Universitetet i Oslo
Offisiell logo brukt siden 1842
Bygningen Domus Media ved Det juridiske fakultet
Latinsk navn		Universitas Osloensis (Universitas Regia Fredericiana)
Kallenavn og forkortelser		Det Kgl. Frederiks Universitet (1811–1939), UiO
Grunnlagt		2. september 1811
Type		Universitet
Rektor		Svein Stølen
Prorektor		Åse Gornitzka
Viserektor(er)		Per Morten Sandset, Mette Halskov Hansen, Bjørn Stensaker
Direktør		Arne Benjaminsen
Beliggenhet		Oslo
Studenter		26 650 (2021)[1]
Ansatte		7 029 (2021)[2]
Medlemskap		10 oppføringer European University Association[3] GBIF Norge Global Biodiversity Information Facility Norske institusjoner som publiserer artsdata i GBIF arXiv (2021)[4] Guild of European Research-Intensive Universities (2022)[5] Det arktiske universitet[6] ORCID (2023)[7] European Open Science Cloud Association[8] Universitets- og høgskolerådet[9]
Org.nummer		971035854
Nettsted		https://www.uio.no (norsk, engelsk)
7 nummererte markører 1 = Universitetsbiblioteket i Oslo 2 = Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo 3 = Det teologiske fakultet 4 = Kulturhistorisk museum 5 = Naturhistorisk museum 6 = Universitetsbygningene ved Karl Johans gate 7 = Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress Universitetet i Oslo 59°56′24″N 10°43′19″Ø
Universitetet i Oslo på Commons

Universitetet i Oslo (forkortet UiO) er et norsk forskningsintensivt statlig universitet. Det er det eldste og gjennomgående høyest rangerte universitet i Norge; frem til 1946 var det Norges eneste universitet og det beholdt sin posisjon som landets største universitet til 2016 da det ble nest størst.^[10][11][12] Universitetet har over 27 000 studenter og 6 600 ansatte. Professor Svein Stølen har vært rektor ved Universitetet i Oslo siden 1. august 2017.

Universitetet består av åtte fakulteter som driver forskning i og tilbyr undervisning i teologi, jus, medisin, humanistiske fag, matematisk-naturvitenskapelige fag, odontologi, samfunnsvitenskaper og utdanningsvitenskap. I tillegg til fakultetene består UiO i bred forstand av flere museer og andre enheter, og av flere formelt selvstendige tilknyttede institutter. Det juridiske fakultet holder til i de opprinnelige universitetsbygningene ved Karl Johans gate, som fakultetet delte med Det medisinske fakultet til 1985. Den største delen av universitetet holder til på Blindern–Gaustad universitetsområde, der den første bygningen stod ferdig i 1932. I 1950- og 1960-årene ble Blindern–Gaustad-området bygget betydelig ut og betegnet som Forskningsbyen. Det medisinske fakultet ligger på Gaustad og universitetssykehusene i Oslo-området.

Universitetet ble grunnlagt på slutten av den dansk–norske unionstiden i 1811 på grunnlag av universitetstradisjonen fra helstatens eneste universitet, Københavns Universitet, og i praksis som en norsk delvis videreføring av dette. Dets opprinnelige navn var Det Kongelige Frederiks Universitet, oppkalt etter den siste dansk-norske unionskongen Frederik VI. Navnet ble endret til Universitetet i Oslo i 1939. Universitetet ble frem til 1939 ofte kalt «Det Kgl. Frederiks», og ofte også bare kalt «Universitetet», ettersom det var det eneste universitetet i Norge frem til 1946.

Universitetet i Oslo er ved siden av universitetene i Trondheim, København, Uppsala og Lund et av Nordens største universiteter, og ble i 2020 bl.a. rangert som nr. 60 blant verdens fremste universiteter av Academic Ranking of World Universities.^[13]

Universitetets øverste styringsorgan er Universitetsstyret, frem til 2003 Det akademiske kollegium. Opprinnelig bestod Det akademiske kollegium av alle professorene, som kollektivt ledet universitetet. I dag er det et representativt organ valgt blant vitenskapelig ansatte, studenter og teknisk-administrativt ansatte. Alle vitenskapelig ansatte og studentene fikk stemmerett i 1955 og de teknisk-administrativt ansatte i 1975. Universitetets øverste daglige ledelse består av en valgt rektor og dennes valgte stedfortreder, prorektor. De siste rektorene har også utnevnt viserektorer.

I perioden 1814–1844/45 var universitetets to høyeste verv universitetets kansler og prokansler. Prokansleren var også titulær formann for Det akademiske kollegium. Kanslervervet ble innehatt av svenske statsmenn og kongelige, mens prokanslervervet ble innehatt av prominente nordmenn primært med virke utenfor universitetet. I 1845 fikk universitetet fullt selvstyre og Det akademiske kollegium valgte frem til 1907 hvert år en formann i sin midte som øverste leder. I 1907 ble vervet som rektor innført, og rektor var ex officio også kollegiets formann. Rektoratet fikk administrativ bistand av universitetssekretæren, mens kvestor hadde ansvar for økonomien. I 1962 ble stillingene som universitetssekretær og kvestor slått sammen til stillingen universitetsdirektør som fikk ansvar for både administrasjon og økonomiforvaltning.^[14]

Hoveddelen av universitetets kjernevirksomhet er delt inn i åtte fakulteter som igjen er delt inn i institutter eller avdelinger. Fakultetene er:

• Det teologiske fakultet (TF)
• Det juridiske fakultet (JF)
• Det medisinske fakultet (MED)
• Det humanistiske fakultet (til 2005: Det historisk-filosofiske fakultet) (HF)
• Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Matnat)
• Det odontologiske fakultet
• Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV)
• Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UV)

Universitetet i Oslo består i tillegg til fakultetene av en del andre enheter uten fakultetstilknytning som driver med forskning, undervisning, formidling og annen vitenskapelig virksomhet. Disse består av to museer (Kulturhistorisk museum og Naturhistorisk museum), Universitetsbiblioteket i Oslo og noen tverrfaglige forskningssentre. Universitetet i Oslo eier også Baroniet i Rosendal og Det norske institutt i Roma og driver flere forskningssentre i utlandet.

Tilknyttede institutter ved Universitetet i Oslo, internt ved universitetet også omtalt som «universitetets randsone», er formelt selvstendige institutter som universitetet har en formell samarbeidsavtale med og som har nære faglige bånd til universitetet, til tross for at de ikke direkte er en del av eller eid av UiO. Disse defineres derfor også som enheter ved UiO i bred forstand. De fleste av de tilknyttede instituttene er etablert av eller med medvirkning fra UiO, gjerne med utspring i forskningsmiljøer ved UiO. De kan være organisert som selveiende stiftelser eller aksjeselskaper, med eller uten UiO-(med)eierskap; UiO har i hovedsak solgt sine aksjer i de selskapene som er organisert som aksjeselskaper. Enkelte av randsoneinstituttene var tidligere eid av UiO-datterselskapet UniRand AS, men randsonen er ikke identisk med UniRand og de fleste inngikk ikke i dette datterselskapet. Instituttene skiller seg fra klassiske universitetsinstitutter ved at de som regel primært er forskningsinstitutter med begrenset utdanningsvirksomhet, og gjerne i spissede eller tverrfaglige felt. I mange tilfeller er samarbeidet også formalisert ved bruk av professor II-stillinger ved universitetet. De viktigste randsoneinstituttene er^[15]

• CICERO Senter for klimaforskning
• Frischsenteret
• Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
• Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge
• Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter
• Simula Research Laboratory

Universitetet i Oslo tilbyr over 220 studieprogrammer^[16].

Universitetet driver forskning både som en del av den løpende virksomheten, og gjennom ulike forskningsprogram og forskningssentre.

Universitetet i Oslo har ni sentre for fremragende forskning (SFF), og ett desentralisert senter med noder i Tromsø og Oslo: Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap, Senter for geologiske prosessers fysikk, Senter for matematikk for anvendelser, Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling, Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling, Senter for økologisk og evolusjonær syntese, Senter for kreftbiomedisin, Senter for immunregulering og Senter for teoretisk og beregningsorientert kjemi.

UiO har seks senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI).

Siden 2008 har UiO bygget opp syv tverrfakultære forskningsområder. Alle fakultetene og museene og UiOs to institusjonelle sentre er involvert i disse forskningsområdene.

En viktig dimensjon ved forskningsvirksomheten ved UiO er samarbeidet med Oslo universitetssykehus (OUS) og med instituttsektoren. UiO har flere hundre eksternfinansierte professor II-stillinger for å styrke faglig samarbeid med andre institusjoner. UiO har også vedtatt å jobbe målrettet for å øke andelen kvinner i professor II-stillinger ved kallelser av kvinner.

Ønsket om et eget norsk universitet ble fremsatt allerede i 1661, da Norge var en del av unionen Danmark-Norge. På 1600-tallet ble en universitetseksamen obligatorisk for å kunne få en stilling som prest eller jurist. Uten et eget universitet måtte nordmenn som ønsket en slik karriere til Københavns Universitet for å studere. Dette hevdet mange nordmenn at diskriminerte dem, fordi den lange avstanden gjorde det vanskeligere for nordmenn å studere og dermed få en stilling i staten. At så få nordmenn hadde mulighet til å studere, bidro til at embetsmenn i Norge ofte var dansker som var ukjent med de lokale norske forholdene. Det ble forsøkt å etablere et norsk universitet i 1772 og 1794, men mangel på finansiering stanset planene.

Det kongelige selskap for Norges vel, stiftet i 1809, hadde etablering av et norsk universitet som en av sine hovedsaker, og satte i gang en landsomfattende innsamlingsaksjon. En rekke av landets ledende borgere samlet inn økonomisk støtte til opprettelsen. Innsamlingen ble en suksess, og selskapet fikk inn nesten en million riksdaler, noe som tilsvarer 1,5 milliarder kroner i dagens verdi.

I 1811 ble det avgjort at Norge i union med Danmark skulle få sitt første universitet, etter at kong Frederik VI ga opp motstanden mot det han trodde ville bli en politisk separatistinstitusjon. I 1813 åpnet Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, som den gang var den nest største byen i det norske lydriket. Bare et år senere erklærte Norge seg selvstendig og vedtok egen Grunnlov.^[17] Det nye universitetet bygget på den felles universitetstradisjonen fra København, og universitetet fulgte de første årene, også etter unionsoppløsningen i 1814, forskriftene for Københavns Universitet frem til det ble vedtatt egne norske universitetsforskrifter. I praksis beholdt universitetet et nært forhold til Københavns Universitet med studier og grader som i stor grad var felles eller nokså like gjennom 1800- og 1900-tallet.

Da Norge som følge av krigen i 1814 måtte inngå i personalunion med Sverige, ble det nye universitetet en nøkkelinstitusjon som bidro til akademisk og kulturell uavhengighet i unionen. Mens Norge i de første tiårene opplevde tunge pengepolitiske problemer, framstod universitetet som et kraftsentrum i utviklingen av en norsk egendefinisjon, historieskrivning og strategier. Fra første stund ble de sentrale fagdisiplinene de «universelle» fag som naturforskning, medisin, filosofi og teologi, som ikke er særegne for hvert enkelt land. Men nordmennene fikk også politisk gjennomslag for professorater i mer nasjonalt og selvstendig orienterte fag som geografi, historie, språkstudier, oeconomie og jus.

Hovedfunksjonen til universitetet ble å utdanne en ny elite av embetsmenn til kirke og statsapparat. Den selvstendige staten – om enn i union med Sverige – trengte utdannede folk til stadig flere ekspert- og lederfunksjoner. Universitetet ble sentrum for kartleggingen av landets kultur, språk, historie og naturressurser. Det ble gjennom 1800-tallet satset sterkt på utviklingen av slike kartleggingsdisipliner som økonomi og statistikk (Schweigaard), botanikk (Blytt), geologi (Keilhau, Brøgger), geografi og historie P.A. Munch og zoologi. I politisk forstand utmerket særlig den juridiske og økonomiske tenkingen til Schweigaard som svært innflytelsesrik midt i århundret. Men ingeniørutdanning manglet - den viktige oppgaven med å bygge ut veinett og jernbane ble ivaretatt av offiserer utdannet ved Hærens ingeniørkorps eller ved de tekniske høyskolene hovedsakelig i Tyskland.

Selv om universitetet ble opprettet av en eneveldig monark, fikk det etter 1814 stadig mer karakter av nasjonens og det norske folks universitet, og ikke kongens universitet. Riktignok var det Kongen i statsråd som i starten tillot (eller nektet) opprettelsen av professorater, men litt utpå 1800-tallet ble denne retten overført til Stortinget. En viktig tanke var tidlig å åpne universitetet for praktisk orientert undervisning for begavede og ikke bare bemidlede menn.

Universitetets var inntil 1946 det eneste i landet, men fikk allerede fra 1859 sterk konkurranse på enkelte felt fra Norges landbrukshøyskole på Ås, og fra 1910 også fra Norges tekniske høgskole i Trondheim. Landbrukshøyskolen fikk landets andre professorat i økonomi, og utfordret forøvrig universitetet innen naturfagene. Den tekniske høyskolen i Trondheim ble helt enerådende innen ingeniørfagene, og spesielt viktig etter at USA stengte for norske studenter midt i 1920-årene. Fram mot første verdenskrig ble det stadig tydeligere at Det Kongelige Frederiks Universitet distanserte seg fra de mer praktisk orienterte fagutdanningene, og overlot dette til andre læresteder.

Gjennom 1800-tallet definerte universitetet seg selv gjennom vitenskapelige disipliner, i motsetning til de tidligere brede utdanningsområdene, og gradvis ble professoren en forsker som foreleste – og ikke en foreleser som også skrev bøker. Flere av universitetets hovedoppgaver har vært mer eller mindre uforanderlige: Å tilby landets høyeste utdanning innen ulike vitenskapsgrener. Universitetet skulle tilby og formidle allmenndanning, det vil si å være kilden til grunnleggende dannelsesideal i samfunn og skole. Den siste oppgaven var å fornye kunnskapsbasen – altså drive original forskning.

En av universitetets store endringer kom i 1870-årene idet forskningen ble tillagt større vekt. Styringen av universitetet ble mer profesjonalisert, studiefagene ble lagt om og undervisningsformene endret. Forskningen ble mer spesialisert, disiplinene differensiert og den klassiske dannelse med tverrfaglige studier kom under økt press.

Forskningen endret seg rundt århundreskiftet kvalitativt – med nye metoder, vitenskapsteoretiske ideer, og praksisformer. Universitetets lærere skulle være høyt kvalifiserte vitenskapsmenn ved utnevnelsen, og fortsette å arbeide vitenskapelig ved siden av lærergjerningen. Vitenskapelig virksomhet med å fremsette og prøve nye teorier, åpne for nye erkjennelser, gjøre nye oppdagelser – inngikk også etter hvert i samfunnets forventninger til universitetet. Samfunnsutviklingen forutsatte mer og mer spesialisert kunnskap, ikke bare moralsk og juridisk dømmekraft. Dette satte universitetet seg fore å levere gjennom økt faglig spesialisering.

W.C. Brøgger var professor i geologi og ble universitetets første rektor, da rektorstillingen ble opprettet av Stortinget i 1905 etter Unionsoppløsningen. I sin festtale i anledning hundreårsjubileet presenterte han Universitetet først og fremst som en internasjonal institusjon i en større familie av universiteter. Det var de vitenskapelige, erkjennelsesfremmende, grensesprengende funksjoner som skulle bringe Norge ut i verden og opp på høyde med andre kulturnasjoner. Brøgger viste en energisk holdning til det å skaffe penger til forskningen. Utfordringen lå i evnen til å tilby praktisk og anvendt forskning og undervisning. Da Norge opprettet et eget ingeniørstudium i mellomkrigstiden skjedde det i Trondheim, og ikke i Oslo. Universitetet i Oslo utviklet en sterk fagtradisjon innenfor økonomifaget, men etter eksperimenter med kortere utdanningsløp kom undervisningen i mellomkrigstiden inn i et stadig mer teoretisk spor under ledelse av Frisch. Næringslivets behov for en mer praktisk orientert høyere handelsutdanning kulminerte med opprettelsen av Norges handelshøyskole i 1936, som etterhvert vokste fram som en faglig utfordrer også innen teoretisk økonomi.

Universitetets navnebytte fra Det Kongelige Frederiks Universitet til Universitetet i Oslo skjedde i 1939.

På to fagfelt ble det i mellomkrigstiden lagt grunnlag for nobelpriser, nærmere bestemt innen sosialøkonomi, anført av Ragnar Frisch, og innenfor kjemi, hvor nobelprisen etter krigen ble tildelt Odd Hassel. Innenfor lingvistikk oppnådde flere forskere verdensry. Den økende forskningsaktiviteten i første halvdel av 1900-tallet var del av en internasjonal utvikling som også omfattet Norge. Studenttallet doblet seg fra 1911 til 1940, og rekrutteringen skjedde fra en stadig bredere geografisk, kjønnsmessig og sosial basis, men arbeiderklassen var fortsatt ikke med.

Under den tyske okkupasjonen 1940–45 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektoren, polarforsker Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i universitetets aula beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til krigens slutt. Flere årskull mistet undervisningen under krigen, og dette førte til at uvanlig store kull startet på universitetet i 1946, med dertil betydelig nyansettelse av vitenskapelig personale. En av dem som fikk sjansen som ung foreleser dette året, var filosofen Arne Næss.

Universitetet kom ut av okkupasjonstiden med styrket anseelse. Det var store forventninger til hva vitenskapen kunne bidra med for å skape vekst og velstand i et frigjort Norge. Studentene ble integrert i velferdsstaten. Det offentlige påtok seg ansvar for å skaffe studielån til studenter som ikke kunne få økonomisk støtte hjemmefra, gjennom Statens lånekasse for studerende ungdom, opprettet i 1947. Etterkrigstiden opplevde en rekordtilstrømning av studenter. Mange hadde fått avbrutt studiet av krigen, eller var ikke kommet i gang, og meldte seg nå ved universitetet. Høstsemesteret 1945 ble det registrert 5 951 studenter,^[18] det høyeste studenttallet ved UiO til da. I 1947 var tallet over 6 000 studenter – tilsvarende 50 prosent flere studenter enn før krigen.

Da det ble opprettet nasjonale forskningsråd etter andre verdenskrig, ble Brøggers visjon i stor grad realisert ved at forskning fikk ble finansiert uavhengig av undervisning. Dette falt sammen med det massive inntoget av studenter i 1960-årene, som igjen gjorde det vanskelig å balansere forskning med etterspørselen etter undervisning.

Ikke i noen tidligere epoke har et tiår medført så store forandringer for universitetet som 1960-årene. Fra 1960 til 1970 ble studenttallet tredoblet, fra 5600 til 16 800. Denne veldige tilstrømningen var i seg selv nok til å endre bildet av universitetet slik det ble oppfattet innad og utad. Endringene var imidlertid enda mer omfattende. Universitetsområdet på Blindern ble bygget ut, og staben av vitenskapelig og administrativt ansatte økte sterkt. Antallet vitenskapelige stillinger ble fordoblet, fra under 500 til omtrent 1200. Økningen i antallet studenter og ansatte sprengte etablerte arbeidsmåter og organisasjonsformer. Blindern-utbyggingen skulle gi plass til 7000 studenter. Studenteksplosjonen i 1960-årene ble særlig et Blindernfenomen. Fakultetene i sentrum, jus og medisin, opplevde bare en dobling av studenttallet gjennom 1960-årene, mens humaniora og samfunnsvitenskap fikk en tredobling.

Politisk revolusjonære synspunkter hadde for alvor slått inn over universitetet fra 1968. «Studentopprøret» ble stående som et vendepunkt i universitetenes historie over hele den vestlige verden. Fremtidsutsiktene for 1960-årenes studenter var usikre. Flere studenter enn tidligere kom fra miljøer uten akademiske tradisjoner og hadde få rollebilder å forholde seg til. Masseuniversitetet kunne ikke føre alle studentene til en eliteposisjon tilsvarende tidligere tiders akademikere, og mange studenter tok avstand fra etablerte eliter og måten de fungerte på. Mange var utålmodige med å få brukt sin kunnskap til å forandre samfunnet. Akademikerne skulle være solidariske med de underprivilegerte.

Det mest grunnleggende endringstrekket i studentbefolkningen var den økende kvinneandelen. Gjennom 1970-årene økte kvinnene til et flertall av studentene. Samtidig ble universitetet et sentrum for den organiserte kvinnebevegelsen, som vokste frem fra 1970-årene.

Foran tusenårsskiftet vokste studenttallet med eksplosiv kraft. I 1992 måtte UiO for første gang håndheve adgangsbegrensning ved alle sine fakulteter. Mye av forklaringen på det høye studenttallet lå i et dårlig arbeidsmarked. I 1996 var det 38 265 studenter ved UiO. Nivået lå cirka 75 prosent over gjennomsnittet i 1970- og 1980-årene.

Universitetets segl viser Apollon med lyren. Apollon var i gresk og romersk mytologi gud for bl.a. musikk, poesi og kunstartene. Seglet ble vedtatt i 1828 og tatt i bruk i 1835.^[19][20] Universitetet har brukt flere ulike design av seglet gjennom historien, og det ble senest nytegnet i 2009. Frem til 2009 brukte universitetet et design fra 1980-årene.

I begynnelsen måtte universitetet leie bygninger i sentrum av byen, blant annet de samme lokaler som Stortinget brukte under sine tidlige samlinger da de kom sammen bare hvert tredje år. De fleste er i dag revet, men ved Christiania torv står i dag to bygninger som har huset deler av universitetet. I 1833 ble Observatoriet ferdigstilt, etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Det er den eldste universitetsbygningen oppført for vitenskapelige formål som fremdeles eksisterer.

I 1852 stod de nye universitetsbygninger endelig klare øverst på Karl Johans gate, også de etter tegninger av Grosch. Festsalen i Domus Academica ble brukt til stortingssal inntil Stortinget fikk sin egen bygning i 1866. Bygningene regnes som selve hovedverket til arkitekt Grosch. Groschs tegninger ble vesentlig modifisert av den berømte prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel og preget av hans klassisistiske bygninger i Berlin.

Universitetets aula, senere med malerier av Edvard Munch, ble bygget til i 1911. I 1914 ble det nye Universitetsbiblioteket i Oslo på Solli plass innviet.

I de første to tiårene etter århundreskiftet ble de tre museumsbygningene i Botanisk hage på Tøyen reist, og de naturhistoriske samlingene flyttet dit. Zoologisk museum stod ferdig i 1908, Botanisk museum i 1913 og Geologisk museum i 1917. I Botanisk hage var fra før veksthusene, Palmehuset (1868) og Victoriahuset (1876) bygget for vitenskapelige formål.

I 1920 begynte planleggingen av utbyggingen på Blindern, men disse planene gikk sakte fremover grunnet dårlig økonomi og en komplisert planprosess. Den første bygningen, Farmasøytisk institutt, stod klar først tidlig i 1932, og er bygget i funksjonalistisk stil.

Under den tyske okkupasjonen 1940–45 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektor Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i universitetets aula beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til oppimot krigsslutt.

I 1960-årene begynte utbyggingen av Øvre Blindern, med de firkantede og høye murbygningene som preger Blindern campus i dag. Lars Roar Langslet kommenterte Frode Rinnans arkitektur i Morgenbladet 18. januar 1962: «Her råder byggeklossenes saklige åndløshet. Det minner om et moderne fabrikkanlegg, man venter å se rekker av blankpussede maskiner på innsiden av de veldige vinduene. Og det er vel snart hva man får se.Her vil ingen falle på den tanke at dette er et universitet som iallfall har en hundreårig historie bak seg, og som er vokset frem av en enda meget eldre universitetstradisjon.»^[21]

Også ved Rikshospitalet på Gaustad er det oppført bygninger for å huse administrasjon og de prekliniske deler av Det medisinske fakultet, og flere bygninger er oppført i Gaustadbekkdalen, like ved Blindern.

Fra og med 1991 var bare Det juridiske fakultet igjen i sentrumsbygningene fra 1852. En ny bygning for blant annet Bibliotek for humaniora og samfunnsfag, Georg Sverdrups hus, ble ferdigstilt på Blindern i 1999.

I 2004 ble arbeidet med oppussingen av «urbygningen» (Domus Academica) ferdigstilt. Bygget inneholder både kontorer, undervisnings- og representasjonsrom som rektors gamle kontor, og «gamle festsal», som brukes ved høytidelige anledninger. Arbeidet på et nytt informatikkbygg, Ole-Johan Dahls hus, ble startet i 2006 med en budsjettramme på omtrent en milliard kroner. Det er det største prosjektet i Norges IT-historie. Bygget ble tatt i bruk i 2011.

Da aulaen ble restaurert i 2011, ble de 11 maleriene utført av Edvard Munch sikret og konservert.^[22] Parkanleggene på Blindern ble kåret til «årets grønne park» for 2011.

Hoveddelen av universitetet holder til i Campus Blindern, altså det sammenhengende området på Blindern og Gaustadbekkdalen, der sistnevnte ligger på andre siden av Sognsvannsbanen. Mens Blindern ble utbygget fra 1930-årene, stod de første byggene i Gaustadbekkdalen ferdig på slutten av 1980-tallet, og har fremdeles store planlagte byggeprosjekter i seg. Anleggene har følgende fasiliteter:

Det juridiske fakultet holder til i de gamle universitetsbygningene ved Karl Johans gate og nærliggende bygninger, men også mange andre steder, til sammen 17 forskjellige lokaliteter rundt om i Oslo.^[24] Nybygde Domus Juridica på 17 000 m² og ti etasjer åpnet i 2020 i Kristian Augusts gate 17 ved Tullinløkka.^[25]

Det medisinske fakultet holder til på Gaustad og på universitetssykehusene i Oslo-området. De odontologiske fagene holder hus i Geitmyrsveien på Lindern.

Tre forskere ansatt ved Universitetet i Oslo har mottatt nobelprisen for forskning utført ved institusjonen:^[26]

• Ragnar Frisch (1895–1973) fikk i 1969 Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Nobels minnepris i økonomi.
• Odd Hassel (1897–1981) fikk i 1969 nobelprisen i kjemi.
• Trygve Haavelmo (1911–99) fikk i 1989 Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Nobels minnepris i økonomi.

Fridtjof Nansen, som var professor i zoologi 1897–1908 og i oseanografi 1908–1930, fikk Nobels fredspris i 1922 for sin rolle i repatrieringen av krigsfanger og som Folkeforbundets flyktningekommissær.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Fakultetetene rangeres på en bestemt måte, i tråd med den tradisjonelle fakultetsinndelingen ved europeiske universiteter og forøvrig etter opprettelsesår. De teologiske, juridiske og medisinske fakultetene, dvs. de tradisjonelle høyere fakultetene, rangerer øverst. Det filosofiske fakultet, som siden er delt opp i en rekke andre fakulteter, rangerer tradisjonelt nederst. Rangeringen av fakultetene ved UiO blir da:

1. Det teologiske fakultet (1811)
2. Det juridiske fakultet (1811)
3. Det medisinske fakultet (1811)
4. Det humanistiske fakultet (1811/1861)
5. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (1811/1861)
6. Det odontologiske fakultet (1959)
7. Det samfunnsvitenskapelige fakultet (1963)
8. Det utdanningsvitenskapelige fakultet (1990)

Rangeringen av fakultetene innebærer at de korrekt skal nevnes i denne rekkefølgen og at professorene har sete og gang i tråd med rangeringen.

Universitetet i Oslo er rangert slik på forskjellige internasjonale universitetsrangeringer:

• = Undersøkelsen ikke utført dette året.

THE-QS World University Rankings publisert av tidsskriftet Times Higher Education (THE) er fra 2010 delt i to separate rangeringer, der QS World University Rankings viderefører metoden som tidligere er benyttet, mens THE World University Rankings baserer seg på ny metode. THE-QS-studien fra før 2010 bygger på intervju med 6-7.000 forskere over hele verden, samt rangering etter indikatorer som lærertetthet, publisering, og opplevd forskningskvalitet (peer review). Det gjøres separate analyser innen fagområdene teknologi, naturfag, helsefag, og humaniora.

Studentdemokratiet er organisert i Studentparlamentet og Velferdstinget i Oslo og Akershus. I nærheten av Blindern, på Majorstuen, ligger studenthuset Chateau Neuf hvor forskjellige studentaktiviteter finner sted, og er tilholdssted for Det Norske Studentersamfund og konsertscenen Betong. I tillegg finnes det fakultetsforeninger, studentforeninger som har ansvar for studentenes sosiale og faglige tilhørighet ved det enkelte fakultet. Universitetet har også et symfoniorkester og fem kor.

Studentavisen til Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus heter Universitas.

Universitetet utgir internavisen Uniforum^[40] og det populærvitenskapelige tidsskiftet Apollon.^[41]

• Liste over professorer ved Universitetet i Oslo
• Blindern Studenterhjem
• Bjølsen Studentby
• UiO Alumnus
• Historisk oversikt over studenttillitsvalgte ved Universitetet i Oslo

• Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch: Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år, Aschehoug 1984
• John Peter Collett: Historien om Universitetet i Oslo, Universitetsforlaget 1999
• Jorunn Sem Fure: Forskningsuniversitetet - retorisk ideal eller realitet? i John Peter Collett, Jan Eivind Myhre og Jon Skeie (red): Kunnskapens betingelser, Vidarforlaget 2009
• Kunnskapsdepartementets rapport desember 2010: Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020
• Aslaksby, Truls: «Hvem tegnet Universitetet - Grosch eller Schinkel?». I Byminner nr.3-2011, s.22-27

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Universitetet i Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Universitetet i Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Oversikt over universitetets enheter Arkivert 31. august 2009 hos Wayback Machine.
• (no) Det Norske Studentersamfund
• (no) Studentparlamentet
• (no) Det kongelige norske Frederiks Universitets Stiftelse (1861) av M. J. Monrad
• (no) Kong Fredrik 6. resolusjon av 2. september 1811 Arkivert 16. mars 2015 hos Wayback Machine.
• (no) Kunstvandring på Universitet i Oslo