Vilnius
Panorama over Vilnius sentrum
Land		Litauen
Fylke		Vilnius fylke
Landskap		Aukstaitia
Ligger ved		Vilia Vilnia
Grunnlagt		13. århundre (Julian)
Oppkalt etter		Vilnia
Tidssone		EET
Postnummer		01001
Retningsnummer		5
Areal		401 km²
Befolkning		602 430 (2024[1])
Bef.tetthet		1 502,32 innb./km²
Høyde o.h.		112 meter
Første gang omtalt		1323
Nettside		vilnius.lt/
Posisjonskart Vilnius Vilnius (Litauen)
Vilnius 54°41′14″N 25°16′48″Ø
Vilnius på Commons

Vilnius er Litauens hovedstad. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet. Per januar 2024 hadde Vilnius et befolkningstall beregnet til 602 430 innbyggere, mens byområdet Vilnius strekker seg utenfor bygrensene og hadde en estimert befolkning på 708 627.^[1]

Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen. I mellomkrigstiden lå Vilnius under Polen og ble overført til Litauen i forbindelse med andre verdenskrig. På den tiden hadde Vilnius stort sett bare jødiske og etnisk polske innbyggere. I 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.

Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.

Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, belarusisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne), belarusisk Вільня. Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.

Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).

Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.

Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.

Vilnius by dekker et areal på 402 km².^[2] Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.

Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.^[3]Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.

Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.

Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8 % litauere, 19,8 % polakker, 19,2 % russere, 4,8 % belarusere og 3,3 % av andre nasjonaliteter.

Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².

Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, belarusere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.

Omkring 60 % av boligene i byen er oppført mellom 1945 og 1970 (tall fra 2011).^[2]

En folketelling i 1897 viste at Vilnius hadde 41 % jøder (inkludert noen karaitter), 36 % katolikker, 23 % ortodokse og et mindre antall muslimer og lutheranere. Morsmål var 40 % jiddisch, 30 % polsk (noe som trolig inkluderte etniske litauere som brukte polsk språk), 20 % russisk, 4 % hviterussisk og 2 % litauisk. Rett før andre verdenskrig hadde Vilnius 65 % etnisk polske innbyggere og 28 % jøder.^[4]

I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % belarusere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.^[12]

Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.

Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.

Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.

Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.

Den store synagogen i Vilnius ble på slutten av 1500-tallet sentrum for den voksende jødiske befolkningen. I 1633 ble gettoen utvidet og jødene fikk tillatelse til å drive handel og visse håndverksfag. Jødene fikk lov å bo i bestemte gater. Under pogromene i 1592 og 1635 ble synagogen ødelagt og flere tusen jøder ble drept eller fordrevet.^[13]

Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, belarusere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).

Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. Jødene håpet på bedre politiske tider under tsaren og blant annet fikk jøder lov til å studere medisin ved universitetet i byen. Jødiske vitenskapsfolk og forfattere søkte seg til Vilnius fra et stort omland. "Vilner" (person fra Vilnius) på jiddisch ble brukt om en lærd og liberal person. En betydelig rabbinerskole ble etablert i byen, Gettoen og bosetningsreglene i byen ble avskaffet i 1861.^[13]

I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»^[14] Napoleons hær ødela mye av den jødiske gravplassen da den ble brukt til lager.^[13]

Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og belarusisk ble forbudt.

På slutten av 1800-tallet hadde Vilnius utviklet seg til en stor provinshovedstad i det russiske imperiet med 150.000 innbyggere og spilte merkbare rolle i økonomi og kultur i riket. Byen lignet på mange andre russiske byer på den tiden. Under 20 % av innbyggerne var etniske russere. Skilt og gatenavn var på russisk som en del av russifiseringspolitikken. Byen fungerte som hovedstad i det jødiske bosetningsområdet. Det var flere jøder i Warszawa og Odesa, men Vilnius hadde lengre tradisjon som senter for jødiske kultur og religion.^[13]

Rundt 1900 fantes det en del svært velstående jøder i Vinius, men det fleste var fattigere enn byens kristelig innbyggere og levde under kummerlige forhold. 80 % av handelsvirksomheten var eid av jøder og de var store særlig innenfor produksjon av tekstiler og skinnvarer.^[13]

Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Belarus vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Belarus innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn.^[15] Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og belarusisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og belarusisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og belarusiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). I 1897 var 40 % av byens innbyggere jødiske. De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord»^[16][17][4] eller «Litauens Jerusalem».^[18]

Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og belarusiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget ved Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-belarusiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som Republikken Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.

I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km²), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene.^[19][20] På denne tiden omfattet Polen den vestlige delen av det senere Belarus nesten helt øst til Minsk. Det omstridte området var i Polens nordøstre hjørne omkring Vilnius og Grodno.^[21]

Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad.^[22][23] Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Hviterussland (Belarus) var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.^[24]

Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avslo å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.

For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.

På grunn byens store jødiske befolkning og Vilnius som jødiske intellektuelt senter, ble byen før andre verdenskrig kalt «Jersualem i nord».^[25][26] På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km²), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene.^[16][27] Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad.^[28][18] Belarus var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Belarus.^[24]

Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939.^[29] Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet.

De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Vilnius ble igjen erobret av Sovjetunionen 15. juni 1940^[29] og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.^[29] Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.

Kort tid etter overføring av Vilnius til Litauen flyktet flere tusen jøder dit fra den del av Polen som var okkupert av tyske styrker. Det var da hektisk aktivitet i Vilnius med å dokumentere nazistenes forfølgelse av jøder i andre deler av tyskkontrollert Europa.^[29]

I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket getto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av den polske motstandsbevegelsen under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.

Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Belarus. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatrieringen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at repatrieringen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.

Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.

Etter andre verdenskrig vokste Vilnius hurtig og nye området ble bebygget.^[2]

I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.

I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til Katedralplassen (litauisk Katedros aikste) ved Vilnius slottskompleks. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Gedimino prospektas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.

Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Vilnius slottskompleks med Storfyrstens slott og Katedralplassen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til det historiske sentrum.

Gamlebyen i Vilnius ble skrevet inn i UNESCOs verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en liten del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs verdensarvsliste.^[30][31]

I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius, med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas, som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin, som foreviget Zappa.

Vingisparken, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės-parken, ved Gediminastårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.

Katedralplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk viktigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusive Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseremonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.

Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt i sovjettiden. Omkring 18 000 begravelser har funnet sted på Fransiskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis-kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under januaroppstanden 1863-1865.

Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den litauiske opera og ballet, Det akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, Det russiske teater, Det litauiske folketeateret, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.

For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musikk og teater og Kunstakademiet.

Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.^[32]

Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er Litauens nasjonalmuseum som ble grunnlagt i 1952, blant annet på grunnlag av Antikvitetsmuseet fra 1855. Museet fikk sin nåværende navn i 1992.^[33]

I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som Litauens kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I verdensarvstedet Kernavé, 35 km utenfor Vilnius ligger også det Det arkeologiske og historiske museum.

Et Guggenheim-Eremitasje museum var planlagt med åpning i 2011, og skulle inneholde utstillinger av verker fra St. Petersburgs Eremitasjen og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Prosjektet ble skrinlagt i 2012 etter korrupsjonsbeskyldninger.

Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.

Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.^[34][35]

Vilnius er det største økonomiske senteret i Litauen og et av de største finansielle sentrene i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35 % av Litauens BNP.^[36] Basert på disse indikatorene var BNP per innbygger i 2005, basert på kjøpekraftsparitet, på ca. 33 100 dollar, noe som var over EU-gjennomsnittet.

Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjorde omkring 37 % av det samlede statsbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.

En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen. I 2007 var det mellom 1 og 1,5 millioner utenlandske turister som besøkte byen. Dette var en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).^[37][38]

Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.^[39]

I 2007 lanserte et dansk foretak planer om å bygge et «World Trade Center» i Vilnius. Senteret skulle finansieres av danske og litauiske investorer, og stå ferdig i 2010.^[40]

Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaten.^[41]

Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele senteret, og består^[når?] av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.

Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.

Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.

Alle Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579.^[42] Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet)^[43] og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.

Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:

1. Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
2. Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
3. Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
4. Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
5. Pilaitė
6. Justiniškės
7. Viršuliškės
8. Šeškinė
9. Šnipiškės
10. Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
11. Karoliniškės
12. Žvėrynas
13. Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius bykommune
14. Lazdynai
15. Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
16. Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
17. Senamiestis — Gamlebyen, inkluderer Užupis
18. Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
19. Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
20. Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
21. Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai

Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå, sovjetisk by til å bli en moderne, vestlig by.

I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen finnes over 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og byens yngre befolkning bidrar til Vilnius' omdømme som en av verdens mest gjestfrie byer, ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.

• Ana Ambraziené (1955–), tidligere hekkeløper
• Michał Andriolli (1836–1893), maler
• Živilė Balčiūnaitė (1979–), langdistanseløper som løper maraton
• Aleksander Berkman (1870–1936), anarkist og forfatter
• Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
• Léon Chertok (1911–1991), psykiater
• Jan Karol Chodkiewicz (1560–1621), politiker og hetman
• César Cui (1835–1918), komponist og musikk-kritiker
• Gaon mi Vilno (1720–1797), lærd jøde og kabbalist
• Romain Gary (1914–1980), forfatter
• Marija Gimbutas (1921–1994), arkeolog
• Antoni Gorecki (1787–1861), forfatter
• Dalia Grybauskaitė (1956–), Litauens president
• Daina Gudzinevičiūtė (1965–), sportsskytter
• Henryk Roman Gulbinowicz (1923–), Den katolske kirkes kardinaler
• Vladislav II Jagello av Polen (1351–1434), storfyrste av Litauen og konge av Polen
• Stanisław Jasiukiewicz (1921–1973), skuespiller
• Leo Jogiches (1867–1919), politiker
• Lina Kačiušytė (1963–), tidligere svømmer
• Kazimierz Kontrym (1776–1836), forfatter og politiker
• Abba Kovner (1918–1987), dikter og skribent
• Czesław Miłosz (1911–2004), poet, nobelprisvinner i litteratur
• Alex Naumik Sandøy (1949–2013), sangerinne
• Maurycy Orgelbrand (1826–1904) og Samuel Orgelbrand (1810–1868)
• Jerzy Passendorfer (1923–2003), filmregissør
• Artūras Paulauskas (1953–), leder av Litauens Seimas
• Emilia Plater (1806–1831), soldat og revolusjonær
• Kazimierz Plater (1915–2004), sjakkmester
• Jurgis Radvila (1556–1600), Den katolske kirkes kardinaler
• Anton Radziwiłł (1775–1833), polsk og prøyssisk politiker
• Ada Rusowicz (1944–1991), sanger
• Lasar Segall (1891–1957), kunstner av jødisk herkomst
• Andrzej W. Schally (1926–), polsk-født endokrinolog og nobelprisvinner
• Elwira Seroczyńska (1931–2004), kvinnelig polsk skøyteløper
• Bolesław Bohusz–Siestrzeńcewicz (1869–1940), general
• Piotr Skarga (1536–1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
• Irena Sławińska (1913–2004), historiker og teaterforsker
• Jędrzej Śniadecki (1768–1838), kjemiker, biolog og filosof
• Józef Świętorzecki (1876–1936), general
• Władysław Syrokomla (1823–1862), poet, forfatter og oversetter
• Andrzej Towiański (1799–1878), polsk religionsfilosof og mystiker
• Zygmunt Vogel (1764–1826), maler
• Antoni Wiwulski (1877–1919), skulptør og arkitekt
• Tomasz Zan (1796–1855), poet

En liste over Vilnius vennskapsbyer^[44]

• Aalborg, Danmark
• Almaty, Kasakhstan
• Astana, Kasakhstan
• Bratislava, Slovakia
• Brussel, Belgia
• Budapest, Ungarn
• Chicago, USA
• Chisnau, Moldova
• Dnipropetrovsk, Ukraina
• Donetsk, Ukraina
• Dublin, Irland
• Duisburg, Tyskland
• Edinburgh, Storbritannia
• Erfurt, Tyskland
• Gdansk, Polen
• Guangzhou, Kina
• Irkutsk, Russland
• Joensuu, Finland
• Kiev, Ukraina
• Krakow, Polen
• Ljubljana, Slovenia
• Lodz, Polen
• Madison, USA
• Minsk, Belarus
• Moskva, Russland
• Nicosia, Kypros
• Oslo, Norge
• Patras, Hellas
• Pavia, Italia
• Pireus, Hellas
• Praha, Tsjekkia
• Reykjavik, Island
• Riga, Latvia
• St.Petersburg, Russland
• Salzburg, Østerrike
• Stockholm, Sverige
• Strasbourg, Frankrike
• Taipei, Taiwan
• Tallinn, Estland
• Tbilisi, Georgia
• Tirana, Albania
• Toronto,Canada
• Valletta, Malta
• Warszawa, Polen

• Voren, Robert van (2011). Undigested Past: The Holocaust in Lithuania (på engelsk). Brill. ISBN 978-94-012-0070-7. doi:10.1163/9789401200707. 

• (mul) Offisielt nettsted
• (en) Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Vilnius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) (en) Vilnius hos Wikivoyage
• Vilnius' vevsted – den beste byveiviseren
• Uherope – Reisetips for Vilnius og mer
• Vilnius i gamle fotografier – fotoarkiv ved Vilnius universitet
• Litauens juridiske universitet i Vilnius
• Polsk nettsted om Vilnius
• Hospitality Club Vilnius Arkivert 9. mars 2005 hos Wayback Machine. - bo gratis hos hyggelige vilniusere
• Jewish Partisan Group Near Vilna Arkivert 2. juni 2015 hos Wayback Machine.
• Kurzbiographien
• Partisan Rachel Rudnitzky After Liberation
• Partisans in Vilna
• Partisans of Vilna Arkivert 12. november 2008 hos Wayback Machine.
• Vilna Partisans