Olav Kyrre (norrønt: Óláfr kyrri), født ca. 1050, død 1093, var Norgeskonge fra 1067 til sin død i 1093. Det første året han regjerte var det sammen med den eldre broren, Magnus, men fra 1069 var Olav enekonge, da Magnus døde ung. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i SnorresHeimskringla, Fagerskinna og Morkinskinna.
Bakgrunn og familie
Olav var sønn av kong Harald Hardråde (norsk konge 1046-1066) og Tora Torbergsdatter. Faren Harald ble i 1045 gift med Ellisiv av Kyiv, som han fikk døtrene Maria og Ingegjerd med.[3] I 1048 traff han Tora, som ble mor til sønnene Olav og Magnus. Tora tilhørte Giskeætten, som var en av de mektigste slektene i Norge på den tiden. Etter Haralds død i 1066 skal Tora ha blitt gift på nytt, enten med den svenske kongen Håkan Røde, eller med den danske kongen Svein Estridsson.[4]
Olav ble gift med den danske kongsdatteren Ingerid, datter av kong Svein Estridsson, så dersom morens giftermål med Svein stemmer, var Ingerid også Olavs stesøster. Olav og Ingerid fikk ingen barn sammen, men Olav fikk sønnen Magnus med frillen (elskerinnen) Tora Jonsdatter.
I England
Olavs far Harald dro til England i 1066, og både Olav, stemoren Ellisiv og søstrene Maria og Ingegjerd var med. Harald kjempet i flere slag, og Olav var med i minst ett av dem. Snorre forteller at Olav var med faren da nordmennene seilte opp ved «Humbra», altså elven Humber i Yorkshire, og gikk i land ved «Usa», altså elven Ouse. 20. september 1066 stod slaget ved Fulford, hvor nordmennene og deres angelsaksiske allierte seiret over den angelsaksiske jarlenMorcar av Northumbria. Snorre gjengir også et kvad av skaldenStein Herdisson om Olavs deltakelse i slaget. Snorre påstår at Morcar ble drept i slaget.[5] Dette stemmer ikke, Morcar flyktet og allierte seg med Harald Godwinsson, Harald Hardrådes motstander.[6] Fem dager senere stod slaget ved Stamford Bridge mellom Harald Godwinsson og Harald Hardråde. I dette slaget deltok ikke Olav. Faren Harald ble drept i slaget.
Olav tok med den engelske stormannen Skule, som fikk tilnavnet Kongsfostre, hjem fra England. Skule ble lederen for Olavs hird, og fikk flere gårder av det norske krongodset, blant annet Rein i Rissa, og ble stamfar til birkebeinerkongenInge Bårdsson (norsk konge 1204-1217).[7]
Den fredelige kongen
Da Olav kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Olavs regjeringstid ble en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svein Estridsson og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.[8]
Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.[9]
Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Det er også bevart et brev til Olav fra Pave Gregor VII. I brevet ber Gregor Olav om å sende «unge og ættstore menn» fra Norge til Vatikanet for å få opplæring som kirkeledere. Vi vet imidlertid ikke hvorvidt Olav gjennomførte dette.[10]
^Andersen, Per Sveaas. (2015, 30. juni). Ellisiv: norsk dronning. I Store norske leksikon. Hentet 11. oktober 2016 fra «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. oktober 2016. Besøkt 11. oktober 2016..
