Relikvie (fra latin reliquiae, «rester/levning»)^[1] er en gjenstand eller artikkel av religiøs betydning fra fortiden.^[2] Det består vanligvis av de personlige eiendelene eller til og med de fysiske levningene til en helgen eller en annen person som er bevart med det formål å ære som et håndgripelig minnesmerke. Ettersom personen betraktes som hellige ble også levningene gitt samme betydning. Relikvier er viktige innen noen retninger innenfor kristendommen, og i buddhismen, hinduismen og enkelte andre religioner. Et relikvieskrin (også kalt for relikvarium) er en helligdom i form av en eske, kiste eller beholder, ofte forseggjort, som oppbevarer et eller flere religiøse relikvier.^[3]

Innenfor kristendommen er det i den katolske kirke, den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker at relikvier inngår i fromhetslivet. I de protestantiske kirker æres ikke relikvier, siden man ikke praktiserer noen helgendyrkelse. En av de første som kritiserte bruken av relikvier, var Jean Calvin som blant annet raljerte over hvordan den katolske kirke viste frem terninger som romerske soldater angivelig hadde brukt til å avgjøre hvem som fikk overta Jesu kappe etter korsfestelsen. Ikke bare ble Jesu kappe utstilt, men også terningene. En slik terning var i Trier og to andre i San Salvador i Spania. Calvin påpekte at evangeliene forteller at soldatene «trakk lodd», mens «disse tåpene har forestilt seg at soldatene kastet terning, som ikke var vanlig da, iallfall ikke i den form vi kjenner, for i stedet for sekseren og eneren og de andre tallene, hadde de tegn som de ga navn, slik som «Venus» og «Hunden»».^[4]

I østkirkene ble bilder foretrukket, og utviklet seg til ikonene som er så karakteristiske for slaviske og greske kirkerom.^[5]

Etter den totale ødeleggelsen som etterfulgte den romerske beleiringen av Jerusalem i år 70 e.Kr. er bare få gjenstander fra datidens Judea bevart, og det finnes få bevarte nedtegnelser om jødedommens historie for perioden mellom år 70 og 200.^[6][7][a] Margaret M. Mitchell skriver at selv om Evsebios forteller (Historia ecclesiastica III 5.3^[9]) at de tidligkristne forlot Jerusalem til fordel for Pella rett før Jerusalem falt, må vi godta at ingen kristne gjenstander fra den tidlige jerusalemkirken er bevart.^[10] Joe Nickell skriver at «som undersøkelse etter undersøkelse har vist, finnes det ikke én eneste troverdig bekreftet relikvie av Jesus.»^[11][b]

Likevel er en rekke relikvier blitt tilskrevet Jesus, selv de har blitt betvilt. 1500-tallets katolske teolog Erasmus skrev sarkastisk om spredningen av relikvier, og om antallet bygninger som kunne oppføres fra splintene som ble hevdet å stamme fra korset brukt i korsfestelsen.^[14] Samtidig som eksperter er uenige om Jesus ble korsfestet med tre eller fire nagler, tilbes minst tretti hellige nagler som relikvier i Europa.^[15]

Visse relikvier, som de angivelige restene av tornekransen, mottar kun et beskjedent antall besøkende, mens likkledet i Torino har mottatt millioner,^[16] inkludert pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI.^[17][18]

Bruk av relikvier omtales flere steder i Bibelen. I Andre kongebok 13,20-21 fortelles at en mann ble kastet ned i graven til profeten Elisja, og da den døde berørte Elisjas knokler, ble han vakt til live.^[19]

I Det nye testamente regner mange henvisningen til Paulus' tørklær og klesplagg i Apostlenes gjerninger 19,11-12 som omtale av relikvier: «Gud gjorde helt uvanlige undere ved Paulus' hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem.»^[20] Alle som rørte ved Jesus eller hans klesplagg ble friske (evangeliet etter Markus 6:56)

I en rent kristen sammenheng er fortellingen om Polykarp av Smyrnas martyrdød ca. år 155 det tidligst bevarte eksempel. Det fortelles der at de kristne bevarte hans jordiske levninger og regnet dem som dyrebare relikvier.

Gjennom oldkirkelig tid og i tidlig middelalder fremkom mange historier om mirakler i forbindelse med relikvier, som av denne grunn ble svært viktige for kirken i middelalderen. 800-tallet markerte et høydepunkt i raseringen av katakombene, der relikviejegere rasket til seg det de kunne av martyrenes levninger. De nybygde kirkene lenger nord i Europa, særlig i Tyskland, lot seg ikke lenger nøye med relikvier av 3. klasse (type «stykke av et klede som hadde rørt ved en gravstein/sarkofag»), men stilte krav om å få virkelige kroppsdeler fra martyrene. Denne geskjeften blomstret, komplett med relikvieoppkjøpere utstyrt med lisens. Raseringen av gravplasser og inskripsjoner forklarer katakombenes nåværende tilstand, og nådde et slikt omfang at pave Paschalis I så seg nødt til å gripe inn. Det ble sagt at han fikk flyttet relikviene etter over 2.000 martyrer i sikkerhet inne i kirkebygg.^[21]

I den katolske kirke er det fortsatt slik at alle kirker må ha en relikvie nedfelt i alteret. På 1000-tallet ville lokalbefolkningen i fjellene i Umbria ta livet av eremitten Sankt Romuald, for ikke å gå glipp av knoklene hans. Da Thomas av Aquinas døde i klosteret Fossanuova i 1274, løsnet munkene hodet hans, kokte og preparerte det for ikke å gå glipp av en så dyrebar relikvie. Før Sankt Elisabeth av Thüringens begravelse skar og rev lokalbefolkningen biter av likkledet, håret og neglene hennes, og biter av ører og brystvorter. Karl VI av Frankrike (som i perioder led av psykose) delte ved en fest ut ribbeina fra Ludvig IX (med tilnavnet «den hellige») til Pierre d'Ailly og sine onkler av Berry og Burgund – mens prelatene fikk én knokkel på deling.^[22] Da jesuitten Johannes av Nepomuk var blitt druknet i Moldau, ble det påstått at kroppen hans fløt opp, og at sterkt lysende stjerner våket over drukningsstedet. Knoklene hans ble utstilt, og lenge ble også tungen hans vist frem og jevnlig fuktet for å bevare sitt livaktige utseende. Men da vitenskapen avslørte at det ikke dreide seg om tungen, men om en bit av hjernen, tonet Vatikanet ned feiringen av St. Johannes.^[23]

Chartreskatedralen viser frem Sancta Camisa, den hellige tunikaen som jomfru Maria angivelig hadde på seg mens hun gikk gravid med Jesus.^[24] Mange pilegrimer kommer for å se tunikaen, som presenteres som gave til katedralen fra Karl den skallede i 876. Karls bestefar, Karl den store, skal ha fått tunikaen som gave fra keiserinne Irene, og på 1900-tallet ble det funnet pollen fra Palestina i det første århundre i kledet.^[25]

Reformasjonen medførte en voldsom reaksjon mot relikvier. Noen steder, spesielt i England og steder med sterk kalvinistisk innflytelse, førte dette til at relikvier ble ødelagt. Andre steder unngikk man dette, fordi man så det som likskjending, men man begravde gjerne relikviene på hemmelige steder. Dette skjedde f.eks. med Olavsskrinet med levningene etter Olav den hellige.

En spesiell kategori av kristne relikvier er de som er knyttet til Jesus. Ettersom kirken lærer at han steg opp til himmelen med legeme og sjel, kan det ikke finnes kroppslige levninger – med unntak av forhuden som ble skåret av ved omskjæringen. Flere kirker hevder å ha denne relikvien. Den viktigste Kristus-relikvien er korset, og svært mange kirker har splinter som det hevdes stammer derfra. Erasmus av Rotterdam sa at det fantes nok splinter til å bygge et skip – dette er sterkt overdrevet, men det er nok for mange til at alle kan være ekte. I noen tilfeller kan det dreie seg om såkalte berøringsrelikvier – tresplinter som har vært lagt inntil en splint fra korset, og derved har noe hellig ved seg. Likkledet i Torino hevdes å være kledet Kristus ble svøpt i etter korsfestelsen. Den katolske kirke selv har ikke tatt noe offisielt standpunkt om likkledets ekthet etter at det i 1988 ble tidfestet til mellom år 1260 og 1390 ved hjelp av C14-datering.^[26] Det finnes også andre relikvier knyttet til korsfestelsen, som Veronikas svetteduk, spissen av Longinus' lanse, tornekronen og avrevne torner fra denne, og naglene Kristus ble festet med.

Den katolske kirken har laget et klassifiseringssystem for relikvier, basert på tre klasser:^[27]

• 1. klasse: Hele eller deler av kroppen til helgenen (inkludert hår).
• 2. klasse: En gjenstand som helgenen bar på seg eller brukte, som klesplagg eller redskaper.
• 3. klasse: Gjenstander som har berørt en helgens kropp (berøringsrelikvier), eller gjenstander som har blitt oppbevart i umiddelbar nærhet av en 1.klasses relikvie.

Det er ikke tillatt å selge relikvier av første og andre klasse. Relikvier i tredje klasse kan selges, men med visse begrensninger – det er ikke tillatt å gjøre personlig profitt på dem, men kostnadene kan dekkes.^{[trenger referanse]}

Det er heller ikke tillatt å ødelegge relikvier, eller å behandle dem uærbødig.^{[trenger referanse]}

Kristne relikvier oppbevares normalt i skrin (dersom det ikke dreier seg om en kropp i en sarkofag), og disse kalles relikvarium eller relikviegjemme. De er ofte svært forseggjort og fremstilt av dyrebare materialer.

I Athen ble de antatte levningene etter Ødipus og Thesevs bevart, og det ble behandlet på en måte som antyder et religiøst innhold. Det finnes også andre eksempler på at lokale storhetspersoner ble gravlagt under spesielle omstendigheter, og at et seremoniell ble knyttet til gravene deres. Mange har knyttet paralleller mellom gresk heltekult og kristen helgenkult.

Relikvier av Buddha og forskjellige andre hellige personer æres. Etter Buddhas død ble hans legeme delt opp og relikvier sendt til forskjellige steder fordi flere konger kranglet om levningene hans. Det sies at en bramin delte relikviene i åtte like store deler, som igjen skal ha blitt fordelt. Buddhas relikvier deles i theravada-buddhismen inn i tre typer: Legemlige relikvier, bruksrelikvier og påminnere. De legemlige relikviene er alltid ben, tenner eller hår. Bruksrelikvier er Buddhas tiggerskål, klær, sandaler og fikentreet han satt under da han fikk sin opplysning. Påminnere om Buddha er for eksempel statuer av ham. Et buddhistisk relikvie skal normalt plasseres i en stupa, en bygning spesielt laget for dette formålet. Praksisen med å ære relikvier har hatt en sentral betydning for spredningen og opprettholdelsen av buddhismen. En av Buddhas hjørnetenner sies i dag å være på Sri Lanka i tempelet Dalada Maligava i Kandy.

I brahmanisme er relikviedyrkelse mindre uttalt, men Sati, Shivas ektefelle, er et unntak. Sati var datter av Brahmas sønn kong Daksha, som var svært misfornøyd med sin svigersønn og viste det tydelig. Til sist orket ikke Sati mer av konflikten og kastet seg i ilden. Shiva var knust over tapet av sin kone, og for å redde universet og Shiva selv, skar Vishnu Satis livløse kropp i 51 deler som falt til jorden på ulike steder og kalles shakti peeths. Alle disse 51 stedene regnes som hellig land som folk valfarter til.^[28]

Ordet relikvie brukes også om gjenstander med en stor kulturell eller nasjonal betydning, uten at det er knyttet noen religiøs dyrkelse til dem. Det kan også brukes om gjenstander som er av stor privat betydning, som en gjenstand fra en forlengst død slektning.

I en del videospill brukes ordet relikvie (gjerne engelsk relic) om gjenstander fra gamle kulturer med en spesiell betydning og funksjon, spesielt om gjenstander som utløser magiske krefter.

• Walsham, Alexandra (2010): «Introduction: Relics and Remains», Past & Present, 206, s. 9–36
• Relikvier styrket troen, artikkel hos Forskning.no, hentet 18.12.16