Opplandene, eller Opplanda (av norr. Upplǫnd),^[a] er benevnelsen på en historisk norsk region som omfattet landskapene nord for det historiske Viken på Østlandet. Når betegnelsen Opplandene oppsto vites ikke, men den blir rikelig benyttet i såvel sagalitteraturen som i bevarte middelalderdiplomer. En lang rekke arkeologiske funn vitner også om at landskapene det er snakk om ble tidlig bosatt.

Det er rimelig å anta at betegnelsen må ha oppstått før vikingtiden, men mangelen av skriftlige kilder, fra denne og tidligere tider i Norge, gjør det vanskelig å tidfeste den. Opplandene fikk egen lagmann og lå under Eidsivatinget, med fellesting på Eidsvoll.^[1] Hamar var kjøpstad og ble bispesete, skilt ut fra Oslo bispedømme (etablert rundt år 1070) i 1153, i forbindelse med at Nidaros ble erkebispesete i 1152/1153. Hamar ble derfor det reelle maktsentrumet for Opplandene på den tiden. Der lå også den viktige setegården Åker, med lange tradisjoner som lokalting.^[2] Etter det såkalte kvitsøyforliket i 1208, mellom baglerne og birkebeinerne, fikk baglerkongen Filippus Simonsson råderett over Opplandene og Viken, godt støttet av danskekongen Valdemar Sejr.^[3]

I tiden etter opprettelsen av bispesetet i Hamar brukte man tredelingsprisippet (også kalt tridjunger, tredinger, tredeler) innenfor grensene til Eidsivatingsloven på Opplandene , som var omfattet av tre (norrøne) fylker, som hvert var inndelt i tredinger. De tre fylkene var Hadafylke (Ringerike, Hadeland med Land, og Toten), Heinafylke (Hedmarken), og Raumafylke (Romerike og Glåmdalen) på det indre Østlandet. I tillegg til fylkene kom de store dalførene, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen.^[2] Siden den opprinnelige domkirken i Hamar ble ødelagt av svenskene i 1567, har imidlertid de skriftlige kildene for de første århundrene for Hamar bispedømme gått tapt.

Et eksempel på tredelingen er at Hadafylke ikke hadde noen fylkeskirke, slik det ellers var vanlig rundt om i landet. I stedet hadde det tre tredingskirker, som var Norderhov kirke på Ringerike, Nikolaikirken på Gran på Hadeland, og Hoff kirke på Toten. Dette var hovedkirker med utvidet status, på linje med landets øvrige fylkeskirker.^[4] Tredingskirkene var knyttet til lokale maktsentra, og den opphøyde statusen disse hadde kommer tydelig til uttrykk, da hertug Håkon Magnussøn den 22. juli i 1297 (blant annet) kunngjør, at krikene på Gran og Norderhov skal oppbevare normalvekter av stein, så bøndene ikke blir lurt til å skatte mer enn hva de egentlig skal (NgL III: 27;^[5] RN II 882^[6]).^[4] For Ringerikes del må man ta i betraktning, at Tanbergmennene,^[b] som hadde stor makt på Østlandet i 1200-årene, alt hadde falt i unåde hos kongemakten.

I senere tid kom navnet til å å bli brukt om et området som i dag i store trekk utgjøres av Innlandet fylke, inntil 2019 Hedmark og Oppland fylker. .Et minne om denne bruken fantes frem til 1. januar 2016 i navnet Vestoppland politidistrikt, som omfattet området vest for Mjøsa, og «Østoppland HV-distrikt», som holdt til på Elverum, og som i 2009 ble slått sammen til Opplandske Heimevernsdistrikt 05.

• Krag, Claus: Vikingtid og rikssamling. Aschehougs Norgeshistorie, Aschehoug, Oslo 2005