Weimarrepublikken (tysk: Weimarer Republik, IPA: [ˈvaɪmaʁɐ ʁepuˈbliːk]) er en uformell betegnelse på Tyskland i tiden fra 1918 frem til 1933. Dette var Tysklands første periode som parlamentarisk demokrati. Den egentlige benevnelsen på Tyskland i denne perioden var det tyske rike (Deutsches Reich), og dette navnet hadde holdt seg uforandret siden 1871. Navnet ble tatt fra byen Weimar, som den grunnlovsgivende forsamlingen som utformet den såkalte Weimarforfatningen hadde valgt som arbeidssted istedenfor det da urolige Berlin.
Tyskland hadde alminnelig stemmerett for menn fra 1871, men parlamentarismen, det vil si at regjeringen må ha støtte i parlamentet, fikk først sitt gjennombrudd helt på slutten av keiserrikets tid. 9. november 1918 ble republikken proklamert, og den nye grunnloven trådte i kraft 11. august 1919. Statsdannelsens offisielle navn var Deutsches Reich («Det tyske riket»), en betegnelse som brukes om den tyske nasjonalstaten i årene mellom 1871 og 1945. For lett å skille de tre demokratiske periodene av Tysklands historie bruker dagens historikere betegnelsene Weimarrepublikken (1918/19–1933), Bonnrepublikken (1949–1990) og Berlinrepublikken (1990–).[1]
Weimarrepublikken hadde i sin tid et av verdens mest liberale demokratiske styresett. I likhet med dagens Tyskland var Weimarrepublikken organisert som en forbundsstat hvor delvis autonomedelstater hadde egne regjeringer og til dels egne lover. Fristaten Preussen var den største staten i Weimarrepublikken med omkring 62 % av både territorium og befolkning. Fristaten Bayern var den nest største delstaten, etterfulgt av Fristaten Sachsen, Den frie folkestaten Württemberg, Republikken Baden og Land Thüringen. Alt i alt bestod Weimarrepublikken av 19 ulike territorier. I 1925 hadde den et areal på 468 787 km² og en befolkning på 62 411 000 innbyggere.
Krigen sendte landet ut i kaos, med utstrakt matmangel og store sosiale forskjeller. En revolusjon etter russisk mønster truet den demokratisk valgte regjeringen, og det nyfødte demokratiet måtte balansere mellom ekstreme bevegelser både til høyre og venstre.
Weimarrepublikken klarte likevel å håndtere mange av de alliertes krav: i 1920 ble jernbanesystemet samordnet med opprettelsen av Deutsche Reichsbahn og en felles skattepolitikk og skatteforvaltning ble innført for hele Tyskland.[2] I 1924 ble pengepolitikken reformert med den nye myntenheten Reichsmark.
Epoken endte med Adolf Hitlers og nasjonalsosialistenes maktovertagelse i 1933. Selv om Weimarforfatningen av 1919 offisielt aldri ble forkastet, innebar det nasjonalsosialistiske styrets Gleichschaltung («koordinering») i februar og mars 1933 at diktaturet i praksis kunne foreta politiske beslutninger i strid med grunnloven. Weimarforfatningen ble på denne måten tilsidesatt, og året 1933 representerte derfor slutten på Weimarrepublikken og begynnelsen på nasjonalsosialistenesTredje rike.
Samtidige talsmenn og motstandere av republikk snakket alle om den tyske republikk (Deutsche Republik). I nasjonalforsamlingen av 1919 forsøkte begge sosialdemokratiske partiene – SPD og USPD, å innføre denne benevnelsen som statsnavn, ettersom benevnelsen riket hadde en såpass dårlig klang i utlandet. De liberale partiene, deriblant forfatningsjuristen Hugo Preuss i det liberale partiet Deutsche Demokratische Partei, ønsket å bevare det tradisjonelle navnet det tyske riket, og fikk støtte av representantene fra Deutsche Zentrumspartei og Deutschnationale Volkspartei. Senere kom deler av de borgerlige partiene likevel frem til at republikken ikke fortjente det gamle navnet. Ordlyden i Artikkel 1 i forfatningen – «det tyske rike er en republikk», var derfor også et kompromiss.
Interessant nok valgte de ikke benevnelsen Fristat. Fristat er det tyske navnet på republikk, og ble valgt av tyske språkpurister på 1700- og 1800-tallet, som ønsket å rense det tyske språket for fremmedord. I 1918 ble bruken av benevnelsen Fristat aktualisert, ikke bare av rene språkpuristiske grunner, men også fordi det avledede franske ordet république ble assosiert med Frankrike, som hadde vært Tysklands fiende under første verdenskrig. De fleste tyske delrepublikkene tok i bruk benevnelsen Fristat. Unntakene var Baden (republikk), Hessen (folkestat), Württemberg (fri folkestat), Thüringen (land) og byene Bremen, Hamburg og Lübeck (frie Hansabyer).
Tilknytningen til byen Weimar ble opprinnelig bare brukt i sammenheng med forfatningen. Først ved republikkens 10-årsjubileum i 1929 snakket de konservative, nasjonalsosialistene og kommunistene om Weimarrepublikken. I 1932 ble denne benevnelsen benyttet av den republikkvennlige avisen Vossische Zeitung i Berlin
Arthur Rosenbergs verk fra 1935 hadde tittelen Geschichte der deutschen Republik,[3] mens nyere utgaver og andre bøker benyttet benevnelsen Weimarrepublikken i tittel eller undertittel. Først etter andre verdenskrig ble det politisk konsensus for å bruke benevnelsen i journalistikk og historisk forskning. Første verk med tittelen «Weimar-republikken» – skrevet av Ferdinand Friedensburg, utkom i 1946.[4]
Forbundsrepublikken (1949–1990) ble ofte referert til som Bonnrepublikken og «den andre republikken», i motsetning til «den første republikken» fra Weimar. Idag benyttes de tre benevnelsene Weimarrepublikken, Bonnrepublikken og Berlinrepublikken for å skille mellom de tre demokratiske periodene av Tysklands historie.[1]
Et Tyskland i kaos
Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918 hadde sendt landet ut i kaos. Utstrakt matmangel, store sosiale forskjeller, impulser fra den russiske revolusjonen og de store tapene i krigen gjorde at det var en reell fare for revolusjon etter russisk mønster også i Tyskland.
Rikskansler Max von Baden forsto at det gikk mot slutten for keiserriket. Den 9. november 1918 bad han keiser Wilhelm II om å abdisere. Wilhelm abdiserte og flyktet til det nøytrale Nederland og det banet veien for våpenstillstanden straks etter.
Max von Baden gikk da av som kansler, i håp om at det ville roe massene nok til at revolusjonen ville stoppe. Manøveren mislyktes, og nye forsøk på å danne regjering ble motarbeidet av det sosialistiske Spartakusforbundet, under ledelse av Rosa Luxemburg og Liebknecht.
Flere forsøk fra kommunistene på å skape en arbeiderstat ble slått ned av de sterkt høyreorienterte Frikorpsene. Luxemburg og Liebknecht ble drept av et frikorps den 15. januar 1919 etter det såkalte spartakistopprøret. Etter press fra den nye kansleren, den sosialdemokratiske anti-kommunisten Friedrich Ebert, gikk frikorpsmennene fri. Dette gjorde Ebert mektig upopulær i kommunistiske kretser.
Den 19. januar 1919 ble det avholdt valg i Tyskland. Ettersom både den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden var dårlig organisert, vant moderate krefter valget. På grunn av urolighetene i Berlin dro den nyvalgte nasjonalforsamlingen til Weimar, der en ny grunnlov, Weimarforfatningen, ble utformet. Denne grunnloven, som var utarbeidet av den jødiske juristen og politikeren Hugo Preuss, ble i samtiden sett på som svært liberal og progressiv. Å tilbakeføre de problemer som skulle plage Weimar-epoken og føre til dens samarbeid, er neppe rimelig. Også tidlige skeptikere til den nye orden så den som et godt håndverk. [5]
I løpet av 1919 ble opprørene i München og de østlige provinser slått ned, og forholdene i Tyskland ble til en viss grad normalisert.
Den 10. januar 1920 ble Versaillestraktaten ratifisert. Denne traktaten dikterte fredsbetingelsene for Tyskland etter første verdenskrig. Derfor er den også kjent som diktat-freden i Tyskland.
Tyskland mistet mindre områder i vest, men i øst måtte det avgis en del territorium til den nyopprettede staten Polen. Byen Danzigble fristad under Folkeforbundet, for å sikre Polen adgang til Østersjøen. Alle de tyske koloniene gikk tapt. Rhinland i sør ble demilitarisert.
Samtidig måtte Tyskland ta på seg skylden for krigen og betale store erstatninger til seierherrene. Det ble også lagt store begrensninger på størrelsen på hæren og flåten.
Mange tyskere oppfattet Versaillestraktaten som svært urettferdig. Det tyske folks misnøye med traktaten blir av mange sett på som en årsak til at kampberedte politiske bevegelser som kommunister og nasjonalsosialister hadde stor fremgang i Tyskland.
Den 13. mars 1920 ble det gjennomført et forsøk på statskupp. FrikorpsetMarinebrigade Ehrhardt under ledelse av Reichswehrs øverstkommanderende i Berlin, general Walther von Lüttwitz, besatte Berlin og installerte den høyreorienterte Wolfgang Kapp som rikskansler. Den legitime regjeringen måtte flykte til Dresden og senere videre til Stuttgart. Regjeringen satte i gang en generalstreik som lammet Tyskland, og Kapp måtte gi opp allerede 17. mars.
Inspirert av generalstreiken dannet kommunistene en rød armé i Ruhr, bestående av 50 000 frivillige. Dette opprøret ble raskt slått ned av hæren, med hjelp av frikorpsene. Det kom imidlertid flere kommunistoppstander, blant annet i Hamburg og i Sachsen i mars 1921.
I 1920 ble det lille partiet Det Tyske Arbeiderparti, ledet av Adolf Hitler, gjort om til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (tysk: die Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei). Dette partiet sto bak det såkalte ølkjellerkuppet i München den 8. november 1923. General Erich Ludendorff, en av de militære toppene fra første verdenskrig, var også med på kuppforsøket.
Kuppet var mislykket. Kuppmakerne tok i første omgang over München, men politiet fikk rask slått ned opprøret. I en farse av en rettssak ble Hitler dømt til 5 års fengsel, noe som var lovens minstestraff for denne typen forbrytelser. Hitler sonet bare 9 måneder av dommen, og han brukte soningstiden til å skrive boken Mein Kampf.
Tysk pengeseddel fra 1923 på 5 milliarder papiermark.
Salget av papirmark for å kjøpe utenlandsk valuta som var påkrevd som betaling for den enorme krigsgjelden førte til at mellom 1921 og 1923 gikk papirmarken gjennom en kraftig devaluering. Verdien gikk videre ned på grunn av valutaspekulasjon. Den opprinnelige kursen mot amerikanske dollar var 4,2 mark pr. dollar. I august 1923 gikk det en million mark på en dollar, og den 20. november gikk det 4 200 000 000 000 mark på en dollar.
Inflasjonen var blitt så stor at arbeidere fikk lønn to ganger om dagen slik at lønnen kunne brukes mens pengene fortsatt var noe verdt. Papirpenger ble fort verdiløse, mange brukte penger til å tenne opp i peisen med. Mynt ble populært i denne perioden siden mynter tross alt har en viss metallverdi.
I januar 1923 klarte ikke myndighetene i Tyskland lenger å betale på krigserstatningene. Franske og belgiske tropper okkuperte da Ruhrområdet, som var Tysklands mest industrialiserte landsdel. Franskmennene og belgierne tok kontroll over tyske gruver og bedrifter for å sikre fortsatte erstatningsbetalinger. Dette førte til streiker og passiv motstand i mange av bedriftene.
En ny regjering ble dannet for å løse problemene. Ny rikskansler ble Gustav Stresemann (DVP). Stresemann fikk løst streikeproblemene i Ruhr, og den 15. november 1923 ble det innført en ny pengeenhet, Rentenmark. Det gikk 1 000 000 000 000 gamle mark på en ny. Den nye valutaen var forbudt å overføre til utlendinger og dermed ble hyperinflasjonen stoppet slik at man inn i 1924 hadde en relativt stabil valuta i Tyskland. Da ble også overgangsvalutaen Rentenmark erstattet med den nye og varige Riksmark. Betalingen av krigserstatningen til ententen kunne gjenopptas.
Hyperinflasjonen ruinerte mange som levde på oppsparte midler. Samtidig satte den økonomien i Tyskland tilbake. Først i 1928 var reallønnen i gjennomsnitt tilbake på 1913-nivå.
Fremgang
Paul von Hindenburg, tysk president 1925–1934
Utover på 20-tallet gikk ting bedre i Tyskland. Da inflasjonen endelig var kommet under kontroll begynte den økonomiske fremgangen, godt hjulpet av amerikanske lån.
I 1925 ble Paul von Hindenburg valgt til ny rikspresident. Han var sterkt høyreorientert, men sterkt i mot Hitler og hans nasjonalsosialisme. Hindenburg ble sett på som den som kunne hindre at Hitler kom til makten.
De gode tidene gjorde også at nasjonalsosialistenes oppslutning stupte. Ved riksdagsvalget i 1928 fikk nazistene bare 2,6 % av stemmene og ble marginalisert.
Samtidig ble Tyskland mer velsett internasjonalt. Stresemann, som nå var blitt utenriksminister, fikk i 1925 inngått Locarnotraktaten som gjorde Tyskland til medlem av Folkeforbundet, med fast sete i sikkerhetsrådet som anerkjennelse for landets stormaktsstatus. For denne avtalen fikk Stresemann Nobels fredspris.
Gustav Stresemann døde i 1929. I 1930 ble det regjeringskrise, og samarbeidsregjeringen mellom de liberale og sosialdemokratene (Müller II) måtte gå. Heinrich Brüning ble ny rikskansler og dannet sin første regjering. Nytt var at regjeringen ikke lenger skulle ha tillit i Riksdagen, men hos presidenten. Parlamentarismen ble dermed i praksis opphevet.[6]
Tyskland var nå kommet i en økonomisk krise på grunn av problemene i verdensøkonomien. Depresjonen gjorde at mange var arbeidsledige, og oppslutningen om ytterpartiene økte. I riksdagsvalget i 1930 fikk Hitler 18,3 % av stemmene, og med 107 riksdagsmandater ble nasjonalsosialistene det nest største partiet.
Valget i 1930 førte til at ingen hadde flertall i riksdagen lenger. Brüning prøvde å få igjennom nødvendige økonomiske reformer, men tiltakene var upopulære og møtte stor motstand i riksdagen. Manglende støtte i riksdagen gjorde at regjeringen ble handlingslammet, noe som førte landet mot stupet.
I april 1932 var det valg på rikspresident. Hitler bestemte seg for å stille, men ble slått av en halvveis dement Hindenburg.
Like etter presidentvalget sparket Hindenburg Brüning, på tross av at Brüning hadde støttet Hindenburg under presidentvalgkampen. Hindenburg utpekte Franz von Papen til ny rikskansler.
På grunn av manglende parlamentarisk flertall bestemte Papen seg for å oppløse riksdagen og skrive ut nyvalg. I valget i 1932 fikk NSDAP 37,2 % av stemmene og ble med dermed det klart største partiet, i stor grad ved hjelp av manipulasjon og terrorisering av politiske motstandere. Også de sovjetvennlige kommunistene, KPD, gjorde et godt valg og fikk 100 mandater i riksdagen.
På bakgrunn av det sterke valget krevde Hitler politisk innflytelse og krevde at Hindenburg skulle utpeke ham til rikskansler. Dette nektet Hindenburg den 6. august. Siden det fortsatt ikke var noe klart flertall i riksdagen, ble det utskrevet nok et valg, med håp om at noen endelig skulle få flertall.
Valget fant sted den 6. november 1932, og NSDAP gikk tilbake med 4 prosentpoeng. NSDAP var likevel størst med 33 % av stemmene. Papen gikk av og ble etterfulgt av Kurt von Schleicher den 3. desember. Schleicher greide heller ikke å samle et styringsdyktig flertall i riksdagen.
I januar 1933 møttes Papen, Hitler og Kurt von Schröder for å finne en løsning på den politiske krisen. De ble enige om at Hitler skulle bli rikskansler, med Papen som visekansler. Regjeringen skulle bare ha to nazistiske medlemmer i tillegg til Hitler, og ville derfor ikke ha nasjonalsosialistisk flertall.
Hindenburg var motstander av nasjonalsosialistene, og var til å begynne med skeptisk til denne løsningen. Men Papen greide å overbevise Hindenburg om at det å ta Hitler med i regjeringen var en fin måte å passivisere ham på. Det ville gjøre Hitler lett å kontrollere, argumenterte Papen. Hindenburg gikk etter hvert med på dette, og 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til Tysklands rikskansler.
Årsaker til sammenbruddet
Enkle forklaringsmodeller som forsøker å forklare Weimarrepublikkens fall ut fra én enkelt årsak kommer til kort. Fallet skyldes verken utelukkende en institusjonell svikt i Weimarforfatningen eller den store depresjonens massearbeidsløshet som drev store velgerskarer i armene på nasjonalsosialistene. Den forsømte demokratiseringen av rettsapparatet, forvaltningen og militærvesenet kan heller ikke regnes som eneste årsak, ei heller de feilvurderinger som ble gjort av enkeltindivider innen republikken. Dessuten hadde Hitler og NSDAPs velgerappell kulminert ved årsskiftet 1932/33. Den første tyske republikkens fall skyldes et helt knippe årsaker og de ulykksalige forbindelsene dem i mellom.
Veien inn i diktaturet var ikke uunngåelig selv om forskningen stiller hovedaktørene i Weimarrepublikkens siste fase i et overveiende negativt lys: delvis forblindet av personlige ambisjoner og offer for overvurdering av egne evner, banet de veien for Hitlers vei til makten. Til slutt sto forsvarerne av republikken uten relle alternativer.
Etter at Hitler var utnevnt klarte ikke de demokratiske partiene å enes om en felles strategi; selv det politiske sentrum vurderte mulighetene for en politisk koalisjon med NSDAP. Republikkens siste rikskansler, Kurt von Schleicher, forsømte på sin side å gi presidenten alternativer til en grunnlovsstridig utsettelse av nyvalg. Dermed ville det for eksempel bli mulig for ham å sitte som leder for et forretningsministerium selv om han fikk et mistillitsvotum mot seg. Dersom de som framsatte mistillitsvotumet ønsket å danne et regjeringsdyktig flertall, ville de kunne avvises med henvisning til at når det gjaldt regjeringsskifte var Riksdagen bundet av et «konstruktivt mistillitsvotum», selv om Weimarforfatningen ikke hadde forutsett dette. Konseptet med et «konstruktivt mistillitsvotum» forelå allerede fra 1927, og Schleichers rådgivere foreslo at et tilsvarende argument ble brukt mot Hindenburg.
Weimarrepublikken framstilles ofte som et «demokrati uten demokrater», men dette er en alt for enkel framstilling av problemet. Likevel treffer beskrivelsen godt når det gjelder flere ledende figurer i tidens stat, næringsliv og forvaltning, samt en stor del av partiene og velgermassen. En tendens til å latterliggjøre Tysklands fiender for deres demokratiske styresett var den gang vanlig i den tyske befolkningen, og dette var noe nazipartiet profiterte på.
Hitler ble rikskansler på en tid da partiet hans var i alvorlig krise med indre konflikter etter flere tilbakeslag. Det som nasjonalsosialistene, for å signalisere styrke, omtalte som Machtergreifung, blir av mange[hvem?] heller sett på nærmest som en maktovergivelse, det vil si at republikken selv valgte å gi opp.
Årsaker til Weimarrepublikkens fall
Antidemokratisk tankegods
Svak demokratisk tradisjon Demokratiet ble ansett som pådyttet utenfra Antidemokratiske elementer i forvaltning, hær, justisvesen og næringsliv Kommunistfrykt Valg av den antidemokratiske Paul von Hindenburg til president i 1925 og 1932 Antidemokratiske krefter kontrollerte deler av media, eksempelvis Hugenbergkonsernet
KPD og splittelse i arbeiderbevegelsen
Radikalisiering (kommunisme) Gateslag Ledelsen av KPD betegnet sosialdemokratene som «sosialfascister». Derfor ble det ikke dannet en antifascistisk enhetsfront.
Strukturelle svakheter i det politiske systemet / regjeringen
Problematisk maktbalanse mellom president, regjering og parlament Ikke-konstruktivt mistillitsvotum Rene forholdstallsvalg gjorde det vanskelig å danne parlamentariske flertall Politikk drevet av kriseforordninger Intriger og hemmelighold rundt president Hindenburg Mangel på en konstitusjonell domstol Ingen grunnleggende eller juridisk bindende rettigheter
Ødelagt forhold til Frankrike Feilslått revisjonspolitikk Bakvaskelser fra venstre og høyre Krigserstatningen Økonomiske ulemper Påtvunget ensidig nedrustning Flertallet tyskere betraktet Versaillestraktaten som et fornedrende diktat («Schanddiktat»)
Økonomisk krise
Følger av inflasjon Verdensomspennende depresjon Arbeidsløshet Overbelastede trygdesystemer Middelklassens sosiale fall Ønske om større marked for næringslivet etter at velferdsstaten og arbeiderbevegelsen var ødelagt
NSDAP
Undervurdering av NSDAP Massiv propaganda og agitasjon fra NSDAP Hitlers såkalte Legalitätskurs[7] Gateslag Deler av næringslivet bidro med generøse donasjoner
Samfunns- og historievitenskapelige vurderinger
På grunn av de katastrofale følgene av Weimarrepublikkens fall, har historikere og samfunnsvitere belyst fenomenet fra flere ulike synsvinkler. Eberhard Kolb påpeker i sin oppsummering at de ulike historikeres tyngdepunkt og framholdte årsakssammenhenger ikke er en nødvendig følge av kildematerialet, men like mye av forskernes interesser og perspektiver, faktisk også hvilken generasjon forskere de tilhører. Nedenfor følger fortolkningene til en del forskere som har beskjeftiget seg mye med Weimarrepublikken – av uunngåelige grunner er det en god del redundans.
Eberhard Kolb legger vekt på de komplekse årsakssammenhengene og nevner spesielt følgende momenter:[8][9]
De institusjonelle rammebetingelsene, det vil si presidentens konstitusjonelle rettigheter og muligheter, spesielt i fravær av et klart parlamentarisk flertall.
Den økonomiske utviklingen førte til store endringer i de politiske og samfunnsmessige maktforholdene.
Særtrekk ved den politiske kulturen i Tyskland, som eksempelvis til dels gav seg utslag i at elitene ikke støttet republikken – elitene var overveiende fiendtlig innstilt til et flerparti-demokrati.
Forandringer i den sosiale strukturen, eksempelvis fikk middelklassens sosiale fall konsekvenser for den politiske orienteringen og valgatferden i typiske middelklassekretser.
Ideologiske faktorer, som den autoritære tradisjonen i Tyskland, ekstrem nasjonalisme forsterket av nederlaget i første verdenskrig, dolkestøtlegenden og propaganda om at Tyskland ikke var skyld i krigen.
Forventning om en fører og en lengsel etter den «sterke mann» som beredte grunnen for en karismatisk leder av Hitlers type.
Massepsykologiske momenter, massesuggererende propaganda hadde for eksempel gode muligheter for å lykkes fordi store befolkningsgrupper var blitt rotløse og politisk labile.
Rollen til enkeltpersoner i ansvarlige posisjoner, først og fremst Hindenburg, Schleicher og Papen.
Valget av Hindenburg til rikets president. Han var antidemokratisk av innstilling og fremmed for forfatningens ånd.
En rekke motstandere og ingen besluttsom forsvarer: det store flertallet av makteliten var imot og de demokratiske partiene stilte seg ikke besluttsomt bak republikken.
Radikalisering som en uomgjengelig reaksjon på depresjonen og på den utøvende makts uavhengighet.
Manglende antitotalitær konsensus mellom presidentmakten og parlamentets demokratiske mindretall i parlamentet.
Sosialdemokratene ble stadig mer isolert
Manglende støtte hos borgerskapet.
Hagen Schulze ser mentaliteten, innstillingen og tankegangen som viktigste årsak: «En kortfattet konklusjon er at befolkningen, grupper, partier og enkelte myndighetspersoner sviktet republikken fordi de tenkte feil og derfor handlet feil»[11][12][9]
Manglende aksept: befolkningsflertallet var i det lange løp ikke innstilt på å støtte Weimarrepublikkens politiske system.
Paramentarismen overbeskattet partier og politiske samarbeidspartnere
Valgrettsordningen favoriserte denne negative gruppementaliteten
Detlev Peukert mente at Weimarrepublikkens fall skyldes «fire ødeleggende prosesser som enkeltvis nok kunne vært mestret.»[13][14][9]
Destabilisering: de kompromissene som det var nødvendig å inngå for å få republikken opp og stå burde gitt de politiske myndighetene et større handlingsrom. Den vedvarende krisen i nærings- og samfunnsliv innsnevret handlingsfriheten ytterligere, men den sosioøkonomiske strukturkrisen (satt på spissen i den store depresjonen) førte også til en destabilisering av republikkens politiske og sosiale system.
Tap av legitimitet: den allmenne og kontinuerlige tilbaketrekningen av grunnleggende kompromisser bidro til at den nye ordningen tapte legitimitet. Nedbyggingen av velferdsstaten er et eksempel som under novemberrevolusjonen ble grunngitt i et kompromiss mellom arbeid og kapital (ZAGsStinnes-Legien-avtalen).
Tilbakevending til den autoritære tiden («Politik der autoritären Wende»): De gamle republikkfiendtlige elitene ødela med vitende og vilje de vaklende parlamentarisk-demokratiske institusjonene i den hensikt å kunne reetablere en stat styrt av kongemakt og adel. Dette fenomenet fant man i hele Europa i 1930-årene, men i Tyskland forelå det to spesielle forhold:
Intet annet sted var på samme tid både det gamle keiserrikets og de nye republikanske verdiene mer rystet enn i mellomkrigstidens Tyskland. Dette reduserte mulighetene for et kompromiss mellom liberale og konservative krefter.
Intet annet sted var offentligheten blitt så ekstremt politisert og radikalisert som i Tyskland, og dermed var det ikke mulig å få til en stabil regjering uten et bredt flertall i ryggen.
De ytterliggående partiene NSDAP og KPD fikk økende innflytelse: stilt overfor krisen kunne NS-bevegelsen mellom 1930 og 1933 spille ut et totalitært integrasjonpartis fulle dynamikk.[15] De kunne gjøre seg til talsmenn for krisefrykten til en drøy tredjedel av alle tyskere, men alene hadde de ikke klart å styrte republikken. Etter at de republikkfiendtlige partiene NSDAP, DNVP og KPD fikk over 50 % representantene i Riksdagen var det ikke lengre mulig å danne en parlamentarisk-demokratisk flertallskoalisjon.
^Clemens Baeumker (død 1924) sa: «Forakt ikke Weimarforfatningen. Den er oss ikke kongenial, vi ville snarere hatt det gamle rike - men denne forfatning et lærd verk. Å frembringe et slikt verk i denne tid, i slik korthet, under disse forutsetninger, er en enestående bragd». Sitert hos Alfons Auer: «Der deutsche Katholizismus 1933», i Lebendiges Zeugnis (Heft 1) 1961/62, s. 9.
^Rheinhard Sturm (2011). «Zerstörung der Demokratie 1930-1933». Bundeszentrale für politische bildung. «Die Umwandlung eines vom Reichstag abgelehnten Gesetzentwurfs in eine Notverordnung war eindeutig verfassungswidrig.»
^Legalitätskurs: Hitler forpliktet seg til kun å bruke legale midler for å oppnå makt, men omgikk denne lovnaden. Eksempelvis omgikk han Versaillestraktatens forbud mot å ruste opp ved å styrke den paramilitære organisasjonen SA som brukte ulovlige midler til å destabilisere Weimarrepublikken.
^Eberhard Kolb: Die Weimarer Republik, i: Oldenbourg Grundriss der Geschichte, 6. Auflage, München 2002, s. 250 f.
^Heinrich August Winkler: Weimar 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie, Beck, München 1993, s. 609 f.
^„Lapidar lässt sich […] schließen: Bevölkerung, Gruppen, Parteien und einzelne Verantwortliche haben das Experiment Weimar scheitern lassen, weil sie falsch dachten und deshalb falsch handelten.“
^Hagen Schulze: Weimar. Deutschland 1917–1933, Berlin 1994, s. 425.
^„vier zerstörerische Prozesse, die einzeln wohl hätten gemeistert werden können“
^Detlev J. K. Peukert: Die Weimarer Republik. Krisenjahre der Klassischen Moderne. Frankfurt/M. 1987, s. 269 ff.
^Et integrasjonsparti er et parti med særlig sterk forankring i et bestemt samfunnsmessig skikt, og som i stor grad påvirker medlemmenes daglige liv. Sosialdemokratiske partier ble lenge regnet som paradeeksempler på integrasjonspartier. Motsetningen er representasjonspartier.
Friedensburg, Ferdinand (1946). Die Weimarer Republik. Carl Habel Verlagsbuchhandlung, Berlin.
Rosenberg, Arthur (1935). Geschichte der deutschen Republik. Graphia, Karlsbad; nyutgivelse ved Kurt Kersten: Geschichte der Weimarer Republik, Europäische Verlagsanstalt, Hamburg, 1991. ISBN9783434461029.
Vgl. Sebastian Ullrich (2005). «Mehr als Schall und Rauch. Der Streit um den Namen der ersten deutschen Demokratie 1918–1949». I Moritz Föllmer, Rüdiger Graf. Die „Krise“ der Weimarer Republik. Zur Kritik eines Deutungsmusters. Campus Verlag, Frankfurt/New York 2005. s. 187–207. ISBN9783593377346.
Kolb, Eberhard: Die Weimarer Republik. 7., omarbeidede og utvidede opplag, Oldenbourg, München 2009, ISBN 978-3-486-58870-5 (i serien Oldenbourg Grundriss der Geschichte).
Peukert, Detlev: Die Weimarer Republik. Krisenjahre der klassischen Moderne, Frankfurt am Main 1987.
Schulze, Hagen: Weimar. Deutschland 1917–1933. Berlin 1982, ISBN 3-88680-050-4.
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg)
.jpg)
