En stuke er i en norrøn middelalderkirke et sidealter eller sidekapell, laget som en integrert del av kirken.[1][2]
Det kan også ha blitt brukt som betegnelse for koret.[2] Ordet har opphav i norrønt «ærme».[2]
Stuken kunne være i form at et utbygg, men kunne også være laget som et byggverk i tre inne i kirken, et ciborium med sidevegger og tak eller baldakin.[3]
En kombinasjon av korskille og sidealter var vanlig både i stavkirker og steinkirker i Norge.[3]
Messen var i middelalderkirken en nattverdsgudtjeneste, og i større kirker kunne det holdes flere messer samtidig ved ulike sidealtre eller stuker.
Feiringen av messen kunne ha et spesielt formål, for eksempel som sjelemesse for en avdødd eller for å feire en bestemt helgen. Personer som
ønsket messene måtte bidra økonomisk, til alterutstyr eller til underhold av messepresten.
Sigrid Undset skriver i boka Olav Audunssøn og hans børn: «Enda det var vinter da, og mørk ute, når han fulgte med Asbjørn Allfeit bort i den nordre tårnstuken;
Asbjørn leste messen ved Mikalsalteret der».[4] I Sverres saga er det omtalt at Sverre hadde en drøm:
«Han søkte til messe der, og da han bad for sig i kirken, syntes han, at det gik en mand hen til ham, tok ham i haanden og leide ham ind i en stuke».[5]
Bergens Kalvskinn forteller om Haus kirke, som antageligvis var en stavkirke i middelalderen, at den hadde «æinn stoker firir nikulas alteri», det vil si en stuke
foran Nikolas-alteret.[8]
