PROFILPELAJAR.COM

Norge og varianter har vært i bruk siden vikingtiden eller tidligere om områder som helt eller delvis utgjør kongeriket Norge.

Ivar Aasen valgte Norig som standardform i landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Norge sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk.^[1]^[2] Formen Noreg ble vanlig i den perioden etter initiativ fra Noregs mållag.^[3]

På bokmål og riksmål har Norge alltid vært eneform. Landet heter Norga på nordsamisk, Vuodna («Fjord») på lulesamisk, Nöörje på sørsamisk og Norja på kvensk. På de tre minste samiske språkene som tradisjonelt har blitt talt i Norge brukes Taarr, Nurrji og Nürjje, på henholdsvis skoltesamisk, pitesamisk og umesamisk.^[4]^[5]

Historie

Se også: Nordmenn og Norges historie

Innledningen i Ottars beretning til kong Alfred: Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn.... Fra Alfreds Orosius

Geografisk utstrekning

«Norge» ble i Ottars beretning til den engelske kong Alfred fra ca. 880 brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland. Ottars beretning omtaler Norge som Norðweg og norðmanna land (nordmennenes land) om hverandre. Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk. Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.^[6] Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordafjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn».^[7]^[8] Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.^[9] Harald Hårfagre ble kalt krigerhøvding for «nordmennene» og herre over «austmennene». Nordmennene var de Harald Hårfagre hadde lagt under seg før slaget i Hafrsfjord, mens austmennene var de han beseiret i Hafrsfjord. Tidlig i vikingtiden hadde trolig danske konger herredømme over Viken - området rundt Oslofjorden, mens «Opplandene» kan ha vært et eget rike forbundet østover i Skandinavia.^[10] Dagens Agder kan helt eller delvis ha inngått i vikingtidens Vestfold.^[11]

De eldste formene

De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Durham minnebok (omkring 840) finnes formen Nortuagia.^[12] I Ottars beretning på gammelengelsk til kong Alfred fra ca. 880 brukes formen Norðweg (sammen med norðmanna land, nordmennenes land). I noen franske og danske tekster på latin fra 900-tallet finnes i skrivemåter som Nortwegia, Northwegia, ved siden av Norwegia / Noruegia, som etter hvert ble enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er Nuruiak (akkusativ, representerer trolig uttalen Norwæg med de knappe uttrykksmidlene runerekka på den tiden hadde), på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er Kulisteinens inuriki (dativ, representerer trolig uttalen í Noregi). Formen Norveg(h)r, med v, er kjent i norrøne skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen – da særlig i islandske tekster, men også i norske, siste gang i et brev fra Ås i Follo så seint som i 1357.^[13]

I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene Norveg(h)r og Noreg(h)r. Siste ledd i navnet er ordet vegr, som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: Norway, Norwegen og Norvege. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer (også med tre stavelser) blant annet Noreges, Noreghis, Noræghis, Norighis, Noreghzs, Norrex og Noric. Formen Norig har trolig utviklet seg tidlig i norske dialekter. Etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig; Nore og Noris forekommer sjeldnere i skrift. På 1600-tallet blir Norge dominerende, Norrige eller Norige brukes sjeldnere. Ifølge Didrik A. Seip ble «rg» i skrift uttalt «rj». Formen Norikis kjent fra 1336 kan være en assoiasjon til Svíaríki (Sverige). Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon.^[12]^[14]

Navn på skipsleia

Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten.^[8]^[15] Trolig kan navnet rekonstrueres *Norðrvegr, «veien mot nord», tilsvarende vestrvegr, austrvegr og suðrvegr. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør (gøter eller daner med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerak. Det er flere grunner til at første ledd i navnet antas å angi himmelretningen nord: Former som Norðweg er de eldste kjente, en person fra dette landet ble kalt norðmaðr, og nor(ð)rǿnn var adjektivet som var knyttet til landet. Nor(ð)rǿnn er det samme ordet som engelsk northern. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).^[16])^[17] Dersom denne forklaringen holder, har former som Norveg(h)r og Noreg(h)r oppstått med slitasje av *Norðrvegr.^[17] Didrik A. Seip er blant dem som har lagt denne forklaringen til grunn.^[1]

Av nór

Klaus Johan Myrvoll^[18] og Michael Schulte^[19]^[20] trekker i tvil forklaringen om at navnet Norge skriver seg fra Norðrvegr. De slutter seg isteden til en teori framsatt av Niels H. Trønnes i 1847 og som oppfatter forleddet i navnet som intetkjønnsordet nór i betydningen «smalt vassdrag, sund». Dette forleddet er kjent i Norheimsund og Noresund (ved Norefjell). De mener da at navnet betyr «veien langsmed de trange sundene og de smale, bratte fjordene» ^[19] Den svenske språkforskeren Adolf Noreen støttet Trønnes' forklaring i 1897.^[1] Forklaringen er omstridt og blir avvist i blant annet Eldar Heides studie.^[17]^[21]

Yngre former

Den yngre formen Norge blir forklart på to måter som ikke utelukker hverandre. Sammentrekking av dativformen Norege ser ut til å ha spilt en rolle, og det ser ut til at andreleddet i navnet i seinmiddelalderen ble assosiert med ordet rike, danske rige. Norrig(h)e er den danske forløperen for formen Norge, som vi har fra dansk. (Uttalen med g er opprinnelig skriftuttale av den danske formen.) I de tradisjonelle dialektene het det Nåri, Nøri, Nørje, Nårje osv.^[13]^[22] Jusprofessoer H.I.L.N. Steenbuch skrev i Morgenbladet i 1834 at folk flest (almuen) sa enten Noreg eller Norri.^[2] Uttalen Når(r)i var vanlig til omkring andre verdenskrig, senere ble Nårge den dominerende uttalen påvirket av skrift.^[3]

Didrik Arup Seip mente at formen Norge var resultat av norsk språkutvikling. Marius Hægstad, Gustav Indrebø og Halvdan Koht mente at dansk påvirkning var avgjørende for formen Norge. Folkehøgskolestyrer Jakob Naadland ga i 1954 ut avhandlingen Noreg er namnet. Naadland la fram nytt kildemateriale særlig brev og lovhåndskrifter fra middelalderen.^[2]

Referanser

^ ^a ^b ^c Schulte, Michael (8. juli 2017). «Norge og Noreg – etymologi». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 21. oktober 2017.
^ ^a ^b ^c «Kvifor NOREG på nynorsk?». Språkrådet. Besøkt 30. januar 2021.
^ ^a ^b «Noreg». Språkrådet. Besøkt 30. januar 2021. «Forma Noreg vart etter kvart meir og meir vanleg i 1920- og 30-åra, etter eit vedtak i Noregs Mållag i 1922.»
^ «Taarr - Wiktionary». en.m.wiktionary.org. Besøkt 19. november 2020.
^ BidumBágo.
^ Orning, Hans Jacob: En vestlandskonge? Klassekampen, 18. februar 2013.
^ Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.
^ ^a ^b Helle, Knut: Ei soge om Vestlandet. Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
^ Orning, Hans Jacob: «En vestlandskonge?» Klassekampen, 18. februar 2013.
^ Jón Viðar Sigurðsson, Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008, s. 13. ISBN 978-82-530-3147-7
^ Brandlien, Bjørn i Klassekampen, 5. oktober 2015, s. 11.
^ ^a ^b Norge (1980), s. 9.
^ ^a ^b Hægstad, Marius, 1908: "Nokre ord um namnet paa landet vaart". Norvegia. Tidsskrift for det norske Folks Maal og Minder 2. 1-7.
^ Seip, Didrik Arup (1923). Norge: om navnet på vårt land fra de eldste tider av. Kristiania: Steenske forlag.
^ Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.
^ Fritzner, Johan, 1883-96: Ordbog over Det gamle norske Sprog, bind 3. Kristiania: Den norske Forlagsforening.
^ ^a ^b ^c Heide, Eldar, 2017: "Noregr tyder nok vegen mot nord, likevel".Namn og nemne, 2016. Vol 33, 13-37.
^ Myrvoll, Klaus Johan, 2011: "Skaldedikt som kjelda til etymologi og ljodleg vokster av norske namn." I Tom Schmidt og Ole-Jørgen Johannessen (red.): Etymologiens plass i navneforskningen. Rapport fra NORNAs 39. symposium i Halden 11.-13. mai 2010. Norna-rapporter 87. Uppsala: Norna-förlaget Arkivert 22. februar 2017 hos Wayback Machine..
^ ^a ^b Schulte, Michael, 2015: "Hvor kom "Norge" fra?". Klassekampen 17.12.2015. 22-23.
^ Schulte, Michael (15. november 2020). «Norge og Noreg – etymologi». Store norske leksikon. Besøkt 13. januar 2021.
^ Heide, Eldar, 2017: Noreg - ein festbrem. Klassekampen, 13.02.2017, s. 16-17.
^ Sandøy, Helge, 1997: "Norvegr eller Noríki?". I Arnold Dalen (red.): Gransking av norsk mål i hundre år etter Ivar Aasen.Rapport frå faghistorisk seminar i Trondheim 3. og 4. oktober 1996. Skrifter. Det kongelige norske viderskabers selskab 3, 1997. Trondheim: Tapir. 91-104.