På dette fruktbare åkerfeltet lå Konghelle, en av Norges viktigste byer.Nåværende Kastellegården er det som gjenstår av middelalderens Konghelle.
Konghelle var fra middelalderen en by i det daværende norske landskapet Elfsysla, senere Båhuslen, fram til det ble avstått til Sverige i 1658. Som grenseby mot Sverige og Danmark var den strategisk viktig, og på 1100-tallet var den tidvis kongelig residensby og landets faktiske hovedstad. På 1300-tallet mistet den betydning til fordel for Marstrand.
Historie
De grunnstener som synes på klosterhaugen er hva som gjenstår av et augustinerkloster.
Middelalderbyen lå ved nordbredden av Nordre elv ca. tre km vest for den nåværende byen Kungälv. Stedet har antagelig hatt tidlig bosetning og kan ha vært en kongsgård på 900-tallet, men de eldste arkeologiske funnene er datert til 1100-tallet. Borgen Ragnhildsholmen og Kastelle kloster ble senere anlagt nær byen. Det tidligere byområdet inngår nå i den nåværende gårdseiendommen Kastellegården, som har navn etter klosteret.
Byen er første gang omtalt skriftlig av Orderic Vitalis omkring 1140, da som en av seks viktige byer i Norge.
På grunn av byens strategiske beliggenhet ved Norges sørgrense ble Konghelle tidlig et kongelig maktsentrum. Snorre Sturlason forteller at kong Sigurd Jorsalfare bosatte seg der, befestet byen med et kastell med vollgrav og oppførte kongsgård og en kirke.[1] Forfatteren av Morkinskinna skriver at Sigurd «satte kongsstolen og hovedstaden i Konghelle».[2] Det er usikkert hvor kastellet lå, men det antas at det kan ha vært på den nåværende Klosterkullen ved Kastellegården. Konghelle var ikke bare kongenes by, men også en viktig kjøpstad.
I år 1135 ble Konghelle angrepet og herjet av vendiske styrker. De brente kastellet og kirken og plyndret byen, og ifølge Snorre skal de ha røvet med seg et relikvieskrin med en flis av Kristi kors, gitt til kirken av kong Sigurd Jorsalfare. Nærmere et århundre etter vendernes plyndringer i Konghelle skrev Snorre at byen aldri kom seg helt etter angrepet.[3] Dette er tilbakevist av seinere historikere.[4] Omtrent samtidig ble Konghelle nevnt i engelske kilder som en norsk by.
Kong Magnus Lagabøte avla i 1257 sin kongsed på Öckerö (Eikerøyene) på korsrelikvien etter Sigurd Jorsalfare. Det er derfor sannsynlig at relikvien må ha overlevd vendernes plyndringer, og forble i Konghelle, og ikke ble flyttet til Nidaros slik tradisjonen tilsier.[5] En hypotese knytter det tapte Camminskrinet til relikvien og byen.[6]
Mot slutten av århundret innledet kong Håkon V Magnusson en mer aktiv utenrikspolitikk rettet mot sør og øst, og i nærheten av Konghelle anla han den sterke borgen Båhus. Tidlig på 1300-tallet var Konghelle en kort tid et sentrum i hertugdømmet til den svenske Erik Magnusson av Södermanland, kong Håkon Vs svigersønn. Erik ble far til Magnus Eriksson, senere konge av både Norge og Sverige.
Modell av Båhus festning med byen Konghelle etter flyttingen i 1612
Etter at det sørlige løpet av Göta älv ble utvidet tidlig på 1300-tallet, borgen Båhus ble bygget nærmere elvedelet og Sverige og Norge fra 1319 inngikk i personalunion, mistet Konghelle mye av sin tidligere betydning, blant annet til fordel for Marstrand. Byen brant ned i 1612 og ble senere flyttet til Festningsholmen under Båhus festning for lettere å kunne forsvares. Navnet ble etterhvert uttalt «Kongell», og etter flyttingen ble også skrivemåten «Kongelf» vanligere. Da byen ble svensk i 1658, ble navnet Kungälv innarbeidet.
Kongelig møtested
Konghelle var i middelalderen et viktig møtested for forhandlinger mellom nordiske konger. Snorre skriver at Olav Tryggvason i år 998 her møtte den svenske dronning Sigrid Storråde for å drøfte ekteskap. Hun avslo imidlertid Olavs krav om å la seg kristne, og de skiltes derfor i uvennskap.[7]
Arkeologiske utgravninger av Ragnhildsholmen og Kastelle kloster ble gjort på slutten av 1800-tallet og fram til våre dager.
I 1862 ble kirkemurer utgravd og det ble gjort et større myntfunn. Bygningslevninger ble avdekket i 1871 og i 1883 avdekket Wilhelm Berg kulturlag. Augustinerklosteret på Klosterkullen ble undersøkt av Berg i 1891-92. I 1950-åra ble det gjennomført flere arkeologiske undersøkelser. Utenfor byen ble Ragnhildsholmen utgravd i 1881-82, Ytterby gamla kyrka i 1927. Kompletterende undersøkelser på Klosterkullen ble foretatt i 1941.[11] De mest omfattende arkeologiske undersøkelsene var Kungahällaprojektet, et stort tverrvitenskapelig prosjekt i årene 1985–94.[12]
Chorographia Bahusiensis Thet är Bohus Läns Beskrifning, Johan Oedman, Stockholm 1746, s. 90ff
Elfsyssel (Södra Bohus-län) : historiska minnen, samlade ur såväl äldre som nyare verk och urkunder, med afbildningar af de märkvärdigaste fornlämningar, historiska ställen m.m., Gustaf Henrik Brusewitz, Götheborg 1864
Bohusläns historia, [del I], Wilhelm Berg, Göteborg 1912
Bohus fästning och Kungälvs stad : kort historik samt vägledning för turister, Eskil Olàn, Seelig & Co, Stockholm 1923
Kungälv : en gammal nordisk mötesplats, Johan Alin, Elof Lindälv, Lars Hofstedt, Göteborgs 1948
Bohusläns historia, prof. Erik Lönnroth, Göteborgs och Bohus läns landsting, Göteborg 1963
Det gamla Kungälv, Sigurd Johansson, Kerstin Berg, Kungälv 1984 ISBN 91-970662-0-6
fynd: tidskrift för Göteborgs arkeologiska museum och Fornminnesföreningen i Göteborg, [2/87], red. Stina Andersson, Stefan Kihlberg, Görgen Månsson, Sören Nancke-Krogh, Göteborg 1987 ISSN 0282-7301
