Færøysk snakkes av anslagsvis 75–80 000 mennesker, hvorav 50 000 på Færøyene, der de fleste også regner seg selv som etniske færøyinger. Videre bor det rundt 25 000 færøyinger i Danmark, 800 på Island og 500–1 000 i Norge.
Det færøyske skriftspråket ble utviklet på 1800-tallet og bygger på den norrøne skrifttradisjonen, så nordmenn med god kjennskap til nynorsk kan langt på vei forstå skriftlig færøysk. Færøysk og islandsk er ikke uten videre innbyrdes forståelige, men mange færøyinger forstår skriftlig islandsk.
Ordforrådet i færøysk er også påvirket av den langvarige kontakten med dansk. Dansk med et kraftig færøysk tonefall kalles «gøtudansk».
Historie
Senest på 900-tallet skal språket ha vært relativt likt i hele Norden, selv om visse dialektvariasjoner fantes. Disse ble videre mer og mer distinkte, og man kunne begynne å dele dialektene inn i to hovedretninger innen nordiske språk; vestnordisk i Norge, på Island og de øvrige øyene i Nord-Atlanteren; og østnordisk i Danmark, Sverige, på Gotland og i visse områder på østsiden av Østersjøen. Overgangen mellom de to gruppene etter geografi var ikke klart markerte og fulgte ikke de politiske grensene.
Det gamle norske skriftspråket gikk under og ble lenge erstattet av dansk, og også færøysk ble i mange hundre år bevart kun gjennom muntlig tale. Húsavíksbrevet (se Húsavík), datert til år 1407, er den siste færøyske skriften på over 300 år. Historisk er færøysk en mellomting av islandsk og vestnorske dialekter, og som fra midten av 1800-tallet ble utviklet til et skriftspråk. Under den første halvdelen av 1000-tallet ble Færøyene underlagt den norske kronen som et len. I 1380 ble Færøyene innlemmet i Danmark-Norge. Dansk ble ganske snart administrasjonsspråket. Færøysk forble en talt dialekt, mens skriftspråket forble dansk. I mangel på skriftlige kilder vet man ikke riktig hvordan færøysk utviklet seg i denne perioden, men man vet at språket begynte å skille lag fra det norske språket, og dermed bli mer distinkt.
Da Jens Christian Svabo (1746–1824) fra 1770-tallet og utover gjorde sine nedtegninger av færøyske kvad og skrev et utkast til en ordbok, fantes det ikke noe skriftlig materiale mellom årene før Svabos arbeid og 1407. I nasjonalromantikken som startet like etter, begynte man, som på mange andre steder i Norden, å samle inn den lokale folkekulturen, som på Færøyene bestod av kvad, folkesanger og sagn. Viktige navn i denne perioden var Johan Henrik Schrøter (1771–1851) og V.U. Hammershaimb (1819–1909). Ortografien ble forbedret, og en språklære ble skapt. Et færøysk kvad ble trykt i et svensk tidsskrift i 1814. Det var den første gangen en færøysk tekst kom på trykk, tidligere opptegninger av færøysk var håndskrevne.
Skoleplikten som ble innført i 1844, svekket det færøyske språkets stilling ytterligere, og det var fortsatt mangel på færøysk materiale.
Som skriftspråk
V.U. Hammershaimb var en av pionerene bak utviklingen av det færøyske skriftspråket
V.U. Hammershaimb utgav en skriftlig standard for færøysk i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskriving, valgte han å legge fram en rettskriving sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne språket. For eksempel er bokstaven «ð» ikke knyttet til noe fonem (den er stum). Og selv om bokstaven «m» hører til den bilabialenasale konsonanten, som den gjør på norsk, så hører den i dativendingen-inum til den alveolare nasale konsonanten «n» på grunn av fonologiskassimilasjon (bortfall av enkelte bokstaver på slutten av et ord i talespråket, for eksempel som blad og fjord på norsk).
Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innviklet, og en rivaliserende rettskriving ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.
På 1880-tallet krevde færøyske studenter i København at færøysk skulle være hovedspråk på øygruppen i Atlanteren.
Utgivningen av den første færøyske avisen startet i 1890-årene. Dikt og skuespill ble skrevet, til og med antologier, men den første romanen ble ikke utgitt før 1909. Et godt eksempel på moderne færøysk er kvadet Ormurin langi.
I nyere tid
1900-tallets første halvdel innebar at færøysk vant terreng som myndighetsspråk ved siden av dansk. I skolene og kirkesamfunnet merket man godt at hjemmestyret ble innført i 1948, da språkene ble likestilt. Færøysk ble hovedspråk, men dansk var fortsatt utstrakt i bruk. Færøysk ble likestilt med dansk som kirkespråk. Samme år fjernet man bestemmelsen om at undervisningsspråket skulle være dansk.
Nasjonalfølelsen vokste sakte, men sikkert, og fikk et oppsving på 1920-tallet, men politisk begynte løsrivelsesprosessen først i årene 1940–1945, da Færøyene var under britisk okkupasjon (i avtale med Lagtinget for å beskytte øyene mot Tyskland), og Lagtinget hadde ansvar for alle lokale anliggender. I 1948 ble Færøyene en autonom del av det danske riket.
Kampen for at færøysk skulle bli et akseptert språk var tidvis bitter, også etter innføringen av hjemmestyret. På grunn av en alvorlig færøysk motstand mot de danske myndighetene i konflikten om en legestilling i Klaksvík, sendte Danmark i 1955 en særskilt politistyrke til øyene. Senere har færøysk som språk vunnet mer og mer terreng. Færøysk radio fikk man i 1957, og TV på hele øygruppen kom i 1984 (sist i Europa), selv om Tórshavnsområdet hadde sendninger allerede fem år tidligere. Hele Bibelen var oversatt i 1961, og færøysk ble offisielt språk ved domstolene i 1987.
Den kulturelle imperialismen synes i mange nye, danske lånord. Gjennom bevisst språkarbeid forsøker man på Færøyene å lage erstatningsord for disse. I praksis er slike endringer lite effektive, særlig når de fleste færøyinger er tospråklige med meget gode kunnskaper i dansk.[3][4] Færøyingenes stolthet over kulturen sin, samt øyenes avsides beliggenhet, gjør at man i dag har store forhåpninger om at færøysk som språk kommer til å overleve.
Ð/ð brukes aldri som første bokstav i et ord, men majuskelen kan oppstå i logoer på kart, som f. eks. SUÐUROY.
Ø/ø kan også skrives som Ö/ö i poetisk språk, som Föroyar. I håndskrift og på en del skilt kan man se Ő/ő.
Visse utenlandske familienavn som har vært lenge på Færøyene, er for eksempel Lützen, Müller, Winther, eller det kristne navnet Zacharias. Til og med x var med i Hammershaimbs ortografi, som Saxun for Saksun.
Ettersom et færøysk tastatur gjør det mulig å skrive latin, engelsk, dansk, svensk, norsk og finsk, da finnes ikke den norrøne og islandske bokstaven þ. I beslektede færøyske ord er bokstaven skrevet som t eller som h, men man pleier helst å transkribere bokstaven til th.
I prinsippet kan alle vest- og nordeuropeiske språk skrives på et færøysk tastatur. For visse tegn kreves det at Alt-funksjonen anvendes, for eksempel for å skrive islandske þ, tyske ß, franske œ, samt finske og estiskeš og ž (som dog bare forekommer i russiske lånord).
I tillegg finnes også diftongene ei, ey og oy, som i ordbøker står sammen med e og o. Når de blir regnet med i alfabetet står de sist.
Det er verdt å merke seg diftongene i færøysk: ei, ey og oy. Andre digrafer som er verdt å merke seg er eksempelvis ge, som f. eks. gentur («jenter»), som dermed uttales [dʒɛntʊɹ]. Et annet eksempel er digrafen ógv, som kombinert med regelen om at gj i begynnelsen av et ord skal uttales j, gjør at stedsnavnet Gjógv uttales [ʤɛgv], og at det svært vanlige færøyske mannsnavnet Jógvan uttales [ˈjɛgvan].
Den omtrentlige utbredelsen av norrønt og relaterte språk, tidlig i det 11. århundre:
Innenfor disse områdene eksisterer det flere uttaleforskjeller; den lille øya Nólsoy (med omtrent 250 innbyggere) utgjør eksempelvis et eget område hvor bokstaven ó uttales au.
I Hamershaimbs ortografi ble de færøyske dialektene delt inn i Nordenfjordsdialekt og Søndenfjordsdialekt, hvor skillet gikk ved Skopunarfjørður. I dag er det vanlig å også ta med dialekten i Tórshavnsområdet og Vágar som en egen dialekt, og det er nettopp denne som er mest vanlig på f. eks. fjernsynet (Sjónvarp Føroya).
Grammatikk
Færøysk er, sammen med islandsk, det eneste nordiske målet som ennå har fire kasus: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Genitiv blir for det meste kun brukt i faste uttrykk. Språket har en relativt fri ordstilling, men bruker ofte SVO-rekkefølge, mens VSO-rekkefølge er mest brukt i spørrende setninger.
Substantiv
Ikke helt uventet er den færøyske grammatikken ganske lik den islandske og norrøne.
2. person: tit [tiːt] – dere (fler.), tykkum [ˈtɪʰkːʊn] – dere (akk., dat., fler.), tykkara [ˈtɪʰkːaɹa] – deres (gen., pl.)
3. person maskulinum: teir [taiɹ]/[tɔiɹ] – de (m., nom., akk.), teimum [ˈtaimʊn]/[ˈtɔimʊn] – dem (dat.), teirra [ˈtaiɹːa]/[ˈtɔiɹːa] – deres (gen.)
3. person femininum: tær [tɛaɹ] – de (f., nom., akk.)
3. person neutrum: tey [tɛi] – de (n., nom., akk.)
Den tredje personen i plural neutrum tey anvendes i tilfeller hvor man snakker om begge kjønn, som f. eks.:
teir eru onglendingar – «de er engelskmenn» (om menn)
tær eru føroyingar – «de er færøyinger» (om kvinner)
tey eru fólk úr Evropa – «de er folk fra Europa» (begge kjønn)
Verb
Svak bøyning
Svake verb i færøysk kan deles inn i fire hovedklasser og har i tradisjonell grammatikk vært nummerert fra 1 til 4. Hvilken klasse det svake verbet tilhører avgjør hvilket bøyningssystem de faller inn under, som gjør at disse fire hovedklassene kan være viktige å identifisere. Disse fire hovedklassene nummerert fra 1 til 4 korresponderer historisk til de samme fire hovedklassene man finner for svake verb i nynorsk i dag, kalt a-verb, j-verb, e-verb og kortverb. Klasse 1 korresponderer til det man i nynorsk ville kalt a-verb (å kasta, å kalla, å elska), klasse 2 korresponderer til j-verb (å selja, å velja, å krevja), klasse 3 korresponderer til e-verb (å døma, å kjøpa, å leva) og klasse 4 korresponderer til kortverb (å ro, å bu, å tru). Klassesystemet er i stor grad det samme som ved nynorsk, men bøyningsendelsene er selvsagt ulike. I bokmål er dette klassesystemet i stor grad borte.
Nedenfor er fire eksempler fra hver sin ulike klasse.
Mange adverb bøyes i positiv, komparativ og superlativ, men ikke alle. Her følger noen eksempler med færøyske adverb:
Man kan spørre: Hvar er hon? – Hvor er hun?
Og svare: Hon er har. – Hun er der.
Man kan spørre: Nær fer hann? – Når drar han?
Og svare: Hann fer nú. – Han drar nå.
Man kan spørre: Hvussu livir barnið? – Hvordan har barnet det?
Og svare: Barnið livir væl. – Barnet har det bra.
Disse ordene, har, nú and væl, er adverb.
Adverb kan brukes til å gi en mer detaljert beskrivelse, og etterfølger et verb:
Når noe skjer: Eg fari tíðliga upp. – Jeg står tidlig opp.
Hvor noe er: Bólturin er her. – Ballen er her.
Hvor noe finner sted: Fundurin var har inni. – Møtet var der inne.
Hvor noe skal: Hann fór hagar. – Han dro derover.
Hvordan noe er: Skipið er óføra stórt. – Dette skipet er veldig stort.
Hvordan noe skjer: Óhappið hendi knappliga. – Ulykken skjedde plutselig.
Hvorfor noe skjer: Tí fór hann avstað. – Derfor dro han avsted.
Når man vurderer noe: Hon dugir ivaleyst betur enn hann. – Hun er uten tvil mye flinkere enn ham.
Når man godtar: Jú, eg komi. – Ja (jo), jeg kommer.
Når man avslår: Nei, ikki fert tú. – Nei, du drar ikke.
Miniparlør og tallord
Tall
Navn
Uttale
0
null
[null]
1
ein ein eitt
[ain] [ain] [aitt]
2
tveir tvær tvey
[tvair] [tvæar] [tvei]
3
tríggjir tríggjar trý
[trudsjir] [trudsjar] [trui]
4
fýra
[fuira]
5
fimm
[fimm]
6
seks
[sæks]
7
sjey
[sjei]
8
átta
[åtta]
9
níggju
[nuddsju]
10
tíggju
[tuddsju]
11
ellivu
[æddlu]
12
tólv
[tøl]
13
trettan
[trættan]
14
fjúrtan
[fjysjtan]
15
fimtan
[fimtan]
16
sekstan
[sækstan]
17
seytjan
[seitsjan]
18
átjan
[åatsjan]
19
nítjan
[nuitsjan]
20
tjúgu
[tsjyuvu]
21
einogtjúgu
[ainotsjyuvu]
30
tretivu
[treddvu]
40
fjøruti
[fjørti]
50
hálvtrýss
[håltrusj]
60
trýss
[trusj]
70
hálvfjerðs
[hålfjæsj]
80
fýrs
[fusj]
90
hálvfems
[hålfems]
100
(eitt) hundrað
[ait hundra]
101
hundrað og ein
[hundra o ain]
1000
(eitt) túsund
[ait tyusin]
1100
ellivuhundrað
[æddluhundra]
2000
tvey túsund
[tvei tyusin]
1.000.000
(ein) miljón
[ain miljoun]
2.000.000
tvær miljónir
[tvæar miljounir]
Ja [jæa] – ja
Nei [nai] eller [noi] – nei
Jú [jyu] – jo, da vel
Takk fyri [takk firi] – takk (for...)
...seinast [sainast] – ...sist
...í kvøld [ui kvøld] – ...i aften
...vitjanina [vitsjanina] – ...besøket
...hjálpina [jålpina] – ...hjelpen
Stóra tøkk [stoura tøkk] – mange takk
Orsaka ['åsjæaka] – unnskyld
Eingin orsøk ['åndsjin 'åsjø:k] – ingen årsak
Ger so væl,... [dsjesjo væal] – vær så vennlig,... / vær så god
Versgu [væsjgu] – vær så god
Góðan morgun [gouwan morgun] – god morgen
Góðan dag [gouwan dæa] – god dag
Gott kvøld [gott kvøld] – god kveld
Hey [hei] – hei
Halló [hallou] – hallo
Væl gagnist [væal gaggnist] – vel bekomme (svar på manga takk etter måltider, og brukes alltid som hilsen hvis man kommer inn et sted hvor folk sitter og spiser)
Hvussu gongur (gongst)? [kvussu gongur (gongst)] – hvordan har du / De / det?
Tað gongur væl, takk, og tygum / tær? [tæa gongur væal takk o tijun / tæar] – takk, godt, og De / du?
Farvæl – farvel
Góða ferð [gouwa fer] – god reise
Vit síggjast [vit suddsjast] – vi ses
Kanska [kanska] – kanskje
Hvar er...? [kvæar er] – hvor er...?
Kunnu tygum vísa mær tað á kortinum? [kunnu tijun vuisa mæar tæa åa kåsjtinun] – kan De vise meg det på kartet?
Lat meg fáa hetta [læat me fåa hætta] – la meg få dette
Eg vildi fegin havt... [e vildi fæjin haft] – jeg vil gjerne ha...
Hvussu nógv kostar hetta? [kvussu negv kåstar hætta] – hvor mye koster det?
Hvussu eita tygum / eitur tú? [kvussu aita tijun / aitur tyu] – Hva heter De /du?
Eg eiti... [e aiti] – jeg heter...
Veðrið er ringt [vægri er ringt] – været er dårlig
Tað er fitt [tæa er fitt] – det er veldig bra, positivt
Tað er í lagi [tæa er ui læaji] – det er i orden
Tað veit eg ikki [tæa vait e ihtsj] – det vet jeg ikke
Eg skilji ikki [e sjilji ihtsj] – jeg forstår ikke
Hvat siga tygum? [kveat sija tijun] – hva sier De?
Ha? [ha:] – hva? hva behager? unnskyld?
Hvat heitur ... á føroyskum, donskum, enskum? [kvæat aitur ... åa føriskun, dånskun, ænskun] – hva heter ... på færøysk, dansk, engelsk?
Eg eri úr Danmørk / Noregi / Svøríki [e eri yur danmørk / noregi / svøruitsji] – jeg er fra Danmark / Norge / Sverige
Eg búgvi í Keypmannahavn [e bigvi ui tjeipmannahaun] – jeg bor i København
Ert tú føroyingur? [esjt tyu føringur] – er du færøying?
Eg tosi eitt sindur føroyskt [e tosi ait sindur førist] – jeg snakker litt færøysk
Eg eri fyrstu (aðru, triðju, fjórðu, fimtu) ferð í Føroyum [e eri fistu (æaru, triju, fjouru, fimtu) fer ui førjun] – jeg er på Færøyene for første (andre, tredje, fjerde, femte) gang.
Føroyskt er vakurt, men torført at læra (skilja) [førist er væakusjt mænn torføsjt æt læara (sjilja)] – Færøysk er pent, men vanskelig at lære (forstå)
Eksempler fra Richard Kölbls bok Färöisch Wort für Wort (2004).
Faðir vár, tú sum ert í himlunum! Heilagt verði navn títt; komi ríki títt, verði vilji tín sum í himli so á jørð; gev okkum í dag okkara dagliga breyð; og fyrigev okkum skuldir okkara, so sum vit fyrigeva skuldarum okkara; og leið okkum ikki í freistingar; men frels okkum frá tí illa. Tí at um tit fyrigeva monnum misgerðir teirra, so skal himmalski faðir tykkara eisini fyrigeva tykkum; men fyrigeva tit ikki monnum, so skal faðir tykkara ikki heldur fyrigeva misgerðir tykkara. Amen!
Øll menniskju eru fødd fræls og jøvn til virðingar og mannarættindi. Tey hava skil og samvitsku og eiga at fara hvørt um annað í bróðuranda. Øll hava krav um rættindi og frælsi, sum eru nevnd í hesi yvirlýsing, uttan mun til ættarslag (rasu), húðarlit, kyn, mál, átrúnað, politiska ella aðra sannføring, tjóðskaparligan ella samfelagsligan uppruna, ognarviðurskifti, føðing ella aðra støðu. Somuleiðis skal eingin mismunur vera orsakað av politiskari, rættarligari ella millumtjóða støðu hjá tí landi, sum ein persónur hoyrir til, sama um landið er sjálvstøðugt, undir tilsjónarvaldi, ella fullveldi tess á annan hátt er skert. Ein og hvør hevur rætt til lív, frælsi og persónliga trygd.
Norsk versjon:
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet. Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet.
^Knudsen, Karin Jóhanna L. (2010). «Language use and linguistic nationalism in the Faroe Islands». International Journal of Multilingualism (på engelsk). 7 (2): 128–146. ISSN1479-0718.
^Petersen, Hjalmar P. (2011). «Related Languages, Convergence and Replication: Faroese-Danish». International Journal of Bilingualism (på engelsk). 15 (1): 101–120. doi:10.1177/1367006910397203.
Michael Barnes: Faroese Language Studies Studia Nordica 5, Supplementum 30. Tórshavn, 2002 (ISBN 99918-41-30-X) (engelsk)
Höskuldur Thráinsson (Þráinsson), Hjalmar P. Petersen, Jógvan í Lon Jacobsen, Zakaris Svabo Hansen: Faroese. An Overview and Reference Grammar. Tórshavn, 2004 (ISBN 99918-41-85-7) (engelsk)
Richard Kölbl: Färöisch Wort für Wort. Bielefeld 2004 (tysk)
Hjalmar Petersen, Marius Staksberg: Donsk-Føroysk orðabók. Tórshavn, 1995 (ISBN 99918-41-51-2) (dansk–færøysk ordbok)
Jóhan Hendrik Winther Poulsen (1997). «Det færøske sprog». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk (på dansk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 193–207. ISBN82-7099-274-7.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
«Språkverktøy for færøysk» (på norsk). Utgitt av Giellatekno, forskingsgruppe for samisk språkteknologi. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.
.jpg)
