Avignon er hovedstad i departementet Vaucluse. Byen utgjør kjernen i et område som kalles Stor-Avignon, som består av tolv kommuner fordelt på begge sider av Rhône: Les Angles, Rochefort-du-Gard, Saze et Villeneuve-lès-Avignon i departementet Gard og Avignon, Caumont-sur-Durance, Jonquerettes, Morières-lès-Avignon, Le Pontet, Saint-Saturnin-lès-Avignon, Vedène et Velleron i departementet Vaucluse.
Tidlig historie
En høyde ved nordenden av byen, Rocher les Doms, har spor etter en festning eller befestet landsby som er datert til keltisk tid. I romersk tid var byen et viktig senter i Gallia Narbonensis, men med unntak av noen få rester av et forum ved Rue Molière er det lite spor etter denne tiden. Under invasjonene i det 5. århundre ble byen sterkt skadet, og i 737 ble den ødelagt av frankerne under Karl Martell etter at borgerne hadde tatt maureres (arabernes) side. Etter dette hørte byen først til kongedømmet Burgund og siden til kongedømmet Arles.
Mot slutten av 12. århundre erklærte byen seg som selvstendig republikk. Denne perioden tok slutt i 1226, da Ludvig VIII av Frankrike tok byen og ødela festningsverkene som straff for at de hadde støttet katarene. Avignon ble først gitt til greven av Provence, og så videre til greven av Toulouse.
Gamlebyen - et verdensarvsted
Avignons gamleby, med pavepalasset, kirkelige bygninger og broen
Pavepalasset er en av de største bygningene fra europeisk middelalder. I sin største utstrekning omfattet det 11 000 m². Det ble bygget i to faser, fra 1335–1364, har vegger som er mer enn 5 meter tykke, og ligger på en naturlig klippe som gjør den vanskelig å angripe. Murene som ble bygget av pavene i årene før 1348 er godt bevart. De utgjør ikke spesielt sterke festningsverker, da pavene i stedet satte sin lit til å befeste selve pavepalasset.
Etter revolusjonen ble palasset i mange år brukt som militærforlegning, og er nå et museum.
Kirkelig historie
Avignon ble bispesete svært tidlig, ifølge enkelte kilder så tidlig som år 70. Mer sikre belegg for et bispesete i byen finnes først fra 4. eller 5. århundre. I 1475 ble dette oppgradert til metropolitterkebispedømme. Fra 1801 var det igjen et vanlig bispedømme, men i 1822 ble det igjen opphøyet til metropolitterkebispedømme. Siste endring så langt var i 2002, da det ble erkebispedømme uten suffraganer.
Perioden hvor pavene hadde sitt sete i Avignon, fra 1309 til 1377, har blitt kalt pavenes «babylonske fangenskap». Det pavelige hoff var preget av korrupsjon og en livsstil som var mer løssluppen enn den man venter av paver. Blant kritikere av korrupsjonen i byen finner man blant annet Francesco Petrarca, som bidro til å gjøre pavene oppmerksomme på hvor pinlig situasjonen begynte å bli. Denne italienske humanisten og dikteren bodde i lange perioder i Avignon. Det var også to kvinner som spesielt markerte seg i arbeidet for å på pavene tilbake til sitt egentlige bispesete, Roma, nemlig Katarina av Siena og den svenskeBirgitta av Vadstena.
Etter at skismaet hadde endt ble Avignon styrt av pavelige legater som en del av Pavestatene. Byen var hele tiden truet av franske styrker, som holdt til i en stor garnison i Villeneuve-les-Avignon på den andre siden av elven.
.svg)
