Serbia,^[a] offisielt Republikken Serbia,^[b] er et land på Balkan i Europa. Serbia grenser til Bosnia-Hercegovina og Kroatia i vest, til Ungarn i nord, til Romania og Bulgaria i øst, til Nord-Makedonia og Montenegro i sør. Landet har ikke kyst. I sørvest ligger provinsen Kosovo og Metohija som de facto kontrolleres av den uavhengige Republikken Kosovo. Hovedstaden i Serbia heter Beograd.

Serbia inngikk tidligere i en i statsunion med Montenegro, som ble oppløst 3. juni 2006. Tidligere ble denne føderasjonen kalt Jugoslavia, men fra og med 2003 av het den Serbia og Montenegro.^[1][2] I 2008 erklærte Kosovo seg som egen stat,^[3] en løsrivelse som ikke anerkjennes av Serbia.^[4] Kosovo er ikke medlem av FN og området var under internasjonal administrasjon fra 1999 til dets uavhengighet 17. februar 2008. Kosovo anerkjennes som stat av en stor del av verdens land unntatt blant annet Serbia, Russland, Kina og fem EU-land.^[5]

Plassert på Balkan og Den pannoniske slette med et areal på 77589 km² befinner Serbia seg på 117.-plass på verdensrankingen etter areal. Landet er uten kyst. Serbias landskap varierer mellom de fruktbare lavslettene (opp til 100 meter over havet) nord i Vojvodina til kalksteinsklipper og daler i øst og gamle fjellandskaper i sørøst.^[6] Den nordlige delen av landet har tatt sterkt preg av Donau, mens en sideelv til denne, Morava renner gjennom de mer fjellrike områdene i sør. Selv om landet er omgitt av land har det tilgang på Adriaterhavet gjennom Montenegro, og Donau muliggjør skipsfrakt innover i Europa og til Svartehavet.

Det meste av Serbia har kontinentalklima. Nedbørsmengdene minker mot øst, og vinteren er skyet, selv i de tørreste områdene. Vind fra sør kan strømme nordover, og fønvind kan gi temperaturer over 10 °C. Om sommeren verner derimot fjellene i vest Serbia fra den kjøligere havluften, så temperaturene kan da bli svært høye.

Serbia har hatt en omskiftelig historie. Landets strategiske plassering mellom to kontinenter har gjort det utsatt for invasjoner av mange folk. Serberne invaderte selv Balkan under den barbariske invasjonen av Europa ca. 600 år e.kr. sammen med andre slaviske folkeslag.^{[trenger referanse]} Beograd antas å ha blitt jevnet med jorden av 30 forskjellige arméer over tidens løp.^{[trenger referanse]} Serbia har blant annet vært underlagt grekerne, romerne og Det bysantinske riket.

I moderne historie har det som tilsvarer Serbia vært et autonomt fyrstedømme innenfor det ottomanske riket. (1817–1878), et uavhengig fyrstedømme og kongedømme (1878–1918). Under første verdenskrig Østerrike-Ungarn som kontrollerte Kroatia og Slovenia til krig mot Serbia.^[7] Serbia var del av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme (1918–1941) (omdøpt til Kongeriket Jugoslavia i 1929), et lydrike under det nasjonalsosialistiske Tyskland (1941–1944), en sosialistrepublikk under Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (1945–1992). Serbia var den dominerende delrepublikken innenfor føderasjonen. Da Kroatia og Slovenia erklærte seg uavhengige fra Jugoslavia i 1992 protesterte Serbia og det brøt det ut borgerkrig mellom Serbia og Kroatia. Krigen spredte seg til Bosnia der Serbia støttet etniske serbere i Bosnia.^[8][9] Serbia var en republikk under Den føderale republikken Jugoslavia (1992–2003) og en republikk i unionen Serbia og Montenegro (2003–2006) før landet erklærte sin uavhengighet som Republikken Serbia 5. juni 2006.

Kosovo hadde et begrenset indre selvstyre ved grunnloven fra 1946. Da grunnloven ble utformet i 1943 skilte man mellom nasjoner (med «hjemland» innenfor Jugoslavia) og nasjonaliteter (med hjemland hovedsakelig utenfor Jugoslavia). Innenfor det Jugoslavia skapt etter andre verdenskrig skulle bare nasjoner og ikke nasjonaliteter ha rett til sin egen delrepublikk innenfor føderasjonen. Kosovoalbanerne ble regnet som en nasjonalitet fordi Albania ble oppfattet som deres hjemland.^[10]

Kosovo var Jugoslavias fattigste provins. Etter 1974-reformen mente mange^[hvem?] at Kosovo måtte få status som republikk som i prinsippet hadde rett til å bryte ut av den jugoslaviske føderasjonen. På 1980-tallet forberedte en håndfull kosovoalbanere seg på væpnet kamp.^[11] Tito utvidet Kosovos selvstyret i 1974 - etniske serbere mente Titos reform gikk for langt, etniske albanere mente Tito ikke gikk langt nok. Slobodan Milošević utnyttet spenningene i Kosovo for å styrke sin stilling og stimulerte den serbiske nasjonalismen med bakgrunn i Kosovo-spørsmål. Et høydepunkt for Milošević var 600-årsjubileet for slaget ved Kosovosletta i juni 1989.^[12] Den serbiske nasjonalismen på 1980-1990-tallet handlet i stor grad om Kosovo.^[13] Serbiske nasjonalister betrakter Kosovo som serbisk kjerneområde blant annet fordi de eldste og viktigste religiøse minnesmerkene som klosteret i Peć ligger der og på grunn av Slaget ved Kosovosletta.^[14]

Kosovos status var et tilbakevendende tema under Jugoslavias oppløsning på 1990-tallet.^[12] Serbia opphevet i 1989 Kosovos status som autonom provins og serbisk myndigheter tok full kontroll over politi- og justissektoren i provinsen.^[15] Beograd gjennomførte mange tiltak for å styrke eller beskytte kosovoserbernes stilling.^[10]

Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av Ibrahim Rugova. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet.^[15] Etter at Kosovos selstyreforsamling vedtok en erklæring om selvstendighet ble direkte styre fra Beograd ble innført på alle områder. Ibrahim Rugova ble uoffisielt valgt til president for Kosovo i 1992 og 1998.^[12] Rugova argumenterte i 1992 for at væpnet opprør mot Beograd ville være fåfengt, og han mente at Beograd ville bruke et væpnet opprør som påskudd til å utslette den kosovoalbanske befolkning.^[11] Milošević aksepterte stilltiende Rugovas ikke-voldelige linje fordi det skapte ro blant kosovoalbanerne.^[10]

EF utnevnte i august 1991 en kommisjon som skulle gi juridisk råd i forbindelse med forhandlinger mellom delrepublikkene.^[16][17] Kommisjonen konstaterte at Jugoslavia var i ferd med å bli oppløst og uttalte at alle delrepublikkene var likeverdige etterfølgere av den føderale republikken. Delrepublikker som brøt ut av føderasjonen var dermed ikke å anse som opprørere ifølge kommisjonen, og delrepublikker som brøt ut var å anse som nye, suverene stater. Kosovo var en provins og ikke en delrepublikk, og dermed ikke omfattet av kommisjonens uttalelse. I desember 1991 avviste EF på dette grunnlaget en forespørsel fra Kosovo om å bli vurdert som selvstendig stat. Frem til Kosovokrigen ble uavhengighet for Kosovo helt avvist av europeiske og amerikanske ledere.^[10]

Kosovos frigjøringshær (UÇK) sprang ut av LPK (Lëvizja Popullore e Kosovës, «Kosovos folkebevegelse»), et marxistisk og nasjonalistisk parti.^[18] UÇK var tidligere på regnet som terrororganisasjon av USA, som senere ble omgjort til at de fikk støtte av USA i krigen mot Serbia. UÇK innledet væpnede angrep på serbiske institusjoner i 1996. UÇK hadde i utgangspunktet sværte lite tilgang på våpen og ammunisjon inntil våren 1997 da Albania kollapset. På kort tid var det tilgang på hundretusen khalasjnikover fra plyndrete våpenlager i Albania.^[11][15]

Utover 1998 begynte sivile kosovoalbanere å flykte over grensene til Albania og Makedonia fra områdene hvor kampene mellom UÇK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest.^[19] Det var flere hundre tusen internt fordrevne. På sensommeren 1998 kontrollerte UÇK store deler av Kosovo. Richard Holbrooke, Clintons spesialutsending, organiserte møter mellom Rugova og Milosevic sommeren 1998 uten resultat.^[12] NATO forberedte styrkeoppbygging til bruk i Kosovo. NATO-rådet vedtok 13. oktober 1998 at alliansen kunne bruke militærmakt mot Jugoslavia også uten vedtak i Sikkerhetsrådet. «Holbrooke-avtalen» av 13. oktober 1998 slo fast at Jugoslavias territorielle integritet og suverenitet måtte respekteres. Milošević gikk i avtalen med på å trekke tilbake serbiske sikkerhetsstyrker og utplassering av 2000 sivile observatører fra OSSE.^[12]

Vinteren 1998-1999 var det ny opptrapping av voldsbruken og gjentatte tilfeller av brudd på avtalen. Det var særlig Serbias handlinger som skapte reaksjoner i NATO-landene.^[19] Vinteren 1999 ble forhandlet en avtale i Frankrike. Avtalen var omstridt og vanskelig å akseptere for flere av partene.^[12][15]:226 Holbrooke reiste 21. mars 1999 til Beograd med et ultimatum: Enten måtte Milosevic akseptere Rambouillet-avtalen eller måtte han regne med angrep fra NATO.^[19] Serbias nasjonalforsamling avviste 23. mars Holbrookes krav, og la i stedet frem et alternativ i form av en diplomatisk løsning overvåket av OSSE og FN.^[20]

NATO gikk til krig mot Jugoslavia fra 24. mars 1999 med kodenavnet KFOR. Målet var ifølge Bill Clinton å stanse opptrapping av Serbias offensiv mot Kosovo og «to seriously damage the Serb military's capacity» til å gjennomføre militære offensiver.^[19] NATOs bombing stanset etter avtalen fremforhandlet av Martti Ahtisaari og Viktor Tsjernomyrdin 2. juni.^[19] Etter krigen ble Kosovo administrert i henhold til FN-resolusjon 1244.^[14]

Den føderale republikken Jugoslavia var part Dayton-forhandlingene i 1995. Kosovo var ikke et tema fordi situasjonen der ikke ble ansett som akutt.^[15][10] EU anerkjente Den føderale republikken Jugoslavia bestående av Serbia, inkludert Kosovo, og Montenegro.^[11] Mange kosovoalbanere mistet etter hvert troen på Rugovas tålmodige, ikke-voldelige linje.^[10] UÇK mente at Dayton viste at man måtte gripe til våpen for å bli hørt internasjonalt.^[12][21] Dayton-forhandlingen var i regi av USA ved diplomaten Richard Holbrooke. General Wesley Clark var også en nøkkelperson på amerikanske side i Dayton.^[12][21]

Serbias nasjonalforsamling kalles Narodna Skupština Srbije.

De største partiene i Serbia er Srpska Napredna Stranka (SNS)Demokratska stranka (DS), Srpska radikalna stranka (SRS), Demokratska stranka Srbije (DSS), G 17 plus, Srpski Pokret Obnove – Nova Srbija (SPO – NS) og Socijalistička Partija Srbije (SPS).

Serbia deles inn i fem statistiske regioner; av disse er to autonome provinser (Vojvodina og Kosovo i Metohija). Regionene er igjen inndelt i distrikter.

Serbias største byer (Innbyggertall fra siste folketelling):

• Beograd 1 197 714 (2022)^[22]
• Novi Sad (Vojvodina) 380 000 (2020)
• Niš 183 164 (2011)
• Kragujevac 150 623 (2018)^[23]
• Subotica (Vojvodina) 105 681 (2011)
• Zrenjanin (Vojvodina) 67 129 (1. oktober 2022)^[24][25]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Den kulturhistoriske regionen Stari Ras og Sopocani kloster
• Studenica kloster
• Decani kloster, Pećka Patrijaršija, Bogorodica Ljeviška, Manastir Gračanica
• Galerius palass

• Stećak middelalderske gravsteinskirkegårder

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2014 – Slava, feiring av skytshelgen
• 2018 – Sang til akkompagnement av Gusle
• 2020 – Zlakusa keramikkproduksjon i landsbyen Zlakusa

• (mul) Offisielt nettsted
• (en) Serbia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Србија – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

På Commons finnes et atlas for Serbia

• (no) Statistikk og andre data om Serbia i FN-sambandets nettsted Globalis.no