Tysk («Deutsch», uttales [dɔʏtʃ]) er et vestgermansk språk som tales i Tyskland, Østerrike, Sveits, Luxembourg, Liechtenstein, samt deler av Belgia, Frankrike, Italia og Danmark, og store minoriteter i Øst-Europa og andre land omkring i verden. Tysk er det største vestgermanske språket i Europa, og det nest største, etter engelsk på verdensbasis. Som verdensspråk ligger det på 11.-plass.[14] Det har 100 millioner morsmålsbrukere, og 20 millioner fremmedspråksbrukere.[15]
Det som til vanlig kalles tysk er høytysk, i motsetning til nedertysk. Nedertysk blir fortsatt brukt av mange mennesker i nordlige deler av Tyskland, men færre enn før. Nedertysk har hatt stor innvirkning på de skandinaviske språkene, ikke minst norsk, på grunn av mye kontakt i sjøfart og handel før i tiden. Et nært beslektet språk som også finnes i Nord-Tyskland og Nederland er frisisk, som ligger et sted mellom tysk og engelsk.
Utbredelse
I forbindelse med andre verdenskrig endret det tyske språkområdet seg raskt og radikalt.
I Sønderjylland, rundt byer som Sønderborg (ty. Sonderburg) og Tønder (ty. Tondern), brukes tysk av 20 000 mennesker. I Frankrike snakker opptil en million mennesker elsassertysk. I Øvre Schlesien (ty. Oberschlesien) i Polen, rundt byen Opole (ty. Oppeln), snakker en gruppe på noen hundre tusen tysk. Det finnes også et stort antall tyskere i landene i det tidligere Sovjetunionen, først og fremst i Russland og Kasakhstan. I Romania bor det ennå noen av den en gang så viktige tyske minoriteten i Transilvania (tysk: Siebenbürgen) og i Banat. Også Ungarn har en minoritet på rundt 200 000 mennesker.
I den tidligere tyske kolonien Namibia snakker en del av den hvite befolkningen tysk. Millioner av mennesker i USA, Canada, Brasil, Argentina, Chile og Australia har tysk opphav. Tysk språk er fremdeles i bruk i noen lokalsamfunn, for eksempel på den amerikanske prærien og i avsides lokalsamfunn i det sørlige Chile.
Denne tabellen gir en oversikt over landene der betydelige andeler av befolkningen snakker tysk:
Det tyske språkområde i Mellom-Europa etter midten av det 20. århundre. Områder hvor tysk ikke har offisiell status eller hvor det er et minoritetsspråk, er vist i lyseblått.
1 Med offisiell menes at tysk er (et av) landets stats- og forvaltningsspråk. Regional betyr at tysk har status som offisielt forvaltningsspråk i deler av landet eller på andre måter er et anerkjent minoritetsspråk. 2 Antall personer i landet som ikke bare har tysk som morsmål, men som også bruker det aktivt i hverdagen. Dessuten er det bare tatt med den delen av befolkningen som har brukt tysk i flere generasjoner. Arbeidsutvandring av tyskspråklige, eller pensjonister som bosetter seg i Syden, er altså ikke tatt med i oversikten. 3 Tabellen er sortert på denne kolonnen. Basis for prosentandelen er landets bobefolkning. Andelen er i mange tilfeller betraktelig høyere hvis man bruker landets statsborgere som basis. 4 Lëtzebuergesch betraktes ofte som et eget språk, selv om det lingvistisk sett regnes til tysk. De fleste lëtzebuergeschtalende bruker dessuten tysk som skriftspråk, som også er pressens og kirkens hovedspråk, mens offisielle dokumenter publiseres på fransk. Både lëtzebuergesch, tysk og fransk har status som offisielle språk i Luxembourg. 5 Jiddisch regnes ofte som et eget språk (selv om det ligger nærmere opp til standardtysk enn for eksempel noen overtyske dialekter). 6 Fra flere østeuropeiske land mangler tellinger med angivelser av morsmål. De angitte tallene er derfor andelen av befolkningen som betegner seg selv som tyske. I noen av tilfellene bruker eller behersker derimot bare en brøkdel av disse tysk på morsmålsnivå.
Tysk før andre verdenskrig
Det tyske språkområdet i Mellom-Europa i 1910
Før andre verdenskrig var det tyske språkområdet i Mellom- og Øst-Europa langt større enn det er i dag. En stor andel av befolkningen i dagens Tyskland stammer fra de såkalte Vertriebenen, de fordrevne, og svært mange omkom også som følge av krigshandlinger, utmattelse og rene massakrer.
Før andre verdenskrig tilhørte regionene Pommern, Schlesien og Østpreussen Tyskland. Før 1. verdensskrig hørte også området Vestpreussen med byene Danzig og Thorn (Toruń), samt Posen-området med til Tyskland. Posen-området var overveiende polsk-språklig, mens det i Vestpreussen ble snakket både polsk, kasjubisk og tysk. Pommern, Østpreussen og nedre Schlesien var alle bebodd av tysktalende, med kun mindre grupper polsk-språklige. I Øvre Schlesien snakket derimot en stor del av befolkningen en polsk dialekt hjemme, men brukte tysk som standardspråk. Germaniseringen av disse områdene startet i tidlig middelalder. På 1400-tallet gikk polsk språk igjen fremover, mens Polens deling på slutten av 1700-tallet satte fart i germaniseringen.
I 1944–1945 flyktet de fleste fra disse områdene, og de som ble igjen ble enten drept, utvist eller deportert til Sibir. I Øvre Schlesien ble imidlertid de fleste værende, fordi de behersket polsk og kunne kalle seg polakker under de nye forholdene. Mange i denne gruppen har imidlertid utvandret til Tyskland fra 1980 og fremover.
Før andre verdenskrig bodde det 3 millioner tysktalende i Böhmen og Mähren. De böhmiske tyskernes historie gikk tilbake til middelalderen og området hadde i mange hundre år hørt til Østerrike. Etter 1. verdenskrig utgjorde de den nest største befolkningsgruppen i Tsjekkoslovakia, og var tallmessig sterkere representert enn slovakene. De var konsentrert rundt grensefjellene Sudetene i sør, vest og nord i den vestre, tsjekkiske delen, og dermed ble de tysktalende områdene kalt Sudetenland. Mindre språkøyer fantes også inne i tsjekkisk- og slovakiskspråklige områder, og storbyer som Praha (Prag), Brno (Brünn) og Bratislava (Pressburg) hadde betydelige tyske befolkningsgrupper. Den tyske befolkningsgruppen ble utvist i 1945.
Den eldste tyske befolkningsgruppa på Balkan er «Siebenbürger Sachsen», som slo seg ned i Transilvania i Romania etter invitasjon fra den ungarske kongen fra 1100-tallet av. De kom opprinnelig fra Rhinland (Sachsen er en misforståelse). I perioden etter andre verdenskrig utgjorde de cirka 300 000 mennesker, men nå er det kun noen få tusen igjen, de fleste er emigrert til Tyskland. En annen, mindre befolkningsgruppe var innbyggerne i Gottschee, på grensen mellom Slovenia og Kroatia.
Den største tyske befolkningsgruppa er imidlertid «Donauschwaberne», en gruppe som vandret inn fra Rhinland, Bayern og Sørvest-Tyskland i perioden etter den østerrikske gjenerobringen av store ungarske områder fra tyrkerne rundt 1700. Store, folketomme, krigsherjede områder fikk en tysktalende befolkning, men ofte bodde ungarske, serbiske, kroatiske, rumenske og andre grupper side ved side. I perioden før andre verdenskrig bodde det over en halv million tysktalende i Jugoslavia, over 300 000 Donauschwaben i Romania (hvor de sammen med Siebenbürger Sachsen utgjorde en minoritet på nær 700 000) og over 300 000 i Ungarn.
Tyskerne ble regelrett utvist av Jugoslavia i 1945. Noen reiste også fra Ungarn og Romania, men her ble også mange værende. De fleste tyskerne forlot så Romania i løpet av 1980- og 1990-tallet. I Ungarn er imidlertid de fleste blitt værende, og språk og kultur har fått en ny blomstring med friheten fra 1990 og utover.
Den tyske befolkningen i Estland og Latvia stammer helt fra 1200-tallet. Da ble de to landene erobret av tyske korsriddere, og tyske godseiere, tyske kjøpmenn og tyske geistlige utgjorde eliten, mens de opprinnelige esterne og latvierne var landarbeidere. Den privilegerte stillingen varte ved også etter at fremmede makter som Sverige (fra slutten av 1500-tallet) og Russland (fra 1710) erobret området, og i det russiske tsarriket på 1800-tallet blomstret tyskspråklig kultur i byer som Tallinn og Riga. I de fleste byene i området utgjorde tyskerne flertallet fram til urbanisering og industrialisering endret befolkningsstrukturen mot slutten av 1800-tallet. Tysk-balterne ble hentet «Heim ins Reich» (hjem til riket) av Adolf Hitler ved begynnelsen av andre verdenskrig.
Tyskere ble invitert til å slå seg ned i Russland på 1700-tallet. Her slo de seg ned i to hovedområder; Sør-Ukraina var nylig erobret fra Tyrkia, og var krigsherjet og folketomt. Et annet hovedområde var områdene ved Midtre Volga, rundt byen Saratov, og her slo de såkalte volgatyskerne seg ned. Mindre grupper fantes også andre steder, for eksempel rundt St. Petersburg, på Krim og i Nord-Kaukasus. En spesiell gruppe var de såkalte Wolhyniendeutsche, som bodde helt i vest i riket, i dagens Belarus. Alle gruppene ble imidlertid deportert til Sibir i forbindelse med det tyske angrepet i 1941, og i dag finnes det et stort antall tyskere i Sibir og i Kasakhstan. I det førrevolusjonære Russland var tysk mye brukt i de vestlige byene og av borgerskapet. For eksempel var flertallet av tsartidens diplomater og offiserer i Russland tysktalende.
Tysk som fremmedspråk
I løpet av 1800-tallet overtok tysk for latin som det dominerende internasjonale vitenskapelige språket. Stanford universitet i California, grunnlagt i 1891, har sitt motto på tysk: «Die Luft der Freiheit weht» («frihetens luft blåser»). Da Universitetet i Oslo feiret sitt 100-årsjubileum i 1911 var tysk det felles akademiske språket. Tysk var første fremmedspråk i sentraleuropa (der det ikke var morsmål), de baltiske statene, Finland, Sverige, Danmark, Norge, Nederland, Serbia og den nordøstre delen av Italia.
Status
Tysk er et av EUs offisielle språk og et av de tre arbeidsspråkene, og er det mest utbredte språk i Europa uten Russland. Det er det tredje mest utbredte fremmedspråk på verdensbasis.
I land som Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kroatia og Romania kommer man ennå i dag ofte lengre med tysk enn med engelsk. Tyrkia har store tyskkunnskaper i befolkningen, noe som skyldtes mange gjestearbeidere i Tyskland.
Høytysk og dialekter
Oversikt over den historiske utbredelsen av det tyske språket (før andre verdenskrig). Områdene i blått er plattysktalende områder, områdene i gult er mellomtyske områder og områdene i oransje er øvre tyske områder.
Det tyske standardspråket ble til på 1500-tallet, og ofte har Martin Luthers bibeloversettelse blitt sett på som opprinnelsen til det felles skriftspråket. Hans standard er basert på et kompromiss mellom dialektene i Sachsen og Bayern. Før dette ble det også skrevet litteratur og sakprosa, men da ble det gjerne skrevet på ulike dialekter. Standardspråket slik det har blitt brukt etter 1700, kalles «Neuhochdeutsch», nyhøytysk. Standardtysk kalles i dagligtale «Hochdeutsch» – høytysk.
Dialektene er imidlertid svært ulike, både i uttale, grammatikk og ordforråd. Nord for den såkalt Benrath-linja betegnes dialektene som nedertysk, eller plattysk. Nedertysk er svært ulikt høytysk, og høytysk ble tidligere lært som et fremmedspråk i nord. I dag er bruken av nedertysk svært begrenset, det høres kun i landdistriktene. Folkemålet i hovedstaden Berlin er i dag høytysk med noen nedertyske innslag, og berlinerne er kjent for å utelate dativ til fordel for akkusativ. De bruker også det nordtyske «ick» i stedet for «ich» (jeg).
Dialektene i Mellom-Tyskland, blant annet i Luxembourg, Rhinland, Hessen, Thüringen og Sachsen kalles «Mitteldeutsch» – mellomtysk. Siden disse ligger noe nærmere standardspråket, har de kunnet eksistere bedre side om side med skriftspråket. Dialekter som Kölsch (fra Köln) og sächsisch (fra Sachsen) har blitt brukt mye i rocketekster osv., og er godt kjent og rimelig godt forstått av alle.
Dialektene i sør kalles overtysk, som snakkes i ulike dialekter: Alemannisk i Baden-Württemberg, Sveits, Vorarlberg i Østerrike og Alsace/Alsace, frankisk i den nordlige halvparten av Bayern og bairisk i det sørlige Bayern, det meste av Østerrike (østerriksk) og Sør-Tirol. Noen av dialektene oppviser svært alderdommelige trekk, mest utpreget i fjelldialektene i Wallis/Valais i Sør-Sveits og Nord-Italia. Bruken av dialekter er svært utbredt i sør. I Sveits snakker absolutt alle dialekt, og dialektbruken er også svært utbredt i Østerrike, Bayern og deler av sørvest. Disse dialektene blir derimot dårlig forstått av andre tysktalende, og jo lenger sørfra dialekten kommer, jo dårligere blir den forstått.
Standardiseringen har vunnet fram i tiden etter andre verdenskrig. Dette skyldes selvsagt TV og trykte medier, men i tillegg kommer det store antallet flyktninger fra tidligere tysktalende områder i Polen, Tsjekkia, Serbia, Baltikum og så videre. Disse flyktningene var fremmede for den stedlige dialekten, og dermed måtte mange mennesker bruke mye høytysk i dagliglivet. Man hører ofte at «den beste tysken» snakkes i Hannover. Hannoveranerne har imidlertid forlatt sin opprinnelige nedertyske dialekt og har lært seg standardtysk til fingerspissene. Også språket i byer som Hamburg, Kiel og Münster regnes ofte som «fint». Dialekter med lav status er for eksempel dialektene i Sachsen og i Rhinland.
I Alsace/Alsace, som ble fransk i 1648, snakker store deler av befolkningen ennå den gamle, alemanniske dialekten, nokså lik den som snakkes i Baden på andre sida av Rhinen, kun ispedd en del franske ord. Når elsasserne trenger et standardspråk, bruker de imidlertid fransk, og høytysk brukes lite.
I Luxembourg brukes det en mellomtysk dialekt som minner om den i Moseldalen. I 1984 fikk den skrevne formen av denne dialekten offisiell status i Luxembourg ved siden av høytysk og fransk.
I den italienske provinsen Sør-Tyrol snakker et flertall av befolkningen en tirolsk dialekt. Her tones imidlertid regionalismen ned, og sydtirolerne understreker sitt språklige og kulturelle fellesskap med Østerrike.
Slektskap med andre språk
Tysk tilhører den germanske språkfamilien, og sammen med engelsk, frisisk og nederlandsk klassifiseres det som vestgermansk. Frisisk blir ofte kalt en tysk dialekt, men er egentlig nærmere i slekt med engelsk.
Det nederlandske språket er imidlertid en nærmere slektning. I dag er det en klar og distinkt forskjell mellom høytysk og standardnederlandsk, de to er ikke dialekter av hverandre, og de er i sin muntlige form ikke umiddelbart gjensidig forståelig. Dersom man ser på dialektene, er det imidlertid en mer flytende overgang. Nederlandsk, nedertyske dialekter og høytysk utgjør et dialektkontinuum, og de nedertyske dialektene i Nordvest-Tyskland ligger svært nært opp til dialektene i den østlige og sørøstlige delen av Nederland. Siden også standardnederlandsk blir mer utbredt i hele Nederland, blir også statsgrensen langsomt til en skarpere språkgrense.
Jiddisch er et språk basert på tysk. I middelalderen og rundt reformasjonen ble jødene kastet ut av storbyene i Sør-Tyskland og dro da østover til Polen, Litauen, Belarus og det vestre Ukraina. I isolasjon utviklet så jiddisch mange særtrekk, og blir ofte sett på som et eget språk. På grunn av jødeutryddelsen og den senere utvisningen av jøder fra østeuropeiske land, hvor jiddisch var mest brukt, er jiddisch i dag et språk som brukes lite. I byer som New York og Montréal brukes jiddisch i noen jødiske miljøer, det snakkes også en del i Russland. I de opprinnelige områdene i Ukraina, Belarus, Litauen og Polen er det imidlertid svært få som kan det.
Sammenligning med andre germanske språk
Merk at dette er en sammenstilling av ordenes etymologi, og at deres betydninger kan ha endret seg over tid.
Substantivene i tysk skrives alltid med stor forbokstav: Ich habe eine Freundin. («Jeg har ei venninne.»). Videre deles substantivene i tre kjønn: maskulinum, femininum og neutrum. De substantivene som slutter med -ung, -schaft, -heit eller -keit er hunkjønnsord, mens endinger som -chen eller -lein er intetkjønn. Hankjønn derimot har etter sigende bare én fast endelse; -ismus (isme). Når det gjelder yrkeslivet, er det fastlagt å vite om det er en kvinnelig eller en mannlig yrkesutøver.
For eksempel der Arzt (mannlig lege), die Ärztin (kvinnelig lege). (Omlyd oppstår oftest når det er en a i substantivet)
I hovedregelen bruker man kasus for å vise hvilken funksjon et setningsledd har i en setning. For eksempel: «Ich habe einen Hund.» (Jeg har en hund) der ich er subjektet og står følgelig i nominativ. Einen Hund er derimot direkte objekt i setningen, og står dermed i akkusativ. I setningen «Ich gebe einem Hund das Fleisch.» (Jeg gir en hund kjøttet) er ich subjektet i setningen og står dermed i nominativ. Einem Hund er indirekte objekt og står derfor i dativ mens das Fleisch er direkte objekt og står i akkusativ.
I tysk er det substantivene, pronomenene, adjektivene og artiklene (determinativene) som bøyes i kasus. Da en del kasusendelser gjennom språkhistorien er gått tapt, fungerer determinativet/artikkelen i moderne tysk som egentlig kasusmarkør. Det vil si at det er artikkelen som i hovedsak forandrer seg for å markere sin kasus. I «ein Hund» (en hund), markerer artikkelen ein (en) at substantivet Hund (hund) er i nominativ, mens einen viser at substantivet («Hund») er i akkusativ i «Ich habe einen Hund».
Dessuten etterfølges ulike preposisjoner av ulike kasus. En endring i preposisjon kan da medføre en annen kasusbruk. Det vil si: til tross for at det egentlig er et indirekte objekt, og følgelig i utgangspunktet settes i dativ, er det noen preposisjoner som styrer akkusativ. Dermed kan det indirekte objektet ende opp med å stå i akkusativ, som i eksempelvis «Ich habe ein Geschenk für dich». I denne setningen er ein Geschenk direkte objekt, og står i akkusativ, men det gjør det indirekte objektet (dich) også. Dette er fordi at etter preposisjonen für, brukes akkusativformen til tross for at det er snakk om indirekte objekt. I den første setningen nedenfor, står det indirekte objektet i dativ etter hovedregelen fordi man bruker dativsformen etter preposisjonen mit. I den andre setningen står derimot det indirekte objektet i akkusativ fordi man bruker akkusativsformen etter preposisjonen gegen.
«Ich kämpfe mit meinem (dativ) Bruder» («Jeg slåss MED min bror»)
«Ich protestiere gegen diese (akkusativ) Behauptung» («Jeg protesterer MOT denne påstanden»).
Nominativ
Nominativ brukes for subjektet i setningen, samt for subjektspredikativen.
eks. «Ich bin Norweger.» («Jeg er en nordmann.»)
Ingen preposisjoner styrer nominativ.
Akkusativ
Akkusativ brukes for det direkte objektet, eller setningsobjektet.
eks. «Ich kenne einen Norweger.» («Jeg kjenner en nordmann.»)
Preposisjoner der akkusativ etterfølger:
Tysk
Norsk
Eksempel tysk
Eksempel oversatt
durch
gjennom
Die Blaskapelle marschierte durch die Stadt.
Korpset marsjerte gjennom byen.
für
for/til
Der Vater sorgte für seine Kinder.
Dieses Buch ist für dich.
Faren sørget for sine barn.
Denne boka er til deg
gegen
mot
Ich spiele Schach gegen meinen Bruder
Jeg spiller sjakk mot min bror
ohne
uten
Sie schaffte es ohne seine Hilfe.
Hun greide det uten hans hjelp.
um
om/omkring/rundt(/med)
Die Erde dreht sich um die Sonne
Das Geschäft liegt gleich um die Ecke.
Jorda dreier seg om Sola
Forretningen ligger like rundt hjørnet.
Etter preposisjonene an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen kan både akkusativ og dativ etterfølge. Hvis det er handling, eller bevegelse skal det være akkusativ. Dersom det er stedet det handler om, er det dativ. (Se eksempel under:)
«Das Buch steht auf dem Tisch» - dativ: «boka står (op)på bordet» → det snakkes om HVOR bøkene står, altså STED. Bøkene er ikke i noen bevegelse av noe slag; de står på bordet.
«Ich stelle das Buch auf den Tisch» - akkusativ: «jeg setter/legger boka på bordet» → det snakkes om at noen utfører en HANDLING. Bøkene er i bevegelse; de settes på bordet.
Dativ
Dativ brukes typisk på det indirekte objektet.
Subjekt
verbal
indirekte objekt
direkte objekt
Ich
gebe
einem Norweger
das Buch.
Jeg
gir
en nordmann
boka
Preposisjoner der dativ etterfølger: aus, bei, mit, nach, seit, von, zu.
Etter preposisjonene an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen kan både akkusativ og dativ etterfølge. Hvis det er handling, eller bevegelse skal det være akkusativ. Dersom det er stedet det handler om, er det dativ. (Se eksempel under:)
«Das Buch steht auf dem Tisch» - dativ: «boka står (op)på bordet» → det snakkes om HVOR bøkene står, altså STED.
«Ich stelle das Buch auf den Tisch» - akkusativ: «jeg setter/legger boka på bordet» → det snakkes om at noen utfører en HANDLING.
Genitiv
I moderne tysk dagligtale blir genitiv-formen gjerne erstattet av dativ sammen med vanlige preposisjoner. Derimot legger den skriftlige tradisjonen svært stor vekt på en korrekt bruk av genitiv.
Genitiv brukes mest til å betegne eiendomsforhold:
eks. «Ich bin der Schwager eines Norwegers.» («Jeg er en nordmanns svoger»).
I tillegg finnes det noen preposisjoner som etterfølges av genitiv: auf Grund eller også aufgrund:
«Auf Grund des Wetters hat das Flugzeug Verspätung.» («På grunn av været er flyet forsinket.»)
Determinativ
Determinativ er ord som står til et substantiv, og som på en eller annen måte bestemmer substantivets antall og tilhørighet.
For eksempel i norsk husetmitt, ei dame, et barn, den mannen.
Ubestemt determinativ
Ubestemt determinativ er der man i norsk vil si «et hus», «ei bok» og «en mann». Ein Mann på tysk, tilsvarer en mann på norsk. Ordene som er brukt i tabellen er «Mann» («mann»), «Frau» («dame/frue/kvinne») og «Kind» («barn/unge»).
Kasus
maskulinum
femininum
nøytrum
Nominativ
ein Mann
eine Frau
ein Kind
Akkusativ
einen Mann
eine Frau
ein Kind
Dativ
einem Mann
einer Frau
einem Kind
Genitiv
eines Mannes
einer Frau
eines Kindes
Bestemt determinativ
Der man i norsk sier «huset», «boka» og «mannen», uttrykkes på tysk ved å sette artikkelen i bestemt determinativ. «Der Mann» tilsvarer «mannen» på norsk. Ordene som er brukt i tabellen er «Mann» («mann»), «Frau» («dame/kvinne/frue»), «Kind» («barn/unge») og «Leute» («folk/mennesker»).
Kasus
maskulinum
femininum
nøytrum
pluralis
Nominativ
der Mann
die Frau
das Kind
die Leute
Akkusativ
den Mann
die Frau
das Kind
die Leute
Dativ
dem Mann
der Frau
dem Kind
den Leuten
Genitiv
des Mannes
der Frau
des Kindes
der Leute
Pronomen
Personlige pronomen
Personlige pronomen
Entall
Flertall
Høflig tiltale
Kasus
1. person
2. person
3. person
1. person
2. person
3. person
(entall og flertall)
(Norsk subjektpronomen)
jeg
du
han
hun
det
vi
dere
de
De
Nominativ
ich
du
er
sie
es
wir
ihr
sie
Sie
Akkusativ
mich
dich
ihn
sie
es
uns
euch
sie
Sie
Dativ
mir
dir
ihm
ihr
ihm
uns
euch
ihnen
Ihnen
Genitiv
meiner (mein-)
deiner (dein-)
seiner (sein-)
ihrer (ihr-)
seiner (sein-)
unser (unser-)
euer (eur-)
ihrer (ihr-)
Ihrer (Ihr-)
Eiendomspronomen
Eiendomspronomen dannes ved å legge til suffikset/endelsen av eiendomspronomen med genitivpronomenet i tabellen under personlige pronomen (over)
NB: det blir de samme endelsene for dein-, sein-, ihr- osv.
For eksempel «Mit deinem Bruder» (med din bror)
eller «Mit seinem Bruder» (med sin bror)
Relativpronomen
Hankjønn
Hunkjønn
Intetkjønn
Flertall
Nominativ
der
die
das
die
Akkusativ
den
die
das
die
Dativ
dem
der
dem
denen
Relativpronomen kan aldri utelates på tysk:
«Her er ballen (som) jeg fant» blir til «Hier ist der Ball, den ich fand»
Preposisjonen som normalt står sist i en leddsetning på norsk, står først, altså foran relativpronomenet på tysk:
«Byen (som) jeg bor i, er liten.» blir til «Die Stadt, in der ich wohne, ist klein.»
NB: alles, das, etwas, nichts, vieles → was
«Das ist alles, was ich sagen kann.»
Relativpronomenet forekommer også av og til i genitiv:
Hankjønn
Hunkjønn
Intetkjønn
Flertall
Genitiv
dessen
deren
dessen
deren
«Ich kenne den Mann, dessen Frau gestorben ist.» («Jeg kjenner mannen, hvis kone er død.»)
«Ich kenne die Frau, deren Mann gestorben ist.» («Jeg kjenner kona, hvis mann er død»)
Verb
Som på norsk, skilles det på tysk mellom finitte og infinitte verbformer.
Det finnes, som på norsk, et stort antall verb med sterk bøying. De ikke har endelse i preteritum 1. og 3. person entall. Oftest er det en vokalveksel i verbstammen også. To eksempler med norske paralleller er:
- «Ich singe» («jeg synger»), «ich sang» («jeg sang»), «ich habe gesungen» («jeg har sunget»).
- «Ich fahre» («jeg farer, reiser, kjører»), «ich fuhr» («jeg for, reiste, kjørte»), «ich bin gefahren» («jeg er foren, jeg har reist, jeg har kjørt»).
Tysk skiller også mellom indikativ og konjunktiv i aktiv bruk.
Konjunktiv I betegner nøytral gjengivelse («er sei krank» = «han sies å være syk»).
Konjunktiv II betegner hypotese («wenn ich krank wäre» = «hadde jeg vært syk» (men jeg er ikke det)).
Dativ-Verb
Noen tyske verb krever at det direkte objektet som verbet følges av, skal stå i dativ og ikke i akkusativ. På samme måte som preposisjoner kan styre dativ, så styrer dativ-verbene også dativ. Disse er:
Tysk verb:
Oversettelse:
begegnen
møte
danken
takke
folgen
følge(etter)
gefallen
like
gehören
høre til
gelingen
lykkes
glauben
tro
helfen
hjelpe
Eks:
«Das Buch gehörtmir» («Boka tilhører meg»)
«Wir helfen deinem Bruder» («Vi hjelper broren din»)
Konjunksjoner
Sideordnede konjunksjoner
und = og
oder = eller
aber = men
denn = for
«Es regnet, und ich bleibe zu Hause»
«Er geht baden,
aber ich bin krank geworden»
Subkonjunksjoner
als = da / enn
bevor, ehe = før
bis = til
dass = at
damit = for at
indem = idet
nachdem = etter at
ob = om
obwohl = selv om
während = mens
inzwischen = imens / imidlertid
weil = fordi
wenn = hvis, når
Underordnende konjunksjoner innleder leddsetninger,
og da står verbet (det personbøyde) til slutt,
uansett om leddsetningen kommer først eller sist.
«Wenn du Lust hast, gehen wir ins Kino.»
«Ich weiß, dass er krank gewesen ist.»
Det er komma etter hovedsetning foran leddsetning på tysk.
Dette er forskjellig fra norske kommaregler.
Tallord
Tallord
Grunntall
Artikkel
Ordenstall
0
null
1
eins/ein
der/die/das
erste
2
zwei
zweite
3
drei
dritte
4
vier
vierte
5
fünf
fünfte
6
sechs
sechste
7
sieben
sieb(en)te
8
acht
achte
9
neun
neunte
10
zehn
zehnte
11
elf
elfte
12
zwölf
zwölfte
13
dreizehn
dreizehnte
14
vierzehn
vierzehnte
15
fünfzehn
fünfzehnte
16
sechzehn
sechzehnte
17
siebzehn
siebzehnte
18
achtzehn
achtzehnte
19
neunzehn
neunzehnte
20
zwanzig
zwanzigste
21
einundzwanzig
einundzwanzigste
22
zweiundzwanzig
zweiundzwanzigste
23
dreiundzwanzig
dreiundzwanzigste
30
dreißig
dreißigste
40
vierzig
vierzigste
50
fünfzig
füngzigste
60
sechzig
sechzigste
70
siebzig
siebzigste
80
achtzig
achtzigste
90
neunzig
neunzigste
100
(ein) hundert
hundertste
101
hundert(und)ein(s)
hundert(und)erste
132
hundertzweiunddreißig
hundertzweiunddreißigste
200
zweihundert
zweihundertste
563
fünfhundertdreiundsechzig
fünfhundertdreiundsechzigste
1000
(ein)tausend
tausendste
1.000.000
eine Million
millionste
Setningsbygning
Tysk er et SOV-språk og et V2-språk. I en hovedsetning står det finitte verbet på andreplass i setninga (som i norsk), mens eventuelt infinitte verb står til slutt i setninga. Hvis et annet ledd enn subjektet står først, kommer subjektet etter det finitte verbet og før adverbial eller objekt
«Ich kaufe ein Buch.» ~ «Ich habe ein Buch gekauft.»
«In der Stadt habe ich oft Bücher gekauft.»
I leddsetninger står subjunksjonen (for eksempel «dass» («at»)) i første posisjonen før subjektet, og det finitte verbet kommer til slutt:
«Ich sage, dass ich ein Buch kaufe.» ~ «Ich frage, ob du ein Buch gekauft hast.»
«Ich weiß, dass er in der Stadt oft Bücher gekauft hat.»
-«Jeg kan snakke tysk»
blir til
-«Ich kann Deutsch sprechen.»
-«Jeg har ikke spist i dag»
blir til
–"Ich habe heute nicht gegessen."
Substantivets posisjon påvirker ikke betydningen:
«Ein Mann beißt einen Hund»
og
«Einen Hund beißt ein Mann»
har samme betydning. Normalt kommer allikevel subjektet før objektet, og å bytte om på dette innebærer ei fremheving av objektet.
I dagligspråket er dette fenomenet ikke så utpreget som i godt skriftlig tysk. For eksempel kan man høre:
«Klaus ist erst heute morgen zurückgekommen vom großen Fest in der Sporthalle»,
mens man på skriftlig tysk insisterer på
«Klaus ist erst heute morgen vom großen Fest in der Sporthalle zurückgekommen».
Uttale
Tysk uttale avviker en del fra norsk.
Uttale av tyske bokstaver
Vokalsymboler
A
Ä
E
I
O
Ö
U
Ü
kort
/a/
/ɛ/
/ɛ/, /ǝ/
/ɪ/
/ɔ/
/œ/
/ʊ/
/ʏ/
lang
/aː/
/ɛː/
/eː/
/iː/
/oː/
/øː/
/uː/
/yː/
A representerer en trangere lyd på tysk enn på norsk.
E og I uttales som på norsk, men i bryter ofte mot ø eller u, som i «Schirm».
O uttales omtrent som norsk å; det korte O som i «godt» og det lange O (IPA: o:) nesten som i «båt», men lyden er her noe trangere enn norsk å (IPA: ɔ:)
U uttales omtrent som norsk o i «tung» og i «god».
Ä er som en åpen e, ligger altså omtrent mellom norsk æ og e.
Ö uttales som norsk ø.
Ü og Y representerer en høg, midtre, runda vokal, som ligger svært nært norsk u som i «bru» (og ligner ikke y, som tyskere har store vanskeligheter med å uttale korrekt når de lærer norsk).
Man kan finne mange av de tyske lydene på dansk, og i noen dialekter på Sørvestlandet.
Diftonger
stavemåte
ai, ei, ay, ey
au
äu, eu
uttale
/aɪ̯/
/aʊ̯/
/ɔʏ̯/
AU uttales ao, for eksempel «August» [aʊ̯gost] (august).
EU og ÄU uttales åi, for eksempel «Bäume» [bɔime] (trær) eller «Deutschland» [dɔitʃlant] (Tyskland).
EI uttales omtrent mellom æi og ai, som i «Wein» [vain] (vin).
IE uttales ikke som diftong, men som en lang i (med stum e), for eksempel «Wien» [vi: n].
Konsonantsymboler
De fleste konsonanter uttales som på norsk. Et generelt unntak er de bløte konsonanter (b,d,g) som uttales hardt i slutten av et ord (p,t,k), for eksempel uttales «ab» (av) som [app], «Hand» (hånd) som [hant] og «Zweig» (kvist) som [tsvaik].
Flere forskjeller fra norsk er:
CH kan stå for tre ulike lyder. Oftest står den for den norske kj-lyden [ç], for eksempel etter e som i «sprechen» [ʃpʁeçn] (å snakke), etter i som i «ich» [iç] (jeg), etter ü som i «Bücher» [buuça] (bøker) og etter konsonanter, som i «durch» [doʁç] (gjennom). Etter mørke vokaler (a, o og u) uttales den som en skurrelud som ligner på nederlandsk g eller spansk j, for eksempel «acht» [aXt] (åtte). I enkelte ord (ofte foran S) kan ch uttales som k, for eksempel i «Fuchs» [foks] (rev), men også i ord med gresk opphav (ofte i begynnelse) som «Chor» [kɔa] (kor), «Choreografie» [kɔʁeɔgʁafi:] (koreografi).
G uttales vanligvis som på norsk, men blir til kj etter i i slutten av ord, som i «fleißig» [flæisiç] (flittig).
H etter vokal er stum og brukes for å forlenge vokalen. Ellers uttales den som en vanlig h.
R uttales som regel med en fransk/bergensk skarre-ʁ [. I Bayern, Sveits og deler av Østerrike brukes det et hard sunnmørsk rulle-r. R svekkes i utlyd, på slutten av ordet, til en svak a. «Aber» uttales dermed [a: ba] uten spor av den siste r-en. Tyskere i Norge avsløres ofte lett på dette – likeså nordmenn i Tyskland.
S uttales ustemt som på norsk når den står med korte vokaler, for eksempel som dobbelkonsonant «lassen» [lasn] (lå) eller som i artikkelen «das» [das] (det). I begynnelsen av ord, eller etter lang vokal, uttales s stemt, for eksempel «Sonne» [z'ɔne] (sol). Stemt s brukes ikke på norsk, men tilsvarer z-en i engelsk «haze». Stemt s finnes forøvrig ikke i Sør-Tyskland heller.
SCH uttales som den norske sj[ʃ]-lyden.
SP og ST uttales som henholdsvis sjp og sjt i begynnelsen av ordet, som i «Stuhl» [ʃto: l] (stol) eller «springen» [ʃpʁiŋn] (hoppe). I Sørvest-Tyskland uttales sp og st også med sj-lyd midt inne i ordet, slik som «Fest» [feʃt]. I de nordtyske byene uttales derimot sp og st med vanlig ustemt s, og sier altså «Stein» [stain] uten sj.
ß står for ss, og brukes kun der forrige vokal blir lengre, for eksempel i «Straße» [ʃtʁa: se] (gate), men ikke i «Düsseldorf» [dusldɔʁf]. Denne bokstaven benyttes kun i Tyskland og Østerrike. I Sveits og Liechtenstein skrives ss. Bokstaven brukes kun som en liten bokstav, i store bokstaver brukes SS.
V uttales f i ord av germansk opphav, for eksempel «Vater» [fa: ta] (far), ellers som norsk v.
W uttales som v [v].
Z uttales ts.
Tysk i norsk skole
Tysk som skolefag har lange tradisjoner i Norge. Tysk var på 17- og 1800-tallet det foretrukne fremmedspråket, og vitenskapelige arbeider og så videre ble gjerne utgitt på tysk. Dette var også situasjonen helt fram til mellomkrigstiden. Etter andre verdenskrig er imidlertid tysk blitt erstattet av engelsk som 1. fremmedspråk, men har frem til nå vært det viktigste andre fremmedspråket i grunnskole og videregående skole. I den siste tiden har språket imidlertid tapt terreng til fransk og spansk.
Faget er i den offentlige ungdomsskolen og den videregående skolen et valgfag. I noen privatskoler er det obligatorisk. På ungdomsskolen består valgfag som oftest av fordypning i norsk, fordypning i engelsk eller å lære (nytt) fremmedspråk (tysk, fransk, spansk eller andre). I videregående skole er det linjene studiespesialisering, musikk, dans og drama og idrettsfag som krever at elevene lærer et tredje språk i tillegg til norsk og engelsk. I 2004 var det om lag 60 % som valgte tysk.[20]
^(en) Ifølge CIA World FactbookArkivert 1. mai 2020 hos Wayback Machine. er det bare tysk som er det offisielle språket. Også alemannisk forekommer, men bare regionalt og ikke offisielt
.png)
