Nasjonal Samling
Emblem (solkorset)[1]
Land		Norge
Leder(e)		Vidkun Quisling
Generalsekretær		Rolf Jørgen Fuglesang
Grunnlegger(e)		Vidkun Quisling[2]
Grunnlagt		13. mai 1933
Nedlagt		8. mai 1945
Erstatter		Nordisk Folkereisning[3]
Hovedkvarter		Oslo
Avis		Fritt Folk
Militærfløy		NS Kamporganisasjon
Ungdomsorg.		NS Ungdomsfylking
Antall medlemmer		8 000[4] (1936)
Ideologi		Nasjonalsosialisme fascisme antikommunisme korporativisme
Politisk posisjon		Ytre høyre
Slagord		Heil og sæl
Flagg
Nasjonal Samling på Commons

Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt to prosent av stemmene, men ingen mandater på Stortinget.

Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.

Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde.

Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 43 400 voksne medlemmer, i november 1943.^[5]

Ved provisorisk anordning 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi ble NS-medlemskap gjort straffbart.^[6] Straffbarheten av partimedlemskap ble videreført i landssvikanordningen av 15. desember 1944. Det var ikke nødvendig for straffbarheten at vedkommende medlem gjorde seg skyldig i landssvik.^[7] Landsvikanordningen ble ikke gitt tilbakevirkende kraft i strid med Grunnloven § 97. NS-medlemmer som avsluttet partimedlemskapet før 22. januar 1942 ble frifunnet hvis de ikke også hadde overtrådt landssvikbestemmelsen i straffeloven § 86.^[8]

Etter frigjøringen i 1945 ble Nasjonal Samling med tilsluttede organisasjoner avviklet ved at alle dens eiendeler tilfalt den norske stat i medhold av landssvikanordningen av 1944 § 14, og senere landssviklova av 1947 § 13.^[9] Inndragning av midler etter de nevnte bestemmelsene fant sted uten at det var nødvendig å få fastslått noe krav ved dom eller forelegg. Avviklingen ble forestått av Erstatningsdirektoratet.^[10]

Nasjonal Samling ble offisielt opprettet 17. mai 1933. Nasjonal Samlings ideologi var i hovedsak nasjonalistisk, med sterke fascistiske overtoner. Flere av lederne i partiet, slik som Frederik Prytz og Johan Bernhard Hjort hadde tidligere vært aktive i Høyre, mens Quisling selv hadde vært statsråd for Bondepartiet. Ellers samlet partiet medlemmer fra hele det politiske spekteret. I starten stilte de også lister sammen med både Bondepartiet og Høyre. Partiet fremstilte seg som et alternativ til andre borgerlige partier. NS fikk under valgene i mellomkrigstiden ganske dårlig oppslutning; støtten økte først under okkupasjonen.^[11]

I mellomkrigstiden skyldtes de fleste innmeldingene frykt for kommunisme og misnøye med den økonomiske krisen i 1930-årene. Etter angrepet på Norge 9. april 1940 meldte mange seg inn fordi de trodde tyskerne ville vinne krigen, eller fordi de trodde at NS kunne øke nordmennenes innflytelse på det politiske styret under den tyske okkupasjonen. Mange meldte seg også inn fordi familie eller venner allerede var medlemmer.^[12]

Det er usikkert i hvilken grad man kan omtale Nasjonal Samling som et fascistisk eller nasjonalsosialistisk parti før krigen. Vanligvis omtalte medlemmene partiet som nasjonalistisk, eller «nasjonal sosialistisk» (til forskjell fra «nasjonalsosialistisk»). Under krigen ble det langt vanligere å bekjenne seg til nasjonalsosialisme etter tysk mønster.

Nasjonal Samling anså fra stiftelsen Sovjetunionen og kommunismen (ofte omtalt som «bolsjevikene») som sin største motstander. Som andre fascistiske partier var NS sosialt konservative, svært nasjonalistiske, og kun «sosialistisk» i den form at man foraktet storkapitalismen (som man mente ødela bondesamfunnene i Norge) og ønsket fellesløsning og en sterk stat organisert gjennom fører-prinsippet, hvor makten gikk ovenfra og ned. Sosialt konservative hadde helt andre mål og idealer enn sosialister, og som fascister ellers så man med svært kritiske øyne på representativt demokrati. I stedet foretrakk man en korporativ statsdannelse, inspirert av Mussolinis fortid som nasjonalsyndikalist, hvor mye av fascismens ideologiske røtter ligger. Som et sidespor kan man også ta med Quislings flørt med kommunismen, etter sin hjemkomst fra Sovjetunionen. Vinteren 1925 oppsøkte Quisling ledelsen i Arbeiderpartiet og NKP for å tilby seg å bygge opp væpnede avdelinger innen arbeiderbevegelsen.^[13] Det er usikkert i hvilken grad forslaget var et utslag av politisk overbevisning, og Quisling selv var senere vag om dette, men forsøkte å avvise at han hadde vært tilhenger av noen form for marxistisk revolusjon i Norge. Det er likevel tydelig å se at Quisling var inspirert av bolsjevikene når det gjaldt organisasjon.

Frem til 1936 var ikke partiet uttalt antisemittisk, men etter splittelse og strid i partiet – hvor den «kristne fløyen» i stor grad forsvant ut – omfavnet partiet kulturell og etnisk antisemittisme. Under okkupasjonen var det ikke noe stridsspørsmål internt i partiet, og NS-aviser som Fritt Folk skrev at jødene deltok i «en internasjonal sammensvergelse». Fritt folks antisemittiske innhold tiltok etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941 og fortsatte helt til mai 1945.^[14] Nasjonal Samlings antijødiske virksomhet kulminerte i utsendelsen av de norske jødene i 1942. De fleste av disse ble drept ved ankomsten til Auschwitz.

• Stortingsvalget 1933: 27 850 stemmer (2,23 %), 0 representanter. (I fellesliste med Bygdefolket i landdistriktene i 5 av 8 fylker.)
• Kommunestyrevalget 1934: 16 130 stemmer (1,5 %), 69 kommunestyrerepresentanter
• Stortingsvalget 1936: 26 577 stemmer (1,83 %), 0 representanter
• Kommunestyrevalget 1937: 1 422 stemmer (0,06 %), 7 kommunestyrerepresentanter

Ved kommunevalget i 1934 fikk NS til sammen 41 representanter i byene og 2,75 % oppslutning (10 543 stemmer). Høyest var oppslutningen i Vadsø (19,0 %), fulgt av Stavanger (12,1 %), Gjøvik (10,9 %), Haugesund og Porsgrunn (begge 7,4 %) og i Arendal (7,1 %).

• Halden 1
• Sarpsborg 3
• Drøbak 2
• Oslo 3
• Hamar 2
• Gjøvik 4
• Porsgrunn 3
• Notodden 2
• Arendal 3
• Flekkefjord 1
• Stavanger 8
• Haugesund 4
• Levanger 1
• Vadsø 4

NS stilte liste i 16 av 65 byer og kjøpsteder. Av disse fikk partiet ingen representasjon i Mandal og Trondheim. Listen i Oslo var Den nasjonale fellesliste, en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet.

Landkommunene: 28 representanter og en oppslutning på 0,82 % (5 587 stemmer).

• I Østfold : 1 (Tune)
• I Akershus : 6, herav Bærum : 3
• I Hedmark : 7, herav Tynset : 2, Åmot : 2, Elverum : 2 og Furnes : 1
• I Oppland : 13, herav Gran : 7, Torpa : 3
• I Hordaland : 1 (Fana)

NS stilte med liste i landkommuner kun i disse fem fylkene ved valget i 1934. Listen i Gran var en fellesliste for Nasjonal Samling og Bondepartiet. Listen i Bærum var Den nasjonale fellesliste, der også Frisinnede Folkeparti inngikk. NS hadde én ordfører, Arve Frøisland i Torpa i Oppland.

Ved kommunevalget i 1937 fikk NS til sammen to representanter og 258 stemmer i byene. Partiet stilte liste i tre av 65 byer og kjøpsteder.

• Hamar 1
• Gjøvik 1

Landkommunene : 5 representanter (1 164 stemmer)

• I Hedmark : 3 (Våler, Elverum, Trysil)
• I Oppland : 2 (begge i Torpa)

NS hadde valgliste i alt i 15 landkommuner ved kommunevalget i 1937. Flest var det i Hedmark med 6, fulgt av Oppland med 5.

Kilde: Norges offisielle statistikk (NOS IX. 57 og IX. 133), Kommunevalgene og ordførervalgene 1934 og 1937 (i heftet for 1934 mangler spesifikasjon av landkommunene)

I landdistriktene deltok NS i stortingsvalget i 1933 med liste i alle østlandsfylkene, samt i Aust-Agder (de hadde valgliste i herredene tilsammen i åtte fylker). Partiet fikk 14 942 stemmer i herredene (et landsgjennomsnitt på 1,76 %).

Oppslutningen om partiet var høyest i Telemark med 9,0 %, fulgt av Oppland (5,2 %).

• I herredene i Telemark noterte NS høyest oppslutning i Hjartdal (hele 47,4 %), Seljord (28,0 %), Bø (25,2 %), Kviteseid (24,2 %), Rauland (13,7 %), Lunde (13,6 %), Drangedal (11, 8%) og Nissedal (11,4 %).
• I herredene i Oppland ble andelen av de godkjente stemmene høyest i Torpa (20,8 %), Sør-Aurdal (19,3 %), Snertingdal (17,0 %), Vestre Slidre (14,5 %), Etnedal (13,5 %), Nordre Land (12,1 %) og Nord-Aurdal (11,1 %).
• I Vestfolds herreder fikk partiet over 10 % i Våle (20,4 %), Ramnes (12,7 %), Andebu (11,1 %) og Lardal (10,4 %)
• I Buskerud lå Uvdal med 26,3 % høyest, fulgt av Rollag 10,2 %
• I Tolga var oppslutningen på 12,1 %. Det var høyest i Hedmark.
• I Aust-Agder hadde NS høyest stemmeandel i Valle (29,8 %), Hylestad (17,5 %) og Bygland (10,4 %).

Med noen unntak deltok partiet i valget i alle byer og kjøpsteder i landet i 1933. Størst oppslutning var det i Drøbak (12,7 %), Vadsø (12,2 %), Lillehammer (8,2 %), Levanger (8,0 %), Notodden (5,6 %), Haugesund (5,0 %), Porsgrunn og Arendal (begge 4,6 %), Narvik (4,4 %), Bergen (4,3 %), Trondheim (4,2 %), fulgt av Skien (3,7 %), Oslo (3,6 %), Stavanger og Halden (begge 3,5 %). NS oppnådde 12 908 stemmer i byene, dvs. et landsgjennomsnitt på 3,21 prosent.

Ved stortingsvalget i 1936 stilte Nasjonal Samling liste i landdistriktene i alle fylkene. Ved valget oppnådde partiet 14 151 stemmer i herredene (1,41 %). Høyest andel av stemmene var det i Telemark (3,2 %), fulgt av Hedmark (2,9 %), Akershus og Oppland (begge 2,7 %).

I Oppland noterte Torpa landets høyeste oppslutning, med 12,1 %, fulgt av Nordre Land (9,0 %) og Brandbu (5,9 %). Trysil lå høyest i Hedmark med 8,5 %, fulgt av Elverum (7,7 %), Våler (7,4 %) og Tynset (6,7 %).

Herredet Langesund i Telemark lå nest høyest i landet med en oppslutning på 11,7 %, mens Bø i Telemark hadde 8,7 %.

I byene og kjøpstedene var det 12 426 godkjente stemmer, eller 2,74 %. Kongsvinger var høyest med 8,0 % oppslutning. Deretter kom Gjøvik med 7,8 % oppslutning, fulgt av Hamar som hadde 6,5 % og Lillehammer med 4,5 %. På de neste plassene finner vi Arendal (4,3 %), Porsgrunn (4,2 %), Oslo med 3,7 %, Stavanger 3,5 % og Haugesund 3,3 %. Både Trondheim (2,2 %) og Bergen (2,1 %) lå under landsgjennomsnittet.

Byene og kjøpstedene utgjorde egne valgdistrikt.

Kilde: Norges offisielle statistikk, IX. 26 og IX. 107, Stortingsvalget 1933 og 1936

En undersøkelse foretatt i 1996 viste at det var relativt flest NS-medlemmer i Finnmark, fulgt av Oslo og Hedmark, og færrest i Sogn og Fjordane. Kommunevis utmerker Valle i Aust-Agder seg ved at 18 prosent av de stemmeberettigede var NS-medlemmer, likeledes Dovre med 6,5 prosent. Tolga i Hedmark og Aurskog i Akershus var andre kommuner der NS sto svært sterkt. Rådgiver for undersøkelsen, historieprofessor Tore Pryser, forklarte tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall NS-medlemmer. Han presiserte videre at Dovre og Dombås var nøkkelarbeidsplass med svære tyske forlegninger. «Enkeltpersoner og hva ledende personer i bygda mente, har hatt avgjørende betydning for antall NS-folk en rekke steder, som for eksempel kommunen Tolga», forklarte Pryser. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes.^[16]

Ved rettsoppgjøret ble opptegnelsene i NS-kartoteket brukt. Det kompliserte saken at en del sto oppført som medlem uten noen gang å ha meldt seg inn. Andre hadde gjort dette uten å informere dem. Bergen politikammer opplyste i brev til Bergen kommune datert 21. januar 1946 at de «ikke kunne tillegge NS-kartoteket alene avgjørende bevisverdi [for NS-medlemskap]. spesielt ikke fra et såpass tidlig tidspunkt som 1940/41». Slike siktelser ble dermed henlagt.^[17] Personalleder i NS fylkesorganisasjon Bergen, Olav Håvardsholm, forklarte at det i den første tid av okkupasjonen kan ha forekommet at personer er innmeldt i NS uten eget samtykke. NS-kretsleder Sverre Sætre forklarte at det hersket stor uorden.^[18]

Nasjonal Samling omfattet en rekke sær- eller underorganisasjoner.

• Hirden, partiets ideologiske elitetropper og halvmilitære stormtropper
• NS Ungdomsfylking (NSUF), det norske motstykket til Hitler-Jugend, ledet av minister Axel Stang
• NS Kvinneorganisasjon (NSK), ledet av Landsleder Olga Bjoner
• NS Bondegrupper (NSBG), bondeorganisasjon ledet av Thorstein Fretheim
• NS Faggruppeorganisasjon (NSFO), arbeiderforening ledet av Odd Fossum
• NS Studentfylking (NSSF), studentorganisasjon ledet av fylkesfører Rolf Holm
• NS Hjelpeorganisasjon (NSH), ledet av landsleder Erling Traaholt
• NS Kamporganisasjon (KO), organisasjon for partiets ivrigste medlemmer, ledet av Harald Franklin Knudsen (1940–1945)^{[trenger referanse]}

Hirdens Bedriftsvern (HBV) var Hirdens militariserte avdeling av Nasjonal Samling. Næringsvernetaten ble stiftet våren 1944 i forbindelse med Karl Marthinsens omstrukturering av Hirden. I tillegg til bedriftssikkerhet ble det også etablert en annen spesialavdeling, Hirdens Alarmenhet. Disse to var militære enheter som skulle bistå politiet og tyskerne i ulike oppgaver. Rekruttering til selskapssikkerhet ville først og fremst være fra medlemmer av flokken som hadde mottatt grunnleggende våpenopplæring, mens varslingsenheter måtte være klare for tyngre oppgaver og derfor spesifikt ble rekruttert fra frontlinjesoldater.

Som sitt tyske partiforbilde NSDAP, var også Nasjonal Samling opptatt av symboler, merker og uniformering.

Symboler var viktige propagandamidler for å vekke følelser og gi inntrykk av en uovervinnelig massebevegelse, og i Hitler-Tyskland var det oppstått en «fanekult» og et «uniformsvanvidd». Merking og uniformering sørget for effektiv kommunikasjon, flyt i organisasjonsapparatet og understreket den militaristiske og kollektivistiske ideologien som en motsetning til det sivile enkeltindividet. Militære og sivile uniformer forsterket lagfølelse og samhold, formidle tydelige roller, oppgaver og maktposisjoner, og fremmet displin og orden. De innga respekt, tillit, trygghet og beundring, men også underdanighet og frykt.

Under Olav den Hellige ble vi et kristent rike. Vi vil fortsette hans samlingstanke så vi kan bli et enig folk. Derfor har vi også tatt opp hans merke, det gyldne kors på den røde bunn. Vi er et rike, men et splittet folk. Det trefargede norske flagg betyr for oss friheten, og Olavsflagget betyr fellesskapet.

Gulbrand Lunde i en tale i Kirkenes 1935^[20]

Partiets flagg var et nordisk korsflagg med gult kors på rød bunn,^[21] med proporsjoner som det svenske nasjonalflagget. Innholdsmessig var det identisk med landskapsflagget for Skåne.

«Alminnelig NS-merke» var siden partidannelsen i 1933 et solkors i gull på rød bunn, som fargene i landets riksvåpen. Hjulkorset eller solhjulet ble lenge omtalt som olavskors og olavsmerke med direkte henvisning til Olav den hellige.^[1][22] Den hedenske venstresiden i partiet understreket isteden solkorset som et eldgammelt, urnordisk symbol.^{[trenger referanse]}

Solkorset ble også brukt som alternativt partiflagg, ofte omtalt som «Olavsflagget». Hver del av partiorganisasjonen hadde sin variant av solkorsflagget med flaggduk i egen farge. Hirdens solkors var i tillegg flankert av to stående sverd.^[23]

NS-staten brukte også solkorset i en tyskinspirert versjon, med merket båret av en flyvende ørn med utspilte vinger. Den stiliserte ørnefiguren ble også omtalt som «ravn» og «falk». Fra 1942 ble gyllen ørn med solkors i gull og rødt, etter tysk inspirasjon, brukt som alternativt statssymbol på offisielle trykksaker utgitt av NS-styret, blant annet på tjenestefrimerker («offentlig sak»). «Solørnen» ble også brukt som emblem for Nasjonal Samlings Kamporganisasjon (K.O.) og Førergarden. En variant med eikekrans og fugl med bøyd rygg, i blant omtalt som «skarv», ble benyttet av det nazistiske Statspolitiet.

Ifølge NS' egne statutter ble følgende regnet som partiets emblemer: K.O.-merket, Alm. NS-merke, Hirdmerket, Jente-, kvinne-, og småhirdmerket, NSUF-merket, Førergardens merke og NSHs merke. Av utmerkelser regnes NS Hederstegn, Frontkjempermerket, Politiets hederstegn, RHs Idrettsmerke, NSUFs skyttermerke og RHs verneidrettsmerke. I Organisasjonsinstrukser for tillitsmenn i Partiet (1944) tillates følgende merker båret på partiuniformen: NS KO-merke, stort NS medlemsmerke, Førergardens merke, Hirdmerker, Hirdidrettsmerker, Germanske SS Norge merke, A.T.-merke og «utmerkelser vunnet i krig».

• 
  Solkors («olavskors») i gult på rød bunn, Nasjonal samlings emblem 1933–1945.
• 
  NS' partiflagg 1933–1945.
• 
  Ørn med solkors («solørn») var NS-styrets alternative statsvåpen på frimerker, offentlige trykksaker, og som merke for NS Kamporganisasjon, Førergarden og Statspolitiet.
• 
  Partiførermerke
• 
  NS-ørn og solkors ble brukt på offentlige tjenestefrimerker 1942–1944

Emblemer og flagg for Nasjonal Samling 1933–1945. Hovedsymbol var et solkors i rødt og gult. Flagget var et korsflagg i samme farger. Hirdens kjennmerke var solkors med sverd. Plansjer fra NS Årbok 1944.

Uniformer og distinksjoner for «politisk fører»^[24] og Rikshirden.^[23] Utformingen og den overdrevne bruken av visuelle symboler, faner og uniformer var tydelig inspirert av det militært organiserte nazi-partiet i Hitler-Tyskland. Plansjer fra NS Årbok 1944.

Uniformer og utmerkelser for Hirdens flykorps, Hirdmarinen, føreraspirant og Førergarden. Plansjer fra NS Årbok 1944.

Uniformer for Kvinnehirden, Unghirden, Guttehirden, Jentehirden, småhirden og Unghirdmarinen. Plansjer fra NS Årbok 1944.

Fra 1933 var det generelt forbud mot politiske uniformer i Norge,^[25] men høsten 1940 ble uniformsforbudloven opphevet,^[26] og NS gikk over til å bli et uniformert parti i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon^[24], særlig etter at Terboven 25. september dette året erklærte NS som landets eneste lovlige parti.

NS' partiuniform var grønn og med båtlue, og ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover med distinksjoner etter rang. Statsrådenes mer elegante ministeruniform var en variant av partiuniformen.

Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler.^[23] Quisling og andre i ledelsen brukte helst Hirdens uniform. Hertil hørte et armbind med St. Olavs-kors, også kalt solkors. For mannlige enheter var symbolet kombinert med to oppadvendte sverd på siden av sirkelkorset. De menige hirdmenn måtte bekoste sin egen uniform, mens det var et uniformstillegg for «pliktige» medlemmer.

Medlemmer av Norges SS, fra 1942 Germanske-SS Norge, bar sort uniform med skyggelue. Norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige feltgrønne SS-uniformen, eventuelt med Den norske legions bånd på ermet. Denne organisasjonen var formelt sett ikke en del av Nasjonal Samling, og sto i enkelte spørsmål i opposisjon til partiet

Førergarden bar de gamle, mørkblå gardeuniformene med dobbelte beiser i buksene til galla. Til tjenestebruk bar garden vanlige grønne uniformer. Begge uniformstypene hadde båtlue.

Arbeidstjenestens uniform var for menige grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær. Kvinnelige medlemmer av Arbeidstjenesten bar tilsvarende farger med skjørt og kort jakke.

Hovedorganet for NS var Nasjonal Samling, som ble utgitt i Oslo fra 1934. Bladet kom ut med bare seks numre før den skiftet navn til Fritt Folk i 1936. Fritt Folk ble dagsavis i 1940 og ble utgitt fram til fredsvåren 1945.

NS-avisene i Norge forøvrig var:

• Oslo: Oslo-Arbeideren (1934–1936)
• Bergen: Samarbeid (1935–1939), Norge Fritt (1938) Norgesposten
• Trondheim: Vår Kamp (1935–1936)
• Stavanger: Vestlandets Avis (1934–1936). Redaktør Adolf Egeberg jr.
• Porsgrunn: Vår Vei (1934–1937)
• Elverum: Frihetskampen (1936)
• Kristiansund: Rett Vei (1937)
• Gjøvik: Ny Dag (1937)
• Østlandet: Frihetskampen herunder opptatt Hedmark Fylkesavis
• Østfold: Vi kommer
• Vi vil arbeid
• Ildjernet
• Baunevakt

Under andre verdenskrig ble det innført strengere pressesensur, og aviser tilknyttet arbeiderbevegelse ble nektet utgitt. Mange andre aviser fikk ny ledelse som var regimevennlig. Dette gjaldt ikke minst Aftenposten, som også lenge før krigen hadde en politisk konservativ redaksjon som forsvarte Tysklands kamp mot kommunismen og kritiserte Adolf Hitlers fiender, deriblant fredsprisvinneren Carl von Ossietzky.

Organisasjonen ble delt inn i ulike fylkesorganisasjoner, som videre var delt inn i ulike kretser.^[27] Hver krets hadde sin kretsfører, og hver krets har flere lag. Medlemstallet ble flittig telt og det ble gjort omtrent hver gang noen meldte seg inn eller ut av partiet. Den 1. januar 1943 ble medlemstallet telt over hele landet. Det var rundt 44 000 medlemmer i partiet i 1943.

Merk at her er det er en hel del kretser som mangler. En krets var ofte ulike distrikt, f.eks. byen Fredrikstad går under Borgar, og Sandnes under Stavanger krets, Bodø under Salten, og Narvik under Ofoten, osv.

• Vidkun Quisling
• NS Kamporganisasjon (KO), Hirden, Førergarden m.m.
• Statsakten på Akershus festning 1. februar 1942
• Fedrelandslaget, Norsk-Tysk Selskap, pangermanisme
• Rettskrivinga av 1941
• Landssvikoppgjøret
• NS-barn

• Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049. 
• NS årbok 1944 (PDF-fil)

• Dahl, Hagtvet, Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen (1990, digital faksimileutgave)

• (en) Nasjonal Samling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (nb) Parti og plakat : NS 1933-1945
• Nasjonal Samling (NS): Generalsekretariatets møteprotokoll 1934–1945 (digitalisert kopi)
• NS-administrasjonen 1940-1945 (digitaliserte protokoller o.a. fra Statsrådsekretariatet, de kommisariske statsråder mm)
• Nye linjer i norsk politikk, Trolig fra 1934 av advokat J. B. Hjort