Karin Cecilie Kullmann Five (1951–2017) var en norsk politiker (H).
Hun var innvalgt på Stortinget fra Akershus1981–1997, midlertidig partiformann i 1988, handels- og skipsfartsminister i Jan P. Syses regjering 1989–1990 samt partileder 1991–1994. Five var Høyres første kvinnelige leder og representerte politisk og stilmessig en ny generasjon av norske politikere.[3] Hun trakk seg ut av politikken av familiære hensyn mot slutten av 1990-årene og innehadde siden en rekke styreverv.[4] Fra 2002 drev hun sitt eget rådgivningsfirma for samfunns- og myndighetskontakt.
Hun giftet seg med redaktør Carsten O. Five i 1972 og fikk to barn med ham. Kaci og Carsten O. Five hadde vært et par siden tenårene og hadde et kort, men mye medieomtalt, samlivsbrudd i 2004, men ble senere sammen igjen.[7][8]
Høsten 2015 kom datteren Christina Five Berg med boka Kaci -min mamma, som beskriver forholdet dem i mellom.[11]
Five døde 19. februar 2017 i Oslo etter at hun igjen ble syk med brystkreft.[12]
Ungdomspolitiker
Sine første politiske verv hadde hun i BærumUnge Høyre, først som kasserer 1970–1971, siden som viseformann 1971–1972 og formann 1972–1973. Hun var medlem av Unge Høyres sentralstyre 1975–1982 og formann 1977–1979. Hun ble med dette Unge Høyres første kvinnelige leder. Lokalpolitisk var hun dessuten medlem av Bærum kommunestyre 1975–1981 og viseformann i Bærum Høyre 1979–1982. Hun var medlem av Høyres programkomité foran stortingsvalget 1981.
Fives gjennombrudd kom i NRKs utspørring av Høyre foran stortingsvalget 1977, hvor hun som Unge Høyre-formann stilte som representant sammen med Høyre-formann Erling Norvik.[3][4] Her klarte hun å besvare kompliserte politiske spørsmål innenfor mange felter og stilte til dels Norvik i skyggen.[3] Five var allerede her, i senere velkjent stil, iført hårspenne, ifølge Dagbladet «Norges mest berømte og omtalte».[4] Pressen omtalte Five i etterkant som «1970-årenes største fjernsynssuksess».[3]
Rikspolitiker
Five var tredje vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1977–1981, men ble i 1981 fast innvalgt. Hun ble værende på Stortinget frem til hun frasa seg gjenvalg i 1997. Fra 1980 var hun medlem av Høyres sentralstyre, og i 1982 ble hun valgt til andre viseformann. Bortsett fra økonomisk politikk, viste også Five engasjement i særlig naturvernspørsmål, blant annet som en viktig pådriver i vernet av Gaularvassdraget og Strynvassdraget.[3] Hun var også aktiv i likestillingsspørsmål, men hovedarbeidsfeltet hennes ble allikevel Norges forhold til EF (senere EU). I 1984 var hun blant de som argumenterte for å stoppe norsk handel med Sør-Afrika, grunnet apartheidregimet der.[13]
I 1983 ble Five tilbudt å ta over som ny justisminister etter Mona Røkke i Kåre Willochs regjering, men avslo ettersom hun hadde fått sitt andre barn samme år.[3] Av samme grunn avslo hun å bli partiformann etter stortingsvalget 1989, men var første viseformann 1984–1988. Graviditeten gjorde henne dessuten til den første gravide stortingsrepresentanten.[14] Hun trakk seg som første viseformann etter å ha vært nestleder i Høyres stortingsgruppe siden stortingsvalget 1985. Ved dannelsen av Jan P. Syses regjering i 1989 tok hun imidlertid imot tilbudet om regjeringsmedlemskap og ble statsråd for handels- og skipsfartssaker i Utenriksdepartementet (handels- og skipsfartsminister). Fives hovedfokus ble her å videreføre planene om en europeisk økonomisk samarbeidsavtale, EØS. De formelle samtalene om avtalen startet i juli 1990. Five la forøvrig ikke skjul på at hennes fremste mål var fullt norsk medlemskap, hvilket ledet an til heftige debatter mellom Five og statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) etter Syses regjerings fall i november 1990. Brundtland ønsket ingen debatt om norsk medlemskap før EØS-avtalen var ferdigforhandlet og Arbeiderpartiet hadde avklart sitt ståsted.[3]Jan Tore Sanner møtte på Stortinget i Fives fravær.
Five var fungerende partiformann etter Rolf Presthus' dødsfall nyttårsdagen 1988 og frem mot Høyres landsmøte våren samme år. Ved landsmøtet i 1991 gikk Five, som første kvinne, til topps i partiet, og tittelen «formann» ble samtidig endret til «leder». Straks hun takket ja til vervet økte Høyres oppslutning med 3 prosentpoeng på MMIs måling, hvilket Dagbladet betegnet som «Kaci-effekten».[4] Høyres tilbakegang ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 1991 og klare nederlag ved stortingsvalget 1993, begge preget av EU-debatten, viste imidlertid at person telte lite når en sak med så stor sprengkraft stod på dagsordenen. Et voldsomt munnhuggeri mot Brundtland i en radiodebatt i 1993 ble også mye omtalt. Som partileder jobbet Five særlig for en sterkere vektlegging av helse- og sosialpolitikk. I 1994 hadde Five en uventet[4] tidlig avgang som partileder, og det ble i stedet Jan Petersen som ledet partiet inn i folkeavstemningen om EU-medlemskap i november samme år.
I 1997 frasa hun seg gjenvalg til Stortinget av familiære årsaker og hadde ingen folkevalgte verv resten av sitt liv.
Etter politikken
Etter at Five forlot norsk politikk arbeidet hun, foruten fire år som konserndirektør i Aker RGI 1998–2002, som selvstendig rådgiver innenfor samfunns- og myndighetskontakt fra 2002.
Hun var valgt av Stortinget som varamedlem i Den norske Nobelkomite 2000–2003 og var fra 2003 et av de fem faste medlemmene. Fra 2009 var hun også styremedlem i den svenske Nobelstiftelsen, som har det overordnede ansvaret for alle de seks nobelprisene. 2015–2017 var hun leder av Den Norske Nobelkomite.
Utmerkelser
Five ble utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen i 2006.
.jpg)
