Nederlandsk og hollandsk kan også referere til Nederland; hollandsk kan referere til dialekten hollandsk eller noe som tilhørere provinsene Noord-Holland eller Zuid-Holland.
Nederlandsk er språket som snakkes i nåværende Nederland, Belgia og i områder som historisk har vært påvirket av Nederland. Språket blir også feilaktig kalt hollandsk, flamsk eller nedertysk. Det tales av om lag 24 millioner mennesker og ligger på om lag førtiendeplass på en liste over språk med flest språkbrukere.
Denne artikkelen setter språket i sammenheng med andre språk og gir en kortfattet språkhistorisk oversikt. Deretter følger en presentasjon av språket og dialektene som brukes i Nederland i dag før det settes opp en oversikt over utbredelse av språket.
Klassifisering
Nederlandsk hører til den germanske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Denne grenen deles inn i flere grupper etter geografisk utbredelse, og nederlandsk finnes i den vestgermanske gruppen.
Afrikaans, språket som brukes i deler av det sydlige Afrika, utviklet seg fra nederlandsk slik språket var i det 17. århundre da VOC hadde handelsstasjoner og kolonier i området. Det finnes omkring 24 millioner nederlandsktalende, afrikaanstalende ikke medregnet, av disse har rundt 22 millioner nederlandsk som morsmål. Innen Den europeiske unionen har nederlandsk en periode vært på syvendeplass med hensyn til mest brukte språk.
Politiske forhold sammen med religiøs motstand førte til at et eget nederlandsk skriftspråk ble utviklet, og nederlandsk ble utskilt fra det tyske språkområdet.
Historikk
Den eldste formen av nederlandsk
Den eldste kjente nederlandske boken som nå er kjent, er det håndskrevne manuskriptetWachtendonckse Psalmen (Wachtendoncks salmer). Dokumentet er oppkalt etter kannikenArnold Wachtendonck fra fyrstbispedømmet Liège. Da Justus Lipsius fant dette dokumentet i Liège i 1591 daterte han det til rundt år 900. Det viste seg at manuskriptet hadde blitt skrevet i området der det ble gjenfunnet rundt 700 år senere. Det kan ha blitt skrevet i klosteretMunsterbilzen, som i det 10. århundre var et fornemt abbedi for nonner av adel. Manuskriptet, Wachtendonkse psalmen, er ingen selvstendig nederlandsk tekst, men en glosa fra en samling tonsatte salmer på latin. I dette manuskriptet ble for første gang det nederlandske ordet for «bok», stavet buok, funnet. I tidens løp har originalmanuskriptet forsvunnet, og vi kjenner til det via en kopi av en del av den.
Dette er den eldste boken på nederlandsk. Den er antagelig skrevet rundt år 1100, og kommer fra benediktinerabbediet i Egmond. Det er blant annet kjent som Willeram fra Egmond, og oppbevares siden ca. 1600 i universitetsbiblioteket i Leiden.
Faksimile av fragmentet Hebban olla vogala... (har alle fuglene...)
En av de eldste litterære setningene på nederlandsk har gitt boken dens navn, Hebban olla vogala, mens den eldste formelle diplomen som har blitt skrevet på nederlandsk er de schepenbrief van Bochoute ved Gavere i Øst-Flandern. En schepen er et motstykke til våre dagers fylkesmenn og ministre. Dette brevet tinglyste et eierskifte av et jordstykke mellom herrebonden Boudewijn Molenijzer fra Dallem og patrisieren Hendrik van den Putte fra Gent.
Utviklingen av det nederlandske språket
Det nederlandske språket har sin opprinnelse i gammelnederlandsk, et språk fra før 1170 som er lite dokumentert. Dette går over i middelnederlandsk (1170–1500), hvis staving fulgte det muntlige språket som kunne ha store variasjoner fra område til område. I løpet av det 16. århundre forsøkte man gjentatte ganger å komme frem til en felles staving for de ulike områdene.
Til slutt ble det av Staten-Generaal gitt i oppdrag å oversette Bibelen fra grunnteksten til nederlandsk, resultatet ble publisert i 1637. Oversettelsen er oppkalt etter oppdragsgiveren, og er fremdeles kjent som «de Statenbijbel» eller «de Statenvertaling». Oversetterne valgte å søke den gylne middelvei mellom alle de ulike regiodialektene og -språkene som fantes i området der nederlandsk ble brukt. Som basis ble de frankiske dialektene fra det tidligere grevskapet Holland og hertugdømmet Brabant brukt. Saksisk kjennes igjen i verbformene som ender på -acht (bracht, gebracht; dacht, gedacht) og bruken av det refleksive pronomenet «zich». Frisisk var den tredje store dialektgruppen i de lave landene på denne tiden. Det spilte allikevel nesten ikke noen rolle ved utviklingen av det standardiserte nederlandske språket. De som oversatte bibelen til nederlandsk har skapt mange ord og uttrykk som fremdeles er i bruk. Enkelte kirkesamfunn bruker fremdeles denne bibeloversettelsen, mens stavemåten i denne idag anses som foreldet.
Sammenligning med andre germanske språk
Merk at dette er en sammenstilling av ordenes etymologi, og at deres betydninger kan ha endret seg over tid.
I 1804 ble en avhandling om staving av nederlandske ord skrevet av Matthijs Siegenbeek. Dette ble til den første offisielle «ordboken» for det «nynederlandske» språket. Siegenbeek var professor i nederlandsk språk ved universitetet i Leiden fra 1796 til 1803. Stavemåtene han innførte ble bestridd av dikteren Willem Bilderdijk, men til ingen nytte. Siegenbeeks staving ble brukt frem til Matthias de Vries og Lammert te Winkel ga ut sin «Woordenboek der Nederlandsche Taal» med ny staving i 1864/1883.
Siegenbeeks staving introduserte blant annet den typisk nederlandske bokstaven ij som tidligere ble skrevet y (blij/bly). Stavingen som De Vries og Te Winkel innførte, ble Belgias offisielle stavemåte i 1864, mens Nederland ikke fulgte etter før i 1883. Denne rettskrivingen ble håndhevet frem til 1934. Da ble den forenklet for skolene. Den nye rettskrivningen ble oppkalt etter ministeren for undervisning som innfrørte den, og er fremdeles kjent som «spelling-Marchant», eller «Marchants staving». Pamfletten Niet zóó, maar zó ble utgitt for å forklare hvordan de doble vokalene ble byttet ut med enkle. Sch forsvant til fordel for en enkelt s (med unntak av i stedsnavn) og kasus ble fjernet fra det nederlandske språket (ik zie den man (jeg ser mannen)). Denne rettskrivningen ble nesten uten endringer innført ved regjeringsvedtak i Belgia i 1946, og i 1947 fulgte Nederland etter. Den første utgaven av ordboken som er kjent som «Groene Boekje» (den lille grønne boken) kom i 1954.
Blant annet inneholdt den nyeste utgaven foretrukne stavemåter, noe som i en del tilfeller gjorde det uklart hva som var rett og hva som var galt. Disse foretrukne stavemåtene ble fjernet i 1995-utgaven av boken. En annen stor forandring som ble gjennomført i 1995 var innføringen av -e eller -en i sammensatte ord, slik at for eksempel pannekoek ble pannenkoek (pannekake).
Disse endringene førte til mange diskusjoner, der hovedargumentet mot dem var mangelen på logikk i reglene for når en -e eller -en skulle brukes i sammensatte ord. Videre fant kritikerne mange andre feil i ordboken, som blant annet ble publisert i tidsskriftet «Onze Taal». Hvert tiende år blir boken gitt ut i en ny og gjennomarbeidet utgave, slik får også moderne ord som webcam (1998), sms'en (sende sms) (1999) og googelen (søke ved hjelp av google) (2003) en plass i den. I den siste utgaven ble det først og fremst ryddet opp i unntak og tvilstilfeller i hvordan stavereglene skal brukes.
I august 2006 ble en alternativ ordbok utgitt, den såkalte «Witte boekje» (den lille hvite boken). Denne utgaven var et resultat av klagene på den «Groene Boekje». En del aviser, tidsskrift og andre media-bedrifter har kunngjort at de vil bruke den hvite boken, som griper tilbake til rettskrivningen før 1995. Blant disse er for eksempel avisene Volkskrant, Trouw og NRC Handelsblad, tidsskriftene Elsevier og Vrij Nederland samt Tekst-TV og NOS. Rettskrivningen som er fastlagt i «Groene Boekje» er fastlagt som gjeldende form i grunnskolen og i offisielle (statlige) dokumenter.
Nederlandsk er et SVO-språk. Inntil første halvdel av det 20. århundre brukte man kasus i skrevne tekster, men da man allikevel hadde en rigid setningsstruktur bortfalt dette.
Substantiver bøyes i to kjønn, som har felles ubestemt artikkel, een. Den bestemte artikkel de er felles for han- og hunkjønn (utrum), mens intetkjønn har egen artikkel, het. Adjektivene samsvarsbøyes og gradbøyes. Diminutivsformer er svært utbredt.
Det finnes svake og sterke verb, og dessuten regelmessige og uregelmessige. I entall bøyes de i person, mens det er en felles form for alle personer i flertall.
Den nederlandske språkunion
Siden 1980 kaller Den nederlandske språkunionen de formene for nederlandsk som brukes i Nederland, Belgia og Surinam henholdsvis for nord-nederlandsk, belgisk-nederlandsk og surinamsk-nederlandsk. I Sør-Afrika og Indonesia (den tidligere nederlandske kolonien) brukes nederlandsk først og fremst som kildespråk. Gamle dokumenter og lovtekster er ofte skrevet på nederlandsk, og mer enn ti tusen studenter i disse områdene leser og forstår nederlandsk.
I 2005 underviste 500 lærere i det nederlandske språket på mer enn 220 universiteter i 40 land. Bare i Tyskland var det 30 institutter, mens det i USA og Frankrike ble undervist på 20 universitet. 0,7% av New Zealands innbyggere sier at språket de bruker privat er nederlandsk.
Lyder
Standardnederlandsk har rundt førti ulike lyder, disse beskrives mer utførlig i inventarisasjon av lyder i nederlandsk. Et eksakt antall er ikke kjent, det avhenger av hvilken definisjon som brukes. Generelt sett kan en lyd uttalt feil, gi et ord gal betydning. Et eksempel er at dersom kaas (ost) uttales som kas snakker man om et drivhus.
Lydene i det nederlandske språket deles inn i konsonanter, affrikater, vokaler, halvvokaler og diftonger. Lingvistene er uenige hvorvidt nederlandsk har affrikater eller ikke. Enkelte mener at lydene tsj, sch, ps, ks og ts i visse varianter er en rekke konsonanter, andre mener de er affrikater.
Under halvvokalene faller lyder som har en uttale nært relatert til vokaler, uten at de dermed er en selvstendig stavelse. Vokalene deles generelt inn i lange og korte lyder. Denne inndelingen er innen lingvistikk et passert stadium, siden det viser seg at lengdeforskjellen ikke påvirker hvordan mange av lydene oppfattes. Forskjellen ligger i hvor anspent de delene av legemet som brukes for å lage lyden er.
På kartet angis hvor de ulike dialektene og (region)språkene er i bruk, dette er en generell inndeling som utelater de fleste overgangsdialektene. Kartet er ment å gi et generelt bilde av de nederlandske dialektenes spredning. Nedersaksisk, zeeuws og limburgsk angis ikke som egne (region)språk, årsaken til dette ligger ikke i politiske motiver. Grensen mellom dialekt og språk er generelt meget problematisk. Det er viktig å huske at grensene som angis på kartet er flytende og vage, og at ikke alle eksperter er enige i disse. Dette gjelder spesielt for grensene til limburgsk og nedersaksisk.
* De stjernemerkede dialektgruppene regnes til hollandsk, men har fra gammelt av et meget sterkt substrat av frisisk. Variantene fra Noord-Holland har nærmet seg generell nederlandsk sterkt etter den annen verdenskrig. Av og til snakker man nå om to dialekter som finnes parallelt i disse områdene: den tradisjonelle, sterke (eller tunge) dialekten, og den moderne (lette) dialekten. Byfrisisk som har utviklet seg senere har nå en mer frisisk karakter enn de ovennevnte, og plasseres ofte i en egen gruppe. En sjelden gang plasseres dialektene fra Noord-Holland i samme gruppe som byfrisisk, den dialekten som ligger nærmest standardnederlandsk kommer fra området rundt Haarlem.
De fleste dialektene nærmer seg stadig mer den generelle nederlandsken som brukes i media, både i Belgia og i Nederland. Dette gjør at dialektene mister sitt særpreg, sine egne ord og av og til også måten ordene uttales på. Lengst borte fra standardnederlandsk finner vi dialektene fra Limburg og Groningen, selv afrikaans er nærmere standardspråket enn disse dialektene.
Øvrige
FL. Provinsen Flevoland. Her finnes hittil ingen egen dialekt, det som tales her er generelt varianter fra Zuid-Holland. Med dette menes generell nederlandsk eller amsterdamsk, i Lelystad og Almere. Se videre Nederlandsk i polderne rundt IJsselmeer. I nordlige deler, hovedsakelig i og rundt Urk snakkes fra gammelt av en nedersaksisk dialekt.
Ved siden av dialekter med regional tilhørighet, og som generelt sett har en svak stilling, finnes de såkalte sosiolektene. Sosiolektene bestemmes av den sosiale klassen eller gruppen et individ hører til – eller ønsker å markere sin tilhørighet til, disse sosiolektene brer seg stadig ut.
Afrikaans har utviklet seg fra den hollandske dialekten som ble brukt av nederlenderne som grunnla Kappkolonien i det 17. århundre. Etter dette har språket utviklet seg videre under innflytelse av andre språk som malayisk, engelsk, tysk og forskjellige lokale stammespråk (bantu). Dette gjør at afrikaans kan plasseres blant de (halv-)kreolske språkene. Selv om språkene har utviklet seg i ulike retninger er det mulig for nederlendere, flamske belgiere, surinamerer og afrikaaners å forstå hverandre uten altfor store vanskeligheter. Afrikaans er tettere knyttet til standardnederlandsk enn mange dialekter fra språkområdet i Europa som vestflamsk, groningsk og limburgsk.
Dette er verdens yngste germanske språk. Så sent som i 1925 ble nederlandsk byttet ut mot afrikaans som embetsspråk i Sør-Afrika, og i 1960 fikk det status som språk.
Afrikaans er det mest utbredte språket i Sør-Afrika, og dessuten landets tredje største språk, men det står under trykk. Engelsk vinner terreng både som embedsspråk og dagligspråk, mens afrikaans ofte urettmessig sees som apartheidtidens språk. I Sør-Afrika brukes afrikaans av nesten seks millioner mennesker og i Namibia har ca. 200 000 det som morsmål. Videre er det for de fleste sørafrikanere det andre eller tredje språket de lærer, uavhengig av hvilken befolkingsruppe de hører til. Dette gjør at antallet mennesker som behersker språket kommer opp i mellom 15 og 20 millioner. Afrikaans har dessuten spredd seg over hele verden med immigranter, de største gruppene finnes i Canada, Australia, New Zealand, USA og England. I London bor rundt 100 000 Afrikaansspråklige, og i Vancouver og Toronto i Canada rundt 40 000.
Kaaps-afrikaans har blitt påvirket mest av moderne nederlandsk.
Siden afrikaans og standardnederlandsk ligger så nær hverandre, er det en liten gruppe mennesker som arbeider for å integrere dem i et stort språk, med nesten tretti millioner som har dette som morsmål. Dette gjøres som en motvekt til den posisjonen det engelske språket har i Europa og Afrika. Den nederlandske språkunionen har gode bånd med Sør-Afrika, men saken er politisk sett meget følsom.
Kreolske språk
Fordelt over hele verden finnes eller fantes det et antall nederlandske kreolspråk. Enkelte av disse har vært sterkt påvirket av dialekten fra provinsen Zeeland. De fleste av disse språkene er helt eller stort sett utdødd.
Landets offisielle språk, slik som det undervises på skolene og brukes av landets autoriteter, kalles «standardnederlandsk». I Nederland gjelder dette for ca. 16 millioner innbyggere.
Språket fikk først sin offisielle status i 1995, ved en endring av loven som er kalt «Algemene Wet Bestuursrecht». Endringen ble gjort slik at også frisisk skulle få en offisiell status. Limburgsk og nedersaksisk er offisielt erkjent som regionale språk. En undersøkelse fra 2005, foretatt av den nederlandske språkunionen, viser at de følgende innvandrerspråkene brukes i Nederland (antall brukere i parentes): tyrkisk (192 000 brukere), marokkansk-arabisk (100 000), papiamento (80 000), indonesisk (45 000) og sranan tongo (7000). Det nederlandske språket kalles også (ofte med urette) flamsk (i Belgia), hollandsk og nedertysk (frem til 1900-tallet).
Nederlandsk er det første språket som omtrent seks millioner belgiere (flamlendere) lærer, videre er det rundt 4 millioner franskspråklige og dessuten en gruppe på ca. 100 000 som har tysk som hovedmål.
Statsreformen av 1970 førte til at fire språkområder ble definert i Belgia, hvert av disse har et av Belgias tre offisielle språk som hovedmål. Disse områdene er
det nederlandskspråklige området som sammenfaller med det flamske distriktet (ned.: Vlaams Gewest, fransk: Région flamande),
det franskspråklige området som sammenfaller med det vallonske distriktet (fransk:Région wallonne, ned.: Waalse Gewest) unntatt det tyskspråklige området,
det tyskspråklige området i den østlige delen av Belgia og
det tospråklige området kalt «Hovedstadsregionen Brussel» (fransk: Région de Bruxelles-Capitale, ned.: Brussels Hoofdstedelijk Gewest)
Denne inndelingen i språkområder ble fastlagt i artikkel 4 av den belgiske konstitusjonen. Hver enkelt av kongerikets kommuner er inndelt i et av disse språkområdene, for å forandre dette må en egen lov vedtas og for dette vedtaket er en spesiell majoritet nødvendig. Etter at den siste endringen fant sted 8. november 1962 har språkgrensen ikke blitt endret.
I det tospråklige området kalt «Hovedstadsregionen Brussel» var opprinnelig nederlandsk det mest brukte språket, at fransk gjorde sitt inntog her kan ha flere årsaker. I lengre tid var fransk et statusspråk som ble brukt av overklassen, som hadde den politiske ledelsen frem til generell stemmerett for menn ble innført i 1919. Generelt betyr dette at en stor del av denne ledende klassen allerede brukte det franske språket og franske manerer eller overtok dem etterhvert. Videre var fransk frem til 1898 det eneste offisielle språket i Belgia («La Belgique sera latine ou elle ne sera pas», sa kardinal Mercier den gangen). Mange av landets innvandrere såvel fra Sør-Europa som senere fra Marokko og Tyrkia valgte å bruke fransk som hovedspråk når de tar kontakt med myndigheter og andre, dette har også forårsaket en stigning av antallet franskspråklige i Brussel. Nøyaktig hvor mange av regionens innbyggere som har nederlandsk som morsmål er ikke kjent, men beregningene varierer ettersom hvilken politisk retning den som gir antydningen hører til. Ved parlamentsvalg er ligger antallet stemmer for flamske partier på ca. 13-14% av alle avgitte stemmer. Omregnet til antall innbyggere ville dette tilsvare rundt 100 000 mennesker.
I et antall kommuner som ligger på språkgrensen av det franske språkområdet, de såkalte fasilitetskommunene, finnes det et spesielt program for nederlandskspråklige, i praksis blir dette ikke mye brukt. Det samme finner sted i de nederlandskspråklige kommunene på språkgrensen, men her er språkspørsmålet en varm potet politisk sett. I trekanten Brussel-Halle-Vilvoorde vises denne problematikken tydelig.
Både i Flandern og i Vallonia kan studentene fritt velge sitt andre språk, men prosentvis er det mange færre fra Vallonia som velger nederlandsk enn omvendt. I skolene i Brussel kan man ikke velge andrespråket fritt, der er områdets andre språk forpliktet. For mange fransktalende personer er nederlandsk deres andre språk, men likevel er dette, selv etter flere års skolegang en tung oppgave. En forholdsvis ny undersøkelse kalt «La dynamique des langues en Belgique» som er foretatt av Université Catholique de Louvain (UCL) og Université Libre de Bruxelles (ULB) viser at bare 19% av vallonerne mestrer nederlandsk, mens 59% av flamlenderne mestrer fransk. Kvaliteten på språkundervisningen i franskspråklig Belgia har en del av skylden for dette. Nå som nederlandskkunnskap økonomisk sett blir mer og mer nødvendig i Vallonia, blant annet innen turismesektoren, innser man at språkkunnskapen må forbedres. I Brussel velger mange franskspråklige og immigranter nederlandskspråklige skoler for å lære språket på den måten. I Vallonia begynte man for et par år siden å undervise flere fag (bortsett fra nederlandsk selv) på nederlandsk. Dette er også innført i enkelte før- og barneskoler på eksperimentell basis. Ofte ansettes flamske lærere på disse skolene.
Undersøkelser gjort av den nederlandske språkunionen viser at språket som brukes til daglig er et annet. På Curaçao bruker dens 130 000 innbyggere papiamento som dagligspråk, akkurat som Arubas 100 000 og Bonaires 13 000 innbyggere. På øyene Sint Maarten (33 000 innbyggere), Sint Eustatius (2300) og Saba (1400) er engelsk daglispråk. På enkelte barneskoler brukes papiamento i undervisningen og ikke nederlandsk, mens nederlandsk er språket som brukes i undervisningen på ungdomsskole og videregående skoler.
Surinam
Surinam ble medlem av den nederlandske språkunionen i 2005. Selv om nederlandsk forble landets offisielle språk etter at Surinam ble uavhengig i 1975, er det totalt ca. tyve språk som brukes daglig. Nederlandsk er språket som brukes på skoler, i rettsinstanser, kommuner og regjeringen. I en undersøkelse foretatt av den nederlandske språkunionen oppga mer enn 60% av landets innbyggere at nederlandsk var deres morsmål. Det betyr at antallet nederlandskspråklige har økt. Sranan tongo er språket som i prinsippet alle surinamerer snakker, og som brukes når ulike befolkningsgrupper kommuniserer med hverandre. Videre brukes sarnami og den surinamske varianten av javansk av noen titalls tusen mennesker. Nesten alle surinamerer er tospråklige.
Arrondissementet Dunkerque i det franske departementet Nord, som også kalles det franske vesthjørnet (ned.: Franse Westhoek, fransk: Westhoek français), er fra gammelt av et nederlandskspråklig område. Ulike flamske dialekter brukes her, disse hører hjemme i gruppen dialekter som er samlet i vestflamsk. Siden slutten av det 19. århundre har antall brukere blitt redusert. Den viktigste grunnen til dette er at hverken det nederlandske språket eller den flamske dialekten har blitt erkjent av den franske staten som et regionalt språk. Stat og kommune motarbeidet bruken av dialekten og språket i et forsøk på å erstatte flamsk med fransk, slik hadde det seg at foreldre i stadig mindre grad lærte sine barn å snakke flamsk. Dette kan muligens sammenlignes med behandlingen samisk fikk av skandinaviske myndigheter.
I dag er det bare noen få titusener som behersker den flamske dialekten, først og fremst eldre. Nå har interessen blitt større, mange dialektkurs arrangeres og for disse er det stor interesse. Etter å ha blitt undertrykket i mer enn to hundre år kan det igjen undervises i nederlandsk på områdets barneskoler, som det første fremmedspråket. For de fleste barn er det også et fremmedspråk siden de ikke lengre snakker flamsk hjemme.
Språkgrensen gjennom århundrene
I det franske vesthjørnet er de fleste stedsnavnene opprinnelig nederlandske, og dette er fremdeles gjenkjennelig. Videre opptrer stadig oftere en «forflamsking» av gatenavn. Den franske staten har ennå ikke offisielt erkjent det nederlandske språket og den flamske dialekten som regionalt språk ifølge Det europeiske charter for region- eller minoritetsspråk.
Indonesia
I den tidligere nederlandske kolonien Nederlandsk-India snakkes nederlandsk fortrinnsvis av de eldre som har opplevd tiden da landet var en koloni. Følelsene i forhold til Nederland og dets språk var delt: det var et kraftig hat mot landet, mens man respekterte dets språk. Fremdeles er en del av Indonesias lover skrevet på nederlandsk, det finnes også en del yrker der en stor del av terminologien er på nederlandsk. Sammen med engelsk er nederlandsk dessuten i bruk som landets handelsspråk. Frem til 1949 var nederlandsk Indonesias offisielle språk, og først i 1963 ble det avskaffet som offisielt språk på Ny-Guinea, idag Vest-Papua.
Andre områder
Det nederlandske språket i USA. Anvisning: i det mørkeste området (Indiana) snakker 0,13% av befolkningen nederlandsk.
I Canada er det rundt 900 000 som stammer fra Nederland, de fleste av disse flyttet til Canada etter andre verdenskrig. Omtrent 129 000 mennesker angir at nederlandsk er deres morsmål. I Canada er det mange nederlandsk-kanadiske klubber og radioprogrammer på nederlandsk. Videre finnes det også en nederlandskspråklig avis. Avisen hadde økonomiske problemer, men ble reddet av sponsorer og fikk dessuten støtte fra den flamske regjeringen.
I USA bor rundt 5 millioner mennesker med røtter i Nederland eller Belgia, enten immigranter eller deres etterkommere. Den nederlandske immigrasjonen til USA fant sted i tre hovedgrupper, en i det 17. århundre til Ny-Nederland, en rundt 1850 til og senere etter den andre verdenskrigen. I en del landsbyer snakkes det fremdeles brukbart nederlandsk, noen få skoler har nederlandsk som valgfag og det finnes nederlandske klubber. Nederlandsk er et relativt lite immigrantspråk i USA. I landsbyen Pella i Iowa bor mange som stammer fra Nederland, der snakkes dialekten pella-nederlandsk.
Nederlendere emigrerte etter den andre verdenskrigen også til New Zealand. Her skal ca. 0,7% av befolkningen ha nederlandsk som morsmål, noe som tilsvarer rundt 29 000 mennesker.
Til Australia emigrerte også mange nederlendere, de fleste slo seg ned i de større byene. Det utgis fremdeles en nederlandsk avis i Australia.
^Data i denne seksjonen er stort sett overtatt fra dialektologen Jo Daans inndelingArkivert 17. februar 2007 hos Wayback Machine.. Denne inndelingen er (fremdeles) omdiskutert innen dialektforskningen, men anerkjennes (delvis) av mange dialektologer og språkkyndige
