Liste over mottakere av Nobels fredspris

Artikkelen inngår i serien om

Nobelprisene


Alfred Nobel

Fred (mottakere)

Fysikk (mottakere)

Kjemi (mottakere)

Litteratur (mottakere)

Medisin (mottakere)

Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel (mottakere)

Liste over mottakere av Nobels fredspris er en oversikt over mottakere av Nobels fredspris fra etableringen av prisen i 1901 og frem til i dag. Nobels fredspris anses for å være en av verdens mest prestisjetunge priser.[1]

Nobels fredspris deles ut hvert år av Den Norske Nobelkomite «til den person som har arbeidet mest eller best for brorskap mellom nasjoner, for avskaffing eller minsking av armeer samt for arbeid og fremming av fredskongresser».[a] Fredsprisen er én av fem nobelpriser og deles ut av Den Norske Nobelkomite, som består av fem personer valgt av Stortinget.[2]

Per 2023 har fredsprisen blitt delt ut 104 ganger. Av de 104 prisene har 70 blitt tildelt én mottaker, 31 priser har blitt delt mellom to mottakere og tre priser (1994, 2011 og 2022) har blitt delt mellom tre mottakere. Totalt har det vært 140 mottakere av Nobels fredspris, hvorav 110 enkeltpersoner og 27 organisasjoner (Røde Kors og FNs høykommissær for flyktninger har blitt tildelt prisen henholdsvis tre og to ganger). I noen tilfeller har organsiasjonen og dens leder delt prisen. Av enkeltpersonene som har mottatt prisen er det 18 kvinner, den første var Bertha von Suttner i 1905. Den yngste mottakeren til nå er Malala Yousafzai, 17 år da hun mottok prisen i 2014, mens den eldste til nå er Józef Rotblat, 87 år da han mottok prisen i 1995.[3][4] Til år 2000 var gjennomsnittsalderen 62 år for 87 individuell mottakere og av disse var 10 kvinner (andelen kvinner økte i løpet av de første 100 år). De første 75 årene dominerte Vest-Europa og Nord-Amerika blant mottakerne; og det var bare fire prismottakere fra Latin-Amerika, Afrika og Asia til og med 1975.[5][6]

Liste

Pristakere
År Bilde Vinner(e) Land[b] Begrunnelse[c]
1901 Henri Dunant Sveits «for hans humanitære innsats for å hjelpe sårede soldater og å etablere internasjonal forståelse»[7][8][9]
Frédéric Passy Frankrike «for hans livslange arbeid for internasjonale fredskonferanser, diplomati og voldgift».[7][8]
1902 Élie Ducommun Sveits «for hans utrettelige og dyktige ledelse av det internasjonale fredsbyrå i Bern.»[10]
Charles Albert Gobat Sveits «for hans eminente administrasjon av Den interparlamentariske union»[10]
1903 Randal Cremer Storbritannia «for hans langvarige og dedikerte innsats for fredssaken og voldgift»[11]
1904 Folkerettsinstituttet Belgia «for arbeidet gjennom lovgivning å utvikle fredelige bånd mellom nasjoene og for å gjøre krigens lover mer humane»[12]
1905 Bertha von Suttner Østerrike-Ungarn «for sitt modige arbeid i å bekjempe krigens redsler.»[13]
1906 Theodore Roosevelt USA «for sitt vellykkede arbeid i å avslutte den blodige krig som nylig raste mellom to av verdens stormakter, Japan og Russland (den russisk-japanske krig)»[7][14][15]
1907 Ernesto Teodoro Moneta Italia «for hans arbeid i pressen og i fredskonferanser, både offentlig og privat, for å skape forståelse mellom Frankrike og Italia.»[16][17]Utdelingen av prisen ble som følge av Oscar IIs død to dager tidligere, begrenset til selve kunngjøringen. Den ble foretatt av statsminister Jørgen Løvland, 10. desember 1907, i Nobelinstituttets festsal.[18][19]
Louis Renault Frankrike Bidrag til inngåelsen av Genèvekonvensjonene og Haag-konvensjonene av 1899 og 1907[20]Utdelingen av prisen ble som følge av Oscar IIs død to dager tidligere, begrenset til selve kunngjøringen. Den ble foretatt av statsminister Jørgen Løvland, 10. desember 1907, i Nobelinstituttets festsal.[18][19]
1908 Klas Pontus Arnoldson Sverige «for deres langvarige arbeid for fredssaken som politikere, ledere av fredsorganisasjoner, talere og forfattere»[21]
Fredrik Bajer Danmark
1909 Auguste Beernaert Belgia «for deres fremragende rolle i den internasjonale bevegelse for fred og voldgift»[22]
Paul-Henri-Benjamin d’Estournelles de Constant Frankrike
1910 Det internasjonale fredsbyrå Sveits «for å ha virket som en forbindelse mellom fredsbevegelsene i de ulike land, og ha hjulpet dem til å organisere verdenskonferansene for den internasjonale fredsbevegelse.»[23]
1911 Tobias Michael Carel Asser Nederland «for sin rolle som medstifter av Folkerettsinstituttet, initiativtaker til konferansene for internasjonal privatrett (Haag-konferansen for internasjonal privatrett) og som pioner på feltet for internasjonale juridiske forbindelser.»[24]
Alfred Hermann Fried Østerrike-Ungarn «for hans anstrengelser for å vise og kjempe mot det han anså som hovedgrunnen til at krig oppstår, nemlig anarkiet i internasjonale forbindelser. »[24]
1912 Elihu Root USA «for å skape bedre forståelse mellom landene i Nord- og Sør-Amerika og ta initiativ til voldgiftsavtaler mellom USA og andre land.»[25]Root mottok prisen for 1912 i 1913, etter at Nobelkomiteen i løpet av 1912 ikke hadde funnet en verdig mottaker. Etter reglene kunne prisen reserveres til året etter.[25]
1913 Henri La Fontaine Belgia «for hans enestående bidrag til organiseringen av internasjonal sameksistens.»[26]
1914-1916 Ingen tildeling[27]
1917 Den internasjonale Røde Kors-komiteen Sveits «for innsatsen for å ta vare på sårede soldater, krigsfanger og deres familier.» [28][9]
1918 Ingen tildeling[27]
1919 Woodrow Wilson USA «for sin innsats som grunnlegger av Folkeforbundet»[29]
1920 Léon Bourgeois Frankrike «for sin langvarige bidrag til freds og rettferdighet og for sin fremstående rolle ved etableringen av Folkeforbundet.»[30]
1921 Hjalmar Branting Sverige «for deres livslange bidrag til fredssaken og organisert internasjonalt samkvem»[31]
Christian Lous Lange Norge
1922 Fridtjof Nansen Norge «for hans førende rolle i repatrieringen av krigsfanger, i internasjonalt hjelpearbeid og som Folkeforbundets flyktningekommissær.»[32]
1923 Ingen tildeling[27]
1924
1925 Austen Chamberlain Storbritannia «for hans avgjørende innsats for å etablere Locarnotraktaten»[33]
Charles G. Dawes USA «for hans avgjørende rolle i etableringen av Dawesplanen»[33]
1926 Aristide Briand Frankrike «for deres avgjørende innsats for å etablere Locarnotraktaten»[34]
Gustav Stresemann Tyskland
1927 Ferdinand Edouard Buisson Frankrike «for deres innsats i Frankrike og Tyskland for å skape opinion for internasjonalt samarbeid»[35]
Ludwig Quidde Tyskland
1928 Ingen tildeling[27]
1929 Frank B. Kellogg USA «for hans avgjørende innsats for å etablere Briand-Kellogg-pakten»[36]Kellogg mottok prisen for 1929 i 1930. Nobelkomiteen hadde i løpet av 1929 ikke funnet en verdig mottaker til prisen dette året. Etter reglene kunne prisen reserveres til året etter.[36]
1930 Nathan Söderblom Sverige «for å fremme kristen enhet, og å fremme en ny tenkemåte som er nødvendig for å realisere fred mellom nasjonene.»[37]
1931 Jane Addams USA «for deres iherdige innsats for å gjenopplive fredsidealet og fredstanken i deres hjemland, så vel som i hele menneskeheten.»[38]
Nicholas Murray Butler USA
1932 Ingen tildeling[27]
1933 Norman Angell Storbritannia «for gjennom sitt forfatterskap å ha avslørt illusjonene om krigens muligheter, og fremlagt en overbevisende argumentasjon for internasjonalt samarbeid og fred.» Angell mottok prisen for 1933 i 1934. Nobelkomiteen hadde i løpet av 1933 ikke funnet en verdig mottaker til prisen dette året. Etter reglene kunne prisen reserveres til året etter.[39]
1934 Arthur Henderson Storbritannia «for hans utrettelige kamp og modige innsats som president for nedrustningskonferansen i Genève 1931₋1934.»[40]
1935 Carl von Ossietzky Tyskland «for hans verdifulle bidrag til fredens sak.»
Tildelt i 1936 in absentia, da han ble nektet pass av den tyske regjeringen. Ossietzky mottok prisen for 1935 i 1936. Nobelkomiteen hadde i løpet av 1935 ikke funnet en verdig mottaker til prisen dette året. Etter reglene kunne prisen reserveres til året etter.[41]
1936 Carlos Saavedra Lamas Argentina «for hans rolle som grunnlegger av den argentinske antikrigsavtale av 1933, som han brukte til å megle mellom Paraguay og Bolivia (Chacokrigen)»[42]
1937 Robert Cecil Storbritannia «Skribent i Former Lord Privy Seal; grunnlegger og president i den internasjonale fredskampanjen»[43]
1938 Nansens internasjonale kontor for flyktninger Sveits «En internasjonal hjelpeorganisasjon stiftet av Fridtjof Nansen i 1921»[44]
1939-1943 Ingen tildeling[27]
1944 Den internasjonale Røde Kors-komiteen Sveits «for det store arbeidet som ble utført under krigen på vegne av all humanitet»[9] Røde Kors mottok prisen for 1944 i 1945. Nobelkomiteen hadde i løpet av 1944 ikke funnet en verdig mottaker til prisen dette året. Etter reglene kunne prisen reserveres til året etter.[45]
1945 Cordell Hull USA «for hans utrettelige arbeid for internasjonal forståelse og hans sentrale rolle i å etablere De forente nasjoner.»[46]
1946 Emily Greene Balch USA «for hennes livslange arbeid for fredens sak»[47]
John Raleigh Mott USA «for hans bidrag til etableringen av et fredsbevegelse i formen av et religiøst brorskap på tvers av nasjonale grenser»[47]
1947 Friends Service Council Storbritannia «for deres pionerinnsatsen innenfor den internasjonale fredsbevegelsen og for det lidenskapelige innsats for å fjerne menneskelig lidelse og fremme brorskap mellom nasjoner»[48][49] Begge organisasjonene har utspring i kirkesamfunnet Vennenes samfunn («Kvekerne»), som hadde et 300-årsjubileum i 1947.[50]
American Friends Service Committee USA
1948 Ingen tildeling[27]
1949 John Boyd Orr Storbritannia «for livslangt virke for å bekjempe sult og nød, og derved fjerne hovedårsaken til militære konflikter og krig.»[51]
1950 Ralph Bunche USA «for hans arbeid som megler i Palestina 1948-1949»[52]
1951 Léon Jouhaux Frankrike «for å ha viet sitt liv til kampen mot krig gjennom å fremme sosial rettferdighet og brorskap mellom mennesker og nasjoner.»[53]
1952 Albert Schweitzer Frankrike «for hans altruisme, ærefrykt for livet, og utrettelge humanitære arbeid, som har bidratt til å bevare ideen om brorskap mellom mennesker og nasjoner.» Grunnlegger av sykehus i Lambaréné (République de Gabon)[54]
1953 George Marshall USA «for å foreslå og lede planen for økonomisk gjenreising av Europa (Marshallplanen).»[55]
1954 FNs høykommissær for flyktninger Sveits «for arbeidet med å lege krigens sår ved å skaffe hjelp og beskyttelse for flyktninger over hele verden.»[56]
1955 Ingen tildeling[27]
1956
1957 Lester B. Pearson Canada «for hans avgjørende bidrag til å utplassere United Nations Emergency Force under Suezkrisen»[7][57]
1958 Dominique Pire Belgia «for hans arbeid for å hjelpe flyktninger ut av flyktningeleirene og returnere til et liv i frihet og verdighet.»[58]
1959 Philip John Noel-Baker Storbritannia «for hans langvarige bidrag til nedrustning og fred.»[59]
1960 Albert Lutuli Sør-Afrika «for hans ikke-voldelige kamp mot apartheid.» Lutuli mottok prisen for 1960 i 1961. Nobelkomiteen hadde i løpet av 1960 ikke funnet en verdig mottaker til prisen dette året. Etter reglene kunne prisen reserveres til året etter.[60][7]
1961 Dag Hammarskjöld Sverige «for å utvikle FN til en effektiv og konstruktiv internasjonal organisasjon, i stand til å opprettholde prinsipper og målsettinger i FN-charteret»[61][7]
1962 Linus Pauling USA «for sin kamp mot det kjernefysiske våpenkappløpet mellom øst og vest»[62]
1963 Den internasjonale Røde Kors-komiteen Sveits «for å fremme prinsippene i Genevekonvensjonen og samarbeid med FN»[63][9]
Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger Sveits
1964 Martin Luther King jr. USA «for sin ikke-voldelige kamp for sivile rettigheter for den afroamerikanske befolkning»[64]
1965 UNICEF FN «for sine anstrengelser for å bedre solidariteten mellom nasjonene og å minske forskjellen mellom rike og fattige stater. »[65][66]
1966 Ingen tildeling[27]
1967
1968 René Cassin Frankrike «for sin kamp for å sikre menneskerettigheter slik de fremgår av menneskerettighetserklæringen»[67]
1969 Den internasjonale arbeidsorganisasjonen FN «for å skape internasjonal rett som sikret bestemte krav til arbeidsmiljøet i alle land»[68][69]
1970 Norman E. Borlaug USA «for å ha gitt et velbegrunnet håp - den grønne revolusjon»[7][70]
1971 Willy Brandt Vest-Tyskland «for å berede grunnen for en meningsfull dialog mellom øst og vest».[71]
1972 Ingen tildeling[27]
1973 Henry A. Kissinger USA «for sammen å ha fremforhandlet våpenhvilen i Vietnam i 1973.»[72]
Lê Ðức Thọ

(takket nei[73])

Vietnam

(Nord-Vietnam)

1974 Seán MacBride Irland «for hans arbeid for å sikre og utvikle menneskerettigheter i hele verden.»[7][74]
Eisaku Sato Japan «for sitt bidrag til å stabilisere forholdene i Stillehavsområdet og for å ha signert Ikkespredningsavtalen.»[7]
1975 Andrej Sakharov Sovjetunionen «for hans kamp for menneskerettigheter i Sovjetunionen, for nedrustning og for samarbeid mellom alle nasjoner»[75]
1976 Betty Williams Storbritannia «for den modige innsats i å etablere en bevegelse for å få slutt på volden i Nord-Irland» Williams og Corrigan mottok prisen for 1976 i 1977. Nobelkomiteen hadde i løpet av 1976 ikke funnet en verdig mottaker til prisen dette året. Etter reglene kunne prisen reserveres til året etter.[76][77]
Mairead Corrigan Storbritannia
1977 Amnesty International Storbritannia «for å beskytte menneskerettighetene over hele verden»[7][78]
1978 Anwar Sadat Egypt «for sammen å ha fremforhandlet fred mellom Egypt og Israel i 1978» (Camp David-avtalen).[79]
Menachem Begin Israel
1979 Moder Teresa India «for hennes arbeid med å lindre en lidende menneskehet». Grunnlegger av Missionaries of Charity.[80]
1980 Adolfo Pérez Esquivel Argentina «for å være en kilde til inspirasjon for undertrykte mennesker, særlig i Latin-Amerika».[7][81]
1981 FNs høykommissær for flyktninger FN «for å fremme de fundamentale menneskerettigheter for flyktninger.»[82]
1982 Alva Myrdal Sverige «for deres arbeid for nedrustning og våpenfrie soner»[83][84]
Alfonso García Robles Mexico
1983 Lech Wałęsa Polen «for ikke voldelig kamp for frie fagorganisasjoner og menneskerettigheter i Polen.» Grunnlegger av Solidarność[85]
1984 Desmond Mpilo Tutu Sør-Afrika «for sin rolle som samlende leder i den ikke-voldelige kampen for å løse problemet med apartheid i Sør-Afrika.»[86]
1985 Den internasjonale legeforening mot atomkrig USA «for spredning av autoritativ informasjon og for å skape en bevissthet om de katastrofale konsekvensene av en atomkrig.»[87]
1986 Elie Wiesel USA «for å være en budbringer til menneskeheten, hans budskap er et av fred, forsoning og verdighet.»[88]
1987 Óscar Arias Sánchez Costa Rica «for hans arbeid for varig fred i Mellom-Amerika.»[89]
1988 FNs fredsbevarende styrker FN «for å hindre militære konflikter og skape rom for forhandlinger.»[90][91]
1989

Tenzin Gyatso (Dalai Lama) Tibet «for å argumentere for fredelige løsninger basert på toleranse og gjensidig respekt, med formålet å bevare den historiske og kulturelle arv til sitt folk. »[92][93]
1990 Mikhail Gorbatsjov Sovjetunionen «for hans ledende rolle i de radikale endringer i forbindelsene mellom øst og vest.»[94]
1991 Aung San Suu Kyi Myanmar «for hennes ikke-voldelige kamp for demokrati og menneskerettigheter»[95]
(in absentia – husarrest i Burma)
1992 Rigoberta Menchú Tum Guatemala «for hennes arbeid for sosial rettferdighet og etno-kulturell forsoning basert på respekt for urfolks rettigheter»[96]
1993 Nelson Mandela Sør-Afrika «for deres arbeid for fredelig avvikling av apartheidregimet, og for å legge grunnlaget for et nytt, demokratisk Sør-Afrika»[97]
Frederik Willem de Klerk Sør-Afrika
1994 Yasir Arafat Palestina «for deres anstrengelser for å skape fred i Midt-Østen»[98]
Yitzhak Rabin Israel
Shimon Peres Israel
1995 Józef Rotblat Storbritannia «for deres innsats for å reduserte atomvåpenets rolle i internasjonal politikk, og på lengre sikt eliminere slike våpen»[99]
Pugwash-bevegelsen Canada
1996 Carlos Filipe Ximenes Belo Øst-Timor «for deres innsats for en rettferdig og fredelig løsning på konflikten i Øst-Timor»[100]
José Ramos-Horta Øst-Timor
1997 Den internasjonale kampanjen mot landminer USA «for sitt arbeid for å forby og fjerning av antipersonellminer»[101]
Jody Williams USA
1998 John Hume Storbritannia «for deres forsøk med å finne en fredelig løsning på konflikten i Nord-Irland»[102]
David Trimble Storbritannia
1999 Leger Uten Grenser Sveits «som en anerkjennelse av organisasjonens banebrytende humanitære innsats på flere kontinenter»[103]
2000 Kim Dae-jung Sør-Korea «for hans arbeid for demokrati og menneskerettigheter i Sør-Korea og i Øst-Asia generelt og for fred og forsoning med Nord-Korea i særdeleshet»[104]
2001 FN «for deres arbeid for en bedre organisert og mer fredelig verden»[105]
Kofi Annan, Photo: Harry Wad Kofi Annan Ghana
2002 Jimmy Carter USA «for hans tiår med iherdig innsats for fredelige løsninger på internasjonale konflikter, for å fremme demokrati og menneskerettigheter og for å fremme økonomisk og sosial utvikling»[106]
2003 Shirin Ebadi Iran «for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Hun har spesielt fokusert på kampen for rettighetene til kvinner og barn»[107]
2004 Wangari Maathai Kenya «for hennes bidrag til bærekraftig utvikling, demokrati og fred»[108]
2005 Det internasjonale atomenergibyrået Østerrike «for deres innsats for å hindre at kjernefysisk energi blir brukt til militære formål og for at kjernefysisk energi til sivile formål blir benyttet på sikrest mulig måte»[109]
Mohamed ElBaradei Egypt
2006 Muhammad Yunus Bangladesh «for å fremme økonomisk og sosiale utvikling nedenfra».[110]
Grameen Bank Bangladesh
2007 FNs klimapanel Sveits «for deres innsats for å skape og spre større kunnskap om menneskeskapte klimaendringer, og å legge grunnlag for de tiltak som er nødvendig for å motvirke disse endringene»[111]
Al Gore USA
2008 Martti Ahtisaari Finland «for sin viktige innsats for å løse internasjonale konflikter på flere kontinenter gjennom mer enn tre tiår»[112]
2009 Barack Obama USA «for hans ekstraordinære forsøk på å styrke internasjonal diplomati og samhandling mellom mennesker»[113]
2010 Liu Xiaobo Kina «for hans lange og ikke-voldelige kamp for fundamentale menneskerettigheter i Kina»[114]
(in absentia – internert i Folkerepublikken Kina)
2011 Leymah Gbowee Liberia «for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid»[115]
Ellen Johnson Sirleaf
Tawakkol Karman Jemen
2012 Den europeiske union «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»[116]
2013 Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen «For omfattende innsats for å utrydde kjemiske våpen.»[117]
2014 Kailash Satyarthi India «For deres kamp mot undertrykkelsen av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse.»[118]
Malala Yousafzai Pakistan
2015 Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog Tunisia «For dens avgjørende bidrag til byggingen av et pluralistisk demokrati i Tunisia i kjølvannet av jasminrevolusjonen i 2011.»
2016 Juan Manuel Santos Colombia For «hans iherdige innsats for å bringe den mer enn 50 år lange borgerkrigen i landet til opphør»[119]
2017 Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) «for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen.»[120]
2018 Denis Mukwege Kongo «for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter»[121]
Nadia Murad Irak
2019 Abiy Ahmed Abiy Ahmed Etiopia «for hans innsats for fred og mellomstatlig samarbeid, og da særlig for hans avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea.»[122]
2020 Verdens matvareprograms logo Verdens matvareprogram FN «for dets innsats i kampen mot sult, for dets bidrag til å skape forutsetninger for fred i konfliktutsatte områder, og for å være en pådriver i arbeidet mot bruken av sult som et våpen i krig og konflikt.»[123]
2021 Maria Ressa Maria Ressa Filippinene «for sin modige kamp for ytringsfrihet i Filippinene og Russland.»[124]
Dmitrij Muratov Dmitrij Muratov Russland
2022 Aljes Bjaljatski Aljes Bjaljatski Belarus for å ha «stått opp for retten til maktkritikk og grunnleggende rettigheter for borgerne.»[125]
Memorial Russland
Senteret for sivile rettigheter Senteret for sivile rettigheter Ukraina
2023 Narges Mohammadi Foto: Hamed Malekpour Narges Mohammadi Iran «for hennes kamp mot undertrykking av kvinner i Iran og hennes kamp for menneskerettigheter og frihet for alle»[126]
2024 Nihon Hidankyō Japan «for sine forsøk på å oppnå en verden fri for atomvåpen, og for å demonstrere gjennom vitneforklaring at atomvåpen aldri må brukes igjen».[127]

Noter

Type nummerering
  1. ^ Oversatt fra Alfred Nobels testament: «Åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser».
  2. ^ Informasjonen i kolonnen om landet er ifølge nobelprize.org, det offisielle nettstedet for Nobelstiftelsen.
  3. ^ Begrunnelsene er fra nobelprize.org, det offisielle nettstedet for Nobelstiftelsen.

Referanser

  1. ^ Vogt, Carl Emil (3. mai 2018). «Nobel Peace Prize». I Martel, Gordon. The Encyclopedia of Diplomacy (på engelsk). John Wiley & Sons, Ltd. s. 1–6. ISBN 978-1-118-88791-2. doi:10.1002/9781118885154.dipl0197. Besøkt 4. januar 2023. 
  2. ^ The Nobel Foundation
  3. ^ «Facts on the Nobel Peace Prize». NobelPrize.org. Besøkt 24. desember 2018. 
  4. ^ Stiehm, Judith Hicks (2018). Champions for Peace: Women Winners of the Nobel Peace Prize. Rowman & Littlefield. 
  5. ^ Tønnesson, Øyvind (2001). «Trends in Nobel Peace Prizes in the Twentieth Century». Peace & Change. 4 (på engelsk). 26: 433–442. ISSN 0149-0508. doi:10.1111/0149-0508.00205. Besøkt 4. januar 2023. 
  6. ^ Hăll, Solveig (1973). «WHO IS THE ESTABLISHMENT PEACENIK? A STUDY OF NOBEL PEACE PRIZE RECIPIENTS». Instant Research on Peace and Violence. 2. 3: 84–94. ISSN 0046-967X. Besøkt 4. januar 2023. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k Lundestad, Geir (15. mars 2001). «Nobels fredspris, 1901–2000». Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  8. ^ a b «Nobels fredspris 1901» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  9. ^ a b c d «International Committee of the Red Cross - History Organization». Nobelprize.org. Besøkt 29. september 2015. 
  10. ^ a b «Nobels fredspris 1902» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  11. ^ «Nobels fredspris 1903» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  12. ^ «Nobels fredspris 1904» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  13. ^ «Nobels fredspris 1905» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  14. ^ «Nobels fredspris 1906» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  15. ^ «Permanent Court of Arbitration» (PDF) (på engelsk). Haag: The Pious Fund of Californias. 14. oktober 1902. Arkivert fra originalen (PDF) 27. juli 2011. Besøkt 11. september 2011. 
  16. ^ «Nobels fredspris 1907» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  17. ^ «Peace Prize is divided; Teodoro Moneta of Italy and Louis Renault of France Share It». The New York Times. 11. desember 1907. Besøkt 11. september 2011. 
  18. ^ a b Aftenposten 12. desember 1907.
  19. ^ a b «Louis Renault (1843-1918) - Find a Grave Memorial». www.findagrave.com (på engelsk). Besøkt 7. januar 2023. 
  20. ^ «The Nobel Peace Prize 1907». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 1. januar 2023. 
  21. ^ «Nobels fredspris 1908» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  22. ^ «Nobels fredspris 1909» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  23. ^ «Nobels fredspris 1910» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  24. ^ a b «Nobels fredspris 1911» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  25. ^ a b «Nobels fredspris 1912» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  26. ^ «Nobels fredspris 1913» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  27. ^ a b c d e f g h i j «Pristakere». Nobels fredspris / Den Norske Nobelkomite. Arkivert fra originalen 10. september 2015. Besøkt 30. september 2015. 
  28. ^ «Nobels fredspris 1917» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  29. ^ «Nobels fredspris 1919» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  30. ^ «Nobels fredspris 1920» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  31. ^ «Nobels fredspris 1921» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  32. ^ «Nobels fredspris 1922» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  33. ^ a b «Nobels fredspris 1925» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  34. ^ «Nobels fredspris 1926» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  35. ^ «Nobels fredspris 1927» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  36. ^ a b «Nobels fredspris 1929» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  37. ^ «Nobels fredspris 1930» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  38. ^ «Nobels fredspris 1931» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  39. ^ «Nobels fredspris 1933» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  40. ^ «Nobels fredspris 1934» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  41. ^ «Nobels fredspris 1935» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  42. ^ «Nobels fredspris 1936» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  43. ^ «Nobels fredspris 1937» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  44. ^ «Nobels fredspris 1938» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  45. ^ «Nobels fredspris 1944» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  46. ^ «Nobels fredspris 1945» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  47. ^ a b «Nobels fredspris 1946» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  48. ^ «Pristakere / Vennenes samfunns råd». Nobels fredspris / Den Norske Nobelkomite. Arkivert fra originalen 1. oktober 2015. Besøkt 30. september 2015. 
  49. ^ «Nobels fredspris 1947» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  50. ^ Gunnar Jahn (1972). For rettferd og fred : taler ved utdelingen av Nobels fredspris. Aschehoug. s. 27-32. ISBN 8203051073. 
  51. ^ «Nobels fredspris 1949» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  52. ^ «Nobels fredspris 1950» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  53. ^ «Nobels fredspris 1951» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  54. ^ «Nobels fredspris 1952» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  55. ^ «Nobels fredspris 1953» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  56. ^ «Nobels fredspris 1954» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  57. ^ «Nobels fredspris 1957» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  58. ^ «Nobels fredspris 1958» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  59. ^ «Nobels fredspris 1959» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  60. ^ «Nobels fredspris 1960» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  61. ^ «Nobels fredspris 1961» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  62. ^ «Nobels fredspris 1962» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  63. ^ «Nobels fredspris 1963» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  64. ^ «Nobels fredspris 1964» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  65. ^ «Pristakere / FNs Barnefond - UNICEF». Nobels fredspris / Den Norske Nobelkomite. Arkivert fra originalen 1. oktober 2015. Besøkt 30. september 2015. 
  66. ^ «Nobels fredspris 1965» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  67. ^ «Nobels fredspris 1968» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  68. ^ «Pristakere / Den Internasjonale Arbeidsorganisasjon - ILO». Nobels fredspris / Den Norske Nobelkomite. Arkivert fra originalen 1. oktober 2015. Besøkt 30. september 2015. 
  69. ^ «Nobels fredspris 1969» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  70. ^ «Nobels fredspris 1970» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  71. ^ «Nobels fredspris 1971» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  72. ^ «Nobels fredspris 1973» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  73. ^ Ossietzky er tidenes fredsprisvinner
  74. ^ «Nobels fredspris 1974» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  75. ^ «Nobels fredspris 1975» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  76. ^ «Nobels fredspris 1976» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  77. ^ Hennum, Sigurd B. (1994). De kampglade 70-årene. Schibsted. ISBN 8251615429. 
  78. ^ «Nobels fredspris 1977» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  79. ^ «Nobels fredspris 1978» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  80. ^ «Nobels fredspris 1979» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  81. ^ «Nobels fredspris 1980» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  82. ^ «Nobels fredspris 1981» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  83. ^ «Nobels fredspris 1982» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  84. ^ «The Nobel Peace Prize 1982–Presentation Speech» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  85. ^ «Nobels fredspris 1983» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  86. ^ «Nobels fredspris 1984» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  87. ^ «Nobels fredspris 1985» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  88. ^ «Nobels fredspris 1986» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  89. ^ «Nobels fredspris 1987» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  90. ^ «Nobels fredspris 1988» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  91. ^ «The Nobel Peace Prize 1988–Press release» (på engelsk). Nobelstiftelsen. 29. september 1988. Besøkt 11. september 2011. 
  92. ^ «Nobels fredspris 1989» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  93. ^ «The Nobel Peace Prize 1989–Press release» (på engelsk). Nobelstiftelsen. 5. oktober 1989. Besøkt 11. september 2011. 
  94. ^ «Nobels fredspris 1990» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  95. ^ «The Nobel Peace Prize 1991». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 5. januar 2023. 
  96. ^ «The Nobel Peace Prize 1992». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 5. januar 2023. 
  97. ^ «The Nobel Peace Prize 1993». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 5. januar 2023. 
  98. ^ «The Nobel Peace Prize 1994». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 5. januar 2023. 
  99. ^ «Nobels fredspris 1995» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  100. ^ «The Nobel Peace Prize 1996». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 5. januar 2023. 
  101. ^ «Nobels fredspris 1997» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  102. ^ «Nobels fredspris 1998» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  103. ^ «Nobels fredspris 1999» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  104. ^ «Nobels fredspris 2000» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  105. ^ «Nobels fredspris 2001» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  106. ^ «Nobels fredspris 2002» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  107. ^ «Nobels fredspris 2003» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  108. ^ «Nobels fredspris 2004» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  109. ^ «Nobels fredspris 2005» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  110. ^ «Nobels fredspris 2006» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  111. ^ «Nobels fredspris 2007» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  112. ^ «Nobels fredspris 2008» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  113. ^ «Nobels fredspris 2009» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  114. ^ «Nobels fredspris 2010» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 11. september 2011. 
  115. ^ «Nobels fredspris 2011» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 7. oktober 2011. 
  116. ^ «Nobels fredspris for 2012», nobelprize.org, 12. oktober 2012. Besøkt 12. oktober 2012.
  117. ^ «The Nobel Peace Prize for 2013», nobelprize.org, 11. oktober 2013. Besøkt 11. oktober 2013.
  118. ^ «The Nobel Peace Prize for 2014», nobelprize.org, 10. oktober 2014. Besøkt 10. oktober 2014.
  119. ^ «Kunngjøring | Nobels fredspris». nobelpeaceprize.org (på norsk). Arkivert fra originalen 9. oktober 2016. Besøkt 7. oktober 2016. 
  120. ^ «Nobels Fredspris 2017». Nobels Fredspris. Arkivert fra originalen 6. oktober 2017. Besøkt 6. oktober 2017. 
  121. ^ «Nobels Fredspris 2018». Nobels Fredspris. Arkivert fra originalen 6. oktober 2018. Besøkt 7. oktober 2018. 
  122. ^ «Nobels Fredspris 2019». Nobels Fredspris. Arkivert fra originalen 11. oktober 2019. Besøkt 7. oktober 2018. 
  123. ^ «The Nobel Peace Prize 2020». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 5. januar 2023. 
  124. ^ «Nobels fredspris 2021». Besøkt 8. oktober 2021. 
  125. ^ «Nobels fredspris 2022» (på norsk). Besøkt 7. oktober 2022. 
  126. ^ «Nobel fredspris 2023 - Nobel Peace Prize». www.nobelpeaceprize.org (på norsk). 2. oktober 2023. Besøkt 6. oktober 2023. «Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2023 skal gå til Narges Mohammadi for hennes kamp mot undertrykking av kvinner i Iran og hennes kamp for menneskerettigheter og frihet for alle.» 
  127. ^ «Nobels Fredspris 2024 – Kunngjøring». www.nobeleprize.org (på norsk). 11. oktober 2024. Besøkt 11. oktober 2024. 

Eksterne lenker