Elven er den største elven i Vest-Europa, og er totalt 1 233 km lang.[1] Den kommer fra de sveitsiske alper, passerer Bodensjøen og renner fra Basel nordover gjennom Tyskland. Mellom Wiesbaden og Rüdesheim ligger den smale og maleriske Rheingau, kjent for Riesling-vinen. Regionen som ligger mellom Trier/Koblenz og det tyske området i Belgia kalles Rhinland.
Enkelte av byene langs elven er tvillingbyer med naboen på den andre bredden. Dette viser ofte igjen i navnet, som enten er likt, men med forskjellig fornevning, eller bindestrek-navn der elven står for bindestreken.
Rhinen munner ut i Nederland i et vidstrakt deltaområde, og er seilbar til Basel. På denne strekningen er den en viktig europeisk trafikkåre. Mange kanaler er knyttet til denne indre vannveien. Elven er sårbar for forurensninger, grunnet mye industrivirksomhet og stor befolkningstetthet. Rhinen renner ut i Nordsjøen.
Rhinen og Donau dannet det meste av den nordlige grensen i Romerriket, og siden de dager har Rhinen vært en viktig transportåre, der varer ble fraktet langt innover på kontinentet. Elven har mange ganger vært grunnlaget for regionale og internasjonale landegrenser. De mange historiske slottene og festningene som ligger langs elven vitner om at den lenge har vært en viktig vannvei. Elvetrafikken kunne stoppes på disse stedene, vanligvis for at myndigheten som kontrollerte den delen av elven ville kreve toll.
Rhinens utspring er i de sveitsiske Alpene i Graubünden, og elva kalles Alpenrhein/Rhinen der de to første sideelvene, Vorderrhein og Hinterrhein renner sammen. Vorderrhein, som regnes som Rhinens fjerneste kilde, har sitt utspring fra Tomasjøen nær Oberalppasset og passerer det imponerende Ruinaulta-området. Hinterrhein har sitt utspring fra Paradiesbreen nær Rheinquellhorn ved den sørlige grensen av Sveits. Begge disse elvene møtes ved Reichenau, i Graubünden. Fra Reichenau renner Rhinen nordover som Alpenrhein, passerer Chur og danner grense med Liechtenstein og så Østerrike før den renner ut i Bodensjøen. Videre fra Bodensjøen renner den vestover som Hochrhein og passerer Rhinfallet. Her møter den elven Aare, og vannføringen dobles til nesten 1 000 kubikkmeter per sekund. Den danner grense mot Tyskland før den snur nordover ved Basel.
Marksburg nær Koblenz ble bygd i 1231Rhinen med kjemisk industri ved Wesseling nær Köln
Etter Basel, her betegnet som Øvre Rhinen, danner elven den sørlige delen av grensen mellom Tyskland og Frankrike i en bred dal, før den går innover i Tyskland ved Rheinstetten, nær Karlsruhe.
Med over 1 000 kilometer er Rhinen den lengste elven innenfor Tyskland, og det er her Rhinen møter de fleste sideelvene sine, slik som Neckar, Main og senere Mosel, som medvirker med en vannføring på over 300 kubikkmeter per sekund.
Selv om det finnes mye industri langs Rhinen helt opp til Sveits, er det langs Nedre Rhinen, i Ruhrområdet at mesteparten ligger, der elven renner gjennom storbyer som Köln, Düsseldorf og Duisburg. Ruhr, som renner ut i Rhinen nær Duisburg er overraskende ren med tanke på industrien som ligger langs bredden av elven, og blir brukt som drikkevann. Den bidrar med ytterligere 70 kubikkmeter vann per sekund. Andre elver fra Ruhrområdet, og særlig Emscher, fører derimot med seg forurenset vann. Når den nærmer seg den nederlandske grensen har Rhinen nå en middelvannsføring på 2 290 kubikkmeter per sekund og en bredde på mer enn 300 meter.
Nederland
Rhinen snur så vestover og går inn i Nederland der den sammen med elvene Maas og Schelde danner et stort elvedelta. Den krysser grensen til Nederland ved Spijk, og nær Nijmegen og Arnhem er Rhinen på sitt bredeste, men elven deler seg så i tre deler: Waal, Nederrijn («Nedre Rhinen») og IJssel.
Den andre tredjedelen av vannet renner gjennom Pannerdens Kanaal og fordeler seg i IJssel og Nederrijn. IJssel fører en niendedel av vannvolumet nordover og inn i IJsselmeer (en tidligere bukt), mens Nederrijn renner vestover parallelt med Waal og fører omtrent to niendedeler av strømmen. Ved Wijk bij Duurstede endrer Nederrijn så navn til Lek. Den renner videre vestover og renner tilbake igjen i Noord og Nieuwe Maas og så ut i Nordsjøen.
Navnet Rhinen blir herfra brukt for mindre elver lenger nord, som i romertiden sammen dannet hovedelven Rhinen. Selv om de har samme navn inneholder ikke disse elvene lenger vann fra Rhinen, men blir brukt for å føre vann bort fra de omkringliggende landområdene og dikelandskapet. Fra Wijk bij Duurstede, den gamle nordlige delen av Rhinen, blir elven kalt Kromme Rijn («Den krumme Rhinen»), og etter Utrecht først Leidse Rijn («Rhinen i Leiden») og så Oude Rijn («Gamle Rhinen»). Den siste delen renner vestover og ut i en sluse ved Katwijk, og så ut i Nordsjøen.
Det har bodd mennesker, neandertalere og Cro-Magnon-mennesker i Rhinedalen så langt tilbake som til kanskje for 100 000 år siden. I jernalderen var begge sider av Rhinen befolket av keltiske stammer, men rundt 600 f.Kr. krysset proto-germaniske stammer elvene Weser og Aller, og kom etter hvert til bredden av Rhinen. Dette er vist arkeologisk i form av Jastorfkulturen. Fra omtrent 500 f.Kr. ble Rhinen grensen mellom de keltiske og de germanske stammene.
Historien om Rhinen begynte da forfattere fra Romerriket begynte å skrive om Rhinen, og nesten alle de klassiske kildene omtaler elven. Navnet er alltid det samme: Rhenus på latin, Rhenos på gresk. Romerne så på Rhinen som yttergrensen for sivilisasjon og fornuft, og på den andre siden var det mytiske skapninger og ville germanske stammefolk, som romerne så på som udyr. Siden dette var villmark ønsket romerne å utforske det. Dette er blant annet skildret i Res Gestae Divi Augusti, en lang offentlig inskripsjon av Augustus der han (eller forfatteren hans) skryter av dådene sine, inkludert en ekspedisjon nord for Rhinen til Jylland, der ingen romere tidligere hadde vært (ifølge han selv).
Gjennom den lange historien til Romerriket ble Rhinen regnet som grensen mellom Gallia eller kelterene og det germanske folket, selv om grensen ofte ble brutt, som da germanerne krysset den og slo seg sammen med kelterne og dannet belgerne (som var opphavet til Belgia). I tidlige kilder var Rhinen alltid en gallisk elv.
Da konflikten mellom romerne og germanerne tiltok, så romerne seg nødt til å stasjonere tropper langs Rhinen. De hadde to armégrupper (exercitus) her, en underordnet (nedre), og en overordnet (øvre), og dette er første gang man kan skille mellom nedre og øvre Germania. Opprinnelig betydde dette antageligvis bare oppstrøms og nedstrøms.
Romerne holdt åtte legionar i fem baser langs Rhinen. Hvor mange legioner det var i området var avhengig av om det var krig eller trussel om krig eller ikke. De to militære distriktene påvirket de omkringliggende stammene, som senere respekterte betydningen av alliansene og forbundene sine. De øvre germanske folkene slo seg for eksempel sammen til allamanner. I en periode fungerte ikke Rhinen lenger som en grense, da en union av alle de vestlige germanerne, frankerne, krysset elven og okkuperte det romerdominerte keltiske Gallia så langt som til Paris.
Etter hvert begynte språket å spille en stor politisk rolle. De vest-germanske språkene dissimilerte til tidlige utgaver av saksisk, fransk og tysk språk. Charlemagne samlet alle frankerne i Det hellige romerriket, men han rådde ikke over et folk med samme språk. Etter at han døde delte riket seg mer eller mindre opp langs språklinjene, der det tidlige franske språket ble snakket i Nederland, og det saksiske og tyske i det som skulle bli Tyskland. De romaniserte frankerne ble franskmenn. Rhinen ble igjen en politisk grense.
Rhinen som grense har vært og er et mystisk og politisk symbol. Tyske forfattere og komponister har skrevet mye om den. Under andre verdenskrig ble den fremdeles regnet som en hellig grense for Tyskland, og var fremdeles en forsvarsbarriere som tyskerne kjempet spesielt hardt for å forsvare.
Rhinen er nært knyttet til mange viktige historiske hendelser — særlig militære hendelser — i tillegg til mytiske. For eksempel:
Den var lenge et grenseproblem mellom Frankrike og Tyskland. Franskmennene hadde hatt et ønske siden middelalderen om at vestsiden av Rhinen skulle være fransk, og franske ledere som Louis XIV og Napoléon Bonaparte prøvde med varierende hell og annektere landene vest for Rhinen. I 1840 brøt Rhinkrisen ut, da den franske statsministeren Adolphe Thiers begynte å snakke om Rhingrensen. Som svar ble diktet og sangen Die Wacht am Rhein (Vakta på Rhinen) komponert, som ropte på forsvar på den vestlige siden av Rhinen mot Frankrike. Under den fransk-prøyssiske krig ble sangen nærmest en nasjonalsang i Tyskland. Sangen var også populær under første verdenskrig og ble brukt i filmen Casablanca
Mot slutten av første verdenskrig var Rhinland underlagt Versaillestraktaten. Traktaten gjorde at området kunne okkuperes av de allierte frem til 1935, og etter dette skulle det være en demilitarisert sone, der den tyske hæren var forbudt. Tyskerne følte seg krenket av Versaillestraktaten, og særlig denne delen av den, og dette er utpekt som et av forholdene som ga Adolf Hitler makt. De allierte forlot Rhinland i 1930 og den tyske hæren okkuperte området i 1936, noe som var særdeles populært i Tyskland.
Under andre verdenskrig ble det klart at Rhinen kom til å bli en enorm naturlig hindring da de allierte fra vest skulle invadere Tyskland. Flere broer over Rhinen ble spesielt viktige og strategiske punkter.
