Aftenposten ble grunnlagt 14. mai 1860 av Christian Schibsted som Christiania Adresseblad. Navnet ble endret til Aftenposten fra og med 1. januar året etter. Opprinnelig var avisen en ren ettermiddagsavis, men den hadde både både morgen- og ettermiddagsutgaver fra 1865.[8] Tradisjonelt har avisen vært regnet som konservativ, og har i dag en redaksjonell plattform som er "ideologisk forankret i et liberalkonservativt samfunnssyn".[9]
Antall redaksjonelle medarbeidere i avisen per september 2016 var 200.[11] Mediehuset Aftenposten hadde omkring 800 ansatte og omsatte i 2008 for 2 421 millioner kroner.[12] Avisen har redaksjonslokaler i Akersgata i Oslo sentrum. Foruten dette har avisen korrespondentkontorer i Moskva, Kyiv, New York, Brussel og Istanbul.[13][14][15][16]
Aftenpostens forside 2. januar 1879.
Historie
Avisens første navngitte redaktør var student Elling Kristoffersen. Den var opprinnelig upolitisk, og det var først i 1880-årene at avisen i større grad fikk en politisk profil i konservativ retning.[trenger referanse]
Aftenposten fikk et oppsving da Schibsteds sønn, Amandus, i 1879 arvet avisen. Han forble eier og redaktør frem til sin død i 1913. Han tilførte både nyhets- og reportasjestoff som bidro til å øke avisens popularitet og legge grunnlaget for det som i mange år kom til å bli landets største avis.
Dels grunnet lokal aviskonkurranse øket avisen utgivelsesfrekvensen med en morgenutgave i 1885 som kom ut alle ukens dager. Søndagsutgaven ble innstilt 13. april 1919, men Aftenpostens morgenutgave har vært syvdagersavis siden denne søndagsutgaven ble gjenopptatt igjen 2. desember 1990. Fra 1. januar 2023 legges[trenger oppdatering] søndagsutgaven ned igjen.[17]
Andre verdenskrig og avisoppgjøret
Etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 var Aftenposten en av svært få norske aviser som fikk fortsette å komme ut. Ved nyordningen av 12. september 1941 ble avisens redaktørstillinger tvangsbesatt av folk fra det nazivennlige partiet Nasjonal Samling. Mange av medarbeiderne i den nye NS-lojale ledelsen kunne hentes fra redaksjonens allerede eksisterende stab, noe som er blitt betegnet[av hvem?] som et ømt punkt i avisens historie. Henry E. Endsjø var da sjefredaktør og hadde Arne Pauss Pausett og Simon Flood som redaksjonssekretærer.
Avisen ble et viktig organ for så vel Nasjonal Samling som den tyske okkupasjonsmakten. Den ble underlagt streng sensur, som dels hadde form av forhåndssensur. Mellom 13. september 1941 og 7. mai 1945 sto på trykk i avisen 1 200 politiske ledere, som ble spredt til avisens 100 000 abonnenter og mange flere lesere. Reichskommissar Josef Terboven fikk hver dag levert avisens ledere i oversatt versjon hjem til seg på Skaugum.
Samtidig ble avisens fasiliteter brukt til å gi ut flere illegale aviser. Blant annet hadde den illegale avisen London kl. 8 én av sine to redaktører i Aftenposten, som også fungerte som hoveddistribusjonssted for avisen. Fra 1944 ble avisen også redigert i Aftenposten. Også flere andre aviser hadde medarbeidere i Aftenpostens stab eller ble distribuert med Aftenpostens biler.
Under avisoppgjøret etter krigen inngikk Aftenposten, som hadde hatt en samlet omsetning på 60,9 millioner kroner under krigen, og et anslått overskudd på 3,5 millioner, høsten 1949 en konfidensiell avtale om å betale kr. 100 000 til statskassen.[18] Til sammenligning betalte Bergens Tidende og Adresseavisen, som begge hadde hatt betydelig mindre inntekter enn Aftenposten, henholdsvis kr. 194 000 og kr. 600 000. Dette hadde sin årsak i at avtalene var konfidensielle, og at avisene derfor ikke kjente til hvor mye de andre hadde måttet betale. Innholdet i disse avtalene ble først kjent i 1990.
Aftenposten tok på lederplass i 2019 et oppgjør med avisens rolle i forkant av og under andre verdenskrig.[19]
Overtagelsen av VG
Avisen Verdens Gang (VG), som ble etablert i 1945, har siden 1962 blitt trykt hos Aftenpostens trykkeri. Dette var en del av en trykkeri- og kredittavtale som ble inngått samme år. Aftenposten hadde behov for et lokale hvor de kunne plassere trykkeripressen for A-magasinet, mens VG var i en likviditetskrise og fikk som ledd i avtalen en kreditt på én million kroner. Heller ikke overgangen til tabloid i 1963 bedret VGs økonomi. I 1966 overtok Aftenpostens eiere hele avisen som betaling for utestående trykkeriregninger. Aftenpostens eiere forsøkte etter kort tid å få innsatt den senere Aftenposten-redaktøren Trygve Ramberg som ny ansvarlig redaktør i VG, men den sterke motstanden fra VGs redaksjon førte til at planene ble skrinlagt. Oppkjøpet av avisen ble likevel en forretningsmessig suksess for Aftenposten, ettersom investeringene som ble gjort i VG raskt ga avkastning i form av opplagsøkning og store overskudd.[trenger referanse]
I 1972 passerte VG konkurrenten Dagbladet i opplag og i 1981 mistet Aftenposten sin posisjon som Norges største avis til VG.[20]
Det trykktekniske samarbeidet holdt frem etter overtakelsen. I 1976 begynte begge med offsettrykk. I 1999 ble trykkingen av Aftenposten flyttet fra Linderud til Nydalen.
Aftenposten flyttet i 2003 til Posthuset i Oslo - og i 2014 derfra tilbake til Akersgata igjen.
Foto: Bjørn Erik Pedersen
Morgenutgaven
I september 2003 ble formatet på deler av morgenutgaven endret fra fullformat til tabloid. Den nye tabloiddelen het idag, og var ment å skulle være et hendig supplement til avisens hoveddel, som kunne leses for eksempel på trikken. Den inneholdt et énsides nyhetssammendrag, kulturstoff og TV-program.
Fra 2. januar 2005 kom morgennummeret i sin helhet i tabloid (med unntak av fredagens A-magasin). Avisen kom i tre faste seksjoner: en hoveddel med nyheter og sport, en kulturdel som også omfatter lederartikler, kronikker og debattstoff, og en økonomidel på hverdager. Én gang i uken var det en egen boligseksjon, og på lørdager en featuredel, Fri. Med denne omleggingen fulgte en omorganisering og modernisering av hele avisen, noe som var en medvirkende årsak til at avisens opplagstall økte med nesten 3000 eksemplarer i 2005.
Fra april 2019 kommer Aftenposten i én del bortsett fra fredag og lørdag – når en ser bort fra reklamebilag. Fredag utkommer A-magasinet i tillegg til hoveddelen, lørdag utkommer hoveddelen, et lørdagsbilag og en boligseksjon.[22]
Aftenutgaven
Aftenposten var i nyere tid eneste norske avis med to daglige utgaver.[23] Morgenutgaven er gitt en riksdekkende profil, mens aftenutgaven, Aftenposten Aften, fra 1. februar 2006 kun kalt Aften, hovedsakelig inneholdt lokale Oslo-nyheter. Frem til mai 2009 ble aftenutgaven gitt ut hverdager unntatt lørdager, men fra mai 2009 utkom Aften tre ganger i uken, på tirsdag, onsdag og torsdag.
Siste utgave av Aften som egen avis kom ut torsdag 20. desember 2012.[23] Fra januar 2013 har Aftenposten en egen del med lokale nyheter på tirsdager, onsdager og torsdager. I januar 2013 startet Aftenposten også en ny gratisavis for osloområdet, kalt Osloby, som vil distribueres til de fleste husstander i Oslo, Asker og Bærum (ca. 75 % dekning) på torsdager.[24]Aften ble sommeren 2007[25] og i juli 2012 utgitt som vedlegg til morgenavisen.
Til november 1990 utkom Aftenposten Aften også på lørdager, i tabloidformat. Tabloidutgaven ble fra 1990 flyttet til fredager i forbindelse med relanseringen av morgenavisen på søndager. Fra 2. januar 1997 ble alle ukens utgivelser trykt i tabloidformat.
I januar 2006 begynte Aftenposten å distribuere aftenutgaven gratis til alle husstander i Oslo, Asker, Bærum og Follo på onsdager, med et opplag på cirka 400 000 aviser. Fra mars ble denne utgaven trykt i forskjellige utgaver med tilpassede annonser.
I april 2006 ble Aften enda mer lokalt orientert da torsdagsutgaven ble delt i fire lokale utgaver,[26] en for sentrumsbydelene, en for Oslo vest, en for de fire bydelene i Groruddalen og en for Oslo sør, med lokale nyheter og annet stoff.
Aften satset videre på lokalsatsingen i 2007, med åtte lokale utgaver på onsdager: Én for Asker og Bærum, en for sentrumsbydelene Grünerløkka, Gamle Oslo, Frogner og St. Hanshaugen (kalt «Midt i byen»), to for Oslo vest (Ullern og Vestre Aker samt Nordre Aker og Sagene), en for de fire bydelene i Groruddalen og en for Oslo sør,[27] med lokale nyheter og annet stoff. Sentrumsutgaven ble distribuert i Follo og Romerike.[28] I januar 2012 ble disse utgavene erstattet av bilaget «Bedre by» på onsdager.
Aften var i første kvartal i 2008 Norges tredje største papiravis, målt i opplag.[29] Aften som papiravis ble lagt ned i 2012. 12. februar 2024 klokken 15.00 gjenoppstår Aften som e-avis med 12-16 ferske avissider. Aftenposten blir dermed den eneste avis i Norden som tilbyr leserne to redigerte e-aviser i døgnet, ifølge Aftenposten 2. februar 2024.
Undersøkende journalistikk
Aftenposten avslørte i 2005 det som skulle bli den største korrupsjonssaken i Norge til da, den såkalte Vannverkssaken på Romerrike. Tidligere vannverkssjef Ivar Thorer Henriksen ble senere dømt til 7,5 års fengsel for korrupsjon og økonomisk utroskap. Det ble anslått at vannverkssjefen og hans nettverk hadde beriket seg med over 100 millioner kroner fra fellesskapet.[30] Saken fikk i 2010 prisen «Tidenes Skup» og ble omtalt som den største norske journalistiske avsløringen de siste 20 årene.[31]
Aftenposten har i flere omganger vært med i internasjonale graveprosjekter som fokuserer på skattesvindel og økonomisk kriminalitet, blant annet Swiss Leaks og Panama Papers.[32]
Avisen fikk i 2010 tilgang til de omstridte Wikileaks-dokumentene.[33]
I 2014 brukte Aftenposten måleutstyr for å avsløre hvordan Stortinget og regjeringskontorer i Oslo blir overvåket med falske basestasjoner.[34]PST avviste dette og henla senere saken etter en tids etterforskning.[35]
I 2018 og 2019 avslørte Aftenposten at stortingsrepresentantene Hege Haukeland Liadal og Mazyar Keshvari hadde levert falske reiseregninger til Stortinget. Begge ble straffeforfulgt for grovt bedrageri.
Andre utgivelser
Papirmagasiner
Avisen har siden 1927 gitt ut A-magasinet, som fra 2005 følger med morgenutgaven hver fredag. Som følge av papirmangel under krigen stanset utgivelsen i 1944. Magasinet kom igjen ut i 1963, men utgivelsen ble nedlagt i 1993, denne gangen som en del av kostnadskutt i avisen. A-magasinet ble relansert fredag 21. oktober 2005, som innstikk til fredagavisen.
I 1890 ble Ukens Nytt etablert med tre ukentlige utgaver spesielt beregnet for lesere i utlandet og utenfor Oslo. Senere etablerte avisen også de faste bilagene Lørdagsbilaget og Radiobladet.
Avisen har siden 1936, med unntak av krigsårene 1940–1945, utgitt årsleksikonet Hvem Hva Hvor, der foregående års viktigste hendelser omtales.
I 2008 ble månedsmagasinet Aftenposten innsikt utgitt for første gang. Det selges som eget abonnement og i løssalg. Inneholdet er en samling av artikler, kommentarer og analyser fra foregående måneds Aftenposten. andre relevante internasjonale aviser, samt nye artikler fra gjesteskribenter og forskere. Innsikt har et sterkt fokus på internasjonale saker.[36]
Avisen driver i tillegg sin egen nettavis, Aftenposten.no. Deler av innholdet er forbeholdt abonnenter. Avisen passerte 130 000 rene digitalabonnenter i 2020.[37]
Podcaster
Aftenpodden er en norsk podcast med fokus på aktuelle saker innen politikk og samfunnsliv. Podcasten utgis ukentlig av Aftenposten og presenteres gjennom et fast panel bestående av nyhetssjef Lars Molteberg Glomnes, redaktør Trine Eilertsen (tidligere politisk redaktør) og tidligere kulturredaktør Sarah Sørheim.
Første episode ble lastet opp 16. april 2015. Per juni 2018 var det rundt 40 000 som ukentlig lastet ned en episode av podcasten.[38]
Aftenposten har flere andre podcaster[39], blant annet nyhetspodkasten Forklart, som i 2019 ble lastet ned over ti millioner ganger.[40]
Serieprat var en ukentlig podkast fra Aftenposten om aktuelle tv-serier. Podkasten startet opp høsten 2018.[41] Den siste episoden ble sendt 23. juni 2021.[42] Faste paneldeltagere i podkasten var Cecilie Asker, Jonas Brenna og Einar Aarvig.[41] Podkasten ble produsert av Ola Solheim. Nye episoder ble publisert hver onsdag til og med onsdag 23. juni 2021.
Aftenposten var lenge i privat eie, og man hadde over lengre tid lett etter en annen løsning på organisasjonsspørsmålet da Aftenposten A/S ble etablert som et heleid datterselskap av Schibsted i 1988. Samtidig ble Schibsted omgjort til almenaksjeselskapet Schibsted ASA, som ble børsnotert i 1992. 25. juni 2009 ble Media Norge ASA etablert med Schibsted som hovedaksjonær (80,1 %) og Aftenposten ble en del av virksomheten sammen med en rekke andre store aviser: Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad samt rubrikknettstedet Finn.no (62 %).
I etterkant av at Schibsted tok over som heleier for alle mediehusene i Media Norge, ble Aftenposten en del av Schibsted Norge. Det selskapet har hovedkontor i Bergen, med Didrik Munch som konsernsjef. Schibsted Norge eier 99 prosent av aksjene i Aftenposten, mens Stiftelsen Tinius eier én prosent. Stiftelsen Tinius har gjennom sitt eierskap i Blommenholm Industrier, Schibsted ASAs største aksjonær, negativ kontroll over mediekonsernet.[43][44]
Etter å ha holdt til i Akersgata i 127 år flyttet redaksjonen i 2003 til nye lokaler i åtte etasjer i det nyrenoverte Postgirobygget, som nå er kjent som Posthuset. Aftenposten var tidligere kjent som «tanta i Akersgata», hvor også de konkurrerende avisene Dagbladet og VG hadde tilhold.
I 2014 flyttet Aftenposten tilbake til Akersgata, denne gang til Akersgata 55, samme bygning som VG.[45]
Politisk ståsted
I den første tiden etter etableringen i 1860 forholdt avisen seg passiv i indrepolitiske spørsmål, men når det gjaldt utenrikspolitikk holdt avisen en klar profil: Den uttrykte en fiendtlig innstilling mot alle nye sosiale bevegelser i utlandet.[46]
Mellomkrigstiden og andre verdenskrig
Aftenposten, som fra begynnelsen var antikommunistisk, var tidlig ute med støtte til de fascistiske regimene i Italia, Tyskland og Spania, i likhet med andre borgerlige aviser og organisasjoner. Allerede i 1933 hilste Aftenposten den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i Tyskland velkommen, og skrev rosende om regimet ved mange anledninger i løpet av 1930-tallet. Avisen fortsatte å komme ut under hele andre verdenskrig, mye fordi den lojalt støttet opp om Nasjonal Samlings regjering i Norge. Ettersom mange andre aviser måtte stanse driften, etablerte Aftenposten i løpet av krigen et tilnærmet annonsemonopol som la grunnlaget for avisens dominerende stilling også i etterkrigstiden. I forbindelse med avisoppgjøret etter andre verdenskrig inngikk avisen et hemmelig forlik om å betale en erstatning på 100 000 for avisens rolle under okkupasjonen.[47]
Under den kalde krigen var Aftenposten sterkt antikommunistisk og pro-amerikansk. Avisen hørte til de sterkeste kritikerne i Norge av Josef Stalin og det norske kommunistpartiet, NKP. Fra begynnelsen støttet avisen helhjertet opp om NATO. Avisen markerte seg også tidlig som en tilhenger av europeisk integrasjon, og har alltid støttet norsk medlemskap i EU.
Monarkivennlig
Som en borgerlig avis har Aftenposten alltid støttet monarkiet, og har en fyldig dekning av kongefamilien.[trenger referanse]
Avpolitisering
I tråd med avpolitiseringen av landets aviser forsvant også Høyre-stempelet på Aftenposten gradvis utover 80-tallet. I de senere år har flere personer med en fortid i Arbeidernes kommunistparti hatt sentrale stillinger i ledelsen,[48] som for eksempel tidligere sjefredaktør Hilde Haugsgjerd[49] og Olav Mugaas, som var administrerende direktør inntil 2007.
Selv om Aftenposten ikke lenger har noen tilknytning til et politisk parti, har avisen fremdeles (2019) en formålsparagraf «ideologisk forankret i et liberalkonservativt samfunnssyn».[50] I henhold til redaksjonell sedvane er dette knyttet til ytringene på avisens lederplass, mens nyhetsdekningen skal være «allsidig og objektiv».
Målform
Aftenposten utkom fra grunnleggelsen i 1860 til 1923 på riksmål.
I 1923 tok Aftenposten i bruk rettskrivningen av 1907, som blant annet innebar en overgang fra bløte til hårde konsonanter og visse grammatiske endringer. Den 9. juni 1918 viet avisen hele sin førsteside og en leder til Knut Hamsuns angrep på hva han mente var målfolkets urimelige innflytelse på riksmålet gjennom «språknemnda». Hamsuns artikkel Sproget i Fare[51] vakte stor debatt, og ble senere utgitt i bokform. I 1928 tok Aftenposten i bruk deler av rettskrivningen av 1917. 1917-rettskrivningen har vist seg svært stabil og er med få unntak sammenfallende med dagens riksmål.
Aftenposten gikk under andre verdenskrig over til å bruke rettskrivningen av 1941, innført av Nasjonal Samling, som omfattet en del «nasjonale» former som heim, no, veg, fram, bjørk og snø. I de første etterkrigsårene fortsatte avisen å bruke enkelte av disse formene, men tidlig på 1950-tallet hardnet frontene i den norske språkstriden, som konsekvens av Arbeiderpartimyndighetenes samnorskpolitikk som søkte å slå sammen bokmål og nynorsk. Dette førte til at motstanderne av denne politikken utvidet sine egne normeringsorganer og videreførte riksmålsnormeringen. I 1952 begynte Aftenposten å følge rettskrivningen i Riksmålsordlisten, som utkom det året under redaksjon av Arnulf Øverland. Aftenposten ble den ledende avisen på riksmålssiden, gjennom å bruke riksmålet som normert av Det Norske Akademi som redaksjonelt språk, og gjennom sterk retorisk støtte til riksmålsbevegelsen.
I 1990 gikk Aftenposten, med ny ledelse, over til riksmålsrettskrivningen av 1986. En del journalister fortsatte å bruke faneord som «sprog» og «efter» i noen år, men disse ble stadig sjeldnere på 1990-tallet. Avisen brukte riksmålsrettskrivningen fra 1986 frem til 2006. På 1990-tallet ble imidlertid korrekturavdelingen sterkt redusert, og fra årtusenskiftet skjedde det utglidninger i språkbruken. I 2006 fikk avisen utarbeidet en egen rettskrivning, publisert som «Aftenpostens rettskrivningsordliste». Denne rettskrivningen bygget på riksmålstradisjonen[omstridt – diskuter] og 1986-rettskrivningen, og på den moderate tradisjonen innen bokmålet og den nye bokmålsrettskrivningen av 2005. Den ble utarbeidet for Aftenposten av Tor Guttu, den mest fremtredende leksikografen i den tidligere riksmålsbevegelsen, og journalist Ole Nygaard. Avisen valgte imidlertid fra 2006 å kalle det redaksjonelle språket «moderat bokmål». Finn-Erik Vinje uttalte seg stort sett positivt om den nye rettskrivningen, men hadde noen kritiske synspunkter, og foreslo enkelte korrigeringer i en senere versjon av ordlisten.[52]
Aftenposten åpnet i 2018 for en viss bruk av nynorsk på redaksjonell plass i avisen.[53]
Opplagstall
Morgenutgaven Aftenposten
I 1939 var opplaget 98 500 (lørdager: 124 000),[18] i 1945 147 600 (på slutten av året)[18] og i 1946 132 900[18].
Utviklingen i nettoopplag for Aftenposten, morgenutgaven (Papirandel i blått, digitalandel i lys blå) Beregningsmetodene ble endret fra 2018, og er ikke direkte sammenlignbare med tidligere tall. Fra og med 2018 angis tall for siste halvår.
^«Aftenpodden solgte ut Rockefeller - hør livesendingen her». www.aftenposten.no. 7. juni 2018. Besøkt 2. desember 2021. «Den politiske podkasten som lastes ned av mer enn 40 000 hver uke, hadde besøk av næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) og SV-nestleder Snorre Valen i Oslo tirsdag kveld.»
^abAarli-Grøndalen, Roger (14. juni 2019). «Aftenposten-podkasten «Serieprat» har rundet én million avspillinger». journalisten.no. Besøkt 2. desember 2021. «– Vi har de siste årene opplevd veldig gode lesertall på våre tv-anmeldelser, men vi opplever at ønsket fra leserne strekker seg lenger enn bare å få innsiktsfulle tips til nye serier. Det er også et stort behov for samtaler om de seriene som treffer bredt, og her egner podkast seg ypperlig som format, sier Cecilie Asker, avdelingsleder for kultur i Aftenposten, i en pressemelding. Det var bakgrunnen for at «Serieprat» ble lansert i fjor høst. Podkasten har etter hvert etablert seg med mellom 30.000 og 40.000 ukentlige avspillinger, og lyttertallene vokser jevnt. Legger vi sammen all lytting siden starten, har man nå passert én million avspillinger, opplyser Aftenposten. | Da Journalisten skrev om «Serieprat» tilbake i januar - to måneder etter lansering - var tallet 100.000. (---) Hver uke snakker hun seg igjennom de mest aktuelle seriene sammen med Aftenpostens TV-produsent Jonas Brenna og film- og serieanmelder Einar Aarvig.»
^«Serieprat». www.aftenposten.no (på norsk). Besøkt 2. desember 2021.
(no)«Etter freden kom krigen – i avisenes spalter». I 1997 bad Aftenposten for første gang om en kritisk gjennomgang i form av en avisartikkel om avisen under og etter andre verdenskrig fra avishistoriker Guri Hjeltnes.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
