PROFILPELAJAR.COM

Inge Lønning
	Lønning i cirka 2003
Født	Inge Johan Lønning; 20. feb. 1938; Fana
Død	24. mars 2013 (75 år); Beitostølen
Beskjeftigelse	Teolog, politiker, prest, professor
Utdannet ved	Universitetet i Oslo
Søsken	Per Lønning; Andreas Lønning
Barn	Lars Lønning
Parti	Høyre
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Ullern kirkegård
Medlem av	Det Norske Videnskaps-Akademi
Utmerkelser	Kommandør av St. Olavs Orden (1986); Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1987); Willy Brandt-prisen (2009)
	Lagtingets president
	10. oktober 2005–30. september 2009
Forgjenger	Lodve Solholm
	Stortingets visepresident
	9. oktober 2001–30. september 2005
Forgjenger	Hans J. Røsjorde
Etterfølger	Carl I. Hagen
	Høyres 1. nestleder
	29. mars 1998–5. mai 2002
Forgjenger	Børge Brende
Etterfølger	Erna Solberg
	Stortingsrepresentant
	1. oktober 1997–30. september 2009
Valgkrets	Oslo
	Europabevegelsens leder
	31. januar 1993–5. mars 1995
Forgjenger	Fredrik Vogt-Lorentzen
Etterfølger	Gro Balas
	Rektor ved Universitetet i Oslo
	1. januar 1985–31. desember 1992
Forgjenger	Bjarne A. Waaler
Etterfølger	Lucy Smith
	Inge Lønning på Commons

Inge Johan Lønning (1938–2013) var en norsk teolog og politiker (H).

Inge Lønning var professor i dogmatikk ved Universitetet i Oslo fra 1971 til 2008 og universitetets rektor fra 1985 til 1992. Lønnings kristendomsforståelse var sterkt inspirert av Martin Luther og Dietrich Bonhoeffer.^[5]

Inge Lønning var leder for Europabevegelsen i Norge under EU-kampen i 1990-årene, senere stortingsrepresentant for Oslo fra 1997 til 2009. Han var 1. nestleder i Høyre fra 1998 til 2002, visepresident i Stortinget fra 2001 til 2005 og president i Lagtinget fra 2005 til 2009.^[6]

Lønning skapte seg et ry blant mange som Høyres fremste ideolog.^[7] Han engasjerte seg også for sårbare grupper. Hans åpenhet om egne depresjoner bidro til større respekt og forståelse for mennesker med psykiske lidelser.^[5]^[8]

Familie og akademisk liv

Inge Lønning ble født på Minde i Fana kommune ved Bergen i 1938 som sønn av førstesekretær Per Lønning (1898–1974) fra Stord og husmor Anna Gurine Strømø (1895–1966) fra Sveio. Han hadde tre eldre søsken, hvorav to ble professorer og én ble ingeniør.^[8] Inge Johan fikk sitt navn fordi paret ønsket en datter, som de hadde tenkt å døpe Inger Johanne.^[8] Broren Per Lønning (1928–2016) var professor i teologi og filosofi, stortingsrepresentant i 1960-årene, og biskop, mens Andreas Lønning (1929–2014) satt i konsernledelsen i Kværner. Inge Lønning var onkel til Jan Tore Lønning (1956–), professor i informatikk, og fetter til Ragnar Rommetveit (1924–2017), professor emeritus i psykologi. Han giftet seg i 1962 med lærer Kari Andersen (1939–2008), som han fikk fire barn med, deriblant musiker Lars Lønning (1971–). Som enkemann giftet Lønning seg i 2012 med Mari Mæland, datter av predikant John Olav Larssen (1927–2009).^[9]^[10]

Etter latinlinjen ved Bergen katedralskole tok han bifag i norsk ved Universitetet i Bergen i 1957, teologisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1962 og praktikum i 1963. I 1971 tok han doktorgraden i teologi, og i mellomtiden virket han som universitetsstipendiat i Oslo og Tübingen, marineprest ved Haakonsvern samt universitetslektor ved Det teologiske fakultet i Oslo. I sin doktoravhandling, som han skrev på tysk med tittelen Kanon im Kanon. Zum dogmatischen Grundlageproblem des neutestamentlichen Kanons, tok Lønning opp Det nye testamentets rolle som kanon.

I 1971 overtok Lønning professoratet i dogmatikk ved Universitetet i Oslo. Etterhvert hadde han verv som styreleder i Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1981–1984, rektor ved Universitetet i Oslo 1985–1992, styreleder i NKS-stiftelsen 1986–2001, styreleder i Universitetsforlaget 1986–1999. Som rektor påbegynte Lønning «omstrukturering og modernisering av universitetet, med en sterkere sentral styring», som vakte motstand i en del miljøer.^[5] Lønning var forøvrig leder for departementale utredninger, redaktør for tidsskriftet Kirke og kultur fra 1968, president i Nordmanns-Forbundet 1987–1999, president i Norsk-Tysk Selskap fra 2001, og fast spaltist i tidsskriftet Minerva. Utover dette kom en rekke offentlige verv.

Politisk arbeid

Som Høyre-politiker var Lønning medlem av Oslo bystyre 1972–1975. Senere var han leder for Europabevegelsen i Norge 1993–1995, og ledet således EU-tilhengerne gjennom EU-avstemningen i 1994.

I 1997 ble Inge Lønning innvalgt på Stortinget fra Oslo, og året etter ble han valgt til 1. nestleder i partiet, et verv han beholdt frem til 2002. Lønning var Stortingets visepresident 2001–2005 og Lagtingets president 2005–2009, og han var dermed den siste lagtingspresidenten før nedleggelsen i 2009. Han var medlem av Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité 1997–2001, medlem av Høyres gruppestyre 2001–2009, 1. nestleder i Stortingets utenrikskomité, Stortingets utvidede utenrikskomité og Stortingets valgkomité 2001–2005 samt medlem av Stortingets utvidede utenrikskomité og Stortingets helse- og omsorgskomité 2005–2009. I Stortingets delegasjon til Nordisk råd var Lønning medlem 2002–2005, leder 2006–2007 og nestleder 2008–2009, og han fungerte som rådets president i 2003. I 2008 tapte han kampavstemningene mot Michael Tetzschner og Nikolai Astrup under Oslo Høyres nominasjonsmøte forut stortingsvalget 2009.

Utmerkelser

Lønning var kommandør av St. Olavs Orden fra 1986 og kommandør med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden fra 1987. Han var også æresdoktor ved Luther College fra 1986, æresdoktor ved Åbo Akademi fra 1992 og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1985. Han ble dessuten tildelt Presselosjens toleransepris (Jo Benkows pris) i 1990, Lisl og Leo Eitingers pris for religiøs toleranse i 1997 og den norsk-tyske Willy Brandt-prisen i 2009. I 1997 ble han kåret til «Årets opinionsdanner» av Norsk Redaktørforening. I 2010 ble han utnevnt til æresmedlem av Unge Høyre for sin rolle som mangeårig støttespiller.

Referanser

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «Inge Lønning er død», publisert i Aftenposten, utgitt 25. mars 2013, besøkt 2. september 2022^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d www.stortinget.no^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.begravdeioslo.no, besøkt 25. juli 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c Christoffersen, Svein Aage. «Inge Lønning». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 26. mars 2013.
^ «Disse har mest makt - plassering 11-20». Dagens Medisin. 21. desember 2006. ^{[død lenke]}
^ Helgheim, Sindre Øye m.fl. (25. mars 2013). «– Når han snakket ideologi var det musestille i Høyre». NRK Hordaland. Besøkt 25. mars 2013.
^ ^a ^b ^c Bjånesøy, Kjartan Brügger (23. februar 2009). «- Har lært meg å bruke strykemaskinen». Dagbladet. Besøkt 25. mars 2013.
^ Stanghelle, Harald (25. mars 2013). «Nekrolog: Inge Lønning». Aftenposten. Besøkt 26. mars 2013.
^ Simonnes, Helge (25. mars 2013). «Minneord Inge Lønning». Vårt Land. Besøkt 26. mars 2013.

Litteratur

Christoffersen, Svein Aage (2008). Menneskeverd. Festskrift til Inge Lønning. Oslo: Forlaget Press. ISBN 978-82-7547-300-2.
Lønning, Inge (1997). Fellesskap og frihet. Tid for idépolitikk. Oslo: Genesis. ISBN 978-82-476-0029-0.
Lønning, Inge (1980). Frihet til tro. En bok om Bibel og bekjennelse. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-12336-6.
Lønning, Inge og Thorn, Finn (1967). Hvor står den lutherske og den katolske kirke idag? To synspunkter. Oslo: Dreyer.
Lønning, Inge (1972). Kanon im Kanon. Zum dogmatischen Grundlageproblem des neutestamentlichen Kanons (Doktorgradsavhandling i teologi). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-00-04606-6.
Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975–2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-39029-7.
Skogan, Hanne Kristine Bech (2002). Inge Lønning: Mellom distanse og eleganse. Ledelse gjennom intellektuell suverenitet, språklig eleganse og sosial distanse (Hovedoppgave i statsvitenskap). Oslo: Universitetet i Oslo.
Valaker, Tormod (2005). Godtfolk. Portretter av 28 vestlendinger. Bergen: Forlaget Livskunst. ISBN 978-82-995180-7-9.