Gunnar Jahn var født i Trondhjem, men bodde det meste av sitt yrkesaktive liv i Oslo. Han var gift med kvinnesaks- og fredsforkjemperen Martha Emily Larsen.
Karriere
Gunnar Jahns byste står utenfor det tidligere Norges Bank-bygget, nå Museet for samtidskunst
Etter endt utdannelse ble Jahn ansatt i Statistisk sentralbyrå i 1910. Etter å ha jobbet noen år i Rasjonaliseringsdirektoratet kom han tilbake til Statistisk sentralbyrå der han ble direktør i 1920. Samtidig som han var direktør der, jobbet han som lærer ved Oslo handelsgymnasium og foreleser ved Universitetet i Oslo. Han var også finansminister i Johan Ludwig Mowinckelstredje regjering et halvt år fra høsten 1934.
Fra 25. juni 1937 til 31. desember 1943 og fra 5. november 1945 til 31. desember 1966 var Jahn medlem av Den Norske Nobelkomite. Han var komiteens viseformann 1940–1941 og overtok som formann etter avdøde Fredrik Stang d.y. 15. november 1941–31. desember 1943 og 5. november 1945 til 31. desember 1966.
Under andre verdenskrig var Jahn medlem av Administrasjonsrådet i 1940. Jahn var også en viktig mann i Kretsen og var derfor med på «Grimelundsmøtene» på Grimelund gård. Som motstandsmann ble han i 1944 formelt en av lederne i Hjemmefronten. Samme høst ble han arrestert av tyskerne og sendt til Grini. I rettsoppgjøret etter krigen markerte Jahn seg som en konsekvent motstander av dødsstraff.
Jahn førte dagbok fra 9. april 1940. Den ble senere maskinskrevet og er viktig historisk kilde til hva embetsmenn snakket om.[7]
I Einar Gerhardsenssamlingsregjering i 1945 ble Jahn på nytt finansminister. I 1946 ble han direksjonsformann i Norges Bank (tilsvarer i dag posisjonen sentralbanksjef), en stilling han hadde frem til 1954. Han fortsatte å være tilknyttet Norges Bank etter at han sluttet som direksjonsformann. Økonomihistorikeren Einar Lie har karakterisert Jahns innsats i Norges Bank som: «Han var den ruvende samfunnspersonen som ble en marginal sentralbanksjef – ikke av mangel på maktvilje, men av mangel på reelt handlingsrom.»[8]
Jahn ble sett på som en mann med enorm faglig tyngde, men det hindret ham ikke i å skrive mer trivielle bøker som Byggeskikker på den norske landsbygd og Om binding av ørretfluer. Han var også blant dem som introduserte idretten bueskyting i Norge.
Registrering av jøder i Norge
Nøytralt ståsted: Denne artikkelen er ensidig eller lite leksikalsk i formen. Kan du hjelpe med å få den mer nøytral?
Gunnar Jahn var i første del av krigen direktør for Statistisk sentralbyrå (SSB). Den 29. januar 1941 fikk SSB ved Gunnar Jahn et brev fra Nasjonal Samlings Statistiske kontor. I brevet ble det bedt om spesifiserte oversikter over antall jøder i forskjellige regioner i Norge.
Dagen etter, den 30. januar, svarte Statistisk sentralbyrå: «Som svar på Deres brev av 29 ds. meddeles at Byrået bare har oppgaver over antall medlemmer av Det mosaiske trossamfunn tatt opp i forbindelse med folketellingen per 1/12 1930 og trykt i publikasjonen «Trossamfund». Etter disse oppgaver tilhørte i 1930 1359 personer det Mosaiske Trosamfund og disse fordeler seg slik på rikets bygder og byer». Svarbrevet etterfølges av tabeller som viser den nøyaktige fordelingen av jøder rundt om i kongeriket. Statistisk sentralbyrå mottok imidlertid ingen flere henvendelser fra NS' Statistiske kontor i denne anledning, da folketellingen i 1930 ble ansett foreldet.
Forsker Espen Søbye, som fant disse fakta i 1998, mener at tallene fra Jahn ble brukt på Wannseekonferansen i januar 1942.[9] Opplysningene understøttes av dokumentet «Population Statistics, the Holocaust and the Nuremberg Trials» (1998), som er forfattet av den kjente amerikanske forskeren William Seltzer.[trenger referanse]
I november 1942, like før massearrestasjonene og deportasjonen av jødene til konsentrasjonsleirene, bisto den samme Gunnar Jahn også sammen med kollega Julie Backer – Statistisk sentralbyrås første byråsjef fra 1936 og en av landets ledende demografer – i utarbeidelse og utsending av «Rundskriv fra Statistisk sentralbyrå til førerne av de sivile registrene» i november 1942, rett før massearrestasjonene og deportasjonen av de norske jødene. I den sammenheng finnes det flere eksempler på at SSB kom med forslag om hva som skulle foregå for at de sivile registrene skulle fungere best mulig, uten at institusjonen var spurt på forhånd.
«Statistisk sentralbyrås delaktighet i opprettelsen av folkeregistrene i alle landets kommuner kommer i et grelt lys. Gunnar Jahn var kjent med at det var behovet for overvåkning som var okkupasjonsmaktens begrunnelse for å opprette folkeregister i alle kommuner» skriver forsker Espen Søbye i sin artikkel «Et mørkt kapittel i statistikkens historie» i Samfunnspeilet nr. 4/98.
Jahns dagbok fra oktober og november 1942
I 2018 skrev historikeren Olav Njølstad i en aviskronikk at Jahn i oktober og november 1942 skrev i dagboken sin om forhold bekymret sentrale hjemmefrontledere: Et fokus var, ifølge Njølstad,
«rettet mot unntakstilstanden i Trøndelag og henrettelsen av uskyldige sonofre på Falstad og i Trondheim i kjølvannet av Majavatn-affæren [... og ryktene som gikk] om at tyskerne forbereder militær unntakstilstand også i Oslo. 23. oktober [... mener Jahn å vite at] NS og Gestapo har utarbeidet en liste med navn på 180 Oslo-borgere som skal tas som gisler straks unntakstilstand blir erklært. Hans eget navn figurerer øverst på listen sammen med blant andre biskop Berggrav og Paal Berg. I dagene som fulgte meldte radiosendingene fra London to ganger at det fantes slike dødslister for alle store byer i Norge. [...] Mellom 9. november og 1. desember kommenterer han jevnlig ryktene som svirrer om en forestående unntakstilstand. [... Som et føre-var-tiltak] fulgte han til slutt oppfordringen fra en bekjent om å sove borte om nettene, slik at Gestapo ikke fant ham hjemme hvis de gikk til aksjon. 1. desember skriver han at han har inntrykk av at halve byen har sovet ute i natt».[10]
Njølstad skrev at det kan ikke utelukkes at faren for å bli tatt som gissel under en kommende unntakstilstand, kan ha påvirket [oppfatninger av situasjon og mulig handlingsrom] til «sentrale hjemmefrontledere som sto i fare for å bli arrestert [...] Ryktene om unntakstilstand bidro i hvert fall til å trekke Jahns oppmerksomhet bort fra det som skjedde med jødene nettopp i de ukene da jødenes skjebne ble avgjort».[10]
