Liste over norske byer omfatter Norges 108 byer. Disse er blitt til i en urbaniseringsprosess som tok til for mer enn tusen år siden. 64 av disse er enten blitt til i middelalderen, eller de er tildelt bystatus av konge eller statsmakt. De 44 yngste kalles «byer» etter vedtak i egen kommune. Det har skjedd etter endring av lov om kommuner og fylkeskommuner i 1996.
For å kalle seg by i dagens Norge, må en kommune ha bystatus fra før 1996 eller ha minst 5 000 innbyggere (i kommunen) og et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse.[1] Fra 1996 kan kommunestyret selv vedta at kommunen kan kalle seg by. Dette forutsetter at kriteriene i regelverket er innfridd, men gir ingen rettigheter ut over det å kalle seg by.
Nøyaktighet: Denne artikkelens nøyaktighet er omstridt. Opplysningene i artikkelen bør sjekkes mot kilder.
Følgende ladesteder og bergsteder fikk senere oppgradert sin status til kjøpstad: Holmestrand (1752), Kongsberg (1802), Grimstad (1816), Porsgrunn (1842), Ålesund (1848), Haugesund (1866), Horten (1906), og Mandal (1921).
I 1952 fikk kjøpsteder og ladesteder lik status, nå som bykommuner. Følgende bykommuner mistet etter dette sin bystatus gjennom sammenslåinger med omliggende landkommuner: Kragerø (1960), Tvedestrand (1960), Drøbak (1962), Levanger (1962), Mosjøen (1962), Langesund (1964), Stathelle (1964), Svelvik (1964), Lillesand (1964), Brønnøysund (1964), Mo i Rana (1964), Svolvær (1964), Son (1964), Kopervik (1965), Skudeneshavn (1965) og Åsgårdstrand (1965). Brevik mistet sin selvstendige bystatus ved å bli innlemmet i bykommunen Porsgrunn (1964), og Stavern sin ved å bli innlemmet i bykommunen Larvik (1988). Alle disse byene har med unntak av Son tatt tilbake sitt bynavn ved kommunestyrevedtak basert på nye regler etter 1996. Diskusjonen rundt å gjenopprette Sons liksom-bystatus er imidlertid fremdeles tilstedeværende, i og med at Vestby, kommunen Son ligger i, har nærmere 20.000 innbyggere, som er over minstekravet for å søke om bystatus (5.000). I tillegg antas det å bo ca. 7.000 personer i Son.
Før 1952 hadde byene i Norge status som ladested, kjøpstad eller bergstad, en status som ga spesifiserte rettigheter og privilegier. Ladestedene var byer med underordnet status, de var underlagt kjøpsteder som hadde større fullmakter og flere rettigheter. Noen av byene i Norge endret kategori etter hvert ved at de begynte som ladesteder og fikk senere utvidet status og rettigheter gjennom oppgradering til kjøpstad.
Den første permanent bosatte byen i Norge antas å være Kaupangen i Skiringssal, anlagt på 800-tallet av den danske kongemakten (trolig kong Godfred av Jylland). Byen hadde et handelsnettverk med Jylland og byer som Ribe og Hedeby, og videre sørover mot dagens Tyskland (Rhin-området). Handelsforbindelsene strakte seg også vestover til De britiske øyer, og østover i Baltikum med Birka i Sverige og videre sørover mot Svartehavet og Vest-Afrika. Kaupangen ble imidlertid nedlagt i første halvdel av 900-tallet, trolig på grunn av endringer i de politiske maktforholdene, men årsaken er ukjent.[10]
Middelalderen
Den eldste nåværende norske byen er Trondheim, som skal være grunnlagt av Olav Tryggvason i 997. Så følger Borg, grunnlagt av Olav den hellige i 1016, Oslo, grunnlagt av Harald Hardråde i 1048, og Bergen grunnlagt av Olav Kyrre i 1070. I denne perioden (1000-tallet) skal også Hamar og Tønsberg være grunnlagt, men årstall og grunnlegger er ukjent. Stavanger ble grunnlagt da byen ble bispesete ca. 1125. Skien fikk kjøpstadsrettigheter i 1358 av Håkon VI Magnusson, det hadde da vært et tettsted her allerede siden 1000-tallet. Det ble også etablert tre byer i Båhuslen som da var norsk område: Konghelle og Marstrand som ble kjøpsteder i 1442, og Oddevald som ble kjøpstad i 1498. Borg, Hamar, Konghelle, Oddevald, Skien, Stavanger og Tønsberg hadde alle under 500 innbyggere ved folketelling så sent som i 1560, mens bare Bergen (8000) hadde over 2000. Marstrand, Oslo og Trondheim hadde da mellom 500 og 2000 innbyggere.
Dansketiden
Hamar og Borg ble nedlagt som byer etter å ha blitt brent ned i andre halvdel av 1500-tallet. Borg ble beordret flyttet til Fredrikstad, som ble kjøpstad i 1567. På Kongsberg ble det etablert bergstad i 1624, og på Røros i 1646. Kristiansand ble kjøpstad i 1641, og Halden i 1665. Båhuslen, med kjøpstedene Konghelle, Oddevald og Marstrand, ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde i 1658.
I 1665 hadde Norge 20 reelle byer, herav ni kjøpsteder (Bergen, Oslo, Trondheim, Tønsberg, Stavanger, Skien, Fredrikstad, Halden, Kristiansand), to bergsteder (Kongsberg, Røros) og ni ladesteder (Larvik, Moss, Porsgrunn, Molde, Kragerø, Risør, Holmestrand, Mandal, Drammen (Bragernes og Strømsø), som alle senere ble oppgradert til kjøpsteder). Av disse byene var det bare Bergen (15 000) og kanskje Oslo (3000) som hadde over 3000 innbyggere. Trondheim, Tønsberg, Stavanger, Skien, Drammen og Kristiansand hadde alle mellom 1000 og 3000 innbyggere, mens de øvrige byene hadde under 900 innbyggere.
1800-tallet var året urbaniseringen virkelig begynte, samtidig som befolkningen økte. I bygdene stagnerte veksten fra 1860-årene. Alle byer hadde fødselsoverskudd, men den sterke veksten skyldtes først og fremst tilflytting fra bygdene. I mange byer utgjorde innflyttere over halvparten av befolkningen rundt 1900.[11]
Fra 1800-tallet ble det etablert en rekke nye kjøpsteder og ladesteder i Norge. Her følger en oversikt over byer som ble grunnlagt, årstall for bystatusen, typen av bystatus, og innbyggertall da bystatusen ble innvilget.[12]
I 1923 fikk Brønnøysund og Mo i Rana status som ladesteder. Mandal ble kjøpstad i 1921 (var ladested fra 1779), og Stavern ble kjøpstad i 1942.
Lovendring i 1952
I 1952 ble alle ladesteder og kjøpsteder likestilt og innvilget offisiell status som bykommune, mens kommuner uten byer fikk status som landkommune. (Holmsbu og Hvitsten var aldri egne kommuner, Hølen hadde mistet sin bystatus i 1943 og Sogndalstrand sin i 1944).
I 1996 ble kommuneloven endret ved at skillet mellom bykommuner og landkommuner ble opphevet, slik at alle fikk samme status som kommune. Om et sted skal ha status som by eller ikke er dermed et spørsmål om at det må være en urban bebyggelse av en viss størrelse og innhold for å innfri kriteriene i begrepet by.
Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse.
Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven). §3.Kommuneinndeling, Kommunenavn. By. Punkt 5.[14]
Lovens formulering er uklar. Det sies ikke om hva kommunen kan ta i bruk benevnelsen by. Den ene muligheten er om kommunen, den andre muligheten er om et (eller flere) tettsteder i kommunen. Kommunene har tolket formuleringen på ulike måter. Kommuner med bystatus før 1996 beholdt denne.
Byer er nå, på 2000-tallet, ikke avgrenset av administrative bygrenser eller kommunegrenser på samme måte som tidlig på 1900-tallet.
Mange byer, tidligere bykommuner, har, etter kommunesammenslåinger, store arealer med spredt bebyggelse og jordbruksarealer innen sine grenser; i andre tilfelle strekker den bymessige bebyggelsen seg langt utenfor kommunegrensene. Den mest relevante måten å beregne byers folketall må hentes fra SSBs statistikk for tettsteder folketall og areal. Hvorvidt kommunene har vedtatt å kalle sitt tettsted eller sin kommune for "by" eller ikke er i realiteten uinteressant.
Norge har elleve byer med over femti tusen innbyggere (Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen, Fredrikstad, Kristiansand, Sandnes, Skien, Ålesund og Tønsberg), 14 byer med mellom tjue og femti tusen, 24 byer med mellom ti og tjue tusen, 26 byer med mellom fem og ti tusen, og 30 byer med under fem tusen innbyggere, inkludert bergstaden Røros. Av disse har Brekstad, Vardø, Fagernes, Otta og Kolvereid under to tusen innbyggere.[15]
Historiske folketall
Tabellen angir de nåværende bykommunenes historiske folketall, basert på kommunegrensene fra 2002. Tallene gjelder for hele kommunen.[16]
^abStedene som i dag kaller seg byer er bare i begrenset grad sammenliknbare. Mange urbane tettsteder har større innbyggertall enn de tettsteder hvor kommunestyrene har vedtatt skal kalles byer. (For eksempel tettstedet Asker, som oppfyller alle krav til å kalles by, men Asker kommune har ikke ønsket dette.)
^abKommunelovens bestemmelse Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. skal tolkes slik at kommuner som oppfyller visse betingelser kan ta i bruk betegnelsen by om kommunen. Dette er misforstått slik at kommunen tar i bruk betegnelsen by for et eller flere tettsteder innen kommunen.
^Brønnøysunds nåværende bystatus er basert på vedtak i kommunestyret. Status som ladested fra 1923 til kommunesammenslåing i 1964. Bystatus igjen fra 2000. etter vedtak i kommunestyret.
^Levangers nåværende bystatus er basert på vedtak i kommunestyret. Levanger fikk status som kjøpstad i 1836. Bystatus gikk tapt ved kommunesammenslåingen i 1962. Bystatus på nytt fra 1996, etter vedtak i kommunestyret.
^Kjøpstadrettigheter og bystatus i 1827, men egen kommune først fra 1842.
^Sarpsborg ble grunnlagt med navnet Borg i 1016 og var frem til 1030 Norges hovedstad, som den første i rekken. Byen ble brent og totalskadd i 1567. Fornyet bystatus 1839.
^Tvedestrands nåværende bystatus er basert på vedtak i kommunestyret. Tvedestrand ble ladested i 1836, ble bykommune 1947 (?), men mistet sin bystatus ved kommunesammenslåing i 1960. Ble igjen by etter vedtak i kommunestyret ca. 1996.
