Det finnes en rekke norske middelalderkirker i stein. De første steinbygningene i Norge var kirker, og sagaene forteller at de skal være reist i 1000-årene. Ingen av disse er bevart. De eldste bevarte er Moster kirke i Bømlo kommune, Værnes kirke i Trøndelag og deler av Stavanger domkirke, da spesielt den øvre delen av skipet. Disse er reist i begynnelsen av 1100-årene. Det ser ut som om de fleste norske kirkene ble bygget mellom ca. 1150 og 1250. Da var en stor del av behovet dekket og en bygget gjerne ut og utvidet de eldre kirkene, spesielt ble korene gjort lengre.
Omkring 1300 kirkebygg ble reist på 1100-1200-tallet i det som Øystein Ekroll kaller landets første byggeboom. Av disse var rundt 1000 stavkirker og rundt 300 steinkirker (160 av desse eksisterer).[1] I Sverige finnes det 900 og i Danmark 1800 steinkirker. Klima, økonomiske forhold og tradisjon for trebygging er trolig årsaker til at det i Norge hovedsakelig ble reist kirker av treverk. Steinkirkene ble oppført i byene, langs kysten og i rike jordbruksområder på Østlandet og i Trøndelag. Av de opp mot 300 steinkirkene reist i middelalderen var 58 i byer og kaupanger (Bergen alene hadde 19), og 9 av disse er eksisterer i dag. På Sunnmøre ble det reist minst syv steinkirker, tre av disse i det regionale senteret Borgundkaupangen og fire helt ute ved kysten (Åheim, Giske kirke, Ulstein, Herøy) - ingen i fjordbygdene.[2] I enkelt sentra i fjorddistriktene ble det reist steinkirker, for eksempel er hovedkirken i Aurland (Vangen kyrkje) i stein, mens de mindre kirkene, Undredal stavkirke og Flåm kirke er i tre. Fra slutten av 1100-tallet ble det reiste flere store steinkirker, trolig inspirert av Nidarosdomen: Tingvoll, Saksehaug, Alstadhaug (i Skogn) og Stiklestad. Fra midten av 1200-tallet Olavskirken i Bergen (domkirken), Avaldsnes, Aurland, Dale (i Luster) og Voss kirker reist.[3]
I Norge ble på 1100-tallet ikke oppført bolighus av stein. På andre halvdel av 1100-tallet ble det reist mange kirker i stein og disse var trolig oppført av stormenn. Kirker på steder med residens for adel er nokså sikkert privatkirker, også kalt høgendeskirker, blant annet Sola ruinkirke, Hove kirke (Vik i Sogn), Giske kyrkje (Sunnmøre), Austrått borgkapell (Ørlandet) og Alstahaug kirke.[4]
Murverket
En kan også se utviklingen i middelalderen i måten murene er utført. De middelalderske bruddsteinsmurverkene har to typer. En tidlig type fra 1100-årene og en senere fra 12-1300-årene. Disse kalles også for romansk og gotisk murverkstype. Det ble brukt naturstein inntil midten av 1200-årene da en fikk teglstein, antakelig fra Danmark. Hvor og når den opprinnelig kom vet en ikke, og der er få spor etter den. Det ble også produsert tegl i Norge da det er funnet rester av teglovner i Oslo, i Tønsberg og i Østfold ved Valdisholm. Sannsynligvis har tegl og naturstein blitt brukt side om side i samme bygning.
Den viktigste steintypen var kleberstein. Den ble brukt i hjørner, portaler, vindusomramninger og andre dekorative detaljer på bygningene. Spesielt ble dette brukt i Vest- og Midt-Norge. Det fantes to typer en hard, grønnstein eller grønnskiferen, og en myk. Den harde er brukt i Stavanger domkirke og Nidarosdomen. På Østlandet brukte en granitt langs kysten av Vestfold og Østfold, mens det rundt Mjøsa ble brukt mest lokal kalkstein. På Hadeland og Ringerike ble lokal sandstein mest benyttet, med innslag av kalkstein. I Trøndelag og Nord-Norge ble det også brukt lokal marmor i en del kirker. Til søylene i Nidarosdomen ble på 1200-tallet hentet mye marmor på Roan. I Hordaland og Sogn var kleberstein vanlig fra tidlig 1100-tall. I Namdalen og Nord-Norge ble det særlig brukt kleberstein (som finnes blant annet på Sømna) fint steinhoggerarbeid. I Bergen ble teglstein brukt i begrenset omfang, men utenfor Bergen ikke i det hele tatt. På Selja i Nordfjord ble det brukt kvaderstein av olivin som finnes lokalt. I Møre og Romsdal ble det brukt lokal marmor (gulaktig og grovkornet) og kvaderstein av stort format, mens det ikke er brukt kleberstein. Etter midte av 1200-tallet ble det ikke bygget i stein i Møre og Romsdal. I Bergen ble det nesten ikke brukt marmor. I Stavanger domkirke ble grønnskifer brukt til dekorasjoner og Sørbø kyrkje er bygget samme type stein fra Rennesøy.[5]
Til steinkirker ble det brukt kalkmørtel som oftest ble brent lokalt. Ved restaurering fra rundt 1900 har det blitt brukt sementmørtel som er mindre egnet blant annet fordi forfall ikke vises i form av sprekker på overflaten. Kalkmørtel er ikke tilgjengelig kommersielt og i 2021 ble det satt i gang arbeid med å produsere kalkmørtel etter opprinnelig metode.[6]
Utbredelse av middelalderkirker
Det skal ha vært rundt 300 steinkirker i Norge.[2] Omkring halvparten av disse er bevart i en eller annen form.
Mange av middelalderens bevarte kirker ligger på ute landsbygdene, mens bykirkene er nesten forsvunnet. Norske middelalderbyer var små. Kanskje var det kun 50-60 steinkirker tilsammen i slike strøk, men blant de som er bevart finner vi noen av hovedverkene i norsk middelalderarkitektur, som Nidarosdomen, Stavanger domkirke og Mariakirken i Bergen.
Etter reformasjonen i 1537 ble flere av bykirkene revet, noe som pågikk opp mot 1890-tallet. Blant annet gikk alle kongsgårdskirkene og tre av fem domkirker tapt på denne tiden, selv om rester etter noen slike kirker blir bevart som ruiner.[trenger referanse] I Bergen forsvant fem kirker i senmiddelalderen og rundt reformasjonen: Martinskirken, Hallvardskirken, Mikaelskirken i Vågsbunnen, Allehelgenskirken og Steinkirken (også kalt Columbakirken). Nikolaikirken, Peterskirken og Laurentiuskirken i Bergen er kjent som ruiner.[7]Apostelkirken i Bergen ble revet rundt 1530. Mesteparten av Kristkirkene på Holmen i Bergen ble revet 1531.[8]
Årsaken til de store bygningsmessige endringene som skjedde på 1800-tallet var den nye loven om kirker og kirkegårder som kom i 1851. Der ble det fremsatt krav om at kirkene skulle romme 3/10 av den voksne befolkningen. Det resulterte i at mange kirker måtte utvides. I mange tilfeller valgte man også å bygge helt nye kirker, og da ble gjerne den gamle kirken revet. Noen ble imidlertid reddet gjennom at de ble kjøpt av private eller Fortidsminneforeningen.
Ved markedsplassene Vangen (Aurland i Sogn), Kinsarvik (Hardanger) og Levanger ble det reist steinkirker; mens ved de mindre kaupangene Lusakaupang (Kaupanger i Sogn) og Vågan (Lofoten) ble det bygget trekirker.[9]
Det finnes ca. 160 middelalderkirker i stein som er helt eller delvis bevart. Diise finnes på en egen liste. Mange av kirkene er ombygget eller gjenoppbygget og disse har lite bevart fra middelalderen.
