Viken eller Viki (norrønt: Fold(in), Vík(in)) er en historisk region. I vikingtiden betegnet navnet mer løst områdene på begge sider av Oslofjorden. I vikingtiden strakk Viken seg fra Gøta elv i øst til Rygjarbit (trolig Gjernestangen) i vest, og bestod av fylkene Vestfold, Vingulmork (Østfold inkl. Oslo og Akershus) og Ranrike (Bohuslän).

Viken var lenge et grenseområde mellom Norge i vest, Danmark i sør og Sverige i øst. Området var i stor grad styrt av Halvdan Svarte som dernest ble arvet av hans sønn Harald Hårfagre. Dansker var imidlertid aktive i området, inntil Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000) fikk endelig kontroll, men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241. I borgerkrigstiden (1130–1240) var Viken dominert av baglerne, som kjempet mot birkebeinerne.

Viken hadde sine egne administrative organer; Borgartinget og Oslo bispedømme. Det var også et urbant område. Norges første by, Kaupangen i Skiringssal, som ble grunnlagt rundt 800 e.Kr., lå i Viken. Senere i middelalderen hadde Viken fem byer: Skien, Tønsberg, Oslo, Borg (Sarpsborg) og Konghelle. Oslo ble Norges hovedstad i 1314.

I moderne tid forstås navnet i Sverige som et tradisjonelt navn på Bohuslän eller deler av Bohuslän, i tråd med bruken av navnet siden middelalderen. I Norge ble Viken under andre verdenskrig gjenopplivet av Nasjonal Samling, som betegnet Vestfold og Buskerud som Vest-Viken og Akershus (herunder det meste av dagens Oslo) og Østfold som Aust-Viken. I 2000-årene ble navnet tatt i bruk i flere foretaksnavn som et neologistisk navn på ulike områder som gjerne omfattet Osloregionen og Vestfold. I 2020 fikk det nye Viken fylke navnet, etter forbilde av det historiske området, men med andre grenser. Et forslag om å kalle Vestfold og Telemark for Vest-Viken ble avvist.

I norrøn tid het fjorden Fold(in) («den breie» eller «den åpne»^[1]), trolig etter den ytre delen av fjorden. Navnet var også i bruk på bygdene nær fjorden og går igjen i navn som Vestfold, Østfold og Follo. Ordet fold har på moderne norsk beholdt den snevrere betydningen «land ved sjø eller elv».

Det nyere navnet stammer fra norrønt Vík, som betyr vik, med demonymet vikverja. Navnet opptrådte også i bestemt form Víkin, som har gitt opphav til den moderne norske formen Vika (endelsen -in fulgte i de lokale dialektene utviklingen -in > -ĩ > -a). Formen Viken skriver seg delvis fra dansk (Vigen) og delvis fra dativsformen Viken (uttalt med tostavingstonelag) fra de lokale, norske dialektene.

Enkelte hevder at danske konger hadde delvis herredømme over Viken i vikingtiden. Det eneste som underbygger dette er et utsagn i de frankiske riksannalene, som forteller at to danske konger, Harald og Reginfred, dro til Vestfold (kalt Westarfoldam i annalene) i 813 for å slå ned et opprør og på den måten sikre rikets nordvest-grense. I annalene heter det at^[2]

Qui tamen eo tempore domi non erant, sed ad Westarfoldam cum exercitu profecti, quae regio ultima regni eorum inter septentrionem et occidentem sita, contra aquilonem Brittaniae summitatem respicit, cuius principes ac populus eis subici recusabant.

Oversatt til norsk blir dette:^[3]

De [Harald og Reginfred] var ikke hjemme på den tiden, men de hadde satt ut med en hær til Vestfold, som ligger på ytterkanten av deres rike mellom nord og vest, nord for Britannia, fordi lederne for folket der nektet å underkaste seg dem.

Dette kan antyde at det var danene som hadde en viss kontroll over Viken på begynnelsen av 800-tallet, om enn med visse problemer. Andre kilder tyder på at Halvdan Svarte (Harald Hårfages far) styrte Viken gjennom store deler av 800-tallet, spesielt de vestre delene.

En kilde fra slutten av 800-tallet er Ottar fra Hålogaland, en nordnorsk herse. Han besøkte den engelske kong Alfred, som på denne tiden fikk oversatt Orosius' verdenshistorie til (gammel)engelsk. Her bidro Ottar til å utvide verket ved å fortelle om Norden. I beretningen forteller Ottar at da han seilte ut fra Kaupangen i Skiringssal i Vestfold med kurs for Hedeby i Slesvig, hadde han «Danmark» på babord side.^[4] Dette underbygger at de vestlige delene av Viken ikke var under dansk kontroll, noe som ellers ville vært nevnt. Vestfold, Ringerike, Hadeland og videre nordover til Opplandene, samt østover mot Romerrike, var for en stor del styrt av Halvdan Svarte i hans levetid på 800-tallet. Hans sønn Harald Hårfagre kobles i flere kilder (bl.a. Egils saga) til øst i Viken (Østfold og Bohuslän), noe som tyder på Halvdans innflytelse også her. I praksis hele Viken-regionen pluss Opplandene.

Påstandene om dansk kontroll står i sterk motsetning til fremstillingen av den norske rikssamlingen i Snorres sagasamling Heimskringla, skrevet rundt 1230. Den første sagaen i verket, Ynglingesaga, handler om Ynglingeætta, det solide herskerdynastiet av Vestfoldkonger i Viken. Her er trusler fra danske konger totalt fraværende. Imidlertid er det trolig at danske konger lenge hevdet krav på Viken, men det er derimot lite som tyder på at de lykkes med dette på 800-tallet.^[5]

Danekongenes ambisjoner i Viken var imidlertid ikke over på 800-tallet. En av Danmarks mest kjente middelalderkonger, Harald Blåtann, ble tatt til konge i Viken i ca 970.^[6] Sønnen hans, Svein Tjugeskjegg, arvet trolig området etter faren, selv om Olav Tryggvason ser ut til å ha erobret det fra Svein på slutten av 900-tallet.^[7] Svein fikk likevel Viken tilbake etter at Olav falt i slaget ved Svolder i 1000.^{[8] [9]}

Den norske kongemakten begynte for alvor å hevde seg i Viken med Olav Haraldsson (1015–1028). Etter slaget ved Svolder var det den danske kong Svein Tjugeskjegg som hadde kontrollen over Viken. Den svenske kong Olof Skötkonung og hans svigersønn, norske Svein jarl, hadde kontrollen over Ranrike (dagens Bohuslän i Sverige).^[10] Da Olav Haraldsson kom til Viken i 1016, seiret han først over Svein jarl i slaget ved Nesjar. Deretter la Olav Viken under seg, før han erobret også den østlige delen – Ranrike – fra Olof.^{[11] [12]}

I sin sene regjeringstid fikk imidlertid Olav problemer, og den dansk-engelske kongen Knut den mektige ble norsk konge. Viken var det siste området Knut erobret. Da hadde han ifølge sagaen «vunnet Norge uten kamp» før han dro tilbake til Danmark.^[13] Knut satte sin sønn, Svein Knutsson (Svein Alfivasson) til å styre i Norge. Da Knut døde i 1035 medførte det en kraftig svekkelse av den danske kongemakten. Dette åpnet opp for norske kongers kontroll over Viken, med Olav den helliges sønn Magnus Olavsson (den gode) og Olavs halvbror Harald Sigurdsson (Hardråde). Presset på Norge lettet mens danskene var opptatt med innbyrdes kamp om tronen, men danene var tilbake igjen i 1160, da Valdemar den store kom til Tønsberg og innsatte Erling Skakke, far til den senere kongen Magnus Erlingsson, som sin jarl i Viken.^[14] Først da Valdemar II døde i 1241, var Norge ute av den danske maktsfæren. De norske kongene etablerte nå sin autoritet over Østlandet, en utvikling som nådde sitt høydepunkt da hovedstaden ble flyttet fra Bergen til Oslo i 1314.^[15]

Det har vært argumentert for at borgerkrigene hadde en geografisk bakgrunn – de ulike kongsemnene hadde støtte i ulike landsdeler. Da kampene brøt ut etter Sigurd Magnussons død i 1130, hadde Sigurds sønn Magnus sitt område i Trøndelag, mens Sigurds bror Harald Gille holdt til i Viken.^[16] Da Haralds sønner ble konger, var det Inge som var Viken-kongen. Inge var også den første kongen som ble kongehyllet på Borgarting.^[17] Etter Inges død ble Erling Skakke leder for gruppen av Inges tidligere støttespillere, og Erling greide å få sin sønn Magnus Erlingsson kronet til konge.^[18] Denne fraksjonen, det såkalte lendmannspartiet, hadde fordelen av kirkens støtte. I Viken stod i 1177 et av de mest kjente slagene i borgerkrigstiden, slaget på Re, i dagens Re kommune i Vestfold. Her vant Magnus, Erling og deres menn seier over birkebeinerne.^[19]

Etter at Sverre Sigurdsson ble birkebeinernes konge, ble det enda større motsetning mellom Viken og de øvrige landsdelene. Birkebeinernes sentrum var tradisjonelt i Trøndelag, men Sverre arbeidet for å styrke kontrollen over Vestlandet. Dermed ble Viken i enda større grad et eget område, adskilt fra resten av Norge, og sentrum for kampen mot kong Sverre. Nikolas Arnesson, biskop av Oslo og halvbror av Inge Haraldsson (Krokrygg), og flere andre biskoper, dannet opprørspartiet baglerne i motstand mot Sverre. Baglerne var hovedsakelig vikværinger. Verdslig regional motstand mot birkebeinerne i Viken ble forent med kirkelig motstand mot Sverre.^[20]

Baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Baglerkongene blir kun regnet som tronpretendenter i de offisielle listene over norske konger, men baglerkongene ble kongehyllet akkurat slik som birkebeinerkongene, og i samtiden ble trolig baglernes konger ansett for å være like så «ordentlige» konger som birkebeinernes.^[21] De mest kjente baglerkongene, Erling Steinvegg og Filippus Simonsson, ble begge kongehyllet på både Haugating og Borgarting.^[22] Da det ble satt til grid mellom baglerne og birkebeinerne på Kvitsøy i 1208, ble det bestemt at Filippus skulle ha styringen over Viken fra Rygjarbit til Svinesund. Birkebeinerne og deres konge Inge Bårdsson fikk Filippus til å love at han skulle gi fra seg kongsnavnet etter dette, men Filippus fortsatte å kalle seg konge helt frem til sin død.^[23] En tid etter Filippus' død i 1217 la baglerne offisielt ned flokken og gikk over til birkebeinerne og deres konge Håkon Håkonsson.^[24] De baglerne som ikke var fornøyde med dette, fortsatte å kjempe mot birkebeinerne under navnet ribbungene, oppkalt etter flokkens leder Sigurd Ribbung. I 1227 døde Sigurd Ribbung, og opprøret i Viken døde etterhvert ut.

Det eksisterte et spenningsforhold mellom Viken og naboene i vest og sør – Vestlandet og Danmark – over flere århundrer. En av årsakene til dette kan være ønsket om kontroll med handelsveiene i Skandinavia. Vestlandskysten var den viktigste veien for handel med Trøndelag, Hålogaland og Bjarmeland, mens Viken var den naturlige inngangsporten til det indre Østlandet. I disse områdene ble det produsert varer som var verdifulle for danenes handel med sakserne, angelsakserne, friserne og frankerne, og etterhvert også folket i Østersjøområdet.^[25] Viken var altså en viktig vannvei for varetilførsel, som både nordmenn og daner ønsket kontroll med.

Byen Kaupang i Tjølling, som trolig er identisk med Ottars «Skiringssal» og Norges eldste by, kan også ha blitt anlagt av danske konger.^[26] Danske vikingtidsbyer som Ribe og Hedeby ble også anlagt i ytterkanten av det danske riket, så dette kan ha vært en del av en strategi for å få kontroll med grenseområder og å sikre seg tilgangen på viktige handelsvarer.

Fra 1100-tallet lå det fem byer i Viken: Skien, Tønsberg, Oslo, Borg (Sarpsborg) og Konghelle.^[27] Bergen og Nidaros var imidlertid landets største og viktigste byer frem til Oslo ble gjort til hovedstad i 1314 av kong Håkon Magnusson.

Skien kan ha vært et tettsted og handelsplass helt fra 1000-tallet, men ble ikke en virkelig by før rundt 1150. Byen har vokst frem uten kongelig grunnleggelse eller inngripen. Rundt 1200 ble Norge delt inn i sysler, og Skien ble administrativt sentrum for Skiensysla, som omfattet Grenland, Telemark og Numedal.

Tønsberg er kjent som Norges eldste by, hovedsakelig fordi Snorre nevner byen i Harald Hårfagres saga før slaget i Hafrsfjord, noe som fikk norske historikere til å sette byens grunnleggelse til år 871. Lokaliteten Træleborg (Tønsberg) ved sjøveien inn mot Tønsberg antyder dansk herredømme omkring år 980. Stedsnavnet peker mot en vikingborg på stedet, en Trelleborg (borganlegg), men arkeologiske undersøkelser er ikke gjort.^[28] Arkeologiske utgravninger viser imidlertid at Tønsberg ikke ble en by før rundt 1100.^[29] Tønsberg er kjent som baglernes «hovedstad», og var en viktig by gjennom hele middelalderen. Tønsberg var viktig i forsvaret av Viken, med festningen Tunsberghus, som stod der Slottsfjellet ligger i dag. Festningen ble brent av svenske styrker i 1503 og aldri gjenoppbygd. Tønsberg var også et geistlig sentrum med åtte kirker innenfor bygrensen, og det var her konkordatet Sættargjerden ble underskrevet i 1277.

Oslo ble etter tradisjonen grunnlagt av kong Harald Hardråde på midten av 1000-tallet, men arkeologiske utgravinger har vist at Oslo kan ha vært en by så langt tilbake som år 1000.^[30] Her ble Oslo bispedømme grunnlagt i 1070, og Hallvardskatedralen ble bygget rundt 1100. Oslo ble også sete for Oslosysla etter sysleinndelingen rundt 1200.

Borg ble etter tradisjonen grunnlagt av Olav den hellige i 1016. Byen er også nevnt i kirkehistorien til Ordericus Vitalis.^[31] Den danske kongen Knut den mektige ble tatt til norsk konge i Borg i 1028.^[32] Den norske kongen Inge Krokrygg ble tatt til konge der i 1136.^[33] Byen Borg var setet for det gamle Borgartinget, som kan ha vært et lokalt ting for området rundt byen på 1000-tallet, og som ble til et lokalt ting for hele Viken på 1100-tallet.^[34] Borg var sete for Borgarsysla. Byen ble brent og totalskadd av svenskene i 1567. Innbyggerne valgte da å flytte nærmere havet langs Glomma, og dannet der en ny by som i 1569 fikk navnet Fredrikstad.

Konghelle ble antakelig også en by rundt 1100. Byen er første gang omtalt skriftlig av Orderic Vitalis omkring 1140, da som en av seks viktige byer i Norge. Kong Sigurd Jorsalfare bosatte seg der, befestet byen med et kastell med vollgrav og oppførte kongsgård og en kirke.^[35] Forfatteren av Morkinskinna skriver at Sigurd «satte kongsstolen og hovedstaden i Konghelle».^[36] I år 1135 ble Konghelle angrepet og herjet av vendiske styrker som brente kastellet og kirken og plyndret byen.^[37] Kong Håkon IV Håkonsson oppførte på midten av 1200-tallet en borg med ringmur på Ragnhildsholmen for å forsvare byen. I kong Håkons IVs tid ble også et franciskanerkloster bygget, samtidig som det eldre augustinerklosteret Kastelle kloster fra 1100-tallet ble ombygget. Rundt 1300 anla kong Håkon V Magnusson Båhus festning. Konghelle brant ned i 1612 og ble senere flyttet til Festningsholmen under Båhus festning for lettere å kunne forsvares. Navnet ble etterhvert uttalt «Kongell», og etter flyttingen ble også skrivemåten «Kongelf» vanligere. Da byen ble svensk i 1658, ble navnet Kungälv innarbeidet.

Selv om Olav Tryggvason og Olav den hellige er kjente for å ha kristnet Norge, var trolig store deler av befolkningen i Viken allerede kristne på slutten av 900- og begynnelsen av 1000-tallet. Kirkeorganisasjonen ble etablert utover på 1000-tallet, med god hjelp fra angelsaksiske (engelske) biskoper.^[38]

På midten av 1000-tallet fikk Viken sitt eget bispedømme, Oslo bispedømme. Oslo ble trolig bispesete for Viken på grunn av St. Hallvard-helligdommen. De to andre bispedømmene i Norge var Nidaros og Selja (senere Bjørgvin).^[39] Den første biskopen i Viken var den engelske Aasgaut, nevø av Olav den helliges misjonsbiskop Grimkjell.^[40]

I begynnelsen tilhørte Oslo bispedømme, og de øvrige norske og nordiske bispedømmene Bremen erkebispedømme i Det tysk-romerske rike. Etterhvert som kirken utviklet seg i de nordiske landene, spesielt i Danmark, ble det naturlig å opprette et eget nordisk erkebispedømme. I 1103 ble det fellesnordiske erkebispedømmet i Lund i Skåne, som da var en del av Danmark, opprettet. De norske bispedømmene ble lagt under Lund.^[41] I 1152 eller 1153 ble det opprettet et eget norsk erkebispedømme, Nidaros erkebispedømme. Oslo bispedømme ble nå lagt under Nidaros. Dette knyttet Viken sterkere til resten av Norge.^[42] De første klostrene i Viken ble grunnlagt på midten av 1100-tallet, først Gimsøy kloster ved Skien, Hovedøya kloster ved Oslo og Værne kloster ved Rygge og deretter i Kastelle kloster ved Konghelle, Fransiskanerklosteret i Tønsberg.^[43] og Dragsmark kloster ved Oddevold.

Viken hadde seks fylkeskirker; to i hvert fylke. Disse kirkene var Sem og Hedrum i Vestfold, Aker og Tune i Vingulmark, og en kirke i Konghelle og Svarteborg i Ranrike. Kirken i Konghelle kan muligens ha vært Ytterby kirke.^[44]

Det gamle Viken utgjorde tingkretsen for Borgartinget, som ble holdt i Borg (Sarpsborg). Borgartinget nevnes første gang i sagaene da Inge Haraldsson ble tatt til konge i 1136.^[45] Dette var tidlig i borgerkrigstiden, og partiet som dannet seg rundt kong Inge, var forløperne for Lendmannspartiet og senere Baglerne. Borgartinget kan ha vært et lokalt ting for området rundt Borg på 1000-tallet, men det ble neppe et regionalt ting for hele Viken før på midten av 1100-tallet.^[46]

Et annet tingsted i Viken var Haugatinget i Tønsberg. Dette ble for det meste brukt som kongehyllingsting.^[47]

Det er lite bevart av Borgartingsloven, kun delen om kristenretten, og noen bruddstykker av en verdslig lov. De eldste avskriftene av loven er fra 1300-tallet.^[48]

Ifølge Borgartingsloven var det tre fylker i Viken.^[44] Krøniken Historia Norvegiæ fra rundt 1170 hevder det var fire fylker.^[49] Fylkene var opprinnelig Vestfold, Vingulmork og Ranrike. Vestfold var den gangen langt større enn dagens Vestfold fylke, og omfattet også Grenland. Vingulmork bestod av dagens Østfold og deler av Akershus. Dette området ble rundt 1200 delt i to; Oslosysla og Borgarsysla. Ranrike ble også delt i to, og den sørlige delen fikk navnet Elvesysla. Sistnevnte ble fra 1400-tallet kalt Båhuslen etter festningen Båhus.

Fra senmiddelalderen ble navnet Viken brukt mer begrenset om de østligste delene, det nordre Båhuslen, områdene sør for Svinesund.^[50] Området var administrativt delt i Nordvikens og Søndervikens fogderier, navn som fortsatt var i bruk etter freden i Roskilde i 1658. Navnet Viken ble også brukt i kirkelig sammenheng. Fram til 2007 var navn på de tilsvarende områdene «Vikornes norra kontrakt» og «Vikornes södra kontrakt» innen Svenska kyrkans organisasjon (inntil 1658 Ranrike prosti i Oslo bispedømme).

Helt frem til 1980- og 1990-årene aksepterte norske historikere og arkeologer fortsatt i stor grad Snorres fremstilling av Vestfold og Viken som Norges vugge.

Historikere som Peter Sawyer og Claus Krag utfordret denne forståelsen ved å vektlegge de mange kildene til Vikens historie der sporadisk dansk herredømme over deler av regionen kommer tydelig frem. Særlig Krags «Ynglingatal og Ynglingesaga» fra 1991 ble viktig. Her påstår Krag at Ynglingeætta ikke kunne være fra Vestfold, og at kvadet Ynglingatal, som Ynglingesaga bygger på, er en litterær konstruksjon.^[51] Arkeologen Dagfinn Skre med flere har imidlertid argumentert mot en sen datering av kvadet.^[52]

Det har vært spekulert på, av blant annet Finn Hødnebø, om ikke ordet «viking» opprinnelig betyr nettopp «person fra Viken». Betegnelsen «viking», eller norrønt vikingr, kan ha vært betegnelsen på folket som bodde langs kysten av Viken, og at navnets innhold etterhvert endret seg fra å favne alle innbyggerne i denne regionen, til å bety spesifikt sjøkrigere.^[53][54] Imidlertid kalles folket i Viken «vikværinger» i gamle kilder som sagalitteratur, lovtekster og diplomer, og ikke «vikinger».

Viking kan også bety bare «person som går i land i en vik», og slik sett være mer av et «samlebegrep» for folk eller sjømenn fra hele kysten, ikke bare Viken.

Den eldste forekomsten av ordet er fra gammelengelsk, fra diktet Widsith. Her nevnes «wicingas» i en liste over ulike folkeslag. Den senere bruken av ordet som synonymt med sjøfarer, kjent fra både gammelengelske og norrøne kilder, er antakelig yngre. Etterhvert fikk ordet en mer negativ betydning, sjørøver.^[55]

Navnet Viken, etter den historiske regionen, er senere brukt i Norge og Sverige med ulike betydninger. I Sverige er Viken til moderne tid forstått som et eldre navn på Bohuslän, og inngikk i ulike administrative inndelinger der til etter årtusenskiftet.

I Norge gikk navnet Viken ut av bruk etter at Bohuslän ble svensk, men under andre verdenskrig ble navnet gjenopplivet av Nasjonal Samling, som betegnet Vestfold og Buskerud som Vest-Viken og Akershus (herunder det meste av dagens Oslo) og Østfold som Aust-Viken;^[57] i kontrast til betydningen begrepet hadde hatt siden middelalderen ble begrepet forsøkt knyttet til geografiske forhold i vikingtiden. I 2000-årene ble navnet Viken i Norge tatt i bruk som en løs betegnelse på det sentrale Østlandsområdet, særlig om Osloregionen og Vestfold. Navnet ble brukt i flere offentlige og private virksomhetsnavn slik som Viken Skog (primært Oslo, Vestfold, Buskerud og Østfold, og små deler av Oppland og Telemark), Viken Fiber (Oslo, Vestfold, Buskerud, Østfold og Grenland), Viken Filmsenter, Vestviken kollektivtrafikk (Vestfold, Buskerud og Telemark) og helseforetaket Vestre Viken (Buskerud og deler av Akershus).

Stortinget vedtok i 2017 å sammenslå fylkene Akershus, Buskerud og Østfold til Viken fylke. Det nye fylket omfatter deler av Vingulmark, det ene landskapet i Viken i vikingtiden, men ikke Oslo og heller ikke Vestfold og Ranrike (som nå utgjør nordre Bohuslän). På den annen side omfatter Viken fylke områder som ikke lå i det historiske Viken, hovedsakelig de delene av Buskerud og Akershus som ikke ligger rett ved Oslofjorden.

Viken ble oppløst som fylke fra 2024 og de gamle fylkene gjennoppsto.

• Vikværsk, dialekten som tradisjonelt blir snakket av folk fra Viken
• Viken i sagalitteraturen, politiske og geografiske beskrivelser av regionen i de ulike kongesagaene

• Andersen, Per Sveaas (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800-1130. [Bergen]: Universitetsforl. ISBN 8200024121. 
• Annales regni Francorum
• Fagerskinna : Norges kongers ættetavle, oversatt av Edvard Eikill. Saga bok forlag, Stavanger, 2007. ISBN 978-82-91640-28-0
• Håkons, Guttorms og Inges saga, oversatt av Alexander Bugge. Stenersens forlag, Kristiania 1914
• Bjorvand, Harald, Våre arveord: etymologisk ordbok. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Oslo 2000
• Historia Norvegiæ. Oversatt av Astrid Salvesen, Aschehoug, Oslo 1990
• Jón Viðar Sigurðsson, Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008 ISBN 978-82-530-3147-7
• Jón Viðar Sigurðsson, Viken og fullføringen av rikssamlingen. I: Over grenser, Østfold og Viken i yngre jernalder og middelalder. Oslo, 2003. (Skriftserie, Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder; 5) ISBN 82-92359-05-2
• Kolsrud, Oluf, Noregs kyrkjesoga. Aschehoug, Oslo 1958
• Krag, Claus, Norges historie frem til 1319. Universitetsforlaget, Oslo 2000
• Krag, Claus, Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen. I: Collegium Medievale 1990/2, s. 179-195
• Krag, Claus: Ynglingatal og Ynglingesaga: en studie i historiske kilder. Rådet for humanistisk forskning ; Universitetsforlaget, Oslo 1991.
• Masdalen, Kjell Olav, Fra Lindesnes til Rygjarbit. Dansk-norske maktrelasjoner på Agder i vikingtid og middelalder. I: Aust-Agder-Arv 2005-2006.
• Moseng, Ole G., Opsahl, Erik, Pettersen, Gunnar I. & Sandmo, Erling, Norsk historie 750-1537. Universitetsforlaget, Oslo 2007. ISBN 978-82-15-00415-0
• Myhre, Bjørn, Før Viken ble Norge. Borregravfeltet som religiøs og politisk arena. Utgitt av Vestfold fylkeskommune 2015. (Norske oldfunn; XXXI) ISBN 978-82-8084-202-2
• Norseng, Per G. & Eliassen, Sven G, Østfolds historie, bind 2. I Borgarsysle. Utgitt av Østfold fylkeskommune, Sarpsborg 2005. ISBN 82-91932-15-8
• Ottars beretning. I: Ottar, Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø museum, 208/1995, s. 3-4
• Snorre Sturlasson Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal, Oslo 1979
• Sturla Þorðarsson, Håkon Håkonssons saga. Aschehoug, Oslo 2008 ISBN 978-82-03-19367-5
• Stylegar, Frans Arne, Åslaug-Kråka fra Spangereid og Ragnar Lodbrok: om Lindesnesområdet som kulturell 'melting pot' i vikingtid og tidlig middelalder. I: Karmøyseminaret 2002.
• Ældre Borgartingslov: Vikens kristenret. Oversatt av Torleiv Olavsson. Kristiania 1914

• Annales regni Francorum De frankiske riksannalene på nett hos thelatinlibrary.com
• Mellom Danmark og Nordmanna land, artikkel på bloggen til arkeolog Frans Arne Stylegar
• Snorres kongesagaer hos Heimskringla.no, på norrønt, norsk, svensk og dansk.
• Viken hos Store norske leksikon
• Harald Hårfagre fra Vestfold?, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Viken, artikkel hos Norgeshistorie.no