Japans hovedstad og største by er Tokyo som ligger ved sørøstkysten av Japan i Kantōregionen på øyen Honshu. Honshu er Japans største øy og verdens nest mest befolkede øy etter Java. Japan er delt opp i 8 regioner, og de fleste mindre øyene tilhører enten Kantōregionen eller Kyushuregionen.
Etter at Japan tapte andre verdenskrig var Japan okkupert av USA fra 1945 til 1952, og under amerikansk lederskap laget Japan en ny grunnlov i 1947 for å demokratisere landet. Etter okkupasjonen opplevde Japan en stor økonomisk vekst, som gjorde Japan en av de økonomiske supermaktene. Etter 1990-tallet har Japan hatt deflasjon og synkende vekstrate.[trenger referanse]
På japansk kaller japanere landet sitt for 日本, som er skrevet med kanji og uttales som Nihon og Nippon.[3]Nippon er den originale Shino-Japanske uttalelsen av navnet, mens Nihon trolig stammer fra et kallenavn i Kantōregionen under Edo-perioden.[4] Begge uttalene brukes om hverandre, men Nihon er den som blir mest anvendt i dagligtale, og Nippon anvendes mest i faste fraser og offisiell bruk, som på pengesedler og frimerker.[3]
Navnet ble tatt i bruk i løpet av det 7. århundre, og var brukt så tidlig som i 607 når keiserinne Suikos hoff sendte sin andre delegasjon til Kina. Men, det nøyaktige opphavet til navnet er usikkert.[5] Før dette var landet kjent i Kina som Wa (倭), og i Japan ved endonymetYamato (大和).[6]
Betydningen til kanji-tegnene i 日本 er «sol opprinnelse», dette gir navnet betydning av «Solopphavetsland». Navnet viser til landet som ligger til øst der hvor solen står opp. Dette er også kilden til det populære vestlige epitetet «Soloppgangens land» (engelsk: «Land of the Rising Sun»).[6]
I dag bruker landet også det offisielle navnet 日本国 som utales Nihon-koku og Nippon-koku, og har betydningen «Staten Japan».[7]
Japan
Navnet «Japan», som brukes på norsk, er et eksonym som har sitt opphav fra kinesiske uttalen av 日本, Rìběn, og ble introdusert til de europeiske språkene gjennom handel, blant annet ved Silkeveien.[6] I det 13. århundre transkriberte Marco Polo den kinesiske uttalen som Cipangu, i hans notater om Japan, som hadde stor innflytelse på synet om landet.[8] Imidlertid, er det fra det kantonesiske navnet, Japang eller Japun, som er lånt fra en dialekt ved Sør-Kina kysten, hvor ordet «Japan» kommer fra. Ordet ble plukket opp av portugisiske handelsmenn som tok ordet med seg fra Malaysia i det 16. århundre.[9][10]
Den første engelske versjonen av navnet Giapan ble sett for førstegang i en bok publisert i 1577. I boken hadde et portugisisk brev, datert 19. februar 1565, blitt oversatt til engelsk. Den engelske skrivemåten var hentet fra portugisiske Japaõ eller Japón, via den italienske skrivemåten Giapan.[9][11]
Navnet «Japan» er i dag også en del av det japanske språket som et fremmedord. Det er skrevet i katakana som ジャパン og er akseptert som en måte å referere til landet på, men ikke den mest brukte av japanere selv.[3]
På norsk brukes «Japan» som det offisielle navnet på landet, selv om det på japansk finnes både et offisielt navn og et dagligdags navn.[12]
Naturgeografi
Omtrent 6800 øyer regnes til øygruppen som utgjør hele Japan.[13] Omtrent 73 % av landet er fjellrikt, med en fjellkjede løpende gjennom hver av de viktigste øyene. Japans høyeste fjell er det berømte Fuji-fjellet (Fuji-san, Fujiyama) på 3776 m.
Siden det finnes svært lite flatmark, blir mange åser og fjellsider oppdyrket helt til toppen. Ettersom Japan befinner seg i et vulkansk område langs stillehavsdypet, og har 110 aktive vulkaner,[14] kan en registrere hyppige, svake jordskjelv og tidvis vulkansk aktivitet på øyene. Varme kilder er tallrike, og har med betegnelsen Onsen blitt utviklet som kurbad og ferietilbud. Ødeleggende jordskjelv inntreffer flere ganger hvert århundre, og resulterer ofte i veldige flodbølger (tsunami). Den 11. mars 2011 klokken 14:46 lokal tid, ble Japan utsatt for et jordskjelv som ble målt til en styrke på 9,0 MW.[15]
Den japanske øygruppen strekker seg fra nord til sør langs den østlige kysten av det eurasiske kontinent, den vestlige kysten av Stillehavet. Japan er et temperert område med fire distinkte årstider. Ifølge Japans meteorologiske institutt er de: vår (mars-mai), sommer (juni-august), høst (september-november) og vinter (desember-februar).[16] Men på grunn av sin store lengde fra nord til sør, varierer klimaet fra område til område: i januar blomstrer kirsebærtrærne i Okinawa, lengst i sør, men de blomstrer først i slutten av april eller i mai i Hokkaido, lengst i nord.[16]
På øyene Honshu, Kyushu og Shikoku er regnsesongen fra omtrent begynnelsen av juni til midten eller slutten av juli, da en regnfront eller baiu zensen (梅雨前線) ligger over Japan.[17] I Okinawa, er regnesesongen omtrent en måned tidligere. I Hokkaido er det ingen regnsesong.[18] På sensommeren og tidlig på høsten utvikler tyfoner seg grunnet tropiske lavtrykk som oppstår nær ekvator og beveger seg fra sørvest mot nordøst. Disse tar ofte med seg store mengder regn.
Japans varierte geografiske egenskaper deler det inn i hovedsakelig seks klimatiske områder.
Hokkaido: Siden det hører til den kjølige tempererte sonen, har Hokkaido lange, kalde vintre og kjølige somre. Kurilene ligger innhyllet i tåke. Nedbøren i området er ikke tung, men det samler seg som regel store mengder snø om vinteren.
Japanhavet: Den nordvestlige vinden om vinteren bringer med seg kraftig snøfall. Om sommeren er området mindre varmt enn stillehavsområdet, men til tider forekommer det svært høye temperaturer på grunn av fønvind-fenomenet.
Det sentrale høylandet (Chuokochi): Et typisk innlandsklima, med store temperaturforskjeller mellom somre og vintre og mellom dager og netter. Nedbøren er ikke stor i løpet av et år.
Innlandshavet (Seto-naikai): Fjellene i Chugoku og Shikoku-regionene blokkerer sesongvinder og sørger for et mildt klima store deler av året.
Stillehavssiden: Opplever kjølige vintre med lite snøfall i og sør for Tokyo-området (gjennomsnittstemperatur i januar er 5 °C i Tokyo[19]), kalde vintre med mye snøfall nord for Tokyo-området, og svært varme, fuktige somre på grunn av sørøstlige sesongvinder.
Nansei-shoto (Ryukyu) eller de sørvestliggende øyer: Har et subtropisk klima med varme vintre og svært varme somre. Det er svært tung nedbør, spesielt i regnsesongen, og også grunnet tyfoner. Den sydligste bebodde øya i Japan, Hateruma i undergruppen Miyako-øyene, ligger omtrent på 24ᐤ nord, øst for Taiwan.
Det eldste kartet over Japan som man vet om er et kart fra 1305 som tilhører Ninnaji-templet i Kyoto.[20]
Naturkatastrofer
Den seismiske aktiviteten er høy og lavintensive jordskjelv forekommer i hele landet. Det registreres opp mot 1 500 i året, noe som gjør Japan til et av verdens mest jordskjelvutsatte områder[21] Ut over det rammes Japan ofte av tyfoner og også av tsunamier.
I 1923 inntraff det store Kanto-jordskjelvet nær Tokyo som la store deler av byen i ruiner og forårsaket rundt 140 000 dødsfall. Dette er skjelvet med det høyeste registrert dødstallet i Japans historie. Ikke like mange omkom da Japan 11. mars 2011 ble rammet av et nytt stort skjelv. Jordskjelvet ved Tōhoku satte likevel rekord da det var det kraftigste som noen gang var målt på momentmagnitudeskalaen.[22] Jordskjelvet med de følgende etterskjelvene skapte omfattende tsunamibølger som skylte inn over store deler av den japanske kysten, og blant annet forårsaket et kjernekrafthavari.
Klima
Japan har i hovedsak fire klart avgrensede årstider, men lengst sør er klimaet fuktig subtropisk, mens det lengst nord er subarktisk.[23] Den laveste temperaturen målt noen gang i Japan er -41 °C (i januar 1902 i Asahikawa, Hokkaido), mens den høyeste er 41,1 °C (i juli 2018 Kumagaya, Saitama).[24]
Demografi
Shinto-alter av den typen som finnes i japanske hjem.
I oktober 2016 hadde Japan 126,93 millioner innbyggere.[25] 2016 var sjette året på rad at innbyggertallet hadde gått ned.[25] Nedgangen skyldes lav fødselsrate og lite innvandring. Befolkningen er aldrende.[26] Per 2020 var andel barn (personer under 15 år) 15,12 millioner (7,74 millioner gutter og 7,38 millioner jenter), dvs. 12,0 % av befolkningen, en nedgang 39 år på rad.[27]
Det japanske samfunnet er kjent for å være veldig etnisk og språklig homogent, med seks hovedminoriteter: koreanere (som har nord- eller sørkoreansk statsborgerskap) (0,5 millioner),[28] kinesere (inkludert taiwanesere) (0,7 millioner),[28] filippinere (0,23 millioner)[28] og brasilianere (173 000),[28] samt urfolket ainoene på Hokkaido (24 000 i 1984[29]). I 2018 hadde Japan 2 497 656 utenlandske statsborgere.[30] Japan er ansett for å være énspråklig.[31]
Den japanske befolkningen er en av de raskest aldrende på jorden.[32] Fruktbarheten blant japanske kvinner var 1,42 i 2018.[27] Japan har også en av den høyeste forventede levealderen i verden: 81,25 år for menn, og 87,32 år for kvinner (2019).[33] I 2020 var 28,6 % av befolkningen over 65 år gamle.[27] Den japanske regjeringens økonomiske planleggere førte en opphetet debatt om hvordan problemet skal håndteres.[34]
Arkeologisk forskning indikerer at Japan allerede hadde vært bebodd av tidlige mennesker for minst 35 000 år siden, i den sen-paleolitiske perioden. I løpet av gjentatte istider de siste millioner årene var Japan regelmessig tilsluttet det asiatiske kontinentet gjennom landbroer (Sakhalin i nord, og antakelig Kyushu i sør), noe som gjorde det lett for mennesker, dyr og planter å spre seg til den japanske øygruppen fra området som nå utgjør Kina og Korea.
Med slutten av den siste istiden og den generelle oppvarmingen av klimaet oppstod Jomon-kulturen omkring 11 000 f.Kr., karakterisert av en mesolittisk til neolittisksemi-sedentærjeger-samler-livsstil og tilvirkningen av den tidligst kjente keramikk i verden. En tror at Jomon-befolkninger var forfedrene til proto-japanerne og dagens ainoer.
I begynnelsen av Yayoi-perioden, rundt 300 f.Kr., kom det en del innvandrere som innførte bl. a. veving, jernverktøy og irrigasjonsbasert risdyrking til Japan.[35] Innvandrerne kom fra forskjellige deler av Asia som Korea og Kina,[36] med regionen rundt elven Yangtze som opphavssted.[36] Immigrasjonen var ikke stor til å begynne med, men tok til rundt 200 f.Kr. og oppnådde et maksimum mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr.[35]
Ifølge tradisjonell japansk mytologi ble Japan grunnlagt i det 7. århundre f.Kr. av forfaderen og keiseren Jimmu. I løpet av det 5. og 6. århundre e.Kr. ble det kinesiske skriftspråket og buddhismen introdusert sammen med annen kinesisk kultur, først via den koreanske halvøy og senere direkte fra Kina. Keiserne var overhoder i navnet, men den faktiske makten lå som regel hos mektige adelsmenn ved hoffet, regenter, eller shoguner (militære guvernører).
Japans eldre politiske struktur tilsa at så snart kamper mellom rivaler var over, ville den seirende shogun flytte til hovedstaden Heian (hvis fulle navn, Heian-kyoto, betyr fredens hovedstad og senere ble forkortet ned til endelsen Kyoto) for å styre under keiserens nåde. Imidlertid ble general Minamoto no Yoritomo i 1185 den første til å bryte denne tradisjonen da han nektet å flytte og satt ved makten i Kamakura i Kanagawa, like sør for dagens Yokohama. Selv om dette Kamakura-shogunatet var delvis stabilt, oppstod det snart krigende fraksjoner som førte Japan inn i det som kalles de krigende staters periode, eller Sengoku-perioden. I år 1600 vant shogun Tokugawa Ieyasuslaget ved Sekigahara, ved enten å slå eller slå seg sammen med sine fiender, og etablerte Tokugawa-shogunatet i den lille fiskerlandsbyen Edo (tidligere transkribert som 'Yeddo'), som nå er kjent som Tokyo, «den østlige hovedstaden».
Tokugawa Ieyasu
Siden den andre halvdelen av det 16. århundre begynte handelsmenn fra Portugal, Spania, Nederland og England å komme, såvel som kristne misjonærer. I den første delen av det 17. århundre mistenkte shogunatet at katolske misjonærer faktisk var forløpere for en militær erobring fra iberiske myndigheter, og forbød til sist alle relasjoner med europeerne unntatt svært begrenset kontakt med protestantiske nederlandske handelsmenn på øya Dejima ved Nagasaki, selv om kinesiske skip ble tillatt adgang til Nagasaki, og koreanske utsendinger fikk fortsette til hovedstaden. Denne isolasjonen varte i 251 år, inntil kommandør Matthew C. Perry framtvang åpningen av Japan mot Vesten med Kanagawa-avtalen i 1854.
I mange år forårsaket fornyet kontakt med Vesten dype endringer i det japanske samfunnet. Etter Boshin-krigen i 1867-1868 ble shogunatet tvunget til å gå av, og keiseren fikk igjen makten. Meiji-gjenoppbyggingen i 1868 satte i gang mange reformer. Føydalsystemet ble avskaffet og tallrike vestlige institusjoner ble innført, blant annet et vestlig rettsvesen og regjering, sammen med andre økonomiske, sosiale og militære reformer som gjorde Keiserdømmet Japan om til en verdensmakt. Som et resultat av den kinesisk-japanske krigen og den russisk-japanske krigen, kom Japan i besittelse av Taiwan, Sakhalin og Kurilene, og annekterte senere Korea i 1910.
I løpet av det tidlige 20. århundre kom Japan under en økende påvirkning fra et ekspansjonistisk militære, noe som ledet til invasjonen av Mandsjuria samt en ny kinesisk-japansk krig i 1937. Under massakren i Nanjing i 1937 ble anslagsvis over 300 000 mennesker drept i løpet av kun seks uker på de verst tenkelige måter; kokt levende, brent ihjel, overkjørt av stridsvogner og andre forferdelige metoder.[37] Forholdet mellom Japan og Kina er fortsatt anstrengt som en delvis følge av det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid.[38] Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, mener enkelte at Japan fornærmer sine ofre ved å tilbe krigsforbrytere som guder.[39] Japan allierte seg med Tyskland og Italia. Japanske ledere følte det var nødvendig å angripe den amerikanske marinebasen på Pearl Harbor (i 1941) for å sikre japansk overherredømme i stillehavsområdet. Imidlertid tippet USAs inntreden i andre verdenskrig sakte balansen i Stillehavet til de alliertes favør. Etter en lang kampanje i Stillehavet tapte Japan Okinawa i Ryukyuøyene, og ble drevet tilbake til de fire hovedøyene. USA gjennomførte kraftige angrep på Tokyo, Ōsaka og andre byer gjennom strategisk bombing, og mot Hiroshima og Nagasaki med to atombomber, de eneste tilfeller i historien av bruk av kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen i krig. USAs bombing av Tokyo drepte minst 100 000 sivile i ildstormene som oppstod.[40] Japan gikk til slutt med på en uforbeholden overgivelse til de allierte den 15. august 1945, og kapitulerte den 2. september 1945.[41]
Japan forble under amerikansk okkupasjon inntil 1952, hvorpå det gjennomgikk en bemerkelsesverdig økonomisk gjenoppbygging som brakte velstand tilbake til øyriket.[42] Suksessen til de olympiske lekene i Tokyo i 1964 blir sett på av mange som tegnet på at Japan endelig hadde gjenvunnet sin nasjonale status. Ryukyuøyene forble under amerikansk okkupasjon inntil 1972, angivelig for å stabilisere Øst-Asia, og en stor militær tilstedeværelse finnes der den dag i dag.[43] Det fantes per 2016 om lag 54 000 amerikanske soldater og andre militæransatte i Japan, flere enn i noe annet land.[44] 48,3 % av kostnadene til å ha dem der bæres av Japan.[45] Ifølge andre utregninger betaler Japan 74,5 % eller 86,4 %.[46] Tilbakeføringen av øyene inkluderte de omstridte Senkakuøyene, som både Folkerepublikken Kina og Taiwan krever som en del av sitt territorium under navnet Diaoyutai.[47]Sovjetunionen tok kontroll over Kurilene (japansk: Chishima retto, 千島列島) nord for Hokkaido ved slutten av 2. verdenskrig. Japan krever fortsatt de sørligste av disse øyene, men til tross for Sovjetunionens sammenbrudd har Russland nektet å levere disse øyene tilbake.[48] Japan har også en territorialdisputt over Takeshima med Sør-Korea.[49]
Da Japan og Kina opprettet diplomatiske forbindelser i 1972, avsto Folkerepublikken Kina fra å motta krigserstatning fra Japan,[50] men mellom 1979 og 2018 mottok landet over 3,3 billioner yen (omtrent 27 milliarder US dollar per mars 2020) i kreditter, 157 milliarder yen (1,4 milliarder US dollar) i tilskudd og 187 milliarder yen (1,7 milliarder US dollar) i «teknisk samarbeid» fra Japan.[51]
Ifølge noen beregninger var Japan i 2020 den femte største militærmakt i verden, etter USA, Russland, Kina og India.[52]
Japan blir generelt ansett for å være et konstitusjonelt monarki med et todelt parlament, kokkai (国会). Det japanske parlamentet ble skapt etter tysk forbilde. Noen få japanske akademikere mener imidlertid at Japan er en republikk. Japan har en keiserfamilie ledet av en keiser, men ifølge den nåværende grunnloven har han overhodet ingen makt.
Parlamentet, er delt i et representantenes hus (shugi-in) som har 480 plasser valgt ved folkeavstemning hvert 4. år, og et råd (sangi-in) med 242 plasser (redusert fra 247 i 2004)[53], hvis folkevalgte medlemmer sitter i 6 år. I hvert hus blir medlemmer valgt enten direkte eller proporsjonelt etter parti.
Den utøvende delen er ansvarlig overfor parlamentet, og utgjøres av kabinettet (regjeringen) og ministre, som alle må være sivile. Statsministeren må være et medlem av parlamentet, og blir utnevnt av sine kollegaer. Statsministeren har makt til å utnevne og fjerne ministre, og et flertall av disse må være medlemmer av parlamentet. Det er allmenn stemmerett for voksne med hemmelig valg for alle folkevalgte stillinger.
Japans liberaldemokratiske parti har dominert japansk politikk i etterkrigstiden. Ved valget 30. august 2009 ble det på forhånd ventet at Japans liberaldemokratiske parti kunne miste sitt flertall også i underhuset, og vike plassen som regjeringsparti til Japans demokratiske parti.[54] Ved opptellingen fikk liberaldemokratene 119 representanter, mens Det demokratiske parti fikk 308 av de totalt 480 setene i nasjonalforsamlingens underhus.[55] Den 16. september 2009 ble en koalisjonsregjering av Japans demokratiske parti, Det sosialdemokratiske parti og Folkets nye parti innsatt og Yukio Hatoyama valgt til Japans statsminister.[56] I 2012 ble det liberaldemokratiske partiet igjen regjeringsparti.[57] I 2016 slo Japans demokratiske parti seg sammen med et mindre parti, kalt «Ishin no to» (Fornyelsespartiet), og det nye partiet fikk navnet «Minshinto».[58]
Dødsstraff har vært en del av det japanske straffesystemet i århundrer. I dagens straffelov kan tolv forbrytelser straffes med døden, men i praksis er det kun to av disse, mord og ran som forårsaker dødsfall, som har ført til dødsstraff siden 2. verdenskrig.
Den eneste lovlige henrettelsesmetoden er henging. Japan har ikke gjort noen nevneverdige endringer i sin henrettelsesmetode siden 1873, da en ny type galge ble produsert etter et mislykket hengingsforsøk.[60]
Alle henrettelsesordrer må signeres av justisministeren personlig.
Antallet henrettede hvert år er lavt sammenlignet med USA og Kina. De siste tiårene har det vært fire henrettelser i snitt hvert år, med 0 og 15 som ytterpunkter i henholdsvis 2011 og 2008.
Alderen på dødsdømte ligger mellom 26 og 85, og tiden fra dom til fullbyrdelse av straffen ligger mellom rundt 3 og 30 år. Det store flertallet av dødsdømte er menn, kun fire kvinner er blitt henrettet siden 1950.[61]
Dødsdømte fanger blir informert om sin egen henrettelse kun timer før den finner sted, og både denne og annen praksis rundt henrettelser og livet til de dødsdømte fangene i fengsel har ført til internasjonal kritikk.[62]
85,6 prosent av japanere er for dødsstraff, ifølge en statlig undersøkelse fra 2010.[63]
Næringsliv
Noen nevneverdige momenter ved økonomien er samarbeidet mellom produsenter, leverandører og distributører i tett sammensveisede grupper kalt keiretsu, de mektige fagorganisasjonene Rengo, Zenroren og Zenrokyo, og livstidsansettelse for en stor andel av arbeidstakerne i byene. Mange av disse momentene er imidlertid i ferd med å forsvinne.[trenger referanse]
Industrien, den viktigste økonomiske sektoren, er sterkt avhengig av importerte råmaterialer og drivstoff. Den mye større landbrukssektoren er sterkt subsidiert og beskyttet, med avlinger blant de største i verden. I tre tiår var den økonomiske veksten spektakulær: gjennomsnittlig 10 % i 1960-årene, gjennomsnittlig 5 % i 1970-årene og gjennomsnittlig 4 % i 1980-årene. Veksten saktnet merkbart i 1990-årene, stort sett som følge av overinvestering sent i 1980-årene og motstridende innenrikspolitikker med sikte på å tyne spekulativ profitt ut av aksje- og eiendomsmarkedet. Regjeringens innsats for å gjenopplive den økonomiske veksten har hatt liten suksess, og ble videre forhindret i 2000–2001 av nedgangen i USAs og Asias økonomi.
Japan var per 2017 verdens tredje største økonomi.[76]
Per 2017 oppbevarte japanerne halvparten av sine oppsparte penger i kontanter.[77]
I 2016 foretok japanere omtrent 641 millioner innenlandske reiser, mens 17,889 millioner japanere reiste utenlands.[83][84][85] I 2017 var Japan det tolvte mest besøkte landet i verden: 28,7 millioner utenlandske turister besøkte landet, de fleste av dem fra Folkerepublikken Kina, Sør Korea, Taiwan og Hongkong.[86][87] Til sammenligning besøkte 3,3 millioner utenlandske turister landet i 1995.[87]
Per januar 2020 ga et japansk pass visumfri adgang (eller visum ved innreise) til 191 land, det høyeste antall i verden.[88]
Samfunn
De fleste japanere bekjenner seg ikke til noen spesiell religion.[89] Imidlertid er shintoistisk og buddhistisk lære dypt sammenflettet med japanernes dagligliv.[89]
29,4 % av japanske menn og 7,2 % av kvinnene var røykere per 2018.[90]
Gjennomsnittsalderen ved inngått ekteskap i 2015 var 31,1 år for menn og 29,4 år for kvinner.[99]
Per 2016 hadde japanske mødre rett til 36 ukers fødselspermisjon med lønnskompensasjon, mens fedrene hadde 30 uker, men bare én av 20 fedre gjorde bruk av foreldrepermisjon i 2017.[100]
I 2019 var det 20 169 selvmord i Japan, 16 personer per 100 000 innbyggere.[102] Til sammenligning var det 34 437 selvmord i 2003.[102]
I 2016 var antall drap per 100 000 innbyggere 0,28 (til sammenligning var tallet 0,58 i Norge og 5,35 i USA).[103][104]
I 2019 satt 39 per 100 000 innbyggere i fengsel (til sammenligning var tallet 60 for Norge og 655 for USA).[105][106][107]
Prosentandelen av de som blir funnet skyldig i en rettssak i Japan er over 99.[108]
I 2017 var det 19 629 asylsøkere i Japan; av dem fikk 20 politisk asyl, mens 45 fikk oppholdstillatelse av humanitære grunner.[109]
Kultur
Tradisjonell japansk danser.
Japansk kultur har gjennomgått en sterk utvikling gjennom tidens løp, fra landets opprinnelige Jomon-kultur til dets moderne kultur, som kombinerer en rekke påvirkninger fra Europa, Amerika og Øst-Asia. Kina og Korea var historisk sett de mest betydningsfulle påvirkningskreftene fra begynnelsen av Yayoi-kulturen fra rundt 300 f.Kr.
Flere hunderaser stammer opprinnelig fra Japan, og de er til sammen 10 internasjonalt anerkjente raser fra landet.[110] Seks av dem er så unike i verdenssammenheng at de har blitt erklært som naturminner i hjemlandet.[111]
De fleste japanske hunderasene er nokså sjeldne både i og utenfor Japan, foruten shiba og akita (og til dels japanese chin) som er godt representert i mesteparten av verden.[110]
Idrett
Sumobryterne samler seg i en ring rundt dommeren i en åpningsseremoni før kampene begynner
Etter Meijirestaurasjonen i 1867-69 ble Japans tradisjonelle kampdisipliner modifisert til disipliner med sportspregede trekk etter vestlig konsept, for eksempel sumobryting, judō og kendō. Det finnes likevel fortsatt budo-grupper innenfor de omtalte disiplinene som ikke ønsker denne moderniseringen, til tross for de japanske anstrengelsene.[trenger referanse] En disiplin som har endret seg markant i en sportslig retning er judo. Judo har siden 1964 hatt status som olympiskkampsportsdisiplin.[112] Kendo, en moderne form for kenjutsu, var per 2018 ikke olympisk disiplin.[113]
Baseball er den mest populære tilskuersporten i Japan, hvor den profesjonelle baseball-ligaen ble etablert i 1936.[114] En av de mest berømte japanske baseballspillere er Ichiro Suzuki, som var tilknyttet North American major league baseball, etter at han vant prisen Japans Most Valuable Player i Japan tre år på rad (1994, 1995 og 1996).
Lesekyndigheten blant japanere 15 år gamle eller eldre har holdt seg konstant mellom 2008 og 2014: 99 %.[120]
Skoleåret begynner 1. april.[121] Barn begynner på skolen fra april året etter at de har fylt seks år.[122] Mange barn går i barnehage før det, fra de er tre år gamle.[122]
Barneskolen varer i seks år, deretter går de i tre år på middelskolen og tre år på gymnas. Skoleplikten varer til og med endt middelskole (men gjelder ikke for barn som ikke har japansk statsborgerskap).[123] 98,1 % av elevene fortsetter på gymnas,[122] og 95 % av dem fullfører det[124].
Skoleferien er enhetlig over hele landet (omkring nyttår: 2 uker, mars/april: 2 uker, juli/august: 6 uker).[125]
Offentlige skoler har fem dagers uke, mens private skoler ofte har seks dagers uke. Omtrent 90 % av elevene fullfører sin skoleplikt på offentlige skoler, men etter det går 29 % av dem på private gymnas.[124]
Mens skoleplikten varer, kan elevene ikke bli tvunget til å ta et år om igjen, uansett karakterer.[126]
I 2014 var gjennomsnittstallet for elever per klasse 32,5.[127]
Oppføring på UNESCOs lister
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOsverdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
^Hoffman, Michael (27. juli 2008). «Cipangu's landlocked isles». The Japan Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 3. august 2020. Besøkt 9. april 2016.
^Utenriksdepartementet (16. januar 2001). «Statsnavn og hovedsteder - J». 032091-190019 (på norsk). Archived from the original on 16. april 2021. Besøkt 16. april 2021.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
^«Look Japan» (på engelsk). Look Japan, Limited. 1. januar 1997. Besøkt 9. april 2016.
^Johnson, D.T., 2005. The death penalty in Japan: Secrecy, Silence, and Salience. I A. Sarat og C. Boulanger, (red). The Cultural Lives of Capital Punishment. Stanford: Stanford University Press. S. 251–273.
^Nagata, Yoichi and Holway, John B. (1995). «Japanese Baseball». I Pete Palmer. Total Baseball (på engelsk) (fourth edition utg.). New York: Viking Press. s. 547.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)
^„Durchführungsbestimmungen des Schul- und Erziehungsgesetzes“, Ministerialverordnung Nr. 14 des Bildungsministeriums vom 30. März 2012 (学校教育法施行規則 平成二四年三月三〇日文部科学省令第一四号), Artikel 59 (für Grundschulen), 104 (für Oberschulen) 113 (für Mittelschulen).
.svg)
.svg)
.svg)