En motorvei, motorveg eller autostrada er en vei som er beregnet for sikker kjøring i høy hastighet, og for å øke kapasiteten for biltrafikken. Veien har atskilte kjøreretninger og minst to kjørefelt i hver retning. Dersom veien tilfredsstiller gjeldende lands krav til motorveier, blir den skiltet med spesielle skilt. Forskjellige land bruker forskjellige navn på sine motorveier som autobahn, autopista, autoroute, autovia, expressway, freeway, highway, og superhighway. I tillegg til motorveier finnes i Europa motortrafikkveier med samme regler (forbud mot syklister, fotgjengere, mopeder osv.), men med noe mer moderate krav til utforming.

På motorveier skal kjøreretningene være atskilt og ha minst to kjørefelt i hver retning. Det er også krav til avstand mellom kjøreretningene, og enkelte land har krav til fysiske barrierer og belysning. Motorveier har planskilte kryss med andre veier og jernbane. Det vil si at veiene krysser hverandre via broer, tunneler eller viadukter. All innkjøring eller avkjøring på motorveien skjer enten ved start eller endepunkt, eller via av- og påkjøringsramper. Disse rampene har akselerasjonsfelt (påkjøring) og retardsjonsfelt (avkjøring). Disse er gjerne betydelig lengre enn på andre veier, og kravene til hastighet, kapasitet og sikkerhet gjør at motorveikryssene blir trafikkmaskiner av store dimensjoner.

Disse reglene gjelder for motorveier i Norge, men de er stort sett de samme i hele Europa.

• All trafikk skal foregå med kjøretøy (inkludert traktor) som lovlig kan kjøre i minst 40 km/t.^[1]
  • Vegmyndighetene kan innskrenke dette ved skilting og kan gi unntak i enkelttilfeller.^[1][2]
• Moped er forbudt på motorveier.^[1]
• Det er forbudt å gå eller sykle.
• Det er forbudt å snu, rygge, stanse eller parkere.^[3]

I Norge er det ingen særskilt fartsgrense for motorveier, så de generelle fartsgrensene på 80 km/t utenfor tettbygd strøk og 50 km/t i tettbygd strøk gjelder. De fleste motorveier er skiltet med fartsgrense 90 km/t, 100 km/t eller 110 km/t. Enkelte strekninger, f.eks gjennom bomstasjoner, kan ha lavere fartsgrense.^[4]

I 2000 økte fartsgrensen til på norske motorveier fra 90 km/t til 100 km/t,^[4] og i 2014 økte fartsgrensen fra 100 til 110 km/t. Den økte fartsgrensen i 2014 ble i første omgang innført på særlig sikre og oversiktlige motorveistrekninger. I første omgang dreide det seg om 53 kilometer på strekninger på E18 i Vestfold og E6 i Østfold.^[5][6][7]

Senere har nyere strekninger blitt lagt til, senest E18-strekningen mellom Tvedestrand og Arendal. Flere strekninger har også 110 km/t i sommerfartsgrense, med redusert fart i vinterhalvåret: E6 mellom Dal i Akershus og Kollomoen i Hedmark, og E6 mellom Horgenkrysset i Akerhsus og Padderødkrysset ved Moss.^[8][9]

Større kjøretøyer og kjøretøy som trekker tilhenger, har som regel egne fartsbegrensninger.^[5]

I Norge er standard 4-felts motorvei 23 meter bred, mens en smal variant av samme er 20 meter. En 2/3-felts vei er i gjennomsnitt 13,5 meter når det er forbikjøringsfelt minst hver 10. kilometer. I 2019 ble normal kostnad i Norge for 2/3-felts vei (med midtdeler og dimensjonert for 90 km/t) anslått til 175.000 kroner/meter, mens firefelts motorvei typisk koster 300.000 kr/m (dimensjonert for 100 km/t eller mer). Dimensjonering til 100 km/t krever rettere trase og doble tunnelløp, noe som gir stor kostnadsøkning samtidig som nytten i form av spart tid er liten. Ifølge Vegvesenets egne analyse har 2/3-felts vei høyere samfunnsøkonomisk lønnsomhet enn 4-felts vei opp til 15.000 ÅDT.^[10][11][12] Harald Norem, pensjonert professor i veibygging, anslo i 2022 at bred firefelts med 110 km/t koster 50-100 millioner kroner mer per kilometer enn smal firefelts med 90 km/t. Norem anslår at dimensjonering for 90 km/t krever 20 % mindre areal; dessuten er det vanskelig å gjenbruke eksisterende trase ved over 100 km/t. I Sverige anlegges 2-felts vei med midtdeler og forbikjøringsfelt ved ÅDT på 15.000-20.000. I Tyskland er 18.000 kjøretøy/døgn nedre grense for 4-felts.^[13]

Etter at 110 km/t ble innført som prøveprosjekt i 2014, ønsket regjeringen gjennom Granavolden-plattformen å vurdere 120 km/t i fartsgrense på visse motorveistrekninger.^[14][15] Regjeringspartiet Fremskrittspartiet hadde allerede i 2013 signalisert at de ønsker 130 km/t som fartsgrense på norske motorveier.^[16]

En analyse fra Statens vegvesen konkluderte sommeren 2019 med at det var ulønnsomt å bygge nye veier for 120 km/t. Det kunne likevel være lønnsomt å øke farten til 120 km/t på enkelte eksisterende strekninger.^[17] Til tross fort dette planlegger veiutbyggeren Nye Veier fremtidige strekninger for 130 km/t i fartsgrense.^[18][19] En eventuell økning av fartsgrensene blir vedtdatt av Samferdselsdepartementet.

Fartsgrensen er i Sverige normalt 110 km/t, men er enkelte steder justert til 70, 80, 90, 100 eller 120 km/t. I Danmark er den normale grensen 130 km/t, men ofte er det 110. Polen og Bulgaria^[20] har 140 km/t, og Italia opp til 150 km/t. Det vanligste i Europa er 130 km/t. Tyskland skiller seg ut når det gjelder motorveier, med de såkalte Autobahnen, hvor det på en del strekninger er fri fart. Alle andre land har fartsgrenser i dag.

I USA hadde statene Montana og Nevada fri fart til 1974, da man på grunn av oljekrisen innførte fartsgrense på 55 mph (ca. 88 km/t) over hele landet for å få ned drivstofforbruket.^[21] Da dette resulterte i langt færre dødsulykker, beholdt man fartsgrensene – men de er senere hevet. I USA varierer fartsgrensen fra stat til stat, men fartsgrensene varierer fra 65 og 80 mph (105–129 km/t).^[22] Noen strekninger på Texas State Highway 130 i Texas har fartsgrense 85 mph (137 km/t) – den høyeste fartsgrensen i USA.^[23][24]

Verdens første offentlige motorvei ble bygget i Italia mellom Milano og Varese. Motorveien var 42 km lang og ble åpnet 21. september 1924. Ved åpningen hadde motorveien kun ett kjørefelt i hver retning som var nok med datidens trafikkmengde. Prosjektet kostet 90 millioner lire og skulle finansieres med bompenger.^[25][26] Året etter ble to nye strekninger på til sammen 35 km åpnet.

Store deler av Italias motorveier ble planlagt og bygget i 1950- og 1960-årene.

I juli 1962 åpnet den første strekningen i Norge som fremdeles er skiltet motorvei – en 1,8 kilometer lang parsell av E18 utenom Asker sentrum. I november 1964 åpnet en tilsvarende lang motorveistrekning av E18 utenom Sandvika. Den nye strekningen omfattet blant annet Sandvika bru. Et par uker etter åpnet den første lengre strekningen med motorvei, den 5,5 kilometer lange E6-parsellen mellom Berger og Hvam i Akershus. Denne regnes ofte som Norges første motorvei, og siden har motorveinettet i Norge gradvis blitt utbygget. Per 2019 har Norge 482 km motorveier og 422 km motortrafikkveier, hvorav mesteparten på Østlandet og rundt de største byene. Siden 2006 har norske myndigheter satset på samferdsel. Regjeringens budsjettforslag for 2016 innebærer en videre utbygging av motorveier, selv om ordet «motorveg» forekommer bare to steder i forslaget.^[27] Med få unntak er alle motorveier i Norge europaveier, men noen er også klassifisert som vanlig riksvei.

Danmark første firefelts motorvei ble indviet i januar 1956 og gik fra Jægersborg til Brådebæk mellom København og Helsingør.

Sveriges første firefelts motorvei var Malmö–Lund åpnet i september 1953. Nummer to var Danderyds–Ullna utenför Stockholm i 1957 og nummer tre Göteborg–Kungälv i 1958. På slutten av 2017 var det i Sverige 2 145 km motorvei. ^[28]

Utdypende artikkel: Autobahn

Det som ofte blir sett på som verdens første motorvei er AVUS i Berlin.^[29] AVUS ble egentlig bygget som en ren motorsportsbane, men allerede fra starten var det tanker om at den også skulle brukes av vanlig trafikk. Automobilclub von Deutschland (AvD) begynte allerede i 1907 planleggingen av banen som motorsportsbane og testbane for bilindustrien. Byggingen startet i 1913, men ble forsinket på grunn av første verdenskrig, og banen var ferdig i 1921. Senere ble banen bygget sammen med motorveisystemet i Tyskland. Den utgjør i dag en del av A115, som igjen er en del av E51, og det kan være verdens eneste motorvei med tribuner.^[30][31]

I 1930-årene startet en storstilt utbygging av motorveier, og Tyskland hadde i 2014 verdens femte lengste motorveisystem etter Kina, USA, Canada og Spania.^[32]

Utdypende artikkel motortrafikkvei

Motortrafikkvei er en type vei i europeiske land, som defineres av det enkelte lands veimyndigheter. Dette er typisk veier som ligner på motorveier, men ikke oppfyller alle krav. Som på en egentlig motorvei tillates bare motorkjøretøy med en viss minstehastighet. I Norge er således (som på motorveier) ferdsel på motortrafikkveier forbudt for gående, syklende og kjøretøy som ikke lovlig kan kjøres i minst 40 km/t på vannrett vei, samt mopeder^[33]. Motortrafikkvei er ofte dimensjonert for lavere hastighet med mindre krav til blant annet linjeføring, veibredde og utforming av kryss.

I Norge ble disse veiene tidligere benevnt motorvei klasse B (eller motor-B-vei eller tofelts motorvei, mer informelt benevnt motorvei). Dette skapte imidlertid forvirring internasjonalt og førte til feil på kart, så begreper ble erstattet av motortrafikkvei.

• Liste over norske motorveier
• Liste over svenske motorveier
• Liste over motorveier i Danmark
• Liste over motorveier i Finland