Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans».[1] Av det følger at Høyesterett er landets øverste domstol i alle typer rettssaker; både straffesaker, sivile saker, forvaltningssaker og forfatningssaker (grunnlovsspørsmål). Høyesteretts hovedoppgave er gjennom sine avgjørelser å bidra til rettsavklaring og rettsutvikling innenfor de rammene som følger av Grunnloven og lov.
Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I spesielle tilfeller kan en sak ankes direkte inn fra tingretten. Norge har ikke egen forfatningsdomstol, og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.
Per 2020 hadde Høyesterett 20 dommere og 50 administrativt ansatte.[2]
Historie
Rettssalen for avdeling 1 i Norges Høyesterett.Rettssalen i daværende Eidsivating lagmannsrett ca. 1965. Salen er i dag rettssal for avdeling 2 i Høyesterett.
Etter Grunnloven av 17. mai 1814 § 89 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon i første halvår 1815, etter provisorisk anordning fra Kongen, og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år.
I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte.
15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av Høyesteretts ankeutvalg som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol.
Annen verdenskrig
Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av annen verdenskrig. I innledningsfasen – etter at regjering og storting var flyktet – spilte Høyesterett en viktig og svært tvilsom rolle ved å opprette Administrasjonsrådet 15. april 1940. Så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av Den fjerde Haag-konvensjon av 1907. Deretter fulgte Høyesteretts aksept 24. april 1940 for innføringen av den såkalte Førerforordningen. I mai 1940 aksepterte administrasjonsrådet inndragelse av jødenes radioapparater, hvor en hel befolkningsgruppe i Norge mistet sitt rettsvern.[3]
Men da Josef Terbovens kommissariske statsråder tiltrådte, fikk de myndighet til å gi forordninger i strid med nevnte folkerettslige regler og Terboven hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett, som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige høyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av Jacob Andreas Mohr som inntil da hadde vært dommer i Oslo byrett.
Jusprofessor Hans Petter Graver har undersøkt den kommissariske høyesterett og fant at den ikke ble boikottet som ventet. Saker ble anket fra lavere domstol i omtrent samme hyppighet som tidligere. Ifølge Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg.[4]
Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres aldersgrense blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. Stortingets presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven § 83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.
Organisering
Rettssalen for avdeling 2 i Norges Høyesterett. Salen benyttes også når Høyesterett settes i storkammer eller i plenum.
Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker. Det er likevel slik at i straffesaker, tar Høyesterett ikke stilling til skyldspørsmålet. I sivile saker kan Høyesterett prøve alle sider ved saken – også bevisbedømmelsen. Men det skjer normalt ingen direkte bevisførsel (vitneforklaring m.m.) under den muntlige ankeforhandlingen i Høyesterett. Under de muntlige forhandlingene møter bare prosessfullmektigene, som må være advokater med møterett for Høyesterett – eller som er oppe "til prøve". For å få møterett, må advokatene ha bestått to prøvesaker.
Ankeutvalget
Høyesteretts ankeutvalg er en del av Høyesterett, og alle saker som ankes inn for Høyesterett, blir først behandlet i ankeutvalget. Ankeutvalget er en silingsinstans. Det betyr at ved anke over dom, blir ingen anke fremmet for Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. Dersom anken ikke blir fremmet, blir dommen fra lagmannsretten stående. Dersom anken blir fremmet, må partene argumentere for sitt syn i muntlige forhandlinger før Høyesterett endelig avgjør saken. I tillegg avgjør ankeutvalget anker over kjennelser og beslutninger, det som tidligere ble kalt kjæremål.
Ankeutvalget settes med tre høyesterettsdommere. Saksbehandlingen i ankeutvalget er skriftlig, mens saker som behandles i en avdeling nesten uten unntak prosederes muntlig.
Avdeling og forsterket rett
I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger (rettssaler), en ordning som ble innført i 1905.[5] Med plenumsloven av 1926 ble det innført en ordning med at særlig viktige saker skal behandles av Høyesterett i plenum, dvs. at alle dommerne deltar i avgjørelsen. Det gjaldt saker der to eller flere dommere ville fravike en tidligere høyesterettsdom, der to eller flere dommere ville bygge avgjørelsen på at en lov var i strid med Grunnloven, og også i andre tilfeller der særlige grunner gjorde plenumsbehandling ønskelig.
Fordi en plenumssak legger beslag på store ressurser, foreslo Tvistelovutvalget (NOU 2001:32) en enklere ordning for å få avgjort viktige saker. Samtidig var det registrert at Høyesterett i avdeling med fem dommere, stadig oftere avsa dommer med dissens. Særlig der det var tre mot to dommere var det mulig at flertallets syn ikke var delt av flertallet av samtlige dommere, jf. NOU s. 372. Fra 2008 åpnet Tvisteloven adgangen til å behandle viktige saker i storkammer. Da settes retten med elleve dommere, jf. domstolloven § 6.[6] Saker «av særlig viktighet» kan nå behandles i storkammer med elleve dommere, og slik behandling vil komme i stedet for plenumsbehandling i en rekke tilfeller.
I særdeles viktige saker kan Høyesterett fremdeles settes i plenum. Dette skjer om lag én til to ganger i året, for eksempel da det i 2010 var spørsmål om juryordningen i Norge var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon ved at juryer i Norge ikke begrunner sin avgjørelse, men kun svarer ja eller nei på skyldspørsmålet (Høyesterett svarte benektende på dette).[7] Plenumsbehandling benyttes hovedsakelig hvis det skal avgjøres om nye lover strider mot Grunnloven eller internasjonale traktater som Norge er bundet av.
I perioden 2008-2018 avsa Høyesterett elleve plenumsdommer – altså én plenumsdom i året – blant annet om manglende begrunnelse i jurysaker (Rt-2009-750 og Rt-2009-773), om rederibeskatning og tilbakevirkningsforbudet i grunnloven (Rt-2010-143), om tilbakevirkning i straffesak mot krigsforbrytere (Rt-2010-1445), og to saker om utvisning og forholdet til barnekonvensjonen (Rt-2012-1985 og Rt-2012-2039).
Antallet storkammersaker i den samme perioden er noenlunde det samme - omtrent en i året. I 2020 og 2021 ble det derimot behandlet hele seks barnevernsaker i storkammer.
I 2020 ble det såkalte klimasøksmålet om Grunnloven § 112 behandlet i plenum (HR-2020-2472-P).
I 2021 ble NAV-saken behandlet i storkammer (HR-2021-1453-S). I tillegg avga Høyesterett, for første gang på 75 år, en plenumsbetenkning etter Grunnloven § 83 knyttet til EUs fjerde jernbanepakke (HR-2021-655-P).
I 2023 behandlet Høyesterett i plenum spørsmålet om Svalbard-traktaktens geografiske utstrekning (HR-2023-491-P) og spørsmålet om Stortingets samtykke til at EUs tredje energimarkedspakke ble tatt inn i EØS-avtalen var i strid med Grunnlovens regler om flertallsvedtak (HR-2023-2030-P).
I 2024 behandlet Høyesterett to saker i storkammer. Den ene saken var om kroppsvisitasjonspraksis i Bergen fengsel hadde vært i strid med menneskerettightene, dvs. EMK artikkel 3. Høyesterett svarte enstemmig bekreftende på dette (HR-2024-551-S). Den andre saken gjaldt eiendomsretten til 98 % av arealet i Karasjok. Her slo retten fast, under dissens 6-5, at staten ved Finnmarkseiendommen er eier av arealet, ikke innbyggerne i kommunen (HR-2024-982-S).
Høyesterett har gjennom sine avgjørelser bidratt til å presisere og i visse tilfelle endre lovfestet og ulovfestet rett (prejudikater).[8] Innen mange rettsområder, særlig innen privatretten, er det opp gjennom årene blitt lagt grunnlag for mye ulovfestet rett. Blant annet har Høyesterett bidratt til å bringe rettstilstanden à jour med samfunnsutviklingen og den alminnelige rettsoppfatning, også i tilfeller der dette til en viss grad har vært i strid med gjeldende lovverk. Et eksempel på slik rettsendrende virksomhet er objektivt ansvar innenfor erstatningsretten. Slike endringer er i mange tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid, mens andre er forblitt ulovfestet rett. Det er sikker rett i Norge at høyesterettsavgjørelser kan skape en presedens for rettstilstanden. Dette har gjort seg særlig gjeldende der lovgiver har overlatt det til domstolene å fastlegge det nærmere innholdet av for eksempel en rimelighetsstandard.
Siden 2008 har Norges Høyesterett vært en prejudikatdomstol som gjennom Ankeutvalget selv velger hvilke anker den vil fremme til realitetsbehandling i avdeling under sitt mandat om rettsavklaring og rettsutvikling. Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde skriver at «dess meir silingsreglar set ein domstol i stand til sjølv å velja ut dei sakene den skal handsama, dess meir kjem den i same situasjon som lovgjevar».[9]
Alle Høyesteretts avgjørelser publiseres av Lovdata. Frem til og med 2015 ble de aller fleste avgjørelsene trykket i Norsk Retstidende som første gang ble utgitt i 1836. Siden 2000 ligger også alle avgjørelser på Høyesterett sin egen hjemmeside.[10]
Høyesteretts utredningsenhet
Høyesteretts juridiske utredningsenhet består i 2021 av 27 ansatte. I tillegg til lederen og to nestledere består enheten av 21 utredere, to protokollsekretærer og en studentutreder. Utrederne er tilsatt på åremål på syv år.[11]
Høyesteretts juridiske utredningsenhet arbeider først og fremst for ankeutvalget. Når en anke kommer til Høyesterett, blir den tildelt en utreder. Ved anke over dom tar utrederens notat sikte på å bistå ankeutvalget i vurderingen av om saken reiser prinsipielle spørsmål som bør behandles av Høyesterett. Dersom ankeutvalget tillater anken fremmet, bistår utreder den forberedende dommeren under saksforberedelsen. Ved anke over kjennelse og beslutning blir saken utredet med sikte på ankeutvalgets endelig avgjørelse i saken. I 2015 fikk Høyesterett tre nye utredere. Økningen i utrederkapasiteten åpnet for at utredere kunne bistå dommernes arbeid gjennom de muntlige forhandlingene, være til stede under domskonferansen og eventuelt gi bistand domsskrivningsfasen. Denne utvidelsen gjaldt spesielt for arbeidet med sivile saker. [12]
Protokollsekretærene er knyttet til Høyesteretts to avdelinger. De bistår dommerne og prosessfullmektigene under avviklingen av ankeforhandlingene. I tillegg gjennomfører de blant annet real- og verbalkorrektur på rettsavgjørelsene.
Lilly Bølviken, første kvinnelige høyesterettsdommer. Da hun tok sete som dommer i 1968 måtte tiltaleformen «høyst ærverdige herrer» overfor Høyesterett endres til «høyst ærverdige rett»
Norges Høyesterett har 20 faste dommere, inkludert justitiarius.
Kvalifikasjoner
For å kunne bli dommer i Høyesterett må man være fylt 30 år (Grunnloven § 91), ha norsk statsborgerskap (Grunnloven § 114; i likhet med andre embedsmenn) og ha juridisk embedseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap (domstolloven § 54). Det kreves førsteklasses juridiske kunnskaper og en lengre yrkeserfaring for å bli utnevnt som høyesterettsdommer. Det er Kongen i statsråd som utnevner dommerne, og som embetsmenn er de uavsettelige. Høyesterettsdommere må tre av når de fyller 70 år, men gis normalt avskjed i nåde og beholder tittel og rang som høyesterettsdommer.
Innstillingsrådet
Siden 2002 har Innstillingsrådet for dommere vurdert og rangert søkerne. Under ellers like vilkår i vurderingen av søkerne til en dommerstilling i Høyesterett, kan Innstillingsrådet ta hensyn til at det bør være et mangfold blant dommerne.
Innstillingsrådet er et selvstendig og frittstående råd som ikke kan instrueres. Innstillingsrådet består av syv medlemmer, etter domstollovens § 55; tre dommere, én advokat, én jurist ansatt i det offentlige og to allmenne medlemmer som ikke er jurister. Kongen oppnevner rådet, og også dets leder.[13]
Innstillingsrådets hovedoppgave er å vurdere søkerne og rangere inntil tre søkere. Innstillingsrådet leverer sin anbefaling til Justisdepartementet. Siden 2002 har Kongen i statsråd alltid fulgt Innstillingsrådets rangering og utnevnt dommeren Innstillingsrådet, eller et flertall av Innstillingsrådet, rangerte på førsteplass.
Kjønnsfordeling
I 1968 tok Lilly Bølviken sete som den første kvinnelige høyesterettsdommer. Dette medførte at man måtte endre på måten man tiltalte Høyesterett når man åpnet forhandlingene i en sak. Tidligere ville prosessfullmektigen åpne med: «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.» Dette ble endret til den kjønnsnøytrale tiltaleformen man har i dag: «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere.»
Høyesterett har per august 2024 sju kvinnelige dommere. I september 2004 ble en sak i Høyesterett for første gang satt med fem kvinnelige dommere.[14] Høyesterett fikk i 2016 sin første kvinnelige justitiarius, da Toril Marie Øie ble utnevnt. Da embetet som justitiarius ble utlyst i 2015 var det åtte søkere, hvorav syv menn.[15]
Lønn
Høyesterettsdommeres lønn fastsettes av Stortinget. Høyesterettsdommerne hadde i 2022 en lønn på kr 2 032 000. Høyesterettsjustitiarius hadde i 2022 en lønn på kr 2 355 900.[16]
Konstituering av dommere
Enkelte ganger kan det oppstå ledighet blant dommerne. Det kan skje når en dommer fratrer og ikke umiddelbart blir erstattet eller når en av dommerne har permisjon. I slike kortere perioder kan Høyesterett be regjeringen om å oppnevne en midlertidig - konstituert - dommer. Etter krigen har det vært vanlig å utnevne førstelagmenn, lagmenn eller juridiske professorer som konstituerte dommere. De siste dommerne som har vært konstituerte, er professor i rettsvitenskap Rune Sæbø (Universitetet i Bergen) i 2019,[17] førstelagmann Sven-Jørgen Lindsetmo (Frostating lagmannsrett) i 2019,[18] førstelagmann Magni Elsheim (Gulating lagmannsrett) i 2023[19] og lagdommer Hedda Remen (Borgarting lagmannsrett) i 2023.[20]
Universitetet i Oslo, Norsk Hydro, BAHR advokatfirma, Regjeringsadvokaten, Thommessen advokatfirma, Borgarting lagmannsrett
Dommernes bakgrunn
Alle de 20 faste dommerne i Høyesterett har bakgrunn i minst to ulike juristprofesjoner. De aller fleste har vært dommer eller dommerfullmektig tidligere. De fleste har også vært advokater i det private, i det offentlige, eller begge deler. Justisdepartementets lovavdeling har tradisjonelt vært godt representert.[21] De fleste dommerne har også mesteparten av sin yrkesbakgrunn fra Oslo-området.[22]
^«Ansatte». Norges Høyesterett. Besøkt 24. november 2020.
^Tor Bomann-Larsen (28. april 2014). «Grunnloven ble degradert 24. april 1940». Aftenposten. Besøkt 9. november 2020. «Snarere enn å takke for innsatsen, bør vi i dag konstatere at Høyesterett misbrukte sin autoritet til å legitimere det samarbeidet med okkupantene som utfoldet seg etter at konge og regjering hadde forlatt hovedstaden.»
^Gunnar Grendstad, William R. Shaffer, Jørn Øyrehagen Sunde og Eric N. Waltenburg (2020). Proactive and Powerful. Law Clerks and the Institutionalization of the Norwegian Supreme Court. The Hague: Eleven International Publishing. ISBN978-94-6236-978-8.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
