Skånemarkedet, Sildemarkedet eller Skanörmarkedet, ved Skanör og Falsterbo i Skåne var i middelalderen Danmarks største inntektskilde etter Øresundstollen. I handelssammenheng var det sydvestlige Skåne det viktigste stedet i Danmark.

Salt var nødvendig for konserveringen. Saltet ble levert av hansakjøpmenn fra Lübeck og dette skulle det betales skatt av. Markedet fant sted fra slutten av juli til slutten av oktober, men ble i enkelte år forlenget frem til midten av november. I tillegg til sild ble det handlet med mange andre varer, både halvferdige og ferdige produkter av diverse råvarer.

Sild var vanlig mat i middelalderen og viktig gjennom alle fastedagene. Nord for Falsterbohalvøya var det gode fangststeder for sild og ifølge Adam av Bremen lå silda så tett ved den skånske kysten, at fisken lot seg øse opp av havet med bare hendene. Sildefangsten la fra begynnelsen av 1100-tallet grunnlaget for den største nordeuropeiske markedsplassen i middelalderen. Dette ga et fantastisk oppsving og stor rikdom for de vendiske hansabyene, spesielt Lüneburg og Lübeck, men også Wismar, Rostock, Stralsund og Danzig.

Hansakjøpmennene ble organisert av sine hjembyer i særskilte kjøpmannskorporasjoner. Sammenslutningene ble kalt skånefarerlaug. Laugene hadde stor økonomisk betydning og kunne utøve betraktelig innflytelse i byrådet.

Kvalitetskontrollen på sildemarkedet var streng. Hvis silda ble pakket feil risikerte man dødsstraff. Den strenge kontrollen var nødvendig for å holde prisene oppe. Man kunne ikke ta en høy pris hvis varen ikke var av topp kvalitet. På kontinentet ble det innført en regel om at en fiskehandler som solgte sild som ikke var skånsk, måtte sette opp et rødt flagg på boden sin.

For å kunne konservere fisken for transport til det kontinentale Europa trengte man tønner og salt. Den nærmeste store saltforekomsten var i Lüneburg og saltet ble fraktet derfra til Lübeck på den gamle saltveien (Alte Salzstraße) og siden videre sammen med tønner til Falsterbo. I tillegg kom dagligvareleveransene av øl og kjøtt for opptil 200 000 mennesker som besøkte markedet i sesongen. Øl var en basisvare på denne tiden. Også hjelpearbeidere ble stort sett hentet med skip fra de tyske byene langs Østersjøkysten. Derfor kunne det i enkelte tilfeller ligge opp mot 500 skip av ulik størrelse samtidig i Øresund utenfor Falsterbo helt frem til Dragør på øya Amager på vestsiden av sundet. De minste kunne laste mellom fire og fem tønner sild, de største rundt 400. I 1398 gikk salttransporten mellom Lüneburg og Lübeck via den første kanalen i Europa som gikk gjennom et vassdrag, Stecknitzkanalen. Hjemtransporten av tønnene med salt sild gikk etter samme rute.

Den danske kronen ga hansabyene og handelsmenn fra England og Nederland såkalte fiter, konsesjon på bestemte områder på halvøyas enger. Hver by fikk etter sin størrelse, og så ble de nødvendige bygningene for fangstsesongen oppført. Størst fiter hadde Lübeck og Danzig med seks–ti hektar hver. Fitene var underlagt byenes oldermenn, som også hadde domsrett over området. Fra den danske kronens synsvinkel var fiter en konsesjon og inntektene ga et betydelig bidrag til den danske statskassen, som også Øresundstollen skulle gjøre etter hvert.

Kampen om handelsprivilegiene var kjernen i de stadige stridighetene mellom hansabyene og de danske kongene. Striden fikk etter hvert også en mer krigersk karakter. I freden i Stralsund (1370) sikret Hansaen et monopol på sildemarkedet i Skåne frem til 1385 og stanset fullstendig den økende konkurransen. Dermed opphørte markedskarakteren til fordel for et rent ladested og Skånemarkedet ble redusert til bare en sildehandelsplass.

Da silda uteble i 1560 endte markedets storhetstid i Skåne. Skanör og Falsterbo ble lagt nesten øde og samtidig begynte de vendiske byenes stagnasjonsperiode.

• Skånemarkedet av Henning S. Eriksson. 1980 – Højbjerg : Wormianum. ISBN 87-85160-70-9

• Dragør og silden av Martin Borg