Hvelv er en betegnelse for overdekking av et rom av bueformet bygningsledd.[1] Hvelv er basert på den arkitektoniske buen som konstruksjonsprinsipp. Det finnes en rekke typer hvelv som er mer eller mindre komplisert, eksempelvis tønnehvelv (en dyp bue), krysshvelv (utviklet i romanskekatedraler), stjernehvelv, netthvelv, ribbehvelv, viftehvelv, klosterhvelv, speilhvelv, kuppelhvelv og stalaktitthvelv.[1]
Hvelvinger er kjent fra oldtiden, men ble først utviklet da etruskerne etablerte kilestein, også kalt for sluttsteinen, som innmures til slutt i buens toppunkt Det gjorde det mulig å bygge buer. Delene som et hvelv anvender seg av et sideveis trykk eller løft som krever en motgående trykk eller motstand. Når hvelvet bygges i undergrunnen eller under bakken, gir grunnen alle den motstand som kreves. Imidlertid når hvelvet bygges over bakken benyttes ulike erstatninger for støtte den nødvendige motstanden. Et eksempel er at tykkere vegger benyttet i tilfellet tønnehvelv. Avstivningsmur er benyttet for støtte motstand når hvelv med kryssingsvinkel konstrueres. Hvelv bæres av vegger, buer og eller vertikale støtter som søyler, pilarer eller pilastre.
Etymologi
Hvelv er avledet fra norrønthvelfa (f og v var lik), som stammer fra germanske*hwalbian-, som går tilbake til indoeuropeiske*kwelp-, som også foreligger i greskekólpos, «bukt», derav lånordet golf.[2] På engelsk heter ordet vault, dannet ca 1300 fra gammelfranskevoute, «bue», «buetak», eller «kammer», fra vulgærlatin*volta, en konstruksjon av *volvita, substantivbruk av hunkjønnsformen av *volvitus, en alterasjon av latinske volutus, «buet», perfektum partisipp av volvere, «å snu», «vende rundt», «rulle».[3]