Seilskip har vært kjent siden oldtidens Egypt, men i Skandinavia ble trolig de første skipene rigget med mast og råseil først i tiårene like før år 800. Det eldste norrøne seilskipet vi kjenner til er Osebergskipet fra ca. 820. I de første århundrene var det ikke snakk om regulære seilskip, men heller roskip rigget for seilføring. Regulære seilskip ble først vanlig i Nord-Europa utover i senmiddelalderen.
I andre verdensdeler benyttet man langt tilbake i tid seil på kanoer og flåter, i Norge benyttet man seil på robåter.
Seilskipenes storhetstid var på 1700-tallet og 1800-tallet. I overgangen mellom damp og seil, kjøpte norske smårederier opp et stort antall seilskip, som etter hvert ble svært kostnadskrevende. Skipene var væravhengige i større grad enn motoriserte fartøyer, og oppnådde derfor ikke beste fraktrater. Resultatet var både havarier, der forsømt vedlikehold var medvirkende årsak – og flere konkurser.
Etter seilskutetiden overtok først dampskipene og siden motorskipene. Etter første verdenskrig ble seilskip regnet som utdatert teknologi.[1]
Riggtyper
FullriggerBarkBarketinSkonnert
En skiller ofte mellom råseilrigger og gaffelseilrigger. Betegnelsene henspilte på de store seilene som krevde oppmonterte rær (råseilrigg) eller bommer i skipets lengderetning (gaffelseil) for å holdes på plass. I tillegg kunne en bruke et stort antall trekantede småseil som ble heist for å utnytte vinden fullt ut. Disse krevde bare en ferdigspent line fra en mast og til dekk, annen mast, baugspryd eller klyverbom som oppspenning, og tauverk til å holde igjen siste hjørnet.
Overgangsformer fantes. Latinerseilet var f. eks. trekantet og ble festet i en rå som ble heist og stilt enten skrått eller tilnærmet loddrett, alt etter vindforholdene. En variant av denne riggen er vanlig på den arabiske dhowen fortsatt og var en av de gjengse seiltypene på polynesiske utriggerbåter.
Skonnert eller brigantine hadde minst to master med gaffelseil, normalt med aktre mast høyest. Den var også utstyrt med baugseil (fokk,klyver og jager) men kunne vanskelig ha seil mellom mastene. Råseil forekom.
Skrogstørrelsen avgjorde antall master. Andre gaffelseilbåter: Yawl, Ketch. Disse seilarrangementene satt vanligvis på små tomastere, mens lugger og kutter var enmastet.
De store skværseilerne (råseilene er firkantede (square på engelsk), hadde benevnelser som brigg, bark og som marinefartøyer: Fregatt, slagskip m. fl. Noen av disse kaltes i tillegg fullriggere. Det var på grunn av antall råseil per mast (5). Vanlig antall master: tre eller fire, med unntak for de største fullriggerne som kunne ha flere. Akterste seilmast var uten unntak utstyrt med et stort gaffelseil, og kunne ha råseil i tillegg.
.jpg)
