Utvandring til Amerika er noe man opplevde i mange europeiske land utover 1800-tallet. Mellom 1820 og 1920 utvandret rundt 800 000 nordmenn til Nord-Amerika. Norge og Irland, hvorfra hele 2 millioner utvandret, ble landene med størst utvandring i forhold til folketallet. Utvandringen begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Mens det tidligere var barnefamilier som utvandret, var de fleste etter 1860 enslige med yrkesutdannelse.

Fram til 1836 var den norske utvandringen nokså beskjeden og til dels dominert av religiøse og politiske minoriteter, som opplevde å bli undertrykket i hjemlandet. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika innen 1920, da den amerikanske innvandringspolitikken ble strammet inn. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

Allerede på 1600-tallet emigrerte nordmenn til USA. Mange sjømenn på nederlandske skip var norske, og mange av disse ble med på den nederlandske koloniseringen av Ny-Amsterdam på Manhattan i New York City.

Det var en liten seilskute «Restauration», som i 1825 førte de første norske utvandrerne, en gruppe kvekere ledet av Cleng Peerson fra Stavanger til New York. De var hovedsakelig bønder. Da de la ut fra Stavanger, var de 52 personer. Da de ankom New York var de 53. Ett barn var blitt født under reisen. De tilhørte en gruppe som kalte seg for «de hellige». Siden den gang har 800 000 nordmenn utvandret til USA og Canada. Fra og med 1836 og til dampskipene overtok på slutten av 1800-tallet, seilte det hver sommer flere emigrantskip fra Norge til amerikanske havner. Amerika ble kalt «Den nye verden».^[1]

Fra 1830-årene ble utvandringen regelmessig, og fra 1860-årene økte den kraftig. Toppåret var 1882 med 28 000 norske utvandrere. Utvandringen foregikk i tre bølger:^[2]

• fra 1866 til 1873
• fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene
• fra 1903 til rundt 1910

Politisk eller religiøs undertrykkelse som årsak til utvandring var hovedsakelig aktuelt de første tiårene etter at utvandringen startet. I Norge var det på begynnelsen av 1800-tallet ikke religionsfrihet, og ytringsfriheten var begrenset. Konventikkelplakaten (opphevet i 1842) forbød lekfolk å forkynne eller holde religiøse forsamlinger, noe som førte til utvandring blant lekmannsbevegelsen og frikirkelige menigheter. Enkelte emigrerte også på grunn av politisk forfølgelse, som Thranitterbevegelsen i 1850-årene.^[2]

Religionsfriheten i USA lokket flere religiøse minoriteter, de fleste haugianere eller kvekere. Emigrantene startet også aviser for norsk-amerikanere, som Nordlyset og Decorah Posten. Her ble den amerikanske religions- og ytringsfriheten trukket frem som viktige årsaker til at emigrantene valgte å etablere seg i USA.^[3]

Utvandringen til USA startet i bygdene, spesielt i indre fjordbygder på Vestlandet og øvre fjellbygder på Østlandet. Deretter spredte utvandringen seg til store deler av landet, og etterhvert var det like stor utvandring fra byene som fra bygdene. Stor befolkningsøkning og relativ overbefolkning, spesielt i bygdene, bidro til økt utvandring, sammen med økonomiske kriser, særlig fra 1870-årene.^[2] Mekanisering av samfunnet og økonomisk vekst sporet til flytting dit det var arbeid å få. Utvandringen førte også til mekanisering av jordbruket, ettersom utvandringen førte til mangel på arbeidskraft. Mange lokalsamfunn, særlig i innlandsområdene i Sør-Norge, hadde nedgang i folketallet i andre halvdel av 1800-tallet på grunn av utvandring. Befolkningen i Norge som helhet fortsatte likevel å øke tross utvandring, og økte med hele en million mellom 1865 og 1920.^[1]

Den norske utvandringen var etter folketallet den nest største i Europa, etter Irland. Det betyr likevel ikke at nøden var verre i Norge enn i andre land. Tvert imot hadde Norge økonomisk vekst gjennom hele utvandringsperioden.^[2]

Årsakene til utvandringen handlet ikke bare om forholdene hjemme i Norge, men ofte vel så mye om forholdene i USA. Mange ble fristet av alt Amerika hadde å by på; borgerrettigheter, religionsfrihet, ytringsfrihet og politisk deltagelse. Motivet for å utvandre til byene over havet til Amerika var forestillingen om nye muligheter og bedre livsvilkår. Mange hadde egne, personlige grunner til å reise. Det kunne være kjærlighet, ønske om å slippe unna forpliktelser hjemme, arbeid eller et ønske om større personlig frihet. I starten av emigrasjonsperioden var det først og fremst velstående bønder som emigrerte; husmenn og arbeidere kom etterhvert. Menn var i flertall blant emigrantene gjennom hele perioden. I starten var det mest familier som dro, men etterhvert reiste flere og flere alene.^[1] Etterhvert som stadig flere familier etablerte seg i USA, kom flere slektninger og venner etter, ofte unge folk. I enkelte kommuner utvandret hele 40% av befolkningen.^[4]

Kontakten mellom utvandrerne og familien hjemme ble opprettholdt med såkalte Amerikabrev. Brevene brakte kunnskaper om fremmede land fram til de mest avsidesliggende strøk av Norge. Mange av utvandrerne vendte hjem igjen, da den nye verden ikke alltid stod til forventningene. Noen reiste også flere ganger, og ble nærmest pendlere.^[5]

De sentrale statene i Midtvesten fikk de fleste nordmenn: Minnesota, Wisconsin, Illinois, Dakota og Iowa. Også stater i andre deler av Amerika som New York og vestkyststater som Washington og California fikk økende norsk bosetning i annen halvdel av 1800-tallet. Hvert år reiste det 15 000 til 20 000 nordmenn over havet, men antallet varierte fra 5 000 midt på 1870-tallet og på slutten av 1890-tallet til bølger på opptil 30 000 i begynnelsen av 1880-årene.

Reisen over havet tok flere uker selv om dampskip etterhvert tok over for seilskipene. Med seilskip kunne overfarten ta over to måneder, mens dampskipene gjorde reisen på en drøy uke.^[2]

• ^aSvarte på spørsmålet:«Hva er din slekt eller etniske opprinnelse» i folketelling USA i 2000.^[6]
• ^bProsent av den nordiske innvandring.
• ^cGjenværende befolkning i landene (2011).
• ^dProsent av gjenværende befolkning.

• Liste over oversjøiske utvandringer fra Norge (1876–1918)
• Innvandring til USA
• Norsk-amerikanere

• Odd S. Lovoll Det løfterike landet en norskamerikansk historie, 1997 ISBN 978-82-00-22793-9
• Sverre Mørkhagen Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975. Gyldendal 2010. ISBN 978-82-05-36295-6
• Liv Marit Haakenstad Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825 – 1930. Orion forlag 2008. ISBN 978-82-458-0848-3
• Roger Kvarsvik og Thor Gotaas Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn. Spartacus Forlag 2010. ISBN 978-82-43-01106-9
• Ingrid Semmingsen (1975). Drøm og dåd: utvandringen til Amerika. Oslo: Aschehoug. 
• Ingrid Semmingsen (1970). Utvandringen og det utflyttede Norge. Oslo: Aschehoug. 
• Ingrid Semmingsen (1950). Veien mot vest. Oslo: Aschehoug. 

• Yngve Nedrebø: Et overblikk over norsk utvandringshistorie.
• Det løfterike landet Arkivert 26. juni 2015 hos Wayback Machine., et nettsted utviklet av Nasjonalbiblioteket i samarbeid med Norsk utvandrermuseum
• Søke opplysninger i emigrantprotokoller fra hele landet