Trøndelags største by er Trondheim, som er landets tredje mest folkerike kommune. Trøndelag er Norges tredje største fylke i areal og det femte største i folketall med over 450 000 innbyggere. Innbyggerne i Trøndelag kalles «trøndere».
Trøndelag er et viktig jordbruks- og skogbruksfylke. Trøndelag har en stor vann- og vindkraftproduksjon, som understøtter kraftkrevende treforedlings- og smelteverksindustri. Havbruket står for halvparten av Trøndelags eksportverdi. Olje- og gassutvinningen utenfor Trøndelagskysten er også betydelig. Trondheim har høyere utdannelses- og forskningsinstitusjoner som NTNU og SINTEF, som har avfødt en mengde teknologibedrifter.
8,6 % av Norges befolkning er bosatt i Trøndelag.[når?]
7,3 % av befolkningen er per 1. januar 2011 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 31 321 mennesker. Disse utgjør 5,2 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 9,1 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen.[7]
Navnet Trøndelag, norrøntÞrǿndalǫg, betydde opprinnelig «trøndernes lovområde». Første ledd er genitiv flertall av folkenavnet þrǿndr, «trøndere», som er et gammelt presens partisipp av verbet þróask, «vokse» (med den samme roten som i «trives»),[9] og altså kan oversettes som «de sterke, fruktbare».[10]
Dialekt
Trøndersk, eller trøndsk, dialekt har noen særegne og gjenkjennelige trekk. Den karakteriseres blant annet av kutting av de fleste vokalendelser (apokope) i historiske langstavingsord. Trøndersk intonasjon eller tonefall kjennetegnes ved relativ balanse mellom trykktunge og trykklette stavelser, i motsetning til lavtonedialektene på Østlandet og høytonedialektene i Nord-Norge og på Vestlandet.[11]
De østlige delene mot svenskegrensen ligger fjellområdene i Sylene, og områdene i sør og vest bærer preg av fjell- og høyereliggende terreng i Trollheimen, Dovrefjell, Gauldalsvidda og Rørosvidda. Det er også større fjellområder på Fosenhalvøya, og mellom Gauldal og Selbu/Tydal er det ganske høye fjell.
Trøndelag er det området i Norge med mest myr, med 10,8 % av arealet som våtmark mot 5,3 % for landet som helhet og 3,8 % for Nordland og Møre og Romsdal fylker.[13] Det finnes store jernrike myrområder i de indre delene av landsdelen. Brede dalfører er spesielt karakteristiske for landsdelen. Disse finnes det flere av, de mektigste i sør er Gauldalen og Orkladalen og i nord Stjørdalen, Verdal, Ogndal, og Namdal. I områdene rundt Trondheimsfjorden fins noen av landets mest fruktbare jordbruksområder. Spesielt halvøya Frosta kan skryte av gunstig klima for jordbruk. Frosta er vel kjent for sin rike potet- og grønnsaksproduksjon.
Fra Røros i sør til Rørvik i nord er det 248 km i luftlinje, og kjøreavstanden mellom de to byene er 470 km.
Historisk viktige næringsveier i Trøndelag har vært jordbruk, skogbruk, bergverk og fiskeri. Trøndelag har en betydelig vann- og vindkraftproduksjon som understøtter kraftkrevende industri som Norske Skog Skogn, Holla Metall, Elkem Thamshavn og Washington Mills. Havbruket står for halvparten av Trøndelags eksportverdi; de to største oppdrettsselskapene er SalMar og SinkabergHansen, og det finnes en stor service- og rederinæring. Olje- og gassnæringen er også betydelig med Statoils driftsadministrasjon i Stjørdal og forskningssenter på Rotvoll som største oppdragsgivere. Mye av verkstedindustrien i Trøndelag er rettet mot havbruk og offshore, fremfor alt på Verdalsøra og Orkanger.
Trondheim er et sentrum for høyere utdannelse og huser det største lærestedet på landets største universitet, NTNU, og forskningsstiftelsen SINTEF. Mange teknologibedrifter innen bransjer som IT, olje og gass, mekanisk produksjon og produktutvikling, energi og miljø, helse, martime og marine næringer, og teknisk konsulentvirksomhet har sitt utspring fra disse miljøene, hvorav rundt 170 fortsatt var aktive i Trondheimsregionen i 2018, blant dem Nordic Semiconductor, Autronica, Q-Free, Kongsberg Seatex og Powel. Til sammen var det rundt 750 teknologibedrifter med over 12 000 ansatte i Trondheimsregionen.[14]
Varehandel, med Reitangruppen som største aktør, og offentlig og privat tjenesteyting har stor betydning for sysselsettingen.
Trøndelag har en verdiskapning på 103 mrd kroner i året (2006),[15] 7,4 % av Norges totale verdiskapning.[16] Bruttonasjonalprodukt per innbygger i landsdelen er 284 986 kroner, litt under landsgjennomsnittet på 336 667 kroner (2006).[17]
Historie
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Historieseksjonen i denne artikkelen trenger en grundig opprydding. Den inneholder bl.a. en krønike over «ting som har skjedd i Trøndelag», basert på et subjektivt og selektivt stoffutvalg. Norgeshistorie, verdenshistorie og kirkehistorie som ser ut til å være tatt med her ut fra den begrunnelsen av det foregår i Trøndelag eller på en eller annen måte involverer trøndere.
Tingene gav samfunnet et preg av å være statlig med indre landefred – i motsetning til rene ættesamfunn. Da Harald Hårfagre inntok Trøndelag, så var det uten annen kamp enn mord på en stormann, og når Olav Tryggvason fikk drept helten Jarnskjegge fra Ørlandet under «blotet på Mære», så brøt det ikke ut borgerkrig. Imidlertid ble konflikten løst som erstatningssak på tinget.[19] Hovedtinget i Trøndelag var Frostatinget, kalt slik fordi det hadde sete på «Loktu/Logtun» på Frosta.
I perioden etter Håkon Grjotgardsson (838–900) ble Trøndelag kontrollert av ladejarlene. Med sete på Lade i det østlige Trondheim var ladejarlene en sentral maktfaktor i datidens politiske landskap frem til ca. 1030.
Embetet som erkebiskop i Nidaros ble opprettet i 1154. Han var direkte underlagt paven i Roma (Avignon 1303–1380). Nidaros katedralskole Schola Cathedralis Nidarosiensis ble grunnlagt samtidig i 1153/54.
Fransiskanerne fikk den opprinnelige Olavs-kirken, beliggende utgravd under det gamle rådhuset (Folkebiblioteket).
Det eldste klosteret er "Augustiner" Elgeseter-kloster. Benediktiner-ordenen var imidlertid også tidlig etablert på Nidarholm for munker, derav navnet Munkholmen. Bakke-kloster var nonnekloster for Benediktinerne.
Cistercienser-klosteret Tautra kloster på Frosta, "Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula", klosteret etterfulgte Cistercienser klosteret Munkeby på Levanger.
Kalmarunionen; Slesvig-Holstein, Danmark, Norge og Sverige (1397–1523)
Kalmarunionen ble ledet av markgrever innenfor systemet til den tysk-romerske keisermakten. Margrete 1., Erik 1. av Pommern, og Christoffer 1. av Bayern var alle tre markgrever under den tysk-romerske keiseren.
Aslak Bolts jordebok opprettes ca. 1430 etter forbilde fra de Italienske bystater som register med rettslig troverdighet. Det betinget en stat el. som garantist, og det var Erkebispesetet i Nidaros. Derfor var det bla. maktpåliggende å ha aksept for egen mynt.
I 1444 gikk Erkebiskopen mot riksrådets flertall inn for "vinterligge" for Hanseatene i Bergen. Erkebispesetets skatteinntekter fra de nordlige landsdelene ble for en stor del betalt i fisk, og beslutningen medførte sikker inntekt i valuta. Beslutningen var ikke populær fordi Lybeckerne (Hanseatene) var oppfattet som selve arvefienden av oldenburgerne.
Utover 1400-tallet styrkes Danmarks stilling vesentlig og etter 1450 – konsolideres stillingen som den sterkere part i unionen. Den danske konge leder an først i kraft av status som markgreve vasall under den Tysk-Romerske keisermakten.
I 1534 er Steinvikholm slottsfestning på Skatval ferdigbygd. Den brukes som kanselli for riksrådet og etterhvert som tilfluktssted for Erkebiskopen frem til reformasjonen.
Reformasjonen i Trøndelag
Det oppsto en politisk maktkamp hvor adelen, med Inger Ottesdotter Rømer (fru Inger til Østrått) som en av frontfigurene, ble trukket over på kongemaktens side.
I 1537 ble Benediktinerklosteret på Munkholmen (Nidarholm) på direkte ordre fra general Johan Rantzau skutt i filler, av kanonene på de danske krigsskip som inntar Trondheimsfjorden. Dette innledet de videre krigshandlingene som etterhvert driver den katolske kirke ut av Trondheim for godt, og dermed hele landet. Alle klostre blir stengt. Den katolske kirke var nedkjempet, og makten kunne dermed plukkes som en overmoden frukt. Johan Rantzau hadde selv vært tilstede under Riksdagen i Worms og sett Martin Luther forsvare seg mot den tysk-romerske keiserens tiltale, kilde: "Danmark-Norges historie" bind III.
Den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektson flyktet landet etter at eksiloppholdet på Steinvikholmen heller ikke ga trygghet lenger. Bispen hadde inntil det siste håpet på militær assistanse fra den tysk-romerske keiseren, men forgjeves.
Trøndelag i Danmark-Norge (1537–1660)
Steinvikholmen brenner i 1542, men blir gjenoppbygd og restaurert som rennessanseslott. Steinvikholmen blir sammen med Erkebispegården oppgradert til residensslott for Kongen og lensherren.
Jemtland og Herjedalen har i likhet med Hålogaland fra gammelt ligget i forbund med Trøndelag. Herjedalen hadde helt siden middelalderen ligget under Nidaros erkebispedømme, og frem til freden i Brømsebro vært en del av Trondhjems len. Jamtland hadde derimot en tid blitt kirkelig underlagt erkebiskopen i Uppsala.
Den Nordiske 7-årskrig (1563–1570) I 1564 under den nordiske syvårskrigen hadde den svenske kongen (Kong Erik XIV) for første gang nådd Trondheim via Jamtland under franskmannen Claude Collart s kommando. Steinvikholmen var under beleiring og svenskene behersket høydedraget over Singsaker ( omtrent der Kristiansten festning er i dag). Felttoget var ikke vellykket og resulterte ikke i noen varig makt. Ved freden i Stettin i 1570 var Jamtland igjen kirkelig underlagt Nidaros.[20]
I 1571 utnevner Fredrik II Ludvik Munk til lensherre over Trøndelag, Jamtland og Herjedalen. Han blir stattholder i 1577, men avsatt etter misnøye fra Trønderske bønder i 1583.
Kalmarkrigen (1611–13) I 1611 hadde riksråd Jens Bjelke iverksatt et felttog mot Jamtland. Felttoget var lite ærerikt for de trønderske styrkene. Troppene var dårlig organisert og det endte med tilbaketrekking.[20]
I 1613 beordret Christian IV at Steinvikholm slott skulle ødelegges.
En ny hærordning ble etablert i 1628. Trondhjemske regiment "De Nordenfjeldske Dragonregimenter", til offiserene ble det importert svenske halvblodshester, øvrige kavaleri ble forsynt med hester fra gårdene.[20]"Nordenfjeldske infanteri regiment"
Hannibalfeiden (1643–45) Trønderske soldater fra de Nordenfjeldske Dragonkompagnier inntok Frøsø skanse i 1644, og ble av jamtene mottatt som befriere. Danmark-Norge sin periode som den førende stormakt i Norden gikk mot slutten. Til tross for militær seier ble Jamtland og Herjedalen sammen med Halland, Gotland og Øsel avgitt til Sverige i 1645 ved freden i Brømsebro.[20]
Bjelke/Krabbefeiden 1657–1660 Trønderske soldater erobret på nytt Jamtland og Herjedalen i 1657. Erobringen resulterte ikke i noen varig makt på tross av militære seire.
En skal da huske at 2 000 menn helt ned i 15-årsalderen hadde blitt tvangsvervet til den svenske hæren, og sendt for å kjempe i svenskekongens kriger mot Polen og Brandenburg.
Kong Karl X Gustav hadde fryktet at trønderne skulle lykkes i å mobilisere mot den svenske okkupasjonen, og fant det derfor betimelig å holde en stor del av de stridbare mennene borte fra sine hjem. Det var bare rundt en tredjedel av de tjenestegjørende mennene som noensinne vendte tilbake hjem; noen av dem ble tvunget til å bosette seg i datidens svenskkontrollerte Estland, med bakgrunn i tankegangen om "splitt og hersk".
Et betydelig antall trønderske soldater tjenestegjorde allerede før freden i Roskilde i den dansk-norske hæren, som resultat av den svenske tvangsvervingen var et betydelig innhogg i den mannlige delen av befolkningen i landsdelen. Konsekvensene ble skrekkelige for den trønderske befolkningen; mange av gårdene hadde ikke nok folk til å gjennomføre høstingen, og hungersnød rammet flere steder. Hundrevis av mennesker sultet til døde, og langt flere ble rammet av sykdom.
Det tok mange år før Trøndelag igjen kunne reise seg fra tapene, og blant enkelte trønderske historikere er dette kjent som det trønderske folkemordet.[21]
En annen direkte effekt av at Trøndelag og Trondheim stadig var utsatt for krigshandlinger var minsket handel over Trondheim, og økt handel over Bergen. Fredrik III tok grep om handelspolitikken, og hanseatene fikk handelsforbud nord for Bergen. Kongemakten tok hånd om norgeshandelen og skatteinntektene herfra, og en betydelig andel ble igjen lagt over de Trondhjemske handelshus.
Skjønt det svenske styret var kortvarig (1658–1660), skulle det vise seg å ha stor betydning for den langsiktige utviklingen av Trøndelag. Det svenske styret hadde av flere grunner blitt oppfattet som ugunstig, bl.a. av en vesentlig skatteøkning. Okkupasjonen og gjenerobringen (1660) ble derfor også en slags svenneprøve på Trøndernes "nasjonale sinnelag" – dansk eller svensk.
Samme år som de Nordenfjeldske Dragonregimenter gjenerobret Trøndelag under Jørgen Bjelkes kommando, så gjorde Fredrik III statskupp og innførte kongelig enevelde.
Misnøyen med det svenskestyret i Trøndelag ble ved politisk kløkt utnyttet av Fredrik III, som forsto at trøndernes sinnelag var kritisk i forhold til konserveringen av den norske delen av den eneveldige unionsstaten.
I siste halvdel av 1600-tallet var det stor innvandring til Trøndelag, hovedsakelig fra Slesvig-Holsten. Innvandrerne rekrutterte gjerne handelsstanden i byene, men også til befolkning på bygda. En annen innvandring som skjedde omtrent samtidig var importert arbeidskraft til den tiltakende gruveindustrien i Trøndelag.
Sommeren 1718 hadde kong Carl XII lykkes med å sette opp en helt ny og angrepsklar hærstyrke bestående av styrker fra Viborg, Tavastehus, Åland, Norrbotten samt de Norrlandske og Jamtlandske regimenter; 7000 kavaleri og 3000 infanteri, til sammen 10 000 tropper under Carl Gustaf Armfeldts ledelse. Felttoget startet i Duved 21. august 1718, målet var å innta Trondheim i løpet av seks uker. Angrepet endte i et tilbaketog for svenskene hvor ca. 3 000 soldater døde i Tydalsfjellene.
Fylket er kjent for friluftsteatre eller spel med historiske motiv. Det mest kjente spelet er Spelet om Heilag Olav som framføres på Stiklestad hvert år siden 1954. Dette skildrer Olav Haraldsons siste dager. Andre friluftsspel er Korsvikaspelet som omhandler dramaet rundt Olav Tryggvasons ankomst og Håkon jarls død på Rimol. Olav Engelbrektsson er en friluftsopera-forestilling som spilles hvert år på Steinvikholmen og handler om dramatikken under reformasjonen. Elden som spilles på Røros handler om Karolinernes dødsmarsj i Trøndelag.
Mat og drikke
Sodd er ofte blitt kalt "nasjonalretten" i Trøndelag, og er en klar suppe med kjøttboller, poteter, gulrot og kjøtterninger. Til tilbehør serveres gjerne skjenning eller annet flatbrød og ingefærøl.
Musikk
Musikalske tradisjoner står sterkt i Trøndelag, og landsdelen kan skilte med en rekke kjente utøvere av både folkemusikk, rock, klassisk musikk, pop og jazzmusikk. Folkemusikktradisjonen kjennetegnes ved at musikken fra Trøndelag er litt mindre sentimental enn i andre deler av Norge. svært mange av Norges jazzmusikere er fostret på den verdenskjente jazzlinja på Musikkonservatoriet i Trondheim, og regionen har et unikt klassisk musikkmiljø som evner å samarbeide på tvers av sjangere.
Mest kjent er nok likevel trønderrock. Et særtrekk ved trønderske band er at de i mange tilfeller synger på sin lokale dialekt innenfor et tradisjonelt rammeverk av rock, fremfor å synge på engelsk eller normalnorsk.
Kjente pop og rockeartister fra Trøndelag inkluderer:
Det er også i Trøndelag det som sannsynligvis er verdens lengstlevende pop- og rock konkurranse arrangeres, Trøndersk mesterskap i pop og rock. Arrangementet har blitt holdt uavbrutt siden 1962, og feiret 50-årsjubileum i 2011.
I 2010 åpnet det nasjonale senteret for pop og rock, Rockheim på Brattøra i Trondheim. Det finnes også et trønderrockmuseum ved Rock City i Namsos.
Kjente trønderske klassiske utøvere og komponister inkluderer:
Størenbanen åpnet i 1864 mellom Trondheim og Støren og var første jernbanestrekning i Trøndelag
Rørosbanen åpnet i 1877 og var Norges første stamjernbanestrekning.
Meråkerbanen åpnet i 1881, mellom Trondheim og Storlien med videre forbindelse til Östersund og Stockholm.
Thamshavnbanen åpnet 1908 mellom Thamshavn på Orkanger og Løkken Verk i Meldal. Den var Norges første elektriske jenbane. Persontrafikken ble nedlagt i 1963, kistransporten fra gruvene på Løkken i 1974, siden 1983 museumsjernbane.
Dovrebanen åpnet i 1921, og ble alternativ stambane mellom Trondheim og Oslo. (elektrifisert i 1970)
Nordlandsbanen fra Hell til Bodø, åpnet etappevis og var ferdig til Bodø i 1962.
Trøndelag fylkeskommune har sete i Steinkjer, der rådmannsfunksjonen er lagt. Ordførerfunksjonen er lagt til Trondheim.[23]
Fylkestinget er fylkeskommunens øverste politiske organ. Etter valget i 2019 består fylkestinget av 59 representanter.
Fylkeskommunens administrative ledelse består av fylkesdirektør og syv fylkesdirektører som styrer hver sine fagavdelinger:[24]
Organisasjon, eiendom og tannhelse
Utdanning
Kultur og folkehelse
Plan, næring og kulturminner
Samferdsel
Veg
Økonomi og digitalisering
Sammenslåing av fylkene
27. april 2016 vedtok de to fylkestingene å søke om å slå de to fylkene Nord- og Sør-Trøndelag sammen til ett fylke.[25] Dette ble enstemmig vedtatt av Stortinget 8. juni 2016.[26] Trøndelag fylke ble etablert 1. januar 2018 og er Norges tredje største i areal og femte største i antall innbyggere.[27]
De 78 representantene som i 2015 ble innvalgt i de to fylkestingene ble automatisk overført til det nye fylkestinget fra januar 2018. Fra og med fylkestingsvalget i 2019 velges kun 59 medlemmer inn i fylkestinget.[28]
Rindal kommune ble overført fra Møre og Romsdal til Trøndelag i 2019, og i 2020 ble Halsa kommune overført fra samme fylke til Trøndelag, og inngår i nye Heim kommune.
Harald A. Nissen (2000). Trøndelagsbibliografien : Oversikt over nyere litteratur som tematisk behandler Trøndelag i en historisk sammenheng. Trondheim og Steinkjer: Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner.
.JPG)
