Sachsen har noen av de største av sentraleuropeiske, monumentale oldtidstempler som stammer fra det 5. årtusen før vår tidsregning. Viktige arkeologiske funn ligger i Dresden og byen Aythra ved Leipzig.
Sachsen er oppkalt etter sakserne. Sakserne var et germansk folkeslag og ga opphav til en rekke statsdannelser og geopolitiske territorier. De kan ha vært identiske med folket Aviones som ble omtalt av Tacitus i året 98. Aviones var dyrkere av gudinnen Nerthus, og deres navn kan indikere at de bebodde den jyske halvøy, og muligens de nordfrisiske øyene, i nærheten av anglerne.
I det andre århundre omtalte deretter historikeren Klaudios Ptolemaios de såkalte Saxones i området nord for den lavere delen av elven Elben. I dette kjerneområdet oppstod det som etterhvert ble kalt gamle Sachsen, og som eksisterte frem til året 785. Mellom år 772 og 804 ble dette habitatet av saksere erobret av Karl den store og innlemmet i Frankerriket.
I året 804 oppstod den første saksiske statsdannelsen – stamhertugdømmet Sachsen, i den nordlige delen av dagens Tyskland, mellom elvene Rhinen og Unterelbe. Hertugdømmets kjerneområde befant seg mellom elvene Elben og Saale i den vestlige delen av dagens Niedersachsen og i dagens Nordrhein-Westfalen, og strakte seg i nord til det meste av dagens Schleswig-Holstein. Statsdannelsen ekspanderte gradvis østover og sørover og utviklet seg til et av datidens mektigste riker i Europa. Riket opphørte i året 1260 og ga opphav til hertugdømmet Sachsen-Wittenberg som eksisterte fra 1260 til 1356.
I det 10. århundre, etter kroningen av Otto I til keiser i 962 var hertugene av Sachsen samtidig romerske konger og keisere (Det ottonianske eller det saksiske dynasti). På denne tiden mottok en saksisk adelsslekt, Billungene, omfattende len i Sachsen, og keiseren ga dem etter hvert tittelen hertug av Sachsen. Etter at slekten døde ut på sverdsiden, tilfalt hertugdømmet Lothar av Supplinburg, som også ble keiser for en kort tid.
I 1137 kom Sachsen under det welfiske dynasti. Welferne nedstammet både fra Wulfhild Billung, datter av den siste Billung-hertugen, og fra Lothar av Supplinburgs datter. Hertugdømmet nådde sin storhetstid under hertug Henrik Løve, men etter hans død ble det i økende grad svekket. Henrik Løve hadde nektet å delta i sin lensherres (Fredrik Barbarossa) italienske kriger. Keiseren hevnet seg og sendte sine tropper for å avsette Henrik. I 1180 ble store deler av hertugdømmet vest for Weser avstått til fyrstbiskopen av Köln, men noen sentrale områder mellom Weser og Elbe forble under Welferne, og ble senere til hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg (det senere kongeriket Hannover). De gjenværende østlige landområdene, sammen med tittelen hertug av Sachsen, kom under det askaniske dynasti (som nedstammet fra Eilika Billung, Wulfhilds yngre søster) og ble delt i 1260 i de to små statene Sachsen-Lauenburg og Sachsen-Wittenberg. Sachsen-Lauenburg ble senere omdøpt til Lauenburg. Hertugen av Sachsen-Wittenberg ble anerkjent av keiseren på 1300-tallet som arving til tittelen som hertug av sakserne.
Sachsen-Wittenberg, som ligger i dagens Sachsen-Anhalt, kom under markgrevskapet Meissen og ble styrt av huset Wettin fra 1423. En ny mektig stat ble etablert og omfattet store deler av dagens Sachsen, Thüringen og Sachsen-Anhalt. Selv om denne statens senter lå langt sørøst for det tidligere Sachsen, ble den referert til som Øvre Sachsen og senere bare Sachsen. De tidligere saksiske territoriene ble kalt Nedersachsen.
I 1485 ble Sachsen delt da en yngre linje av Wettin-prinsene mottok landområder hovedsakelig i dagens Thüringen og grunnla en rekke små stater. En av disse linjene av Wettin-familien kom senere i besittelse av den britiske tronen. Den gjenværende saksiske staten derimot styrket sin makt betraktelig.
På 1700-tallet kom hertugen av Sachsen for en tid i besittelse av Polens krone, og Sachsen og Polen var dermed i personalunion. Fra denne tiden var Sachsen kjent for sitt fremragende kulturliv. Likevel var Sachsen underlegen både Preussen og Østerrike, som presset hertugdømmet fra hver sin side.
Da det tysk-romerske riket ble oppløst i 1806, ble Sachsen et kongerike, og kurfyrst Fredrik August III ble kong Fredrik August I. Kongen gjorde den feil å forbli lojal mot Napoleon for lenge, og ble tatt til fange og hans landområder beslaglagt av de allierte (Preussen, England, Russland med videre) i 1813. Meningen var at Preussen skulle annektere Sachsen, men på grunn av motstand fra Østerrike, Frankrike og Storbritannia ble Fredrik August gjeninnsatt på tronen ved Wienerkongressen, men Sachsen måtte avstå den nordlige delen av kongeriket til Preussen. Disse områdene ble til den prøyssiske provinsen Sachsen (dagens Sachsen-Anhalt). Det gjenstående kongerikets grenser er i hovedsak de samme som idag.
I det 19. århundre var Sachsen en av de regioner som opplevde en rask industrialisering. Sachsen hadde en lang tradisjon innen arbeiderbevegelsen, og det sosialdemokratiske partiet SPDs forgjenger ADAV ble grunnlagt i Leipzig. Under revolusjonene i 1848–1849 var Sachsen et viktig revolusjonært senter, og anarkister som Mikhail Bakunin og demokrater som Richard Wagner og Gottfried Semper deltok i mai-opprøret i Dresden i 1849.
Sachsen sluttet seg til det tyske keiserriket som ble dannet i 1871. I 1918 måtte Wettin-familien abdisere, og Sachsen ble republikk under navnet Fristaten Sachsen. Sachsen ble okkupert av Sovjetunionens militære styrker ved den annen verdenskrigs slutt og inkorporert i den sovjetiske klientstaten DDR. Sachsen som stat ble oppløst av okkupantene i 1952 og inndelt i tre distrikter. I 1989 begynte den demokratiske revolusjonen mot DDR-regimet i Leipzig med Montagsdemonstrationen (mandagsdemonstrasjoner). I 1990 ble fristaten Sachsen gjenopprettet. I tillegg til det tidligere territoriet ble enkelte schlesiske områder rundt byen Görlitz som hadde tilhørt Preussen innlemmet i Sachsen.
Demografi
Befolkningen i Sachsen er hovedsakelig etterkommere av sakserne og andre germanske stammer. Dessuten lever den største delen av det vestslaviske sorbiske folket i Sachsen, og sorbisk språk brukes som administrasjonsspråk sammen med tysk i noen områder.
Det vidstrakte låglandet omkring Leipzig, som strekker seg sørover mot Altenburg, sank inn i løpet av tertiær, og ble oversvømt av Nordsjøen. Etter at havet trakk seg tilbake, ble mye av området omdannet til myrer og våtmarker, som igjen har gitt opphav til brunkullagene i regionen. De største istidene i kvartær strakk seg så langt sør som til Leipzig – den sørligste endemorenen fra kvartærtiden ligger ved Rückmarsdorf. Foruten tallrike moreneavsetninger preges regionen av elvesletter. Elveslettene er stedvis dekt av blandingsskog, ellers er regionen særs skogfattig.
Gjennom de siste 150 årene har dagdrift etter brunkull satt sitt preg på store områder. I dag ligger mange av dagbruddene forlatt, eller de er forsøkt tilbakeført til skog- eller jordbruksdrift.
Sør for Leipziger Tieflandsbucht stiger landskapet mot Erzgebirgsvorland, som er et platå på 300–350 meter over havet. Området ligger mellom Zwickau i vest og Flöha i øst. Platået gjennomskæres av dalførene til Zwickauer og Freiberger Mulde, Flöha og Zschopau, mange steder med bratte, skogkledde dalsider. Platået er dekt med løssleire og er for en stor del oppdyrket, og har et heller ensformig preg.
Erzgebirge
Erzgebirge ved i Altenberg om vinteren
Erzgebirge er den sørligste og mest fjellrike delen av Sachsen. Erzgebirge stiger i vest fra Vogtland uten noen skarp grense, og faller i nordøst like udramatisk mot Elbedalsonen. Området framstår som en høyslette med til dels dypt nedskårne elvedaler. Høgeste punkt i Erzgebirge – og i hele Sachsen – er Fichtelberg på grensa til Tsjekkia (1215 moh.)
Erzgebirge er et resultat av platebevegelser som fant sted i tertiær for rundt 30 millioner år siden, da hele området ble hevet mer enn 1000 meter og skråstilt mot nordvest. Gjennom de siste 1–2 millioner årene har elvene som renner mot nord over dette skråstilte platået, skåret seg dypt ned i underlaget. Særlig markert er Flöhadalen, som deler Erzgebirge i en østlig og en vestlig del. Virkelig fjellkjedepreg har området der erosjonen har etterlatt kun smale høyderygger mellom nabodaler.
Dalsidene er skogkledd, mens platået for det meste er oppdyrket til åker eller beite, særlig i øst.
Vogtland på grensa mot Thüringen og Bayern er – som Erzgebirge – et platå som er hevet mest i sør og danner en slak helling mot nord. Weisse Elster, Trieb og Göltzsch har erodert djupe daler i platået. Den naturlige blandingsskogen er i nyere tid erstattet med gran. I grensetraktene mot Thüringen kjennetegnes landskapet av rask veksling mellom skog og åpent land.
Niederlausitz
Landskapsbildet i Niederlausitz er lite markant. Høgdedrag av hardere bergarter, som Schwarze Berg (413 m) og Hutberg (293 m) stikker opp over de flate omgivelsene. Jorda er utvasket og lite fruktbar, og skogbildet domineres av furu. Den sterke utnyttelsen av brunkulleiene har endret områdets karakter betraktelig, særlig omkring Hoyerswerda.
Oberlausitz
Oberlausitz byr på et svært vekslende landskapsbilde. Berggrunnen er overveiende granitt, som har gitt opphav til vidt bølgende høydedrag mellom Dresden, Görlitz og Zittau. Selv de høyeste toppene – Faltenberg på 587 m og Czorneboh på 554 m – er preget av rolige overflateformer. Det moderate relieffet og fraværet av dype daler har bidratt til en sterk jordbruksmessig utnyttelse, og granskog av noe omfang finnes bare i vest og på bergryggene i det indre av området. Den eldre berggrunnen er gjennomsatt av basaltkjegler som står opp som enkeltstående høgdedrag (Burgberg Stolpen, Löbauer Berg og Landeskrone Görlitz). På den mer næringsrike jorda her vokser lauvskog.
Elbedalsonen
Den saksiske delen av Elbedalen strekker seg fra Riesa i nordvest over Meissen og Dresden mot Bad Schandau i sørøst. Elbedalen skiller seg klart fra platålandskapet på begge sider av dalen. I de sørvendte dalsidene mellom Pillnitz og Meissen er både lokalklima og jordsmonn svært godt, og her finnes Sachsens eneste vinområde av betydning.
Den mest særpregede delen av Elbedalen, og et av Sachsens vakreste landskap, er Elbesandsteinsbergene (Elbsandsteingebirge) mellom Pirna og grensa mot Tsjekkia – også kalt «Sachsens Sveits» (Sächsische Schweiz). Her har Elben med sideelver arbeidet seg ned i løsere sandsteinslag overlagret av mer motstandsdyktige lag, og på den måten etterlatt et labyrintisk byggverk av mer enn hundre meter høye, loddrette sandsteinsvegger over et område på flere hundre kvadratkilometer.
Vegetasjonen i Elbesandsteinsbergene er like omskiftelig som landskapet. Varmekrevende bestand av vintereik kjennetegner områdene nærmest Elben. Oppe på de gjenstående partiene av den gamle overflaten byr den porøse sandsteinen på halvørkenaktige vekstvilkår med furuskog. I de høyereliggende østlige områdene finnes bøkeblandingsskog.
Administrativ inndeling
De 3 Direktionsbezirke i Sachsen, med inndelingen i kretsfrie byer (rødt) og Landkreise i henholdsvis grønt, blått og gult for Direktionsbezirk Chemnitz, Dresden og Leipzig.DresdenKretskart over SachsenRådhuset i Leipzig
Fristaten Sachsen er et av de få forbundslandene som har en mangehundreårig historie som suveren stat. I 1952 ble staten Sachsen oppløst av myndighetene i DDR og erstattet av de tre distriktene Bezirk Leipzig, Bezirk Karl-Marx-Stadt (Chemnitz) og Bezirk Dresden. Deler av Thüringen (omkring Altenburg), Sachsen-Anhalt (vest og nord for Leipzig) og Brandenburg (mellom Torgau og Görlitz) ble lagt til disse distriktene, og dette ble også videreført etter Tysklands samling med virkning fra 1. januar 1991, under betegnelsen Direktionsbezirk, en forvaltningsorganisasjon lik de vesttyske Regieringsbezirke og på et nivå over Landkreise (fylkene). Etter den siste forvaltningsreformen av 28. januar 2008 føres også de tre regionene videre.[2]
Ved Tysklands gjenforening og nyordningen av forvaltningen i 1990, ble fristaten gjenopprettet ved en sammenføyning av distriktene Leipzig, Chemnitz og Dresden. Området omkring Altenburg ble igjen overført til Thüringen, mens områder omkring Hoyerswerda og Weisswasser ble lagt til Sachsen. Landshovedstad ble Dresden. Her ligger parlament og regjeringskontorer såvel som de fleste av landets viktige administrative organer.
Etter 1990 har Sachsen gjennomgått to større administrative omstruktureringer. Under kretsreformene i 1994 og 1996 ble 48 kretser erstattet av 22 nye kretser (Landkreise), og antallet kretsfrie byer ble økt fra 6 til 7. Under kretsreformen i 2008 ble deretter 22 kretser gjennom sammenslåinger redusert til 10 kretser, og antallet kretsfrie byer redusert fra 7 til 3.
Sachsen består per 1. september2010 av til sammen 485 politisk selvstendige byer og forsamlinger (Gemeinden). Disse fordeler seg som følger: 178 byer, herav 3 kretsfrie byer og 50 store kretsbyer (Große Kreisstädte), og 125 mindre byer, og 307 øvrige kretstilhørige forsamlinger. Interkommunalt samarbeid er utbredt: Mange byer og forsamlinger har opprettet felles administrasjoner i form av forvaltningsfellesskap og forvaltningsforbund.
Sachsen er en forholdsvis konservativ delstat. CDU er absolutt største parti, sist ved valget i 2014. Landdagen er Sachsens parlament og har 124 seter. Sachsen har 4 stemmer i Forbundsrådet.
I Sachsen utviklet det seg allerede i middelalderen en stor, alternativ næringsvei til det vanlige selvforsyningsjordbruket. De rike malmforekostene i Erzgebirge har fra 1100-tallet og langt opp mot vår egen tid vært en grunnpilar i Sachsens næringsliv. Som en følge av gruvedriften oppsto ulike handverk og handel, og på 1400-tallet var Leipzig blitt et handelssentrum av europeisk rang. I perioder med nedgang i bergverkene falt befolkningen tilbake på ulike former for spesialiserte handverk, og den dag i dag sysselsetter leketøysproduksjon, kniplingsbroderi, veving og instrumentbygging et betydelig antall i småbedrifter eller som hjemmeproduksjon.
1800-tallet brakte industrialisering i stor stil til Sachsen. Tekstil- og maskinindustri, seinere finmekanikk, elektroindustri og – for Dresdens vedkommende – grafisk industri fikk et slikt oppsving at Sachsen før andre verdenskrig var en førende industriregion i Tyskland med stor innovasjonsgrad. I Sachsen så speilreflekskameraet,reiseskrivemaskinen og det første moderne kondomet dagens lys.
I DDR-perioden endret industrimønsteret seg lite. Sachsen sto for hele 40 prosent av industriproduksjonen i Øst-Tyskland, og hovedvekten lå på tekstilindustri, bilproduksjon (Trabant) og annen mekanisk industri. Før Berlinmurens fall og Tysklands gjenforening («die Wende») var over halvparten av de yrkesaktive sysselsatt i industrien.
Omstilling etter 1990
Etter Tysklands samling ble det raskt klart at store deler av den saksiske industrien var lite konkurransedyktig. Mange virksomheter hadde vært nesten utelukkende rettet mot det sovjetiske og østeuropeiske markedet, og da dette falt sammen, fikk mange bedrifter store problemer. I perioden 1989 til 2004 falt tallet på industriarbeidsplasser fra 1,5 millioner til 550 000. Samtidig falt sysselsettingen i jordbruket kraftig, og selv om det er skapt 100 000 nye arbeidsplasser i tjenestesektoren, har Sachsen i årene etter gjenforeningen tapt nesten 1 million arbeidsplasser.
Sachsen har hatt en viss suksess med å trekke til seg store internasjonale selskaper i senere år. Volkswagen har overtatt bilproduksjonen i Zwickau, og har åpnet sin «glassfabrikk» i Dresden. I Eilenburg har det finsk-svenske skogindustriselskapet Stora Enso reist en av Europas største og mest moderne papirfabrikker (Sachsen Mill). Svenske Vattenfall har kjøpt seg tungt inn i energiproduksjonen og driver flere moderne varmekraftverk øst i landet. Som et eksempel på nyetablering i tjenestesektoren kan nevnes postordrefirmaet Quelles gigantanlegg for pakking og vareforsendelse i Leipzig.
I forhold til de andre nye statene i det tidligere Øst-Tyskland innehar Sachsen fortsatt en ledende stilling, og den årlige veksten i Sachsens andel av bruttonasjonalproduktet har siden 1991 ligget på nærmere 5 prosent.
Industri
Transportmidler og annen mekanisk industri er fremdeles en viktig bransje i Sachsens industri, selv om den målt i antall sysselsatte har gått markant tilbake. Tyngdepunktet for denne ligger langs aksen Chemnitz–Zwickau. Leipzig er et sentrum for grafisk industri, men også maskinindustri, mens Dresden utmerker seg med elektromekanisk og elektronisk industri. Ellers har den en gang så velutviklede stålindustrien og annen tungindustri gått merkbart tilbake etter gjenforeningen.
For øvrig sysselsetter nærings- og nytelsesmiddelindustrien mange over hele landet. Tradisjonelt har de mer perifere delene av Sachsen (Erzgebirge, Vogtland og Oberlausitz) spesialisert seg på handverk og småindustri av forskjellig slag, som leketøysproduksjon, instrumentbygging og tekstiler.
Gruvedriften i Erzgebirge har århundrelange tradisjoner, men hadde allerede før andre verdenskrig i lang tid vært i tilbakegang. De siste gruvene (Altenberg og Ehrenfriedershof) ble lukket i 1991. I DDR-perioden opplevde Erzgebirge en ny form for gruvedrift, nemlig brytingen av uranholdig malm, ved det tysk-sovjetiske selskapet Wismut. En periode var Wismut den tredje største uranprodusenten i verden, og hele produksjonen gikk til den sovjetiske militære og sivile atomindustrien. Etter at virksomheten opphørte, har forbundsstaten overtatt ansvaret for sikring og rehabilitering av de radioaktivt forurensa feltene og produksjonsanleggene.
Boxberg kraftverk i Sachsen slapp ut 15,5 millioner tonn CO2 i 2007, med fyring på brunkull (lignitt).
Sachsens viktigste energikilde er som før brunkullet. I dag er produksjonen konsentrert til tre store anlegg, og det offentlige har påtatt seg store utgifter med å rehabilitere nedlagte brunkullfelt. Det er en rekke små og store kullkraftverk i delstaten, og de største har følgende produksjonseffekt og årlige utslipp i 2008:[3]
Det saksiske jordbruket har siden 1945 gjennomgått to store strukturomlegginger. I DDR-tiden ble nesten alt jordbruk nasjonalisert og organisert gjennom rundt 800 store landbrukskollektiver (LPG-er). Etter oppløsningen av DDR er disse dels omgjort til rundt 650 agrarforetak, dels til cirka 8000 private gardsbruk. Samtidig er jordbruket blitt kraftig effektivisert. Hovedproduktene fra det saksiske landbruket er korn, ost og frukt – særlig epler. I husdyrholdet har det vært en omlegging fra svinehold til fedrift, men husdyrtallet er gått kraftig tilbake etter 1990.
Turisme
Sachsen har på grunn av sine naturskjønnheter et stort potensial for turisme. Naturlig nok er reiselivsnæringa ennå ung, men det har vært en fordobling i antall besøkende til Sachsen i siste tiårsperiode. Med opprettelsen av turistruter som Sächsische Silberstrasse og Sächsische Weinstrasse og utbygging av sykkelveinettet håper en at tilstrømningen skal fortsette å øke i de kommende årene.
Økonomiske nøkkeltall
Verdi
% av BNP
År. kilde
BNP
88,71 mrd EUR
2006, Tyske Statistikkbyrå (destatis.de)
BNP-vekst 2006
4,0 %
2006, Tyske Statistikkbyrå (destatis.de)
Arbeidsløshet
17,0 %
2006, Tyske Statistikkbyrå «Statistisches Jahrbuch 2007»
Inntekt per ansatt
31,788 EUR
2006, Tyske Statistikkbyrå «Statistisches Jahrbuch 2007»
Kilde: Tyske Statistikkbyrå, www.destatis.de.
Språk og kultur
Språket som brukes i Sachsen, hovedsakelig meissiske og lausitzske dialekter, hører til den østmiddeltyske dialektgruppen. Det eksisterer også vogtlandske og erzgebirgske dialekter som blandingsformer med østfrankisk og nordbayersk.
Religion
Sachsen er overveiende protestantisk (evangelisk-luthersk), og andelen katolikker er forholdsvis liten. Andre religioner som islam og jødedom er også representert. Som følge av 40 års kommunisme er imidlertid større deler av befolkningen i vesentlig grad sekularisert, og kirkesøkningen er betydelig mindre enn i det vestlige Tyskland.
Kultur
Arkitekter med tilknytning til Sachsen: George Bähr.
