Inntil juni 2020 ble reformen av partiene som støtter den omtalt som «nærpolitireformen»,[1] og har av motstandere vært omtalt som «fjernpolitireformen».[2]
Reformen hadde som hovedmål å effektivisere politistyrken i Norge, fremheve arbeidet med kultur og ledelse, og å stille krav til responstid.[3] Reformen ble ikraftsatt 1. januar 2016.[4] Som en del av reformen ble antall UP-distrikter redusert fra ni til fem.[4]
Historikk
Stoltenberg II-regjeringen nedsatte 8. november2012 et utvalg for å analysere utfordringene i norsk politi, og 19. juni2013 overleverte utvalget en utredning til daværende justis- og beredskapsminister Grete Faremo. Utvalget anbefalte at det ble gjennomført to reformer i politiet; en strukturreform og en kvalitetsreform.
Strukturreformen skulle ha som formål å styrke politiets innsats mot kjerneoppgavene, blant annet ved å organisere politiet i seks politidistrikter – mot tidligere 27 – og at økt bemanning kan tillate færre små tjenestesteder.[5]
Kvalitetsreformen skulle ha som formål å øke politiets innsats gjennom forbedringer knyttet til kvalitet og prestasjoner, samt å utvikle et «kunnskapsbasert politi.»[5]
Endelig forslag
Norges nye politidistrikter fra 2016
Utvalgets forslag om seks politidistrikter ble økt til tolv distrikter:
Helsemyndighetene får ansvaret for transport av psykisk syke.
Hovedseter
Politidirektoratet fikk i oppdrag av Justis- og beredskapsdepartementet å beslutte hvor hovedsetene (også kalt administrasjonssted) i de nye politidistriktene skulle ligge. Direktoratets foreløpige forslag ble offentliggjort 5. oktober 2015, og etter en høringsrunde, og behandling av nærmere 250 høringssvar, kunngjorde direktoratet sin beslutning 16. desember 2015.[7]
I februar 2016 besluttet justis- og beredskapsminister Anders Anundsen overordnet organisasjonsmodell for de nye politidistriktene, under henvisning til at det var viktig å gjennomføre reformen uten ytterligere opphold. I brevet som informerte politidistriktene om beslutningen, ble det fastsatt hvordan politidistriktene skulle organiseres:[8]
Politidistriktene Øst, Sør-Øst, Sør-Vest, Vest, Innlandet og Trøndelag
Felles forebyggende enhet
Felles etterforskningsenhet
Felles operativ enhet
Felles påtaleenhet
Felles enhet for sivil rettspleie
Felles enhet for forvaltning
Brevet åpnet for at hvert av disse distriktene kunne slå sammen felles forebyggende enhet med felles etterforskningsenhet, samt felles enhet for sivil rettspleie med felles enhet for forvaltning, så fremt det ble enighet om dette i lokale forhandlinger innen 15. mars 2016.[9]
Politidistriktene Agder, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Finnmark
Felles forebyggings- og etterforskningsenhet
Felles operativ enhet
Felles påtaleenhet
Felles enhet for forvaltning og sivil rettspleie
Brevet åpnet for at hvert av disse distriktene kunne dele opp felles forebyggings- og etterforskningsenhet i to separate enheter, og likeledes dele opp felles enhet for forvaltning og sivil rettspleie i to separate enheter, så fremt det ble enighet om dette i lokale forhandlinger innen 15. mars 2016.[9]
Unntak for Oslo politidistrikt
Oslo politidistrikt var ikke omfattet av beslutningen, fordi Oslo hadde vesentlig annerledes utfordringer enn de øvrige politidistriktene, og derfor ville bli behandlet som en egen sak.[9]
Tjenestesteder
Politidirektoratet vedtok at 127 tjenestesteder skulle legges ned, og 7 nye opprettes. Da reformen var endelig gjennomført, hadde etaten totalt 221 fysiske tjenestesteder (politistasjoner og lensmannskontorer).[10]
Kritikk
Politireformen ble kritisert av både politikere og polititjenestemenn.[11] Faktisk.no gjennomgikk reformen og konkluderte med at både politi og befolkning var misfornøyd med resultatet.[12]
