James Bradley
Født		mars 1693[1][2][3] Sherborne (Kongeriket England)[2][1]
Død		13. juli 1762[2][1][4] Chalford (Kongeriket Storbritannia)[2][1]
Beskjeftigelse		Astronom, universitetslærer
Embete		Astronomer Royal (1742–1762) Savilian Professor of Astronomy (1721–1762)
Utdannet ved		Balliol College (1710–1714)[1] University of Oxford (1714–1717)[1][5]
Doktorgrads- veileder		James Pound[5]
Nasjonalitet		Kongeriket Storbritannia
Gravlagt		Church of the Holy Trinity[6]
Medlem av		Royal Society (1718–)[1] Kungliga Vetenskapsakademien Det russiske vitenskapsakademi Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Utmerkelser		Copleymedaljen (1748)[7][1] Fellow of the Royal Society (1718)[1]
James Bradley på Commons

James Bradley (født 3. mars 1693 i Shelborne i Gloucestershire i England, død 13. juli 1762 i Chalford) var en engelsk anglikansk prest og astronom. Han er best kjent for flere grunnleggende funn i astronomi, blant annet aberrasjon av lys (1725–1728). Bradley ble utnevnt til medlem av det britiske Royal Society den 6. november 1718. Han holdt flere kurs og forelesninger ved Ashmolean Museum. I 1722 målte Bradley diameter på planeten Venus med et stort teleskop med en objektiv brennvidde på 65 meter. Bradley var medlem av Astronomer Royal fra 1742 til 1762 og han ble tildelt den vitenskapelige utmerkelsen Copleymedaljen i 1748.

James Bradley ble født i Sherborne nær Cheltenham. Fra 1711 til 1718 studerte han teologi ved Balliol College i Oxford. I 1719 ble Bradley vicar av Bridstow, og hans venn parlamentarikeren Samuel Molyneux, skaffet ham en prebende i Wales.

Ved siden av teologien interesserte Bradley meget for astronomi. Hans første observasjoner foretok han under rettledelse av sin unkel, den dyktige amatørastronom presten James Pound (1669–1724), i hans prestegård i Wanstead i Essex. I ble han opptatt som Fellow i Royal Society.

I 1721 ble Bradley kalt til University of Oxford, der han overtok Savilian Chair of Astronomy. Han forelsete blant annet om «eksperimentell filosofi».

Bradleys spesialområde var astrometrien, det vil si posisjonsbestemmelse av stjerner. Under sine himmelsobservasjoner med hans for dette formål spesialkonstruerte senitteleskop, som han foretok sammen med Samuel Molyneux i hans observatorium, oppdaget han i 1725 under studiet av stjernen Gamma Draconis fenomenet at lyset bøyes på en måte som henger sammen med jordens bevegelse runst solen. Heri var et tidlig virkelig bevis for det heliosentriske verdensbilde. Likeledes gav observasjonen et holdepunkt for å begynne å regne på lysets hastighet. Og dette klarte Bradley ganske godt (i motsetning til Christiaan Huygens), nemlig med det ettertiden har funnet å være «feil» med bare én prosent. Han diskuterte sine funn i 1728 med hoffastronomen Edmond Halley og offentliggjorde i januar 1729.

Ved nøyaktige målinger av månebanen over 19 år oppdaget Bradley videre jordaksens nutasjon. Dette publiserte han i 1748.

I 1742 etterfulgte han Edmond Halley som Astronomer Royal og direktør for Royal Greenwich Observatory. Under hans ledelse foretok han en meget kostbar forbedring av Greenwich-observatoriets istrumenter og utstyr. I 1750 ble det tatt i bruk en kvadrant av John Bird. I 1752 ble Bradley bevilget en årslønn på 250 £ fra det britiske kongehus.

I 1761 måtte han tre tilbake av helsegrunner. Han trakk seg tilbake til Chalford i Gloucestershire, og der døde han året etter i en alder av 69 år i Skiveralls House.

• A Letter from the Reverend Mr. James Bradley Savilian Professor of Astronomy at Oxford, and F.R.S. to Dr.Edmond Halley Astronom. Reg. &c. Giving an Account of a New Discovered Motion of the Fix'd Stars. I: Philosophical Transactions. Band 35, Nummer 406, 1727, S. 637–661, doi:10.1098/rstl.1727.0064, (File:Bradley-New Discovered Motion of the Fixed Stars.pdf)
• Hornsby/Robertson (utg.): Astronomical observations made at the observatory at Greenwich 1750–1762. 2 Bd, Oxford 1798–1805. Supplement 1833.

• Online catalogue of Bradley's working papers (part of the Royal Greenwich Observatory Archives held at Cambridge University Library)