I 2014 utgav han i samarbeid med SSB en bok om norsk historie sett i lys av befolkningsstatistikken, hvor han undersøkte tabellen Folkemengdens bevegelse. Denne tabellen inneholder årlige oppgaver over fødte, døde, innvandring, utvandring og folkemengden.[9][10]
Han ble kåret til Årets litteraturkritiker i 2006. Søbye mottok Dalgards kritikarpris i 2013.[11] I NRK-programmet Faktasjekken ble boka Kathe – alltid vært i Norge av medlemmer i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening kåret til nest beste norske sakprosabok utgitt etter 1945 i biografi-kategorien[12] En skandinavisk jury valgte i 2018 ut Kathe - alltid vært i Norge til en av de ti beste sakprosabøkene i Skandinavia etter år 2000.[13] «Det er ikke skrevet så mye lignende her i landet hverken før eller etter», trolig fordi det er så krevende, uttalte Knut Olav Åmås om boken. Søbyes stil eller metode påvirket Dag Solstad i arbeidet Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896.[14]
Boken har fått gode anmeldelser hos Dagbladet som beskriver boken som viktig, veldokumentert og tankevekkende:
«Det som imidlertid er Søbyes største fortjeneste, er hans drøfting av et bredt tilfang av kjente kilder og enkelte nye og lite brukte kilder – som Rosa Londons dagbok. I større grad enn hva som er tilfellet med de tre historikernes bok, kaster Søbye også nytt lys over deportasjonen av norske jøder, varsler og hvilken rolle hjemmefronten spilte.»[18]
NRKs anmelder gir boken god kritikk og konkluderer med at boken er «et viktig og engasjert arbeid, den bringer diskusjonen om den norske jødeforfølgelsen videre.»[19]
AftenpostensIngunn Økland kaller boken et «feilslått forsvar for Marte Michelet», og skriver:
«Espen Søbye ønsker å nedtone betydningen av feil og mangler i Hva visste hjemmefronten? Han betrakter feil som en naturlig, om enn pinlig, del av forfatteres og forskeres virksomhet.
En slik innstilling gjør det enklere å forsone seg med egne tabber, men det kan ikke være opp til den ansvarlige å definere alvorlighetsgraden for skadelidende. Det Michelet-debatten trenger, er ikke at medsammensvorne bagatelliserer hennes feilgrep, men finner kilder som understøtter påstanden om at sentrale motstandsmenn skal ha unnlatt å varsle eller hjelpe jødene på grunn av antijødiske holdninger de hadde selv.»[20]
«Espen Søbye vil ta både Marte Michelet og seg sjølv i forsvar. Det lukkast ikkje særleg bra», mener anmelder Tom Hetland i Stavanger Aftenblad.[21]
Paul Knutsen skriver i et leserinnlegg i Dag og Tid:
«Søbyes bok er en springende blanding av bekjennelse, kritikk og forsvar, ispedd noen metodebetraktninger, mange detaljer og litt «husker du?». Den er ufullendt både som selvforsvar og som forsvar av Michelet. Den stiller mange spørsmål, men har få svar. Men også her er Søbye befriende ærlig: «Det er kanskje retorikk også fra min side, og ikke av det beste slaget heller, å stille så mange spørsmål uten å svare på dem...» (s. 245).»[22]
I boka tar Søbye et drøftende, tidvis bekjennende, men først og fremst kritisk oppgjør med de tre historikerne. På flere punkter forsvarer han også Michelet. Her er et sitat for å gi et inntrykk av tonen i boka.
«Marte Michelet har helt rett i at Arvid Brodersen i sine artikler etter Hitlers maktovertakelse hevdet politiske standpunkter som lå innenfor en antisemittisk og nasjonalsosialistisk verdensanskuelse. Berggren, Bruland og Tangestuens forsøk på å motbevise det er oppsiktsvekkende.»
Det som imidlertid er Søbyes største fortjeneste, er hans drøfting av et bredt tilfang av kjente kilder og enkelte nye og lite brukte kilder - som Rosa Londons dagbok. I større grad enn hva som er tilfellet med de tre historikernes bok, kaster Søbye også nytt lys over deportasjonen av norske jøder, varsler og hvilken rolle hjemmefronten spilte. Riktignok blir hans drøftinger her og der i overkant omstendelige, og enkelte av hans diskusjoner av metodiske spørsmål litt vel akademiske. Men «Hva vet historikerne?» er et ytterst viktig, veldokumentert og tankevekkende bidrag til forståelsen av deportasjonen av jødene og hjemmefrontens rolle.
For eksempel vier Søbye to kapitler til å diskutere hvem som varslet om arrestasjonen av jødiske menn 26. oktober 1942. Det var Michelet som for alvor satte hendelsen på dagsorden, ved å hevde at det var tyske Wolfgang Geldmacher som varslet Lise Børsum, og at de to satte i gang en redningsaksjon lørdag 24. oktober. I motboka argumenterer de tre historikerne for at Michelet tilskriver tyskeren en altfor stor rolle, og at redningsaksjonen må ha funnet sted mandag 26. oktober - altså etter arrestasjonen av jødiske menn. I tillegg til å komme med treffende kritikk av historikernes datering, påpeker Søbye at det ikke er Michelet som i dette tilfellet går lengst i å tolke kildene hypotesebekreftende, men historikerne. Det er ikke det eneste eksemplet på at han bruker deres egen argumentasjon mot dem.
Samme dag skrev NRK under overskriften "Bringer diskusjonen om den norske jødeforfølgelsen videre[23]".
Han er grundig, kritisk og raus, i blant riktig spiss i omtalen av de tre historikernes argumentasjon. Samtidig deler han rundhåndet av egne feil, nærmest som illustrasjon, til dels i humoristiske former.
Like interessant, og ikke minst skarp, er Espen Søbyes diskusjon av sosiologen Arvid Brodersen, en annen sentral motstandsmann som Marte Michelet hevdet var knyttet til nazistisk ideologi før krigen. Det må være tillatt å hevde at Søbye nærmest fillerister de tre historikernes argumentasjon om disse spørsmålene, de plasserer seg i selskap med dem som har bortforklart Hamsuns jødefiendtlige uttalelser, skriver Søbye, før han legger til: «Det er et stort paradoks at interessen for krigen og okkupasjonsårene er så stor i Norge, men at kunnskapen om nazismen er så mangelfull».
Espen Søbyes bok er et viktig og engasjert arbeid, den bringer diskusjonen om den norske jødeforfølgelsen videre.
Kritikere i Klassekampen og Adresseavisa holdt boka for å være en av de viktigste som kom ut i 2021.
Gyldendalprisen
Espen Søbye vant Gyldendalprisen for 2021[24]. Gyldendalprisen er en litterær pris, innstiftet i 1996 som en videreføring av Gyldendals legat, som ble opprettet av Gyldendal Norsk Forlag i 1934.
For første gang i historien går Gyldendalprisen til en sakprosaforfatter. Espen Søbye mottok Gyldendalprisen i Ibsenhallen 7. april.
Espen Søbyes eminente forfatterskap fremheves av legatstyrets leder, Geir Mork, som "konsentrert og nyskapende", og som i løpet av de siste 30 årene har munnet ut i en særegen metode. Særlig fremhever Mork Søbyes bakgrunn som både filosof og mangeårig ansatt i Statistisk Sentralbyrå, en uvanlig kombinasjon for humanistiske intellektuelle.
«Forfatteren, filosofen, biografen og kritikeren Espen Søbye er unik i sin tilnærming til fagstoffet sitt», uttaler Mork. "Mesterverket Kathe, alltid vært i Norge viser oss hvordan skriftlige kilder av ulikt slag kan fås i tale ved et nitidig og kreativt søk. Kilder som ellers og alene hadde forblitt stumme. Retorisk blir denne historien som nøkternt rekonstrueres, med en lavmælt fortellerstemme, interessant nok noe av det mest gripende som er å finne i norsk sakprosa."
Forfatterskapet til Søbye begynte i 1992 med Ingen vei hjem: Arthur Omre. En biografi (Aschehoug), og rommer blant annet Folkemengdens bevegelse 1735-2014. En tabellstudie (Oktober), En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869–1965. En arkivstudie (Oktober) og fjorårets Hva vet historikerne? Om hjemmefronten og deportasjonen av jødene (Forlaget Press).
^tidsskriftet.no En tropisk orkan anmeldelse av Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869 – 1965. En arkivstudie Nr. 6 – 18. mars 2011 skrevet av Erlend Hem
