Nikolaikirken er den største av to steinkirker fra middelalderen på Granavollen i Gran kommune, Innlandet fylke. De to kirkene går under fellesnavnet Søsterkirkene på Granavollen. Det har vært vanlig å datere Mariakirken til rundt midten eller siste halvdel av 1100-tallet og Nikolaikirken til noe senere i det samme århundret (basert på opprettelsen av Hamar bispedømme i 1153), men noen har også ment at den større kirken først ble bygget i første halvdel av 1200-tallet. Ekroll m.fl. (2000) poengterer at Nikolaikirken har to middelalderske byggefaser.[1] Første fase plasseres stilmessig på 1100-tallet og ombyggingen (andre byggefase) til slutten av 1200-tallet eller omkring år 1300.[1]
Nicolaikirken har 250 plasser, og var trolig fylkeskirke og sognekirke. Kirken er en basilika, med midtskip og to sideskip der kraftige romanske søylerekker løfter taket over ytterveggene og gir luft i rommet. Den har firefaset ribbehvelv over midtskipet med to travéer og tønnehvelv i sideskipene. Veggene er hvitkalket, med koret innrammet av en steinbue.
Nikolaikirkens kraftige tårn mener fagfolk at kirken fikk allerede på slutten av 1200-tallet, denne utbyggingen endret kirkens kor fra apsidalt (halvsirkelformet) til rett, samme form som i Mariakirken, den andre av Søsterkirkene. Nikolaikirkens tårn har hatt et høyt spir, men dette ble ødelagt under brannen i 1799.
Interiøret
Interiøret i Nikolaikirken er beskjedent, men kirkerommet er tydelig mer påkostet enn i Mariakirken
Mye av det opprinnelige interiøret gikk tapt i brannen i 1799, og den hardhendte moderniseringen i 1860-årene må ta mye av skylden for det tapte interiøret.[1]
Altertavlen fra 1625 ble reddet gjennom både brannen i 1799 og perioder hvor den ikke var i kirken. Den kan ha vært et alterskap med fløyer som kunne åpnes og lukkes. Midtfeltet viser korsfestelsen, flankert av syndefallet og kobberslangen.[1]
Prekestolen er fra 1728 og er utsmykket med akantusdekor. Den ble restaurert og fikk ny himling i 1960. Under denne restaureringen ble benkene i kirken erstattet med løse stoler.[1]
Døpefonten er fra samme tid som prekestolen, mens fatet er en del eldre. Tidligere hadde kirken en døpefont i stein som stod ved vestdøren. I koret står det dessuten ei lita almissetavle med et maleri av Søsterkirkene fra før de brant (Nikolaikirken i 1799 og Mariakirken i 1813).[1]
Maleriet som viser nattverden var tidligere alterbilde.
