Skåne er et svensk landskap og len (län, tilsvarende norsk fylke). Det er den sørligste delen av Den skandinaviske halvøy, og er det største av de tidligere danskeSkånelandene med 1,3 millioner innbyggere. Skåne, som tidligere var delt i Malmöhus län og Kristianstads län, styres siden 1997 av Region Skåne, mens Skåne län ivaretar statens regionale oppgaver.
Skåne var en landsdel i Danmark fra 900-tallet til regionen, sammen med resten av Skånelandene, gradvis ble erobret og innlemmet i Sverige i perioden 1658–1720. Adam av Bremen beskriver i 1068 Skåne som Danmarks rikeste, vakreste og viktigste del, med den største befolkningen og et stort handelssentrum. Lund var i en kort periode Danmarks hovedstad, og Malmö var i flere hundre år Danmarks nest største by. Fra omkring 1100 bodde Danmarks erkebiskop i Lund, og her ble det danske riksbanneret Dannebrog oppbevart. Skånemarkedet ved Skanør og Falsterbo var etter Øresundstollen Danmarks viktigste inntektskilde.
Erkebispesetet i Lund styrte i en periode over et område som strakte seg fra den nordtyske kyst til Nordkalotten. Allerede på 1000-tallet hadde Skåne ifølge Adam av Bremen 300 kirker, flere enn i hele resten av Danmark. Kirken i Dalby, bygd av Knud IV den hellige i 1060 var Danmarks første stenkirke. I Skåne bodde de rikeste og mektigste danske adelsslektene. Ingen konge kunne bestige den danske tronen uten å ha blitt hyllet av skåningene på Lerbäckshøjen ved Lund.
Navnet «Skåne» er sannsynligvis en forvanskning av det oldgermanske 'skadin-auio' (skjær-øy), som også ble overtatt av romerne som betegnelse for 'Skandinavia', hele området nord for Germania (det nåværende Tyskland). Prins Oscar er hertug av Skåne.
I år 1060 ble Lund erkebispedømme opprettet, som i tiden 1104–1152 var erkebispedømme for alle de tre nordiske rikene, og i 1164–1531 overordnet erkebispedømmet i Uppsala. Lund kom dermed til å fungere som et kulturelt sentrum fram til reformasjonen for både Danmark og Sverige-Finland (mens Norge var uavhengig med sitt eget selvstendige Nidaros erkebispedømme i Trondheim). Nært forhold med Hansaforbundet i nordlige Tyskland førte til et økonomisk oppsving som varte fram til slutten av 1500-tallet. Adam av Bremen beskrev i 1068 Skåne som Danmarks rikeste, skjønneste og viktigste del med den mest tallrike befolkning og som et stort handelsmidtpunkt. Den danske reformasjonen fikk sitt senter i Malmö. Danmarks riksbanner, Dannebrog, ble oppbevart i Lund.
Skåne har vært gjenstand for en rekke kriger mellom Danmark og Sverige. Fra dansk side ble Skåne oppfattet som landets kanskje viktigste landsdel og store deler av den danske adelen var sterkt knyttet til Skåne. Ved freden i Roskilde i 1658 ble Danmark tvunget til å avstå Skånelandene til Sverige, men Skåne ble ikke en del av det egentlige Sverige før i 1720. Sverige styrte først området som et generalguvernement, betraktet som erobret utenlandsk land, en slags koloni («inrikes, utländskt land»). Danmark forsøkte under den skånske krig (1675–79) og gjennom en invasjon 1709–1710 under den store nordiske krig å gjenerobre Skåne, men mislyktes etter å ha tapt viktige slag ved Lund i 1676 og Helsingborg i 1710, og på grunn av manglende støtte fra stormaktene Frankrike, England og Nederlandene, som ikke ønsket at samme stat kontrollerte begge sider av Øresund. Etter den store nordiske krig ble området innlemmet i det egentlige Sverige og en tvungen assimilasjonspolitikk (forsvenskning) som varte inn på 1800-tallet ble igangsatt, som tok sikte på å undertrykke dansk språk, kultur og identitet, og lojaliteten til Danmark. Den danske befolkningen i Skåne fortsatte å gjøre motstand og drev partisankrig mot svenskene, og opprørene ble tildels slått ned med stor brutalitet. Sivilbefolkningen ble også utsatt for mange overgrep i områder som var kjent for motstand mot svenskene. En tilsvarende forsvenskningspolitikk, men ikke like hardhendt som i Skåne, ble også ført i de tapte norske landsdelene Båhuslen, Jemtland og Herjedalen, og i resten av Skånelandene med dansk identitet, dvs. Halland og Blekinge.[3]
