Navnet Warszawa kommer fra eiendomsformen til navnet Warsz (kortformen til navnet Warcisław), altså Warszowa eller Warszewa. Folkeetymologi avleder derimot navnet fra fiskeren Wars og Wisła-sirenen Sawa, kjent fra en populær legende.
Warszawa gjør seg gjeldende blant Europas hovedsteder ikke for sin størrelse, alder eller skjønnhet, men snarere for sin uforgjengelighet. Byen sammenlignes ofte med en føniks som gang på gang har gjenoppstått fra askene. Etter å ha lidd enorm skade under krigene med Sverige og Preussen 1655–1656, ble den igjen overfalt i 1794, da den russiske armeen massakrerte bydelen Pragas befolkning. Warszawas mest bemerkelsesverdige overlevelse var allikevel gjenoppstandelsen etter nærmest fullstendig ødeleggelse under andre verdenskrig.
Byen fikk byrettigheter (Magdeburg-rettigheter) i 1334. Den ble sete for hertugen av Masovia, og i 1596 ble den hovedstad for det svenskeVasa-dynastiet som hersket over Polen-Litauen. Byen har gjennom historien vært okkupert av mange naboland, deriblant Sverige, Tyskland og Russland.
Andre verdenskrig
Andre verdenskrig begynte da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939. Tyske panserstyrker nådde av Warszawa 9. september og byen ble også angrepet av Luftwaffe inntil kapitulasjon 27. september. Sovjetiske styrker invaderte Polen fra øst slik at landet ble delt. Sovjetiske styrker besatte det som da var det østlige Polen, kalt Kresy på polsk; sovjetiske myndigheter kalte området for Vest-Hviterussland og Vest-Ukraina. Omkring 1 million polske borgere ble fordrevet fra Kresy. Warszawa havnet i området som den tyske okkupasjonsmakten administrerte som Generalguvernementet.[4][5]
Warszawa under tysk okkupasjon
Okkupasjonsmakten planla at Warszawa skulle ha en liten rolle innenfor Generalguvernementet, og Krakow ble gjort til hovedstad for okkupanten. En tysk arkitekt skisserte en ny byplan for Warszawa med mindre bebygd område.[6] Til forskjell fra Lublin og Krakow ble det ikke anlagt konsentrasjonsleir ved byen, men i 1942 ble det etablert en liten leir, KZ Warschau, i et avstengt kvartal i byen.[7] Byens store jødiske befolkning ble stuet sammen i gettoen opprettet i 1940[8] (ifølge Norman Davies ble gettoen påbegynt sent i 1939). To store områder i sentrum ble skiltet med «Nur für Deutsche» (bare for tyske) hvor blant annet Gestapo og den sivile administrasjonen holdt til.[9]
Det var opp mot 20 militære baser og 100 politistasjoner inne i byen. Den militære forlegningen var dimensjonert for 36 000 soldater; sommeren 1944 var antallet soldater halvert. Da innbyggerne i 1943 i økende grad trosset okkupasjonsmakten svarte denne med kollektive avstraffelser med flere arrestasjoner og massehenrettelser på gatene.[9] Øverste leder for Schutzstaffel (SS), Heinrich Himmler, forfremmet i mars 1944 Paul Otto Geibel, og gjorde han til SS- og politisjef (SSPF) for Warszawa-distriktet til erstatning for Franz Kutschera som ble drept i et attentat. I 1943 ble Generalguvernementet erklært for partisanpreget område noe som innebar at det kom under SS' jurisdiksjon.[10]
Warszawagettoen
Warszawagettoen ble opprettet 16. oktober 1940. På det meste bodde rundt 400 000 mennesker der, rundt 30 % av Warszawas befolkning. Gettoen utgjorde 3 % av byens areal.[11] Det var overvekt av kvinner, barn og eldre menn i gettoen.[12] I januar 1943 gjorde jødene i Warszawagettoen motstand, og gjemte seg da okkupasjonsmakten begynte å deportere de gjenværende jødene. Det ble fullt opprør i gettoen fra 19. april 1943 da okkupasjonsmakten sendte inn styrker for å gjennomføre deportasjoner til drapsleirene.[11][13][14]
Jødene i gettoen hadde fått våpen blant annet fra motstandsbevegelsen. SS-Gruppenführer Jürgen Stroop ledet den tyske nedkjempelsen av opprøret med en styrke på over 3 000 mann. Opprøret i gettoen endte 16. mai da Tlomacki-synagogen ble sprengt. Stroop og hans mannskap satte fyr på kvartal etter kvartal, og de skjøt på alle som beveget seg. Opprøret var godt merkbart i andre deler av byen i form av røyk, flammer, skyting og skrik. Omkring 20 000 av innbyggerne ble drept og 16 000 overlevende ble sendt til den tyske tilintetgjørelsesleirenTreblinka. En del hundre overlevende fra gettoen deltok i oppstanden året etter.[15][12][16]
Warszawaoppstanden
Under andre verdenskrig var Warszawa skueplass for Warszawaoppstanden i 1944 som varte i 63 dager, der den polske undergrunnshæren kjempet for å befri hovedstaden fra de tyske okkupantene. Den første uken gikk det hardest ut over forstedene Wola og Ochota på vestsiden av byen, enda de var uten militær betydning og bestod av boligkvarterer med innslag av fabrikker, offentlige bygg og sykehus. Under fremrykningen til SS-brigade «Dirlewanger» og Kaminski mot sentrum, gikk disse løs på sivilbefolkningen i stedet for på hjemmestyrkene som faktisk beskjøt dem. I 5–6 dager ble sivile i et antall av minst 40 000 drept – noen slept ut på gaten og stukket i hjel med bajonetter; en stor flokk ble jagd inn på en kirkegård og meid ned med maskingevær; sykehuspasientene ble drept i sengene sine; gravide kvinner buksprettet og partert; barna hakket i småbiter. Husene ble deretter brent ned.[17]
Etter massiv gjengjeldelse fra tyskerne og deres allierte tropper, mistet over 250 000 mennesker livet (mer enn ved bombingen av Hiroshima og Nagasaki tilsammen), hvoretter byen ble systematisk ødelagt. Den sovjetisk Røde armé unnlot med hensikt å unnsette byen, historikeren Norman Davies beskriver det som «i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere». Den gjenlevende polske befolkning ble internert i tyske leirer frem til en ny okkupasjon i Den røde armés regi.[18][19] Mange av de historiske gatene, bygningene og kirkene er siden blitt gjenoppbygd.
Ødeleggelse av byen
Etter at de av Warszawas befolkning som hadde overlevd oppstanden var blitt fordrevet, begynte tyske styrker på Hitlers ordre å ødelegge det som var igjen av byen. Egne tyske avdelinger ødela kulturminner, fabrikker, andre bygninger, infrastruktur og boliger.[20][21] Spesielle grupper av ingeniørsoldater ble sendt gjennom hele byen for å brenne og rive ned det som var igjen, bygning for bygning. Av 957 verneverdige bygninger ble 782 helt ødelagt og 141 delvis ødelagt, kun 35 var intakte etter raseringen.[22][23] Materielle ødeleggelser omfattet 25 kirker (deriblant Allehelgenskirken), 14 bibliotek (blant annet Nasjonalbiblioteket), 81 grunnskoler, 64 høyskoler, Universitetet i Warszawa og Det tekniske universitet i Warszawa. Vannforsyning, strøm, telefonsystem og jernbane var ødelagt; kulturinstitusjoner som museer, teatre og bibliotek ble ødelagt; spesielle ryddenheter (Räumungsstab) tok med seg blant annet malerier, skulpturer, altertavler og historiske våpen.[22][24]
Gjenreising
Opprydning etter ødeleggelsene og gjenoppbygging begynte kort tid etter at sovjetiske styrker inntok byen.[25][26] Det ble diskutert å forlate den ødelagte byen og gjenoppbygge den et annet sted. Blant annet i eksilmiljøet i Storbritannia ble det diskutert om Gamlebyen (polsk: Stare Miasto) overhode skulle bygges opp igjen og modernistisk orienterte arkitekter foreslo å benytt anledningen til å reise en moderne by på ruinene. Innbyggerne begynte nokså spontant å rydde gatene og det ble satt i gang innsamling av penger for å betale for gjenreising av Gamlebyen.[27] I forbindelse med gjenreisingen ble det utført arkeologiske undersøkelser på stedet.[28]
Det ble et hardere politiske klima på slutten av 1940-årene og i 1949 satte presidenten i gang en seks-års-plan for gjenreising av byen; med dette ble gjenreisningsarbeidet lagt inn i kommandostrukturen i landets planøkonomi. I Polen ble sosialrealisme den offentlige stilretning for arkitektur. Warszawa bød på en god mulighet for det nye regimet til å vise seg frem og skape et samfunn for fremtiden. Gjenreisingen av Warszawa ble feiret med nasjonal stolthet.[27] Spor av oppstanden og raseringen var fortsatt synlig noen steder i byen i 1950-årene.[29]
Gamlebyen ble gjenoppbygget så nøyaktig som mulig med kirker, slott og bymur. Utenfor gamlebyen ble det reist en moderne storby med høyhus og brede avenyer.[30] Planer om å anlegge metro ble sløyfet på grunn av dårlige grunnforhold. Den moderne byen ble utformet etter sosialistiske ideer.[28]
De gjenreiste bygningene og fasadene i Gamlebyen er stort sett ikke slik bygningen var rett før krigen. Istedet ble bygningenes og områdets utseende undersøkt i kildene og de gjenreiste byggene ble utformet på en representative måte for byggets og stedets historie. Boligbygg og kontorbygg fikk et moderne interiør, mens kirker og museer fikk et historisk interiør.[28] Ødeleggelsene var så omfattende at man for gjenoppbyggingen av den historiske delen av Warszawa tok blant annet i bruk malerier av byen fra 1700-tallet, av de to italienske kunstnerne Marcello Bacciarelli og Canaletto den yngre.
