I 1029 druknet ladejarlen Håkon Eiriksson på havet. Det oppsto et maktvakuum i Norge. Dette ville Olav Haraldsson benytte seg av, og prøvde å gjenerobre kongedømmet, men mislyktes.
Knut sendte så sønnen, Svein Alfivason, sammen med sin mor og en rekke andre danske menn til Norge. Han lot Svein være visekonge. Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet forteller: Då rådde Svein, sønn av Alfiva, over landet i seks år..[2] Han var i så fall konge fra 1029 til 1035. Dette kom som en stor skuffelse for en del nordmenn som hadde ønsket å tre inn i Håkon Eirikssons sted.[trenger referanse] Spesielt skuffet var stormenn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, som begge mente de hadde fått løfter av Knut om å få makten.[trenger referanse]
Svein Alfivason var angivelig uselvstendig.[trenger referanse] Mange mener at det var hans mor, Alfiva, som i praksis styrte landet.[trenger referanse] De skal angivelig ha styrt landet med hard hånd og av den grunn ble deres styre sterkt mislikt blant folk.[trenger referanse]
1030-tallet var vanskelige år i Europa, og omtales som uår.[trenger referanse] Den danske politikken i Norge var annerledes enn tidligere, og hadde et sterkt kongelig nærvær med meget strenge reaksjoner på mange områder.[trenger referanse] Ifølge sagaen vakte Svein og morens skattekrav og nye lover sterk uvilje.[trenger referanse]
Snorre Sturlason skrev på 1230-tallet at «Kong Svein førte nye lover til landet om mange ting. De var satt etter det som var lov i Danmark, men noen var mye hardere. Ingen mann skulle fare ut av landet uten lov av kongen, og gjorde han det, så tilfalt eiendommen hans kongen. Hver den som drepte en annen, skulle ha forbrutt land og løsøre. Om en mann som var fredløs fikk en arv, skulle kongen ha arven. Til jul skulle hver bonde gi kongen en mæle (mellom 15 og 20 liter) malt fra hvert ildsted og et lår av en tre års okse, det kaltes vinjartodde, og dessuten et spann smør.»[3] Dette skapte grunnlag for en folkelig motstand mot det nye regimet.[trenger referanse] Det kan karakteriseres som en motstand av samme karakter som den Olav den hellige hadde møtt tidligere.[trenger referanse]
I 1033 kom Tryggve Olavsson kom med en styrke fra England. Han påsto han var sønn av Olav Tryggvason, og krevde kongedømmet over Norge etter ham. Svein Knutsson sto ham i slaget i Soknasund i Ryfylke, og Tryggve Olavsson ble drept.[4] Det var med en styrke, antakelig for det meste danske elitetropper.[trenger referanse]
Magnus samlet i 1035 hærstyrker for å legge under seg landet. Kong Svein Knutsson og mor innså trolig at de hadde lite støtte, og uten å gå til strid, forlot de landet i 1035 og reiste til Danmark.[trenger referanse]Arnor jarlaskald nevner dette i Magnusdråpa: «han dreiv Svein bort frå hans fedrearv».[5]
De nye lovene som ble innført i regjeringstiden til Svein, blir ofte omtalt som Alfivalovene. De er omtalt i sagen «Ågrip»,[6] Lovene er mye av grunnen til Sveins dårlige omdømme i ettertid.
Det ble innførte et mer europeisk regjeringssystem, etter mønster fra danske og særlig engelske lover.[7] Han krevde direkte skatter fra bøndene, som aldri hadde vært under direkte skattlegging før. Det ble forbudt å reise utenlands uten kongens tillatelse. Et nytt leidangsystem som var hardere for bøndene ble innført.[8]
Disse nye rettighetene kongen tok, førte til en økende misnøye og var i stor grad grunnen til opprøret som kastet Svein og Alfiva ut av landet i 1035. Flere av lovene ble fjernet ved Langøysund-forliket i 1040. Håkon Magnusson Toresfostre avskaffet de fleste gjenværende av disse lovene på 1090-tallet.[9] Det gikk imidlertid flere tiår før alle lovene ble opphevet. Den siste så seint som under Sigurd Jorsalfare.[10]
^https://heimskringla.no/wiki/Noregs_Konungatal: ... þa red sueinn sunr alfifu snaka strid sex fyrir landi. adr enn knutz sonr af konungdomi vinalauss vard at flyia. - som er: da rådde Svein, sønn av Alfiva, over landet i seks år. Før Knuts sønn, venneløs, måtte flykte fra kongedømmet.
