsen gjorde nødvendige, og landet fikk etter Grunnloven bestå som en selvstendig stat i personalunion med Sverige. Lovene som angikk felles anliggender mellom Norge og Sverige ble definert i Riksakten av 1815. Riksakten fikk grunnlovs status.

Kongen var forfatningsmessig norsk konge i Norge og svensk i Sverige. Han var altså aldri konge av Norge og Sverige, men konge av Norge og konge av Sverige. Som konge av Norge var han norsk statsborger, og som konge av Sverige svensk. De to land beholdt separate lovverk, styringsorganer, kirkeordninger, undervisningssystemer og forsvar. Deres eneste fellesinstitusjon utenom kongemakten var utenriksstyret, som imidlertid var underlagt svensk kontroll. Det felles utenriksstyret gjorde at unionen i utlandet ble oppfattet som mer av en realunion enn den faktisk var.

Norge var økonomisk ille ute etter Napoleonskrigene. Storbritannia foretrakk å importere trelast fra Canada, og skogseiere, sagbrukere og skipsredere på Østlandet fikk merke dette. Flere gikk konkurs. I tillegg hadde den norske daleren vært gjennom en kraftig inflasjon, og den ble ikke stabilisert før på 1840-tallet.^[5] Da Norge gikk ut av unionen med Danmark i 1814, måtte Norge ta på seg ansvar for en del av Danmark-Norges felles statsgjeld.

Karl Johan ble norsk konge i 1818 etter at Karl II døde. Han ønsket et tettere forhold mellom sine to kongeriker, men hans «amalgasjonspolitikk» ble iherdig motarbeidet i Norge, som hadde egen Grunnlov, eget Storting og eget embetsverk. Stortingets grunnlovskonservatisme hindre ham i å gjennomføre forfatningsendringer som svekket landets selvstendighet. I tillegg tapte Karl Johan også kampen om absolutt veto og avskaffelse av adelen. Absolutt veto ble avskaffet allerede i Grunnloven.^[6] Karl Johan hadde selv godkjent Grunnloven med mindre justeringer, men vetoretten var ikke blant justeringene. Dermed var kampen om absolutt veto tapt i starten.

En av de første sakene som Stortinget behandlet, var avskaffelsen av adelen. I 1821 hadde forslaget om å avskaffe adelen gått gjennom i tre påfølgende Storting, og Karl Johan kunne dermed ikke forhindre at det ble vedtatt. Likevel markerte Karl Johan sin misnøye ved å hinte om statskupp og arrangere en militærmanøver på Etterstad rett utenfor Christiania. Stortinget gikk med på et kompromiss; kongen sanksjonerte avskaffelsen av adelen mot at landet selv måtte betale statsgjelden.^[7] Karl Johan hadde imidlertid oppnådd en betydelig reduksjon av Norges statsgjeld. Som konge var han stort sett populær, særlig blant bøndene, som mislikte embetsverket.^[7] Karl Johan var ofte i Norge som både kronprins og konge.^[7]

Det var på sett og vis to grunnlover, den fra 17. mai og den fra 4. november. Den førstnevnte tilhørte Norge, den sistnevnte unionen. Da Karl Johan tok over, foretrakk han feiringen av den sistnevnte foran den førstnevnte.^[8] Bortsett fra at feiring den 4. november i liten grad oppfordret til utendørsmarkering, var også feiringen av 17. mai relativt raskt etablert. Karl Johan var lite begeistret for dette, og i 1827, etter en feiring godkjent av stattholderen, forbød kongen feiring av dagen fra og med 1828.^[8]

I 1829 ble imidlertid 17. mai fredelig feiret av en folkemasse som ønsket dampskipet «Constitutionen» velkommen om ettermiddagen med sanger som «Sønner av Norge» og «For Norge! Kiempers fødeland».^[9] Stattholder Baltzar von Platen sendte kavaleri og infanteri på de fredelige grunnlovsfeirerne i det som ble omtalt som Torgslaget. Hendelsen skapte mye sinne og raseri blant de fremmøtte og von Platens situasjon i Norge ble uholdbar.^[10] von Platen døde 6. desember samme år på sin post. von Platen var den siste svenske stattholderen i Norge, fra da av og til tittelen ble avskaffet av Oscar II var den bare besatt av nordmenn, og fungerte som en form for statsminister.

Selve 17. mai-feiringen fortsatte uten begrensninger, men ble etter hvert like splittende som den ble samlende. På 1880-tallet var det vanlig at man delte seg i konservative borgertog som gikk til slottet, radikale borgertog til Stortinget og arbeidertog. Barnetogene, som ble til rundt 1870-tallet, hadde en til dels samlende effekt.^[11]

Dette^[klargjør] betyr ikke at stattholderposisjonen ble uproblematisk. Den var først ubesatt fra 1829 til 1836, og førstestatsråd Jonas Collett var effektivt nasjonens høyeste leder. Deretter ble Herman Wedel-Jarlsberg stattholder til 1840, og så Severin Løvenskiold fra 1841 til 1856. Deretter var stattholderposisjonen ubesatt frem til den ble avviklet.

Imidlertid var det prinsippet rundt posisjonen som var problemet. Norske politikere oppfattet tittelen «stattholder» som unødvendig bakstreversk og som et «lyrdrikemerke».^[12] Derfor prøvde Stortinget å få det fjernet allerede i 1854. Oscar I nektet dette, men da han gikk bort i 1859, sendte Stortinget et nytt forslag til Karl IV, som hadde lovet å sanksjonere loven. På grunn av press fra svensk presse og fra Riksdagen, nektet han imidlertid å sanksjonere. Saken ble også en krangel mellom Storting og Riksdagen om det var en felles eller spesifikk norsk avgjørelse. I 1873 sanksjonerte imidlertid Oscar II loven om å fjerne stattholderen.^[13]

Etter bruddet med Danmark i 1814 innførte regenten Christian Frederik et provisorisk norsk flagg som besto av Dannebrog med den norske løve i kantonen, feltet øverst nærmest flaggstangen. Dette var i bruk til 1821 (i nære farvann), men norske skip måtte fra 1818 bruke et unionsflagg i fjernere farvann, et svensk flagg med et hvitt andreaskors på rød bakgrunn i kantonen. Karl II ville ha den norske løve i kantonen, men dette ble ikke noe av. Norge fikk allerede i 1815 et orlogsflagg av samme modell, ettersom dette ifølge Grunnloven skulle være et unionsflagg. Grunnloven hadde imidlertid også en bestemmelse om at landet hadde rett til sitt eget handelsflagg.

Flaggspørsmålet ble drøftet av flere Storting allerede fra 1814, men først i 1821 ble det tatt en endelig avgjørelse. Blant mange innsendte forslag sluttet Stortinget seg til et forslag tegnet av stortingsmann Frederik Meltzer. Det fulgte nordisk tradisjon for korsflagg og kombinerte samtidig hovedfargene fra det danske og svenske flagg. Det blå korset med hvite kanter på rød bunn kunne oppfattes som en videreføring av Dannebrog, som også hadde vært Norges flagg før 1814. Den rød-hvite-blå fargekombinasjonen knyttet Norge nærmere til moderne og liberale nasjoner som USA. Storbritannia, Nederland og Frankrike.

Dette ble vedtatt som lovforslag av Stortinget, men Karl Johan mente at flaggsaken var en kongelig affære og avslo å sanksjonere vedtaket som lov. I stedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. Det var imidlertid bare godkjent for innenlands bruk og handel i nære farvann, nord for Kapp Finisterre.^[14] For handel i farvann kontrollert av Barbareskstatene måtte norske skip fortsatt føre det felles norske og svenske unionsflagget av 1818. Dette skyldtes at Sverige betalte tributt til sjørøverstatene for å unngå kapring, mens Norge av sparehensyn unnlot å betale. I Norge vokste misnøyen med dette flagget, som med sin overvekt av svenske farger ble oppfattet som et symbol for svensk overhøyhet. I 1830 ble det slutt på piratvirksomhet i Middelhavet etter at Frankrike hadde tatt kontroll over barbareskstatene. Henrik Wergeland og Jonas Anton Hielm agiterte for retten til å føre det norske flagg også i fjerne farvann, men først i 1838 ble «flaggets frigjøring» gjennomført ved kongelig resolusjon.

Rikene hadde stadig som felles orlogsflagg det svenske med et «norsk» andreaskors i kantonen, stadig mer mislikt i Norge. Spørsmålet om unionens flagg og våpen sto på sakslisten for den første unionskomité i 1839, og komiteen sluttet seg etter lange diskusjoner til et forslag som markerte full likestilling mellom de to rikene. Ved kongelig resolusjon av 20. juni 1844 godkjente Oscar I komiteens forslag til nye norske og svenske flagg med det felles unionsmerket i kantonen, et rektangel eller kvadrat skrådelt i fire felter, med norske flaggfarger øverst og nederst, svenske i begge sidefelter. Dermed fikk hvert land sitt eget orlogsflagg, men med unionsmerket som symbol på foreningen mellom dem.^[15] Denne kongens «morgengave» til sitt norske folk ble meget godt mottatt. Da kongen samtidig godkjente et nytt konge- og unionsvåpen som markerte likestilling mellom rikene, kunne symbolstridene inntil videre legges til side. I Sverige ble unionsmerket mottatt med større skepsis. I en tale på Riddarhuset i 1859 ble unionsmerket omtalt som «sillsallaten».^[16] Dette tilnavnet ble snart populært i begge land.

Flaggstriden blusset imidlertid opp igjen som følge av økende norsk misnøye med unionen etter 1860. Kongetro unionister, stort sett Høire-velgere, foretrakk unionsmerket, mens nasjonalister og republikanere, stort sett Venstremenn, foretrakk det «rene» flagg. Imidlertid var denne overgangen ikke absolutt. Da det første barnetoget fant sted i 1869, hadde konservative gått til innkjøp av flagg for barn fra «mindre bemidlede hjem», men av økonomiske årsaker var disse uten unionsmerket. De store flaggene var imidlertid med unionsmerke.^[17]

Ti år senere, i 1879, hadde et forslag om forandring av flagget møtt sterk motstand, og i dette barnetoget var det unionsmerkede flagg som dominerte. Dette slo også an i Tromsø og Trondhjem. Landet ble splittet mellom innlandet (for det rene flagg) og sjøen (for unionsmerket).^[18]

I unionstidens siste fase, da motstanden mot unionen økte, ble unionsmerket en stridssak. Venstre tok opp flaggsaken, og den ble vedtatt i Stortinget først i 1893 og så 1896. Begge gangene nektet Oscar II sanksjon. I 1898 gikk flaggsaken igjennom ettersom kongen hadde brukt opp sine utsettende veto.

Fra 1850-tallet var det ønske om at regjeringen måtte møte i Stortinget, slik at den måtte forsvare sin politikk. Denne praksisen var regjeringen skeptisk til, og tilrådde kongene å nekte sanksjon. Da Venstre-politikerne ikke kom noen vei med denne grunnlovsendringen, bestemte de seg i stedet for å gå til riksrett mot Christian Selmers ministerium. Regjeringen Selmer ble felt, og etter et mislykket forsøk på å finne en alternativ Høire-regjering, måtte Oscar II gi statsministerembetet til Johan Sverdrup.^[19] Dette ble en effektiv innføring av parlamentarisme i Norge som konstitusjonell sedvanerett. Først i 2007 ble parlamentarismen inkludert i grunnloven.^[20]

Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Da Norge i 1814 aksepterte unionen med Sverige, fikk Sverige ansvaret for utenrikssaker på begge lands vegne. Imidlertid hadde Norge krav på eget konsulatvesen, men dette ble ikke imøtekommet. Derfor fantes det bare unionelle legasjoner og konsulater rundt om i verden, underlagt et felles svensk-norsk utenriksdepartement. Da Norge fra 1850 og utover ble en stor sjøfartsnasjon, var det oftest nordmenn som trengte hjelp fra konsulene. I begynnelsen hjalp de Norge godt, men etter hvert krevde norske politikere modernisering av konsulatvesenet.

I 1889 ble det diskutert flere punkter hva gjaldt utenriksbudsjettet fra Sverige. Kritikken gikk på at flere konsuler var utlendinger fra det landet de representerte Norge i, og dermed visste lite om norske behov og forhold. Det var også stor tverrpolitisk enighet om at tonnasjeavgiften var moden for modernisering, og at det eksisterende nettverket av konsuler i Europa prioriterte svenske interesser, og ikke norsk handel. Et videre problem var at mens den internasjonale trenden var at industrialiseringen og frihandelen trengte større markeder, og konsuler dermed hadde en stor handelsorientert oppgave, var den svenske Riksdagen dominert av proteksjonistisk handelspolitikk. Konsulene måtte dermed svare både for norske handelsinteresser og svensk skepsis på samme tema.^[21]

Resultatet av dette var at et samlet storting ba statsminister Johannes Steen om å opprette en konsulatkomité. Denne skulle se på mulighetene for forandring av konsulatvesenet innen den daværende rammen eller lete etter behov for å danne et eget konsulatvesen. Komiteen påpekte flere kritikkverdige forhold:^[21]

• Norge hadde hatt en økning av dampskip på 129 % fra 1876 til 1888, mens Sverige hadde i tilsvarende periode en økning på 35 %. Norge betalte mer enn dobbelt så mye til konsulatvesenet og en klart større del av de sjøfolk som krevde hjelp fra konsuler var norske. Likevel måtte ikke utenriksdepartementet eller konsulatvesenets leder svare for seg i Stortinget.
• Norge hadde utvidet sine handelsområder fra Europa til Nord- og Sør-Amerika, Vestindia, Afrika og Asia. Ingen av disse områdene var særlig godt dekket.
• Mens det i de fleste andre vestlige land var vanlig praksis at gode konsuler ble diplomater, var det motsatt for Sverige. Diplomater uten erfaring som konsuler ble ofte brukt som konsuler. Dermed hadde de en mer diplomatisk enn kommersiell innstilling til oppgaven.
• Konsulene ville all den tid de var lagt under det i teori felles, men i praksis svenske utenriksdepartement, ikke få støttet norsk handelspolitikk.

Konsulatkomiteen konkluderte derfor med at det var nødvendig med et eget konsulatvesen, en konklusjon som kan ha vært forventet.^[22] Venstre gikk til valg på blant annet eget konsulatvesen i 1891, og da de vant, ble saken vedtatt i Stortinget.^[22] Dette ble ikke sanksjonert av Oscar II, etter instruks fra den svenske regjering. Den svenske utenriksministeren Carl Lewenhaupt hadde beregnet dette, og tilbød om forhandlinger om deler av kravene. Han lykkes med dette å splitte Stortinget mellom Venstre, Moderate Venstre og Høire. Lewenhaupts ønske om å styrke unionen gjennom å fjerne unødvendige hindringer ble imidlertid ikke imøtekommet fra noen sider av grensen.

Ettersom kongen hadde utsettende veto, ville Stortinget kunne gjenta beslutningen i tre stortingsperioder og slik få igjennom kravet om eget konsulatvesen, forutsatt at kravet var uforandret i ordlyden. Problemet var imidlertid at Sverige og kongen anså saken om konusulatvesen for å være en sak ikke for Stortinget, men for en felles unionskomité. I tillegg hadde Venstres politikere liten tålmodighet. De ønsket å slå til med en gang i en handlingsmåte som ble kalt «knyttnevepolitikken».^[22] Venstre kjørte gjennom eget konsulatvesen som opphevet felles konsulatvesen fra og med 1. juli 1895, og dermed var kravet forandret og svært spesifikt. Konsultavesenet skulle innføres uansett. Sverige svarte med å true om krig, og Venstre måtte bøye av. Dette ble et tap både for Norge og Lewenhaupt, som gikk av da han ikke ville assosieres med voldstrusler.^[22]

Svenske politikere satset dermed på en politikk der de ikke ville ta opp enkeltdeler for seg, som Lewenhaupt hadde prøvd. I stedet ble Francis Hagerups første regjering samlet for å finne noen felles punkter i den tredje unionskomité. Imidlertid var det stor uenighet mellom de norske og de svenske representantene, og dessuten internt i de to land. Møtet ble resultatløst. I tillegg til dette problemet, hadde den svenske utenriksminister etter Lewenhaup, Ludvig Douglas anbefalt kronprins Gustaf å innføre statskupp, konkludert med at Høire var demoralisert etter riksretten og at det kunne hjelpe å øve press på Norge via stormaktene. En mislykket forespørsel til Tyskland og Østerrike-Ungarn ble gjennomført, og etter hvert gikk Douglas selv av, etter at han ikke fikk medhold i å nekte å informere fremmede makter om at Norge hadde fått et rent flagg.^[23]

Alfred Lagerheim ble ny svensk utenriksminister etter Douglas. Hans politikk fremsto som kompromissvennlig overfor nordmennene.^[24] Lagerheim og den norske statsminister Otto Blehr igangsatte først en ny konsulatkomité for å se på mulighetene for et eget norsk konsulatvesen innunder det felles svenske utenriksdepartementet.^[25] Dette tilbudet fra Lagerheim ble av betydning for at Høire nå kunne sette eget norsk konsulatvesen på programmet, da det ikke var i strid med unionen.

Høire, moderate venstrefolk fra 1890-tallet og nye utbrytere fra Venstre med Christian Michelsen blant frontfigurene slo seg sammen som Samlingspartiet. Effektivt var Samlingspartiet bare et parti i rent formell forstand, det fantes ingen organisering utover Stortinget. Høire dominerte sterkt i forsamlingen. Samlingspartiet gikk til valg med forhandlinger som slagord, og de vant valget i 1903 med 63 representanter, fire mer enn nødvendig for flertall i Stortinget.^[26] Med Francis Hagerup som norsk statsminister etter valget begynte forhandlingene om likelydende lover og eget norsk konsulatvesen. Imidlertid stoppet det opp fra svensk side på grunn av interne uenigheter.

Det norske forsvaret var i sterk grad preget av interne krangler og skepsis mellom yrkesmilitære og stortingsrepresentanter. De yrkesmilitære var i sterk uenighet om de skulle satse på dampskip eller seilskip, og da det ble bygget seilskip som var utdatert før de ble sjøsatt, skapte dette manglende tillit fra Stortinget. Samtidig satte Venstre i gang en sparepolitikk fra 1880-tallet og frem til 1895 som gikk ut over forsvaret. I tillegg gikk det politikk i hærens oppsetning. Den var i 1888 blitt oppsatt som en forsvarshær på bekostning av «linjen», det vil si den delen av hæren som med Stortingets støtte kunne bevege seg utenfor landets grenser.^[27]

Etter at Norge i 1895 hadde måttet gjøre retrett i konsulatsaken da et militært mye sterkere Sverige hadde truet med krig, ble ting imidlertid annerledes. Den 25. juli 1895 vedtok Stortinget ekstraordinære bevilgninger til gjenreising av marinen og til nye festningsanlegg. I tillegg til en oppgradering av de historiske festningene Kongsvinger festning og Fredriksten, ble det også laget festninger ved Urskog (også kalt Dingsrud), Ørje og fremskutte fort i nærheten av Fredriksten, inkludert Hjelmkollen fort. Marinen fikk for det meste havgående fartøyer, og det ble anskaffet fire panserskip, ti torpedobåter av 1. klasse og tolv av 2. klasse. Panserskipene alene kom på 19 millioner kroner, som tilsvarte omtrent 20 prosent av statsbudsjettet ved århundreskiftet.^[28]

Mot slutten av unionstiden vokste den norske misnøyen. Høyre ville beholde unionen dersom det ble full likestilling mellom statene, mens Venstre ønsket full uavhengighet. Forhandlingene mellom Norge og Sverige i 1903 var viktige, men ble vanskelige etter at utenriksminister Lagerheim ble presset av konservative svensker i Riksdagen til å gå av da det viste seg at han var på kollisjonskurs med statsminister Boström.

Etter at Lagerheim hadde avgått, forsvant den forhandlingsvillige innstillingen fra svensk side. Allerede i desember 1904 formulerte Boström seks krav for et eget norsk konsulatvesen under felles utenriksdepartement. Kravene var:

1. Den svenske Utenrigsminister skal før Udnevnelsen høres om den eller de Personer, som den norske Regjering vil indstille til norske Konsuler.
2. I norske Konsulers Diplomer skal Kongen bære sin Titel som svensk Konge, idet Sveriges Navn skal nævnes før Norges.^{[n 1]}
3. Konsulatstyret maa ikke give Konsul nogen Ordre, som strider mod en av Udenrigsministeren i samme Sag udstedt Forskrift.^{[n 2]}
4. Den svenske Udenriksminister skal i visse Tilfælde kunne anmelde en norsk Konsuls Forhold i sammensat eller ministerielt Statsraad, hvorefter Sagen gaar over til vedkommende Riges Statsraad.
5. Gesandtene skal kunne suspendere Særkonsulerne. De maa ikke gjenindsættes uten Kongens Beslutning efter foredrag av den svenske Udenriksminister.
6. I visse Lande skal det felles Konsulatvæsen indtil videre vedblive at bestaa.^[29]

De seks punktene, av nordmennene nedsettende kalt «lydrikepunktene», var svært vanskelige å forholde seg til for Norge, da de effektivt ga det svenske utenriksdepartement all makt over konsulatvesenet. Det norske promemoria som kom til svar krevde at de seks punktene måtte sløyfes dersom forhandlingene skulle fortsette, og svaret fra den svenske regjering var at hvor vidt de skulle sløyfes eller ikke på ingen måte var gitt, og ettersom den norske regjeringen dermed mente at forhandlingene ikke kunne fortsette utenom disse vilkår, var forhandlingene effektivt tilsidesatt. Statsminister Hagerup erklærte den 8. februar i Stortinget at forhandlingene hadde strandet.^[30] Kort tid etter ble det nedsatt en spesialkomité med Nikolai Prebensen som formann og Carl Berner som ordfører.

Dermed var det klart at forhandlinger med Sverige var umulig. Hagerup leverte sin avskjedssøknad til kronprinsregenten den 28. februar, og katalysatoren var at to statsråder, Christian Michelsen og Jakob Schøning, hadde gått av. Kronprins Gustaf svarte at han på det daværende tidspunkt ikke kunne behandle avskjedssøknadene.^[31]

Spesialkomiteens flertall, 16 av de 19 medlemmene, var for å legge frem en ny lov om eget norsk konsulatvesen, og at dette skulle igangsettes senest 1. april 1906. Mindretallet, ett medlem, krevde at Stortinget skulle handle øyeblikkelig, mens to medlemmer foreslo å få loven til utvetydig anerkjennelse.^[32] I samtiden og i ettertiden fikk de tre forslagene tre navn:^{[n 3]}

• Beslutningslinjen krevde at Stortinget skulle erklære eget konsulatvesen og heller ta konflikten. Denne ble støttet av radikale Venstre.
• Den korte lovlinje var en moderert utgave, der Stortinget skulle sende konsulatsaken til kong Oscar II, og gi ham muligheten til å sanksjonere. En sanksjonsnektelse ville medføre at regjeringen ville gå av og alle nekte å påta seg ministerverv. Denne linjen ble støttet av Moderate Venstre og flere i Høire.
• Den lange lovlinje var å følge konstitusjonell praksis ved å la saken gå gjennom tre storting og innføre eget konsulatvesen når Oscar II ikke kunne nekte sanksjon lenger. Dette var Høires linje.

Hagerups avskjedssøknader ble godtatt av kronprinsregenten den 11. mars. Ny statsminister ble Christian Michelsen. Michelsen valgte «den korte lovlinje» etter anmodning fra flertallet til spesialkomiteen.^[33]

I Sverige hadde det i samme tid vært bekymring om den sannsynlig forestående unionsoppløsningen. Etter at Boströms punkter hadde blitt forkastet, kom det senere et forslag fra majoriteten av svenske statsråder. Dersom denne ble antatt, lovet Boström å avgå for å ikke være i veien. Imidlertid ble denne også forkastet av norske myndigheter.^[33] Samtidig som sinnet mot Boströms forslag hadde økt i omfang i Norge, ble kritikken mot ham stor også i Sverige.^[33] Først i aviser, senere i politiske kretser. Boström gikk av den 7. april 1905. Han lyktes imidlertid å avgå med grunn at det var nordmennene som var uvillige, og dermed var hans avgang drevet frem av nordmennene, og ikke egen mislykkethet.^[33]

En ny svensk statsminister var vanskelig å finne. Gustaf Sparre var for gammel og Ivar Afzelius for uvillig til å ha blitt spurt. Edvard von Krusenstjerna ble spurt, men han takket øyeblikkelig nei.^[34] Hugo Tamm takket nei da han var fysisk ikke klar for det, men også sannsynligvis fordi han mislikte begynnende partidannelse i Riksdagen.^[34] Også Axel Swartling takket nei. Dette var kandidatene utenfor ministerpostene, og dermed måtte kongehuset lete innen den avgående regjering. Først ut ble kirkeminister Carl von Friesen, men han anså seg selv ikke voksen nok til oppdraget.^[34] Til slutt takket Johan Ramstedt ja, men bare dersom det var en siste utvei. Det ble det, og Ramstedt ble statsminister.^[34]

Allerede på slutten av 1800-tallet begynte kravene om unionsoppløsning, først og fremst fra intellektuelle og politisk liberale, gjerne tilknyttet partiet Venstre og avisen Dagbladet. Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson, historikeren Ernst Sars og juristen og diplomaten Sigurd Ibsen var sentrale. Både de politiske båndene til Sverige og de kulturelle og språklige båndene til Danmark ble kritisert, altså både en politisk og en kulturell nasjonalisme. Det siste spesielt i nynorskbevegelsen, som kjempet for et eget norsk skriftspråk. Noregs ungdomslag hadde «ut or unionane» som slagord.^[36]

Fridtjof Nansen hadde blitt aktiv i den offentlige debatt allerede tidlig i 1905, da han ble bedt om å skrive en enquete for Samtiden.^[37] Enda Nansen selv ikke ønsket å bli oppfattet som en politiker, ble hans mening notert i kraft av at han var en nasjonalhelt. Nansen fulgte opp med fem artikler for Verdens Gang; «Veien», «Menn», «Mot», «Letsindighet» og «Vilje».^[38] Nansen la vekt på at det nå krevdes handling, og ikke uthaling. Dette var en noe mer radikal mening enn flere samtidige hadde, og Bjørnstjerne Bjørnson kommenterte om Nansen at «Det er dog for meget isbjørn i ham».^[37] Likevel ble Nansen svært populær i samtiden, og hadde en samlende effekt på befolkningen.^[37]

Etter at Michelsen tok over som statsminister, ble Nansen tidlig sendt til Tyskland og Storbritannia for å prøve å påvirke opinionen der. Den 25. mars 1905 kom et brev fra Nansen til redaktøren av The Times på trykk i avisen. Brevet var en oppklaring av saksforholdet mellom Norge og Sverige i konsulatsaken. Dette brevet var sterkt pådrevet av den norske regjeringen.^[39] Nansen var allerede populær i London, og hans brev ble lest med iver.

Svensk opinion var lite begeistret for dette brevet. Det svenske svar var å bruke Sven Hedin. Forslaget å velge Hedin, som hadde reist mye i Asia og holdt mange foredrag, skal ha kommet fra den britiske minister i Sverige, James Rennell Rodd.^[40] Hedins svar den 1. april var først beklagende overfor det britiske publikum i at de ble trukket inn i en for alle praktiske formål privat affære, men deretter angrep Hedin Nansens punkter. Nansen svarte allerede den 4, april med et kort, og den 12. med et lengre svar. Den 18. april svarte igjen Hedin Nansen.

Imidlertid var det ikke slik at det britiske syn skulle vinnes bare i avisene, og Nansen møtte den britiske utenriksminister Lord Lansdowne den 29. mars. Ifølge Lansdowne var møtet stort sett en gjentakelse av Nansens første innlegg i avisen The Times.^[41] Dette var den første av flere norske forsøk på å få i gang møter med den britiske utenriksminister eller på annen måte påvirke britisk opinion. Kampen mellom Nansen og Hedin ble også gjengitt i andre europeiske aviser, som i Frankrike, Russland og Tyskland. Imidlertid ble ikke dette fulgt opp av diplomatiske utspill der.

Bjørnstjerne Bjørnson hadde selv vært aktiv i unionsspørsmålet frem til 1905, og valgte selv å støtte Hagerups syn som førte til dennes avgang, at det var forhandlinger som gjaldt. Dette gjorde ham upopulær i flere kretser i Norge, også delvis fordi han sa dette mens han selv befant seg i Roma. Gustav Heiberg skrev at «Ingen under den nuværende Situation har saa liden Ret til at føre Ordet som Bjørnsjerne Bjørnson.[...] B. indtar - heldigvis - ingen oficiel Stilling i vort land».^[42] Bjørnson var spesielt skeptisk til den korte lovlinje, og uttalte seg skeptisk om denne. Imidlertid ble han stadig mer isolert, og valgte å trekke seg i stor grad fra offentlig debatt. Den 27. mai fikk han telegram fra Michelsen som orienterte om sanksjonsnektelsen. Bjørnson svarte «Tak for telegrammet. Nu samhold.» Michelsens svar var omtrent at nå gjaldt handling mer enn ord, men gitt Bjørnsons lite populære stilling og Løvlands gjengivelse, ble historien til den apokryfe historien om at Bjørnson skrev «Nu gjælder det at holde sammen», og at Michelsen svarte «Nu gjælder det at holde kjæft». Historien ble så populær at Bjørnson selv gikk ut og dementerte dette.^{[n 4]} I resten av oppløsningen forholdt Bjørnson seg taus. Han var en erklært republikaner, men støttet kongevalget av utenrikspolitiske hensyn.^[43]

I 1855 skrev Sverige og Norge under på en traktat, kalt Novembertraktaten, med Frankrike og Storbritannia. Traktaten var en forsikring om at Sverige og Norge ikke skulle avstå noe land til Russland eller gi noen rettigheter eller fordeler til Russland, mot at Frankrike og Storbritannia skulle garantere forsvaret av Sverige og Norge mot et eventuelt angrep fra Russland.^[44] Traktaten ble inngått rett etter Krimkrigen mellom Det osmanske rike, Frankrike og Storbritannia på den ene siden og Russland på den andre.

I 1905 var imidlertid Russland og Frankrike allierte, Frankrike og Storbritannia hadde inngått en vennskapsavtale (Entente cordiale), og det var diplomatiske forhandlinger mellom Storbritannia og Russland. Dessuten hadde Tyskland blitt en ny stormakt, og forholdet mellom Tyskland og Storbritannia var uavklart. Denne maktforskyvingen og den militære utvikling gjorde Skandinavia til et område av økt militær og politisk viktighet. Det var et ønske fra Storbritannia at Novembertraktaten skulle bli erstattet av en tilsvarende traktat uten brodd mot Russland.

Dette falt sammen med at Russland hadde tapt mesteparten av flåten sin som var stasjonert i St. Petersburg i den russisk-japanske krig.^[45] Det var derfor et lite maktvakuum i Østersjøen frem til Russland fikk bygget opp flåten sin. Samtidig hadde Tyskland hatt økt satsing på flåten de siste årene, og ble den store maktfaktor der i 1905. Men viktigere enn kontroll over Østersjøen var veien ut derfra. Og viktigst var de trange sundene mellom Norge og Danmark (Skagerrak) og Sverige og Danmark (Kattegat).

Både den tyske og den russiske marine trengte et nøytralt, ideelt vennligsinnet, Danmark for å sikre at flåten deres kom ut til Nordsjøen. For Storbritannia var det også viktig at ingen makt skulle kontrollere og okkupere norske havner, noe som ville gi denne makten en kort og åpen vei mot Storbritannia. Storbritannia foretrakk en åpen inngang til Østersjøen, mens Russland foretrakk en «mare clausum», altså et stengt Østersjøen. Tyskland var delt på dette synet.^[46]

I stedet for å vente til neste stortingsperiode, da kongen hadde brukt opp sine to vetoer og den ville gå gjennom, satset regjering og Stortinget på å sende en ny lov om eget norsk konsulatvesen som skulle tre i kraft allerede i 1906. Loven ble oversendt kong Oscar II den 27. mai 1905 og som forventet nektet kongen å sanksjonere loven. Da leverte statsministeren i Stockholm inn den norske regjeringens avskjedssøknad. På tross av protester fra kongen, opprettholdt de avskjedssøknaden på bakgrunn av at de oppfattet sanksjonsnektelsen som en «fornegtelse af rigets suverænitet» og dessuten ga «udtrykk for en personlig kongemagt i strid med grundloven og konstitutionell statsskikk».^[47]

Bakgrunnen for fratredelsen henger sammen med Venstres kontrasignaturlære fra 1890-årene. Tradisjonell konstitusjonell tankegang var at regjeringen skulle protokollføre en protest og så kontrasignere. Dette ble blant annet gjort under Stattholdersaken på 1860-tallet. Venstres kontrasignaturlære gikk imidlertid ut på at dette ikke var nok for at regjeringen kunne fraskrive seg ansvaret for saken, og at de måtte nekte kontrasignering og gå av.^[47]

Kongen svarte på dette med å ikke godkjenne avskjedssøknaden med bakgrunn i at det ville være umulig å finne en ny regjering.^[48] Ifølge kontrasignaturlæren ville da de som tok over som regjering måtte signere på kongens sanksjonsnektelse, og dermed stå til ansvar for den. Ettersom Stortinget var samlet bak avgjørelsen ville det vært umulig for Oscar II å finne noen som ville gå imot den.^[47]

Stortingets president Carl Berner leste den 7. juni 1905 opp følgende:

«Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.»^[49]

De siste to bisetningene: «at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.» regnes som unionsoppløsningen. Rolf Danielsen argumenterer imidlertid med at det som skjedde var at kongemakten selv hadde opphevd unionen ved å nekte sanksjon og å nekte regjeringens avskjed. Slik var Stortingets avgjørelse bare en bekreftelse av kongens handling.^[47] Professor i samfunnsøkonomi og beslutningsteori Aanund Hylland kommenterte i et innlegg at vedtaket medførte begynnelsen på oppløsningen av unionen, og ikke unionsbruddet i seg selv.^[50]

Oscar II svarte den 10. juni på denne konklusjonen ved å påpeke flere kritikkverdige forhold mellom avgjørelsene og grunnloven. Han påpekte at det var hans grunnlovsmessige rett til å nekte, at avgjørelsen om å ikke sanksjonere var grunnlovsfestet, at et eget norsk konsulatvesen ikke var en sak mellom Norges regjering, parlament og konge, men mellom Norge og Sverige, at «Norges konge maa stedse have for øie dets grundlovs § 1: "Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge.», at Venstres kontrasignaturlære gikk på tvers av grunnlovens forståelse av kontrasignatur og at grunnlovsavgjørelser skal gjennom tre storting, jamfør §112 i Norges grunnlov. Kongen la til mot slutten av sitt protestskriv:

«De love, hvortil jeg har aflagt ed, og de forenede rigers vel har været det bestemmende for min beslutning ved konsulatspørsmaalets afgjørelse, men derunder er jeg bleven nødt ikke blot af det norske statsraads kontrasignationsnegtelse, men ogsaa af dets medlemmers afskedsansøgninger. Da jeg erklærede: "Da det er mig klart, at nogen anden regjering ikke nu kan dannes, saa bifalder jeg ikke statsraadernes afskedsansøgning," - har statsraadet truende udtalt, at den nordmand, som ydede sin medvirkning til min beslutning, derved i samme øieblik vilde være uden fædreland.

Jeg blev altsaa stillet i den situation, enten at nødsages til selv at bryde den ed, jeg har aflagt til rigsakten, eller ogsaa at udsætte mig for i modsat fald at stilles uden raadgivere. Her gaves for mig intet valg.»^[51]

Riksakten hadde grunnlovs gyldighet.

For å dempe reaksjonene, hovedsakelig i utlandet, tilbød Stortinget Oscar II at en av hans sønner kunne ta over.^[52] Dette var imidlertid et tveegget sverd. Dersom Oscar II avslo tilbudet, ville han frigi tronen og dessuten anerkjenne Norge som et eget kongerike. Derfor valgte han ikke å svare. Dette betydde imidlertid at regjeringens utsendinger Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg var ute av stand til å tilby tronen til noen andre, da den ikke sto ledig.

I tillegg var tilbudet på ingen måter reelt. Av Oscars sønner var Gustaf tronarving i Sverige, og gitt unionsoppløsningen fra norsk side var det umulig å være begge deler. Oscar Bernadotte hadde mistet sin plass i kongerekken da han giftet seg uten Oscar IIs godkjennelse, og det var umulig for Oscar II å gå tilbake på sitt ord. Prins Carl var tunghørt og ville vanskelig fungere godt som konge. Dessuten var han lite innstilt på det selv. Prins Eugen, kjent som «malerprinsen», var lite interessert i rojale plikter. Av de lite sannsynlige kandidatene var imidlertid Carl Bernadotte den beste.

Den 18. juni 1905 tok Wedel Jarlsberg kontakt med Rennell Rodd, britisk minister i Sverige, og forklarte den norske situasjonen – at Norge først og fremst ønsket seg Carl Bernadotte, men subsidiært, om dette ikke gikk, Prins Carl av Danmark, svigersønn av kong Edward VII av Storbritannia. Wedel Jarlsberg sa også at han fryktet at uthaling av dette spørsmålet kunne medføre økt interesse for republikk i Norge. Rodd formidlet dette til både kong Edward VII og til utenriksminister Lord Lansdowne. Edward VII støttet fremgangsmåten, både med Bernadottetilbudet og med Carl av Danmark som sekundakandidatur, mens Lansdowne og Rodd ble enige om å utvise forsiktighet overfor Wedel Jarlsberg.^[53] Dette medførte en splittelse mellom den faktiske britiske utenrikspolitikken til Lansdowne, og den dynastisk-orienterte personlige til Edward VII, som ble klar i august samme år.^[54]

Den tyske keiseren Wilhelm II var også interessert i tronfølgerspørsmålet. Han lanserte sin egen kandidat, Valdemar av Danmark. Dette ble tatt opp ved generalkonsul Faber du Faur i Kristiania, og Michelsen svarte at det av flere grunner ikke var aktuelt. Blant grunnene var at Valdemars kone var katolikk og at hans sønner allerede var voksne.^[55] Argumentet mot Valdemars kone kan virke noe merkelig, da dette var situasjonen hos de to første dronningene i unionen med Sverige. Personlig så Wilhelm helst at en svensk tronarving tok over Norge fremfor det han oppfattet som Edward VIIs renkespill. Imidlertid gjorde kronprins Gustav det klart for keiseren på et møte i Gävle at dette ikke var aktuelt.

Wilhelm II stoppet ikke der. Valdemar var bror av enkekeiserinne Dagmar av Russland, og etter det mislykkede besøket i Gävle dro Wilhelm II til et allerede avtalt møte med Nikolaj II av Russland ved Björkö. Der ble en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-britiske og kritiske til Edward VII.^{[n 5][56]} Imidlertid godtok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, så det kom lite ut av dette besøket. Kort tid etter Björkö-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjaldt Wedel Jarlsbergs anmodninger om å presse Sverige til å godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert. Dette var delvis fordi Tysklands sendebud var godt informert, og fordi verken Wedel Jarlsberg eller Nansen hadde konsentrert seg om å appellere til Tyskland.

Den svenske reaksjonen på unionsoppløsningen var kraftig. Den skandinavistiske samarbeidstendensen forsvant helt, da svenske deltakere trakk seg helt ut.^[57] Avisene varierte fra den sosialistiske Social-Demokratens kommentar: «Norge fritt» til konservative Nya Dagligt Allehandas kommentar om «Revolution i Norge». Spontane hyllester til Oscar II forekom flere steder i Stockholm, og 10 000 mennesker deltok i en direkte hyllest til kongen ved Drottningholm slott.^[58]

Det fantes også de som truet med krig, men de var i mindretall. I tillegg hadde Riksdagen god kjennskap til at en union neppe ville bestå med våpenmakt, at kongehuset og især kronprins Gustaf var imot krig, og at stormaktene heller ikke ønsket det.^[58] Sveriges generalstabssjef Axel Rappe understreket at de norske grensefestningene ikke utgjorde noe vesentlig hinder for en invasjon, men ville ikke ta stilling til om Sverige burde rette et militært angrep mot Norge. Rappes betydning i militær sammenheng i 1905 må likevel forstås som sekundær.^[59]

Riksdagen nedsatte en særskilt komité (särskilda utskott) for å se på unionsoppløsningen fra norsk side. Denne ble ledet av Christian Lundeberg, og hadde regjeringen Ramstedts skjebne i sine hender.^[60] Komiteen kom frem til at unionen ikke var oppløst, da dette krevde Sveriges medvirkning. Men unionen kunne forlates dersom visse krav ble oppfylt. Blant disse var folkeavstemning om unionsoppløsningen og samtaler med Sverige i en unions(oppløsnings)komité. Komiteens innstilling lå klar den 25. juli til godkjennelse av Riksdagen. Den hadde følgende innsigelser:^[61]

• Unionen mellom Sverige og Norge var ikke opphørt. Men komiteen anbefalte at dersom et nytt storting foreslo dette etter valg, eller dersom det gjennom folkeavstemning ble flertall for det, kunne den svenske regjeringen gå inn i forhandlinger.
• Et område på hver side av grensen der det ikke skulle være militære befestninger.
• De gamle norske landskapene Bohuslen, Jemtland og Herjedalen, samt bygdene Idre og Særna som var tapt på 1600-tallet var uomtvistelig svenske, mens Enningdalen hørte til Norge.
• Fastsettelse av svenske samers rett til reinsdyrbeite i Norge.
• Garanti for at transittrafikken ikke skulle hindres av noen land.
• Garanti for at vassdrag ikke benyttes fra den ene siden på en måte som svekker dem i den andre.
• Hvorvidt voldgiftstraktater skal brukes i uoverenskomster.

Disse kravene gikk på tvers av regjeringen Ramstedts linje, som gikk ut på en snarlig unionsoppløsning gjennom samtaler med Stortinget. Ramstedt gikk av, og Lundeberg ble ny statsminister.

Kravet om folkeavstemning eller stortingsvalg for at unionen skulle oppløses er interessant. Ettersom Utskottet var konservativt ledet, er det pussig at Nordens første folkeavstemning ble krevet av den gruppen som var mest skeptisk til folkeavstemning.^[62] En av forklaringene kan ha vært at Sverige ønsket at det norske kravet om folkeavstemning ikke kom fra Stortinget, men fra folket.^[62] Dette ble i så fall et mildt nederlag. Den 25. juli 1905 ble altså den norske regjering klar over kravene, og den 28. juli foreslo Stortinget selv en folkeavstemning, men ikke om oppløsning av unionen, men om enighet i «den stedfundne Opløsning af Unionen».^[61] Dermed var altså fortsatt Stortinget den som hadde handlet i saken. Samme dag kom kravene fra Riksdagen, men de ble behandlet dagen etter, da vedtaket om folkeavstemning allerede forelå.

Slik var det ikke et spørsmål om hvorvidt velgerne var enige i at unionen skulle oppløses, men om de var enige i det som allerede hadde skjedd. Folkeavstemningen hadde dermed ikke karakter av å være rådgivende, men aksepterende. Det var ikke en folkeavstemning om hvorvidt man skulle oppløse unionen, og heller ikke fremgangsmåten.^[63]

Den 13. august 1905 ble folkeavstemningen avholdt, med 85,4 % fremmøte. 371 911 stemmer kom inn med tre fjerdedeler fra landdistriktene og en fjerdedel fra kjøpstedene. 3519 stemmer ble forkastet, hovedsakelig fra bydistriktene.^[64] Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Avstemningen ga et overveldende flertall for oppløsning av unionen. Hele 368 208 stemte ja til «den stedfundne Opløsning af Unionen», mens bare 184 stemte nei. Andelen som var imot unionen var svært høy, og svenskene var skeptiske til resultatet.

Den tyske ministeren i Sverige og Norge, Felix von Müller, kommenterte at høytidsstemningen rundt folkeavstemningen ble aksentuert av flagg med «Ja» på, musikkorps og sangforeninger. Han noterte seg også at et svensk tidsskrift hadde rapportert at en av grunnene til at det var få «Nei»-stemmer, var at det krevde mot å stå opp mot «den regjerende terrorismen» og at det flere steder var slik at man ikke hadde trykt opp nei-sedler, slik at de som ønsket å stemme nei ville bli forrådt av sin håndskrift.^[65]

Kvinnene, som ikke hadde stemmerett, organiserte sin egen underskriftskampanje ledet av Landskvindestemmeretsforeningen. Formann for styret var Fredrikke Marie Qvam, og aksjonen er regnet som en av Qvams store politiske bragder. Andre medlemmer i styret var Elise Welhaven Gunnerson og Marie Kjølseth. Kampanjen skaffet 279 878 underskrifter^[66], og ble brukt som argument for kvinnelig stemmerett. Kvinnelig stemmerett ble innført i 1913. Professor i historie Øystein Sørensen omtalte resultatet slik: «Resultatet var så overveldende at det minner sterkt om valg i land man helst ikke vil sammenligne seg med».^[67]

Gjennom folkeavstemningen var Riksdagens vilkår for å forhandle om unionsoppløsningen innfridd, og partene ble enige om å legge forhandlingene til den svenske byen Karlstad, midtveis mellom de to hovedstedene. Fire delegater fra hvert land møttes i Frimurerlogen i Karlstad 31. august.

Kravene fra Särskilda Utskottet ble punktene som skulle gjennomgås, ettersom den norske regjeringen ikke hadde noen motkrav. Dermed ble grensefestninger og nøytralitet, reinsdyrbeite, transittrafikk, vassdrag og voldgiftstraktater temaet for møtet. Av disse kravene var det grensefestningene og reinsdyrbeite som ble hovedproblemene. Grensefestningene var av størst betydning, og Michelsen så på reinsdyrbeitesaken som løsbar med mindre det var viktig.^[68]

Grensefestningene ble imidlertid et vanskelig tema. Deres posisjon som del av forsvarsverket mot Sverige etter krigstruslene i 1895 var ikke uvesentlig, og et videre kompliserende poeng var at to av festningene, Kongsvinger og Fredriksten, var gamle, historiske festninger. Det var bred enighet om at de historiske festningene ikke skulle rives, men det var et spørsmål om hvor vidt de nye delene av de gamle festningene kunne bestå. Det var også spørsmål om Kongsvinger festning tilhørte de fremskutte festningsverk eller ikke. Den 7. september var situasjonen så fastlåst at det ble enighet om å ta en pause frem til den 14. september.

Situasjonen var spent, og det var en viss frykt for krig i begge land. På svensk side ivret enkelte av de militære sjefene og ultrakonservative politikere i Riksdagens førstekammer for militær aksjon.^[69] På norsk side var det en militant gruppe som mente at krevet om å rive grensefestningene var uakseptabelt.^[70] Det hjalp lite at det var repetisjonsøvelse for den svenske hæren i september, og dermed var mange svenske soldater ute. I tillegg hadde den svenske flåten relokert til Göteborg. Den norske hæren gjennomførte i pausen i forhandlingene en delvis mobilisering. Det kom også inn stadig nye rapporter og betenkninger om hvor svenske tropper sannsynligvis befant seg.^[71] Også flåten var aktiv. Den svenske flåten hadde i august forandret planer fra en defensiv til en mer offensiv handlingsplan, der det gjaldt å sperre den norske flåten inne i Melsomvik mens Sverige kontrollerte havet.^[72]

Det er vanskelig å vurdere krigstrusselen. Løvland beskrev at han under forhandlingene hadde sett på klokken for å fastsette «klokkeslettet, naar bruddet maatte ventes». Muligens var dette en implikasjon på at dette ville medføre krig.^[73] Likevel er det langt fra sikkert at krig ville ha blitt utfallet. Det var også stor nervøsitet ved grenseområdene, og uvilje fra begge hold til å skyte på «broderfolk» og «sambygdinger».^[74] Det blir også vanskelig å spå utfallet av en krig, enda det rent militært peker i retning av at Sverige ville ha vunnet slagene i første omgang.^[75]

I de første dagene av forhandlingene hadde Norge brukt tiden på å påvirke stormaktene. Dette gjaldt i hovedsak Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg. Hovedvekten lå på påvirkning av andre gesandter i København, men det ble også gjennomført et forsøk på å påvirke den britiske regjering. Ettersom Edward VII helst så sin svigersønn på tronen, var den britiske regjering delt mellom korrekt oppførsel og egen vinning. Nansens besøk i London ble imidlertid av liten betydning.^[76] Spillet om Norges trone, med Carl Bernadotte, Carl av Danmark med flere som kandidater, ble ifølge den tyske minister i Sverige oppsummert av en ikke navngitt diplomat på fransk med ordene «Det er ikke annet enn en stor komedie».^[77]

Tyskland nektet å intervenere, da de kjente godt til at Nansens og Wedel Jarlsbergs argumenter om at de historiske festningene skulle ødelegges ikke stemte overens med svenskenes krav. Storbritannia kom med en relativt høflig anmodning om høflighet, mens Frankrikes og Russlands representanter kom med en anmodning til Sverige om å ikke være urimelige, Russlands sendebud på tross av råd fra både den tyske og den britiske gesandt.^[78][79] Det franske sendebud appellerte til humanitære årsaker, altså de historiske festningene.^[80]

Forhandlingene begynte igjen den 14. september, og nå var det for det meste private møter. Lundeberg og Michelsen møttes ofte og sendte hverandre forslag, men ikke alle disse var offisielle. Til slutt ble det overenskomst mellom Sverige og Norge. I avtalen dem imellom ble det angitt at Norge måtte rive samtlige av de nye grensefestninger mot Sverige, bortsett fra Kongsvinger festning, såfremt disse ikke ble utbygget. Reinbeiteavtalen ble inngått med avtale om å fornye avtalen i 1917.

Partene forpliktet seg til å løse fremtidige konflikter ved internasjonal voldgift. Karlstadforliket ble sett på som et ydmykende nederlag av radikale venstrefolk og sosialister, som heller ville ha tatt et militært oppgjør enn å oppgi grensefestningene. Særlig var Johan Castberg og Georg Stang ivrige forsvarere av grensefestningene, men deres agitasjon ble nytteløs. Stortinget godtok konvensjonen.

Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet 26. oktober 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo bernadottetilbudet.^[81] Dermed var det klart fra begge land at unionen var oppløst, om enn den formelt ble oppløst fra svensk hold først den 26. oktober. I Sverige fastholder man denne datoen for unionsoppløsningen, og ikke som i Norge den 7. juni. Dette er også en oppfatning som eksisterer i Norge.^[82]

Da Sverige hadde anerkjent unionens oppløsning og Norges uavhengighet 26. oktober, kunne regjeringen omsider åpent forhandle med den danske prins Carl om å overta Norges trone. Michelsen sendte tidlig i oktober høflige telegrammer til stormaktene der han takket for innsatsen, men denne kan ha blitt tatt litt for bokstavelig av den russiske regjering, som kom med garantier om å godkjenne Norge så fort som mulig etter at Sverige gjorde det. Russerne ønsket ikke en ny Novembertraktat mot Russland, og så på tidlige vennskapelige kontakter med Norge som viktig. Storbritannia ønsket dermed å være like raske med å komme med garantier, og etter litt uenighet og mistanker dem imellom ble det oppklart av Wedel Jarlsberg at en fremtidig avtale ikke ville fokusere på noen spesifikke fiendebilder, men ønske samtlige garantister velkommen.^[83]

Prins Carl var dermed klar til å bli konge av Norge. Likevel forlangte han, gjennom den danske utenriksminister Frederik Raben-Levetzau, en folkeavstemning for å forsikre seg om at folket ønsket hans kandidatur. Dette var ikke nødvendigvis i Michelsens eller Nansens interesse, men de gikk med på det.^[84] Avstemningen ble holdt 12. og 13. november. I motsetning til folkeavstemningen om unionsoppløsningen var denne i mindre grad preget av propaganda og press. Imidlertid var Christian Michelsen aktiv med en tale om å støtte prins Carl dagen før den første valgdagen. Rennell Rodd oppfattet talen som unødvendig anti-svensk, og besynderlig i at Michelsen sa at prins Carl allerede hadde akseptert tronen.^[85]

Resultatet viste et klart flertall for regjeringens ønske om å tilby tronen til prins Carl. 259 563 stemte for, og 69 264 var imot. Avstemningen hadde ingen geografisk sammenheng. Den største støtten til monarkiet var i Vestfold, med 93,4% Ja-stemmer, mens nabofylket Telemark hadde den laveste andelen Ja-stemmer på 58,9%.^[86]

Det faktiske og formelle spørsmålet rundt folkeavstemningen var hvor vidt det norske folk stilte seg bak prins Carl som norsk konge. Dette var imidlertid ikke et spørsmål om hvor vidt Norge skulle velge monarki eller republikk, kun om monarkiet Norge skulle ha en glücksburgsk konge. Imidlertid hadde flere i samtiden sett på det som et valg om styreform.^[87]

Ettersom valget ble klart avgjort, sendte stortingspresident Berner en formell forespørsel til prins Carl om han ønsket å bli norsk konge den 18. november. Kongen aksepterte samme kveld, idet han kunngjorde at han tok navnet Haakon VII og ga sin sønn navnet Olav. Den nye kongefamilien ankom hovedstaden Kristiania 25. november 1905.^[88]

Unionen med Sverige var for Norge en markant bedre union enn den med Danmark. Norge hadde alle friheter og separate statlige institusjoner; bare kongemakten og utenrikstjenesten var felles for begge stater. I økende grad var kongene klare over at de var norske konger så vel som svenske, og Oscar II snakket og skrev godt norsk og var ofte i Norge. I unionstiden hadde Norge unngått krig og fått utvide sitt handelsnettverk og sitt næringsliv, landet hadde gått gjennom «det store hamskiftet» fra jordbruks- til industriland, og det hadde fått moderne lover og utvidet stemmerett.

Oppløsningen var på mange måter en fortsettelse av det som skjedde mellom Norge og Danmark i 1814, men det var flere klare forskjeller:

• I 1814 var uavhengighetsbevegelsen for det meste basert på landets lille elite, mens den i 1905 bygget på politiske bevegelser drevet av folkevalgte, med massiv folkelig støtte.
• I 1905 ble ikke krisen utløst av at Norge var bytte etter en krig.
• I 1814 var landets infrastruktur og institusjoner ikke-eksisterende eller svake, mens de i 1905 var godt utbygget.
• Stemningen blant de europeiske stormaktene var mer positiv overfor Norge i 1905.

I tillegg var unionsoppløsningen fredelig. I motsetning til i 1814 kom det ikke til krig verken før eller etter erklæringen, og den er blant de fredeligste i europeisk historie, sammenliknbar med oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993.

Forholdet mellom Norge og Sverige var noe anspent de første årene, men det løste seg, i hvert fall i nordiske foreninger, etter omtrent ti år.^[57] Ettermælet til Michelsen har stort sett vært pent, men ettermælet til Wedel Jarlsberg har variert. Enkelte, blant dem historiker Roy Andersen, så Wedel Jarlsberg som en kongemaker.^[89] Andre har nedtonet hans viktighet. Under en middag i desember 1905 uttrykte imidlertid prins Carl bekymring over dem begge.^[90]

Som en viktig symbolpolitikk preget Norge allerede i 1906 og 1907 tre ulike 2 Kroner i sølv, som markerte unionsoppløsningen. Baksiden hadde teksten Norges uavhængighed gjennemført 1905 omgitt av syv håndtrykk i en lenke. Forsiden viste riksskjoldet. I 1906 ble det preget 100 000 mynter^[91] og i 1907 var pregningstallet 54 653.^[91] I 1907 ble det også preget 28 073 eksemplarer med «korslagte gevær» med kavalerisabler på baksiden.^[91] De sistnevnte ble delt ut til de norske grensevaktene som hadde mobilisert i tilfelle krig, og mottagerne fikk ofte gravert inn navn, militært nr. og kompaninummer på randen. Myntene ble også ofte brukt i smykker.

Noe tilsvarende ble naturlig nok ikke preget i Sverige. I årene 2003–2005 markerte Norge 100-årsjubileet med seks minnemynter: Tre 100 kroner i sølv og tre 1500 kroner i gull.^[92] Sverige markerte jubileet i 2005 med to minnemynter: En 200 kroner i sølv og en 2000 kroner i gull.^[93]

I desember 2009 kom det ut en norsk TV-serie, Harry & Charles, med vekt på kong Haakon VII og dronning Mauds opplevelser. I den spilte Michelsen og især Wedel Jarlsberg en svært beskjeden rolle.

• Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige
• Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge

• Tønnes Andenæs, Mads Andenæs: Grunnloven vår : 1814 til 1993 : tekstutgave. Universitetsforlaget, 1993
• Roald Berg: Norge på egen hånd (Norsk utenrikspolitikks historie; bind 2). Universitetsforlaget, 1995 ISBN 82-00-22394-9
• Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0
• Karl Hildebrand: Gustav V 1858-1911. Aktiebolaget Svensk Litteratur, Stockholm, 1945
• Nielsen, Yngvar: Norge i 1905. C. Andersens Forlag, 1906 NBdigital^{[død lenke]}
• Erlend Larsen: Dagbok fra Tønsbergfjordens befestninger, 1905 – året som endret våre liv ISBN 978-82-997486-0-5
• Jan Henrik Munksgaard: Flagget – Et nasjonalt symbol blir til. Vest-Agder-museet, Kristiansand 2012. ISBN 978-82-91178-26-4
• SIEGs møntkatalog Norden 2013, SIEG's Forlag ApS Fredrikssund, august 2012, ISBN 978-87-92287-21-2
• Bo Stråth: Union og demokrati – Dei sameinte rika Noreg-Sverige 1814–1905. Pax Forlag, Oslo 2005. ISBN 82-530-2752-4
• Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson (red.): 1905 - Nye perspektiver, Aschehoug, Oslo 2005
• Jacob Weibull: Innför unionsopplösningen 1905 Konsulatfrågan Norstedt, Stockholm 1962
• Thomas Chr. Wyller: «Christian Michelsen Politikeren», Dreyers Forlad, Oslo 1975
• Arne Wåhlstrand: 1905 års ministärkriser, Almqvist & Wiksell, Uppsala 1941

• Harald Bothner: Dagbøker fra 1905. Utgitt av Harald Hals. (Skrifter utgitt av Trondhjems historiske forening). Tapir forlag, 1987. ISBN 82-519-0804-3
• Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte, Berlin, 1925
• Francis Hagerup: Dagbok ført i 1905 av statsminister Francis Hagerup. Utgitt av H. Falch Myckland. Aschehoug, 1951
• Sir James Rennell Rodd: Social and diplomatic memoirs, 1902-1919 «Chapter III Stockholm 1905». Arnold, London, 1925
• «Unionens Opløsning, En Dagbog. Særavftryk af Aftenposten», Schibsted, Kristiania, 1905.
• Arne Wåhlstrand: Karlstadkonferensen 1905, Protokoll och Aktstykken. Almqvist och Wiksell, 1953

• Øystein Imsen: Flaggsak og flaggbruk i 1890-åra - fra Stortinget til Ilevolden, hovedoppgave i historie, våren 2005, Universitetet i Oslo
• Andreas Kolle "Jugglery with words : Storbritannias og Tysklands politiske og diplomatiske reaksjoner på den svensk-norske unionskrisen i 1905". Hovedoppgave i historie – Universitetet i Oslo, 2004
• Tanja Hammerstad (Wahl): Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. Oslo, 2002. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo

• Roede, Lars: «Kristiania i det merkelige Aar 1905. En bruksanvisning til jubileumsårets utstillinger» i Byminner nr.1/2-2005, s.4-19
• Myhre, Jan Eivind: «Kristiania på kartet i 1905» i Byminner nr.1/2-2005, s.20-35
• Kjeldstadli, Knut: «Kristiania 1905 - nasjonal fest med sosial malurt» i Byminner nr.1/2-2005, s.36-41
• Johannessen, Preben L.: «Kristiania 1905 - folkelige forlystelser og urban rekreasjon» i Byminner nr.1/2-2005, s.42-59
• Stenseth, Bodil: «Den store språkkrigen i Kristiania» i Byminner nr.1/2-2005, s.60-69
• Halvorsen, Kari-Bjørg Vold: «Hjem og boskikk - noen tendenser mot 1905» i Byminner nr.1/2-2005, s.70-87
• Hegge, Per Egil: «November 25 - Kongen kommer» i Byminner nr.1/2-2005, s.104-103

• 1905 – Norge, Sverige & unionen Tidslinje, temasider, skolesider, litteratur, lyd og bilder, aviser, dokumenter, lenker
• Prosjekt 1905, fra Universitetet i Oslo
• Om unionsoppløsningen, fra Store norske leksikon
• Skrev Farmand i 1905 Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine. Gjengivelser av hva forretningsbladet Farmand skrev i 1905 – hovedsakelig i tilknytning til unionsoppløsningen og konsulatsaken
• Unionsstriden før 1905, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Unionsoppløsningsåret 1905, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Det politiske spillet om unionsoppløsningen i 1905, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905, artikkel hos Norgeshistorie.no
• 7. juni-beslutningen, artikkel hos Norgeshistorie.no