Nord-Korea, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK),^[a] er et land i østlige Asia i den nordlige delen av Koreahalvøya. Nordkoreanere refererer til sitt eget land som Pukchosŏn («Nord-Chosŏn», 북조선) (se Korea på koreansk), mens navnet Korea er avledet fra Goryeo, et herskerdynasti som styrte i middelalderen. Hovedstaden og den største byen er Pyongyang. Nord-Korea deler grenser med Kina i nord og nordvest langs elvene Yalu og Tumen. En liten del av sistnevnte elv utgjør også Nord-Koreas korte grense med Russland i nordøst.^[2] I sør er den koreanske demilitariserte sonen som markerer grensen mellom Nord-Korea og Sør-Korea.

Hele den koreanske halvøya ble styrt av keiserdømmet Korea fra slutten av 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet da landet ble annektert av keiserdømmet Japan i 1910. Etter at Japan kapitulerte ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte også det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 hvor Sovjetunionen okkuperte den nordlige delen og den sørlige delen av USA. En folkeavstemning i 1948, overvåket av De forente nasjoner, førte til dannelsen av to adskilte koreanske regjeringer for de to okkuperte sonene: Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord og Republikken Korea i sør. Motstridende krav på herredømme førte til at Koreakrigen brøt ut i 1950. Begge parter forpliktet seg til en våpenstillstand i 1953, men de to landene har forblitt offisielt i krig ettersom ingen formell fredsavtale har blitt inngått.^[3] Begge stater ble medlem av De forente nasjoner i 1991.^[4]

Selv om Nord-Korea offisielt beskriver seg selv som koreanskformet sosialistisk stat som følger Kim Il-sungs politiske filosofi, Juche («sjølberging»),^[5] og holder valg, er det generelt betraktet som diktatur som beskrives som totalitært og stalinistisk^[6][7] med en velutviklet personkult rundt Kim-familien. Koreas arbeiderparti, som ifølge partiets fundamentale prinsipper må ledes av et medlem av den styrende Kim-familien,^[8] har all makt i landet. Juche er den offisielle statsideologien som har erstattet marxisme-leninismen da landet adopterte en ny konstitusjon i 1972.^[9] I 2009 ble referanser til kommunisme (Chosŏn'gŭl: 공산주의) fjernet fra landets konstitusjon.^[10]

Mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere sitter i landets konsentrasjonsleirer, der politiske fanger samt disses familie i tre ledd fengsles og settes til tvangsarbeid, selv for den mest beskjedne systemkritiske ytring.^[11] Landet forsøker å være selvforsynt, men har hatt store problemer siden støtten fra Sovjetunionen falt bort i begynnelsen av 1990-årene. Landbruksproduksjonen dekker ikke landets behov for mat, noe som har ført til sult flere steder i landet.^[12] Korrupsjon er også utbredt.^[13]

Nord-Korea har siden 1990-årene også fulgt Kim Jong-ils Songun-politikk («militæret først») for å styrke landet og dets styre.^[14] Nord-Korea er verdens mest militariserte land med totalt 9 495 000 soldater og en vernepliktig hær på 1,21 millioner, noe som gjør landet til den 4. største militærmakt i verden etter Kina, USA og India.^[15] Det er også en atommakt ved at det besitter kjernefysiske våpen, og har et romfartsprogram, noe som vekker betydelig bekymring hos andre nasjoner.^[16]

Nord-Korea består geografisk av den nordlige halvdelen av Koreahalvøya, beliggende mellom breddegradene 37° og 43°N og lengdegrad 124° og 131°Ø. Landet dekker et areal på 120,540 km². Nord-Korea deler grenser med Kina og Russland i nord, og grenser i sør mot den koreanske demilitarisert sone.

I vest ligger Gulehavet og Koreabukten, og i øst ligger Japan på motsatt side av Japanhavet. Det høyeste punktet i Nord-Korea er Paektufjellet som strekker seg 2 744 meter. Den lengste elven er Amnokelven som flyter 790 km.^[17] Hovedstaden og den største byen er Pyongyang; andre større byer er Kaesong i sør, Sinuiju i nordvest, Wonsan og Hamhung i øst og Chongjin i nordøst.

Fjell utgjør ca 80 % av landarealet. Det største høylandsområdet er Kaemaplatået i nord som avgrensens av elvene Tumen og Yala. Kaemaplatået sammen med blant annet Hamgyongfjellene og andre fjellsystemer danner et vilt og forrevent fjellområde med retning sørvest-nordøst. I nordøst ligger de høyeste fjellene med Paektusan (2744 moh) som det høyeste. Gjennomsnittshøyden er ca. 1000 moh., men flere steder når fjellene over 2000 moh.

I 2013 ble internettbrukere oppmuntret til å delta i en deltakerbasert hendelse på Google Maps. Disse brukerne kunne benytte Google Map Maker sammen med sine kunnskaper i kartografi og telemetri (fjernmåling) til et prosjekt som til sist førte til et virtuelt kart over Pyongyang.^[18] I tillegg inkluderte Google Maps over Nord-Korea også fangeleirer med politiske fanger på steder som Leir 22.^[19]

Landet ligger i tidssonen UTC+09.00. I 2015 ble klokka justert tilbake en halvtime, slik at landet fikk sin egen tidssone (UTC+08.30), kalt Pyongyang-tid.^[20] I 2018 ble dette endret tilbake til UTC+09.00, det vil si samme tidssone som Sør-Korea.

Dyrelivet i Nord-Korea tilhører den palearktiske sone. Barskog med mange gran og furuarter er det som dominerer i fjellene. En stor del av lavlandsområdene er avskoget og oppdyrket.

Faunaen omfatter blant annet hjort, rådyr, gaupe, mårhund, sobel, harer, moskusrotte, og bjørn. I svært utilgjengelige områder finnes også tiger og leopard. Faunaen har mye til felles med faunaen som finnes i Øst-Sibir og Mandsjuria. Mer enn 300 fuglearter er registrert i Nord-Korea. Blant annet omfatter det andefugler, hegrer og vadere som er vanlig i våtmarkene. Rovfuglartene som finnes i Nord-Korea er blant annet kongeørn, kjempehavørn, fjell og gråinnvåk. Blant skogsfuglene er det mange av de samme som i Norge som blant annet slagugle, jerpe, flaggspett, spettmeis og trekryper. De lokale dyrelivet fikk vedvarende skader under den japanske okkupasjonen i årene 1910–1945 og ikke minst under koreakrigen, delvis til overjakt på tigre.^[21]

Nord-Korea har et kontinentalt klima med fire distinkte årstider.^[22] Lange vintre gir svært kaldt og klart vær innfelt med snøstormer som et resultat av nordlige og nordvestlige vinder som blåser inn fra Sibir. Gjennomsnittlig snøfall er 37 dager i løpet av vinteren. Været er særskilt barskt i de nordlige, fjellrike regionene.

Somrene tenderer til å være korte, varme, fuktige og regnfylte grunnet sørlig og sørøstlig monsunvinder som brikker med seg fuktig vind fra Stillehavet. Tyfoner, også kalt for stillehavsstormer, rammer landet gjennomsnittlig minst en gang i løpet av sommerhalvåret.^[22] Våren og høsten er overgangssesonger markert med mild temperatur og variable vinder og har hovedsakelig det mest behagelige været. Naturkatastrofer er tørke sent på våren som ofte er fulgt av store oversvømmelser. Det er tidvis også tyfoner tidlig på høsten.

Nord-Koreas klima er relativt temperert. Det meste av landet er klassifisert som type Dwa i Köppens klimaklassifisering med varme somrer og kalde, tørre vintre. Om sommeren er det en kort regntidssesong som er kalt for changma.^[23] Den 7. august 2007 førte de mest ødeleggende oversvømmelser på 40 år til at myndighetene i Nord-Korea ba om internasjonal hjelp.

Befolkningen i Nord-Korea består av rundt 25,6 millioner og er en av de mest etnisk og språklig ensartet i verden, kun med et meget lite antall kinesere, japanere, vietnamesere, sørkoreanere, og europeiske landsforvise minoriteter.

I henhold til CIAs World Factbook er forventet levetid i Nord-Korea på 63,8 år i 2009, noe som grovt sett tilsvarer Pakistan og Burma, og er noe lavere enn Russland.^[24] Barnedødeligheten lå på et høyt nivå av 51,3, noe som er 2,5 ganger høyere enn i Kina, 5 ganger høyere enn i Russland, og 12 ganger høyere enn i Sør-Korea.^[25]

I henhold til UNICEFs rapport for forfatning for barn i verden for 2003 ble Nord-Korea rangert på 73.-plass (hvor førsteplassen har høyest barnedødelighet), mellom Guatemala (72.-plass) og Tuvalu (74.-plass).^[25][26] Nord-Koreas samlet fruktbarhetstall er relativt lavt og sto på 2,0 i 2009, sammenlignbart med USA og Frankrike.^[27]

Koreansk snakkes både i Sør- og i Nord-Korea. Det er dialektforskjeller imellom de to land, men grensen utgjør ingen betydelig språklig skille. Begge land deler det fonetiske skrivesystemet som er kalt for chosongul i nord og hangul i sør. Offisiell romanisering adskiller seg i de to landnene hvor Nord-Korea benytter et noe modifisert McCune-Reischauer-system, mens Sør-Korea benytter revidert romanisering av koreansk. Mens det har vært vanlig å tilpasse seg utenlandske begreper fra andre språk i Sør-Korea, har det vært begrenset i Nord-Korea. Hanja (kinesiske tegn) er ikke lenger benyttet i Nord-Korea siden 1949, skjønt er fortsatt tidvis benyttet i Sør-Korea. Bevegelsen mot forbud å bruke både romanske og kinesiske tegn i Nord-Korea har ført til at det er opprettet et antall ord og fraser som ikke er vanlig i Sør-Korea, eller koreanske samfunn i utlandet.

Både nord og sør på Koreahalvøya deler en buddhistisk og konfutsiansk arv, og en nyere historie med kristen og cheaondoistisk (religionen til «den himmelske vei») bevegelser. Nord-Korea hevder at religionsfrihet er tillatt.^[28] Den kulturelle påvirkningen fra tradisjonelle religioner som buddhisme og konfutsianisme har en effekt på nordkoreansk åndelige liv.^[29][30][15]

Det er rapportert at buddhister i Nord-Korea er langt bedre stilt enn andre religiøse grupper, særlig kristne som det er sagt møter forfølgelse fra myndighetene. Buddhister er gitt begrenset finansiering fra myndighetene for å fremme religionen ettersom buddhisme har spilt en integrert rolle i den tradisjonelle koreanske kulturen.^[31]

I henhold til Human Rights Watch eksisterer ikke fri religiøse aktiviteter lenger i Nord-Korea da regimet kun støtter religiøse grupper for å skape en illusjon av religionsfrihet.^[32] I henhold til britiske Religious Intelligence er den religiøse situasjonen i Nord-Korea som følgende:^[33]

• Ingen religion: 15 460 000 (64,3 % av befolkningen, det store flertallet tilhengere av juche, den statsbærende ideologi)
• Koreansk sjamanisme: 3 846 000 tilknyttet (16 % av befolkningen)
• Cheondoisme: 3,245,000 tilknyttet (13,5 % av befolkningen)
• Buddhisme: 1 082 000 tilknyttet (4,5 % av befolkningen)
• Kristendom: 406 000 tilknyttet (1,7 % av befolkningen)

Pyongyang var senter for kristen aktivitet i Korea fram til 1945. Fra slutten av 1940-årene har 166 prester og andre religiøse figurer blitt drept eller forsvunnet i konsentrasjonsleirer, inkludert Francis Hong Yong-ho, biskop av Pyongyang^[34] og alle munkene i klosteret i Tokwon.^[35] Ingen katolske prester overlevde forfølgelsen, alle kirker ble ødelagt og myndigheten tillot ikke at utenlandske prester å etablere seg i Nord-Korea.^[36]

I dag eksisterer det fire statsgodkjente kirker som kritikere hevder er kun utstillingsmontre for utlendinger.^[37][38] Offisiell statistikk fra myndighetene hevder at det er 10 000 protestanter og 4 000 katolikker i Nord-Korea.^[39]

I henhold til en rangering utgitt av Open Doors, en organisasjon som støtter forfulgte kristne, er Nord-Korea i dag det land som driver hardest forfølgelse av kristne i verden.^[40] Open Doors har beregnet at mellom 50 000 og 70 000 kristne er innestengt i nordkoreanske konsentrasjonsleirer.^[41] Menneskerettighetsgrupper som Amnesty International har også uttrykt bekymring over forfølgelse av religiøse i Nord-Korea.^[42]

Nord-Koreas historie er preget av at landet er geografisk plassert mellom Japan og Kina. I mange århundrer var det Kina som hadde størst innflytelse over den koreanske halvøya.^[43] I henhold til legenden var Gojoseon det første koreanske kongedømmet som ble opprettet i den nordlige delen av Koreahalvøya. Det skjedde en gang rundt 2333 f.Kr. ved Dangun Wanggeom.^[44] Gojoseon ekspanderte sine områder inntil det kontrollerte det meste av den nordlige halvøya og noen deler av Mandsjuria. Gojoseon ble første gang omtalt i kinesiske nedtegnelser tidlig på 600-tallet f.Kr. og deretter på 300-tallet f.Kr. da dens hovedstad ble flyttet til Pyongyang. Kineserne omtalte folket i Gojoseon som dongyi, «østlige barbarer». Deres språk var antagelig en forløper til det like forhistoriske buyeospråket, eller kanskje en form for urkoransk.^[45]

Etter mange konflikter med det kinesiske Han-dynastiet, forvitret Gojoseon. En rekke mindre stater oppsto på 100-tallet f.Kr., noe som førte fram til før-perioden med de tre kongedømmer. Kongerikene Buyeo, Okjeo, Dongye, og forbundet Samhan dekket halvøya og sørlige Mandsjuria. Av de ulike statene, Goguryeo i nord, og Baekje og Silla i sør, vokste de til å kontrollere hele landet i hva som kalles Koreas tre kongedømmer. Goguryeo var det første koreanske kongedømmet som opphøyde buddhisme som statsreligion i 372.

Kongeriket nådde sitt høydepunkt på 400-tallet e.Kr. da det kontrollerte sentrale Korea, inkludert dagens område i Seoul. Goguryeo utkjempet tallrike kriger med Kina og slo tilbake en rekke kinesiske invasjoner. Imidlertid fikk kongedømmet en tilbakegang på 600-tallet og etter indre maktkamper, ble det erobret av allierte styrker fra Silla-Tang. Foreningen av de tre kongedømmer ved Silla i 676 førte til en periode da halvøya ble delt i Sør-Nord-statene, men hvor det meste av Korea var kontrollert av Silla. Kongedømmet Balhae kontrollerte de nordlige områdene av Korea og deler av Mandsjuria i tiden mellom 600- og 900-tallet.

Under styret til det forente Silla, var forholdet mellom Korea og Kina relativt fredelig. Silla ble svekket ved indre strid, og ble til sist beseiret av kong Taejo av Goryeo fra Goryeo-dynastiet i 935.

Goryeo, med hovedstad i Gaegyeong (Kaesong) i dagens Nord-Korea, kom gradvis til å herske over hele Koreahalvøya. De mongolske invasjonene på 1200-tallet svekket i stor grad Goryeo. Riket ble en mongolsk besittelse og ble tvunget til å betale tributter. Etter at Mongolriket falt sammen, opplevde Korea politisk strid og Goryeo-dynastiet ble erstattet i 1388 av det langvarige Joseon-dynastiet.

Hovedstaden ble flyttet sør til Hanyang (dagens Seoul) i 1394. Joseon aksepterte Kinas nominelle overherredømme. Indre konflikter i det kongelige hoff og sivil uro plagde kongedømmet i årene som fulgte, en situasjon som ble forverret av stadige angrep fra japanske pirater.

Etter å hatt det stort sett fredelig på 1400-tallet, forvitret den sentrale autoriteten og Korea ble igjen plaget av angrep langs kysten av japanske pirater. To japanske forsøk på å erobre Korea ble slått tilbake i årene 1592–1598. Tidlig på 1600-tallet ble Korea involvert i kriger mot de framvoksende mandsjuene ved de nordlige grensene.

På 1600- og fram til 1800-tallet var Korea preget av økende selvisolering mot verden utenfor, avhengighet av Kina for eksterne affærer og tidvis interne fraksjonskamper. Joseon-dynastiet forsøkte å isolere seg fra maritim handel ved å stenge ute alle andre nasjoner enn Kina. Slaver, nobi, er beregnet til å ha utgjort en tredjedel av befolkningen.^[46][47] Regjeringen beordret alle egne slaver satt fri i 1801 og klassesystemet ble helt oppgitt i 1894.^[48]

På midten av 1800-tallet satte Joseon-regjeringen i gang en forsiktig politikk med langsom endring i forholdet til Vesten. I 1866 forsøkte et bevæpnet amerikansk handelsskip å åpne Korea for handel. Skipet seilte opp et elveleie og gikk på grunn i nærheten av Pyongyang. Etter å ha kommet i kamp ble skipet satt i brann av koreanske brannskip. I 1871 drepte en amerikansk styrke 243 koreanske soldater på øya Ganghwa. Denne hendelsen er kalt for Sinmiyangyo.^[49] Fem år senere signerte Korea en handelsavtale med Japan og i 1882 en avtale med USA, noe som avsluttet århundrer med isolasjon.

Som et resultat av den første kinesisk-japanske krig (1894–1895), stipulerte Shimonosekitraktaten i 1895 en avslutning på Joseonstyrets tradisjonelle avhengighet av Kina. Russisk innflytelse var sterk fram til den russisk-japanske krig (1904–1905) hvor Korea deretter ble et protektorat under Japan. Korea ble deretter annektert av keiserdømmet Japan i 1910, hvilket innledet 35 år av militært styre.

Etter annekteringen forsøkte Japan å undertrykke koreanske tradisjoner og kultur, og drev en økonomi hovedsakelig for japansk utnyttelse og fordel. Antijapanske frigjøringsopprør skjedde over hele landet den 1. mars 1919. Rundt 7000 mennesker ble drept da japanerne slo ned det som ble kjent som «førstemars-bevegelsen». Det skjedde fortsatte opprør mot den japanske undertrykkelsen, slik som den omfattende studentopprøret i 1929, noe som førte til styrket militært styre i 1931. Etter utbruddet av den andre kinesisk-japanske krig i 1937 og den andre verdenskrig noen få år senere, økte Japan anstrengelsene med å utrydde koreansk kultur.

Koreansk språk ble forbudt og koreanere ble tvunget til å benytte japanske navn. Dyrkelsen av japanske shintohelligdommer ble gjort obligatorisk. Undervisningen i skolene ble radikalt endret til fjerne koreansk språk og historie. Tallrike koreanske kulturskatter ble ødelagt eller fraktet til Japan. Motstandsgrupper kjent som Dongnipgun («Frigjøringshæren») opererte langs den kinesisk-koreanske grensen og drev geriljakrigføring mot japanske styrker.

I løpet av andre verdenskrig ble Korea tvunget til å støtte den japanske krigsinnsatsen. Titusener av menn ble tvunget inn i den japanske hæren. Rundt 200 000 unge kvinner, mange fra Korea, ble tvunget til å arbeide som prostituerte under eufemismen «komfortkvinner».

Etter Japans kapitulasjon ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 langs den 38. breddegrad. Den nordlige delen ble okkupert av Sovjetunionen og den sørlige delen av USA. Det skjedde i henhold til en tidligere avtale mellom de to supermaktene, og hvor Forente nasjoner skulle overvåke valg som hadde til hensikt å bli holdt for hele halvøya kort tid etter verdenskrigen. Den midlertidige regjeringen av republikken Korea, som hadde operert i eksil helt siden 1919, ble oversett, hovedsakelig fordi den amerikanske oppfatningen var at den var for kommunistvennlig.

I august 1945 etablerte sovjethæren en sovjetisk sivil autoritet i den nordlige delen av Koreahalvøya. Den provisoriske folkets komité for Nord-Korea ble satt opp i februar 1946, ledet av Kim Il-sung. Han innførte omfattende landreformer og nasjonaliserte nøkkelindustrien. Samtaler om Koreas framtid ble holdt i Moskva og Seoul, men uten resultat. Innledende håp for et forent, uavhengig Korea fordampet da den kalde krigs politikk førte til etableringen av to adskilte nasjoner med diametralt motsatt politisk, økonomisk og sosiale systemer.

Det var sporadisk uro i sør. I september 1946 gjorde sørkoreanske borgere opprør mot de allierte militære myndighetene. I april 1948 ble et opprør på den sørkoreanske øya Jeju brutalt knust. Sør erklærte sin status som stat i mai 1948 og to måneder senere ble den glødende antikommunistiske Syngman Rhee dets hersker. Folkerepublikken Korea ble etablert i nord den 9. september 1948.

Rhees regime konsoliderte seg selv gjennom hard forfølgelse av antatte opponenter. Styret førte et antall militære angrep mot venstreopprørere hvor 30 000 til 100 000 mennesker mistet livet. I oktober 1948 oppsto Yeosu-Suncheon-opprøret, og den 24. desember 1949 massakrerte den sørkoreanske hæren i byen Mungyeong som var mistenkt for å være kommunistsympatisører og deretter la skylden på kommunistene.

Sovjetiske styrker trakk seg ut av nordlige Korea i 1948 og de fleste amerikanske styrkene trakk seg ut av sørlige Korea året etter. Det svekket dramatisk styret i sør, og oppmuntret Kim Il-sung til å planlegge en invasjon sørover.^[50] Krigsplanene ble forkastet flere ganger av Josef Stalin, men sammen med utviklingen av sovjetiske kjernefysiske våpen, Mao Zedongs seier i Kina, og kinesisk indikasjon på at landet ville sende tropper og gi støtte til Nord-Korea, godkjente til sist Stalin invasjonen som førte til begynnelsen på Koreakrigen i juni 1950.^[51] Koreakrigen brøt ut da nordkoreanske styrker krysset 38. breddegrad i invasjonen av sørlige Korea.

Etter at Korea ble delt av Forente nasjoner, hadde begge de koreanske maktene forsøkt å få kontroll over hele halvøya under deres respektive myndigheter. Det førte til økende konflikter ved grensen av 38. breddegrad og forsøk på å forhandle valg for hele Korea.^[52] Disse forsøkene ble stoppet da Nord-Koreas hær invaderte Sør-Korea den 25. juni 1950 og en krig var et faktum. Med godkjennelse fra Forente nasjoner, intervenerte land alliert med USA på vegne av Sør-Korea.^[53]

Etter rask framgang i et sørkoreansk motangrep, intervenerte kinesiske styrker på nordkoreansk side og endret krigens balanse. Stridighetene ebbet ut den 27. juli 1953 med en våpenhvile som gjenopprettet omtrentlig de opprinnelige grensene mellom Nord- og Sør-Korea. Mer enn en million sivile og soldater ble drept i krigen.

Selv om konflikten har blitt referert til som en borgerkrig, var andre betydelige faktorer involvert.^[54] Koreakrigen var også den første bevæpnede konfrontasjon i den kalde krigen og satte standard for mange senere konflikter. Den er ofte sett på som et eksempel på en stedfortredende krig hvor de to supermaktene Sovjetunionen og USA kjempet mot hverandre i et annet land og hvor folket i dette landet måtte lide mest for ødeleggelsene og dødsfallene. Supermaktene unngikk at krigen økte til en fullskala krig mot hverandre og uten å bruke kjernefysiske våpen. Koreakrigen utvidet også den kalde krigen til et punkt hvor det hovedsakelig angikk Europa. En tungt bevoktet demilitarisert sone ved 38. breddegrad deler fortsatt halvøya, og antikommunistiske stemning og fiendeskap mot Nord-Korea er fortsatt rådende i Sør-Korea.

Siden våpenhvilen i 1953 har forholdene mellom Nord-Korea og Sør-Korea, EU, Canada, USA og Japan vært spent, og fiendtlige hendelser har skjedd og skjer ofte.^[55] Nord-Korea og Sør-Korea signerte den 15. juni 2000 en felleserklæring hvor de lovte å søke en fredelig gjenforening.^[56] Den 4. oktober 2007 lovte lederne i begge stater å starte samtaler for offisielt erklære at krigen var over og bestyrke prinsippet om gjensidig ikke-aggresjon.^[57] Den 13. mars 2013 bekreftet Nord-Korea at landet avsluttet våpenhvilen fra 1953 og erklærte at Nord-Korea «ikke er begrenset av Nord-Sør-erklæringen om ikke-aggresjon».^[58]

Den relative freden mellom Sør- og Nord-Korea som fulgte våpenhvilen ble forstyrret av grensetrefninger, kidnapping og forsøk på attentater. Nord-Korea forsøkte flere ganger å myrde sørkoreanske ledere, men mislyktes, mest kjent var forsøkene i 1968, 1974 og Rangoon-bombingen i 1983. Tunneler ble jevnlig funnet under den demilitariserte sonen for en eventuell invasjonsstyrke og det brøt nesten ut full krig over hendelsen «øksemordet» i Panmunjeom da to amerikanske offiserer ble drept i 1976.^[59] I 1973 begynte meget hemmelige kontakter på høyt nivå som utført via kontorene til Røde Kors, men ble avsluttet etter hendelsen i Panmunjeom uten at det skjedde framgang og at de to landene på Koreahalvøya skulle delta i internasjonale organisasjoner hver for seg.^[60]

Nord-Korea forble nært tilknyttet Kina og Sovjetunionen fram til midten av 1960-årene. Landet bedret seg raskt fra krigen og ved 1957 hadde industriproduksjonen nådd nivåene fra 1949. De siste kinesiske troppene trakk seg ut av landet i oktober 1958.^[61] Pyongyang ble svært ødelagt under Koreakrigen. Etter krigen ble den bygget opp igjen som en utstillingsby i stalinistisk stil. Store byggeprosjekter ble gjennomført i årene utover. Eksempelvis begynte byggingen i 1987 av det som skulle bli verdens høyeste hotell, Ryugyong Hotel, men etter at penger fra Sovjetunionen uteble etter 1991 ble den aldri ferdigstilt.^[62] I 1959 hadde forholdene til Japan bedret seg noe, og Nord-Korea begynte å tillate hjemsendelse av japanske borgere fra Nord-Korea. Det samme året skrev landet opp nordkoreanske won, som da hadde høyere verdi enn i Sør-Korea, og nordkoreansk bruttonasjonalprodukt per innbygger var lik den til dens sørlige naboer så sen som i 1976.^[63]

Tidlig i 1970-årene begynte Kina å normalisere sitt forhold til Vesten, særlig USA, og reevaluerte samtidig sitt forhold til Nord-Korea. De diplomatiske problemene kulminerte i 1976 med Mao Zedongs død. Som svar vendte Kim Il Sung ryggen til Kina og la hovedvekten på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi i hans idé om juche, det vil si at landet kun skulle konsumere egenproduserte varer. Imidlertid hadde økonomien i 1980-årene begynt å stagnere. En lang nedgang begynte i 1987 og økonomien holdt nesten på å kollapse helt i 1991 da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Nord-Korea etablerte nye forbindelser med Kina kort tid etter, men kineserne kunne ikke tilby tilstrekkelig mathjelp til å møte behovene i Nord-Korea. Oversvømmelsene på midten av 1990-årene forverret akutt den økonomiske krisen, avlingene ble ødelagt og infrastrukturen ble falt sammen, og det oppstod en utstrakt hungersnød og sult som myndighetene var ute avstand til bøte på. I 1996 måtte de nordkoreanske myndighetene kapitulere og akseptere mathjelp fra FN.

I 1992 ble Kim Il Sungs helse stadig dårligere, og hans sønn Kim Jong-il begynte gradvis å ta over flere statsoppgaver. Etter at Kim Il Sung døde i 1994 ble det erklært tre års landesorg, deretter ble Kim Jong Il offisielt utropt til statens nye overhode. Da de økonomiske problemene fortsatte, innførte Kim Jong Il en politikk kalt for songun, «militæret først», som ble praktisert parallelt med hans fars juche. Det har versert spekulasjoner om hvorvidt denne politikken inngikk i en strategi for å styrke militæret samtidig som det skulle forhindre kuppforsøk. Restriksjonene som gjaldt reiser ut av Nord-Korea ble ytterligere innstrammet, og sikkerhetsapparatet ble forsterket. I slutten av 1990-årene begynte Nord-Korea å gjøre fremstøt for å forsøke å normalisere forholdene til Vesten, og innledet forhandlinger om nedrustning med amerikanske myndigheter i bytte for mathjelp og økonomisk støtte. I slutten av 1990-årene, da Sør-Korea hadde etablert seg som et liberalt demokrati, innledet Sør-Korea utvidete fredelige kontakter med sin nordlige nabo.^[64]

På begynnelsen av 2000-tallet hadde den verste hungersnøden lagt seg, men Nord-Korea var fortsatt tungt avhengig av utenlandsk hjelp for sin matforsyning. I januar 2002 betegnet den amerikanske president George W. Bush landet som «Ondskapens akse» og «tyranniets utpost».^[65] Nord-Korea hadde kontakt på høyeste nivå med USAs utenriksminister Madeleine Albright, som besøkte Pyongyang i 2000,^[66] men de to landene hadde ingen formelle diplomatiske forbindelser.^[67] Ved 2006 sto det rundt beregnet 37 000 amerikanske soldater i Sør-Korea, skjønt ved juni 2009 var dette antallet senket til rundt 30 000.^[68] Kim Jong-il uttalte privat at han aksepterte amerikanske soldater på halvøya, selv etter en mulig gjenforening.^[69] Offentlig krevde derimot Nord-Korea at alle amerikanske soldater ble fjernet fra Sør-Korea.^[69]

Den 13. juni 2009 ble det rapportert at som svar på nye sanksjoner fra Forente nasjoner, erklærte Nord-Korea at landet ville fortsette med sitt program for urananrikning. Det markerte den første gangen hvor Nord-Korea offentlig bekreftet at landet hadde et slikt program.^[70] I august 2009 møtte tidligere amerikanske president Bill Clinton den nordkoreanske lederen Kim Jong-il for å sikre løslatelsen av to amerikanske journalister som hadde blitt fengselet for å ha tatt seg ulovlig inn i landet.^[71] Den daværende amerikanske presidenten Barack Obamas posisjon angående Nord-Korea var å verge seg mot å inngå avtaler med landet grunnet landets kjernefysiske våpen, en politikk kalt for «strategisk tålmodighet».^[72]

Den 23. november 2010 avfyrte Nord-Korea uprovosert rundt 170 runder med artilleri mot øya Yeonpyeong og omliggende vann. Rundt 90 traff øya og drepte to soldater og to sivile på sørkoreansk side. 15 soldater og minst tre sivile ble skadet.^[73] Sørkoreanske styrker gjengjeldte med 80 beskytninger, men resultatet er uklart. Nordkoreanske nyhetsmedier hevdet at de nordkoreanske handlingene, beskrevet som «et raskt og mektig fysisk angrep», var et svar på påstått sørkoreansk provokasjon ved at Sør-Korea holdt artilleriøvelser i bestridt farvann sør for øya.^[74]

Den 23. desember 2011 døde «kjære leder» Kim Jong-il, trolig av et hjerteinfarkt.^[75] Nyheten om hans død ble offentliggjort på det statlige fjernsynet. Ingen dødsårsak ble oppgitt, men Kim skal ha lidd i senere år fra diabetes og hjertesykdommer.^[76] Hans yngste sønn Kim Jong-un ble hans etterfølger. Samtidig ble sørkoreanske og amerikanske styrker satt i høyeste beredskap, og internasjonale politikere uttalte at Kims død etterlot mye usikkerhet om Nord-Koreas framtid.^[77]

• Nord-Koreas administrative enheter

Landet er delt inn i 9 provinser og 2 kommuner:

Nord-Korea forfekter nasjonal, kulturell og økonomisk uavhengighet, og at partiet og samfunnet må settes framfor individet. Landet er et totalitært diktatur, eller «arvelig diktatur», med et lukket styresett.^[78] Landets «evige president» er fortsatt offisielt Kim Il-sung, som døde i 1994.^[79] Lederen for Koreas arbeiderparti er landets reelle leder, og Nord-Korea er et familiedynasti hvor denne makten går gjennom arv. Ifølge de fundamentale prinsippene til partiet må partiet til enhver tid ledes av et medlem av «Paektu-blodslinjen» (oppkalt etter Paektufjellet, hvor Kim Jong-il ifølge propaganda ble født), og dvs Kim-familien.^[80] Kim Jong-il, som døde i 2011, er partiets «evige generalsekretær».^[81] Kim Jong-un er førstesekretær i partiet i dag, og innehar de politiske funksjonene hans far og bestefar hadde i sin levetid.

Nord-Korea fungerer som en meget sentralisert stat som i realiteten er en ettpartistat. I henhold til dens konstitusjon for 2009 er Nord-Korea en «revolusjonær sosialiststat ledet i sine aktiviteter av doktrinene juche («selvberging») og Songun («militæret først»)».^[82] Koreas arbeiderparti (KWP) har et beregnet antall medlemmer på 3 000 000 og dominerer alle aspekter av nordkoreansk politikk. Det eksisterer også to andre partier, Koreas sosialdemokratiske parti og Chondoistiske Chongupartiet^[83] som deltar i det KWP-ledete Demokratiske front for gjenforening av fedrelandet, men disse fungerer i realiteten som satellittpartier for KWP. En annen meget innflytelsesrik struktur er det uavhengige Nasjonale forsvarskommisjonen (NDC). Kim Jong-un, fra Kim-familien, leder alle betydelige regjeringsstrukturer: han er førstesekretær i KWP, førsteformann i NDC, og øverstkommanderende for hæren.^[81][84]

Den øverste folkeforsamlingen (SPA), enkammer-parlamentet i Nord-Korea, er det høyeste organet for statens autoritet og har lovgivende makt. Dets 687 medlemmer blir valgt hvert femte år ved alminnelig stemmerett. Valgoppslutningen er på 99 % i henhold til offisielle kanaler. Stemmeretten inntreffer ved fylte 17 år.^[85]

Folkeforsamlingens sesjoner er sammenkalt av folkeforsamlingens presidentskap, og dennes president representerer også staten overfor utenlandske makter. Fullmektige velger formelt presidenten, visepresidenten og medlemmene av presidentskapet og deler i de konstitusjonelt utnevnte aktivitetene til lovgivningsmakten: passlover, etablere innlands- og utenrikspolitikk, utnevnte medlemmer i regjeringen, gjennomgå og godkjenne statens økonomiske plan, og annet.^[86] Imidlertid kan ikke SPA selv ta initiativ til noe uavhengig av KWP eller statsorganene. Det er ukjent om det noen gang har kritisert eller korrigert lover som det er forelagt. Valgene er basert på en enkelt liste av KWP-godkjente kandidater som ikke har mot-kandidater.^[87] Det stiller bare én kandidat i hver valgkrets, så velgerne har i realiteten ingen kandidater å velge mellom.^[88]

Utøvende makt er den nordkoreanske regjeringen som er ledet av statsministeren.^[89] Statsministeren representerer regjeringen og fungerer uavhengig. Hans autoritet strekker seg over to visestatsministre, 30 statsråder, to komitéformenn, regjeringens øverste sekretær, visepresidenten for sentralbanken, direktøren for det sentrale statistikkbyrå, og president for vitenskapsakademiet. Et 31. departement, departementet for folkets væpnede styrker, er underlagt jurisdiksjonen til den nasjonale forsvarskommisjonen.^[90]

• Se hovedartikkel, Juche

Ideologien juche er hjørnesteinen i partiarbeidet og regimets handlinger. Det er sett på som legemliggjøringen av Kim Il-sungs visdom, et uttrykk for hans lederskap, og en ide som gir «et komplett svar på ethvert spørsmål som oppstår i striden for nasjonal frigjøring.» Juche ble erklært i desember 1955 for å framheve en koreansksentrert revolusjon.^[91] Dets kjerne og grunnsetning er økonomisk sjølberging, militær selvstendighet, og en uavhengig utenrikspolitikk. Røttene til juche ble dannet fra en kompleks blanding av innenlandske og utenlandske faktorer, inkludert behovet for å styrke personkulten, tilstedeværelsen av prosovjetiske og prokinesiske dissentere, og en gammel tradisjon gjennom århundrer om å hevde selvstendighet overfor utenlandske riker.^[92]

Juche ble i begynnelsen promotert som en «kreativ anvendelse» av marxist-leninismen, men på midten av 1970-årene ble det beskrevet av statspropagandaen som «den eneste vitenskapelige tanke... og den mest effektive revolusjonære teoretiske struktur som fører til det framtidige kommunistiske samfunn.» Juche erstattet til sist marxist-leninistisk kommunisme av 1980-årene,^[93] og i 1992 ble referanser til det sistnevnte utelatt fra konstitusjonen.^[94] Konstitusjonen for 2009 avviste kommunismen helt.^[95] Nord-Korea blir likevel ofte omtalt som «kommunistisk» i vestlige medier.

Juches konsept om sjølberging har således utviklet seg over tid og av omstendigheter, men det gir fortsatt grunnarbeidet for spartansk strenghet, offervilje og disiplin som partiet krever.^[96]

En del utenlandske observatører har isteden beskrevet Nord-Koreas politiske system som et kongelige enevelde^[97][98][99] eller som et «arvelig diktatur».^[100]

Selv om regimet oftest beskrives som stalinistisk, har andre vurdert dets ideologi som rasistisk fokusert, høyreekstrem nasjonalisme tilsvarende til den i japanske shōwa,^{[101][102][103]} eller har trekk som minner om europeisk fascisme.^[104] Den fremtredende Nord-Korea-forskeren Brian Reynolds Myers har avvist oppfatningen om at juche er landets ledende ideologi, og ser på det kun som et konsept som har til hensikt å føre utlendinger bak lyset.^[103]

Kim Jong-un er de facto leder i Nord-Korea og hans familie har styrt landet siden 1947. Hans farfar Kim Il-sung ble statsminister i 1947 etter delingen av Korea og med støtte fra Sovjetunionen og Kina. Kim Il-sung sørget for å gjøre Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land, og med seg selv som totalitær diktator. Han var inspirert av kinesisk kommunisme og økonomisk planlegging, men arbeidet også for en nasjonal koreansk kommunisme, hvor tanken om selvberging (juche) etter hvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Han styrte landet fram til sin død i 1994. Han opprettet en personkultus om seg selv som ligner tilbedelse og så på seg selv som en farsfigur for landet. Han ble kalt «Den store leder» i offisielle sammenhenger, foruten også «den store marskalk», «den store sol», og «menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter». Etter hans død blir han kalt «Nord-Koreas evige president», selv om hans sønn Kim Jong-il tok over makten etter hans død i 1994.^[105]

Landets ledere går hardt inn for å hevde både foran sin egen befolkning og resten av verdenssamfunnet at Nord-Korea er et klasseløst samfunn, men i realiteten er det store skiller mellom befolkningen og makteliten. De aller fleste nordkoreanere lever i stor fattigdom og nesten totalt isolert fra omverden. Den nordkoreanske propagandaen var avgjørende for dannelsen og fremmingen av dyrkningen av personligheten sentralisert rundt lederen Kim Il-sung.

Den opphøyde glorifiseringen av landets lederne har eksistert i flere tiår og det finnes mange eksempler i nordkoreansk kultur. Det er ikke offisielt anerkjent av regjeringen, men det er strenge straffer for de som ikke viser riktig respekt for eller kritiserer regimet. Blant annet velger nordkoreanske myndigheter ut deler av ulike religioner og bruker dem til sine formål, mens generelt i landet er alle religioner sterkt begrenset. Eksempel på dette kan sees i beskrivelsen av Kim Il-sung som en gud og Kim Jong-il som sønn av en gud eller «nasjonens sol». En utbredt oppfatning er at Kim Il-sung var en «allmektig ånd» som «skapte verden» og at Kim Jong-il kontrollerte været og utførte mirakler som å kurere blinde og syke.

Nord-Korea har et system med sivilrett basert på prøyssisk modell og påvirket av japanske tradisjoner og den kommunistiske rettslige teori.^[106] Domstolenes prosedyrer er håndtert av lagmannsretten (den høyeste ankedomstol), provinsielle eller særskilte bydomsstoler, folkets domstol og særskilte domstoler. Folkets domstol er den laveste form i systemet og opererer i byene, fylkene og urbane distrikter, mens ulike former for særskilte domstoler håndterer saker knyttet til saker vedrørende militæret, jernbanen og maritimt aktivitet. Dommere er teoretisk valgt av deres respektive lokale folkets rådsforsamlinger, men i praksis blir de utnevnt av partiet. Straff er basert på prinsippet om nullum crimen sine lege («ingen kriminalitet uten en lo»v), men forblir et redskap for politisk kontroll til tross for flere tillegg for å redusere ideologisk påvirkning.^[107] Domstolene utfører juridiske prosedyrer knyttet til ikke bare kriminelle og sivile saker, men også til politiske saker.^[108] Politiske fanger er sendt til arbeidsleirer mens kriminelle overtredere er sperret inne i et adskilt system.^[109]

Ministeriet for folkets sikkerhet (MPS) driver de meste av politiarbeidet. Det er en av de mektigste statsinstitusjonene i Nord-Korea og overvåker den nasjonale politistyrken, etterforsker kriminalsaker og håndterer ikke-politiske korreksjonsanlegg.^[110] Det håndterer også andre aspekter av innenlandsk sikkerhet som sivil registrering, trafikkontroll, brannvesen og jernbanesikkerhet.^[111] Det statlige sikkerhetsdepartement ble skilt ut fra MPS i 1973 for drive innenlandsk og utenlandsk overvåking og etterretning, kontraetterretning og håndtere det politiske politisystemet. Politiske fangeleirer kan være soner for omskolering i kortere tid eller «totale kontrollsoner» for innleggelse på livstid.^[112] Interneringsleir 14 i Kaechon,^[113] leir 15 i Yodok,^[114] og leir 18 i Bukchang^[115] er beskrevet i detaljerte vitnemål.^[116] Sikkerhetsapparatet er meget omfattende, utøver strek kontroll over boliger, reiser, ansettelse, klesdrakt, mat og familieliv.^[117] I januar 2013 kjøpte myndighetene 16 000 videokameraer fra Kina for å kunne overvåke store folkemasser.^[118] Overvåkningen følger nøye med på alle telefonkommunikasjoner. MPS, sikkerhetstjenesten og politiet skal etter signende bedrive overvåking i sanntid av tekstbeskjeder, online dataoverføringer, overvåke telefonsamtaler og automatisk transkribere arkiverte samtaler. Denne overvåkingen er rapportert til å ha muligheten til å triangulere telefonabonnentens nøyaktige posisjon, mens militær etterretning overvåker telefon og radiotrafikk så lang som 140 km sør for den demilitariserte sone.^[119]

I begynnelsen hadde Nord-Korea kun diplomatiske forbindelser med andre kommunistiske land. I 1960- og 1970-årene søkte landet en uavhengig utenrikspolitikk, etablerte forbindelser med mange utviklingsland, og ble medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. På slutten av 1980-årene og 1990-årene havnet landets utenrikspolitikk i uro ved sammenbruddet til den sovjetiske blokken. Under landets påfølgende økonomiske krise måtte rundt 30 prosent av dets ambassader stenge. På samme tid forsøkte Nord-Korea å knytte forbindelser med velstående kapitalistiske land. Per 2012 hadde landet diplomatiske forbindelser, mer eller mindre, med 162 land, inkludert Den europeiske union og den palestinske selvstyremyndigheten, og hadde ambassader i 42 land.^[120] Nord-Korea fortsatte å ha sterke bånd til sine sosialistiske allierte i sørøstlige Asia som Vietnam og Laos, foruten også Kambodsja.^[121] De fleste utenlandske ambassader i Nord-Korea er lokalisert i Beijing i Kina framfor i Pyongyang.^[122] Nord-Korea begynte å opprette en grensemur bestående av betong og piggtråd langs sin grense mot Kina i 2007,^[123] og den koreanske demilitariserte sone mot Sør-Korea er den mest befestede grense i verden.^[124]

Som et resultat av det nordkoreanske kjernefysiske programmet, ble samtaler mellom seks parter etablert for å finne en fredelig løsning på den voksende spenningen mellom de to koreanske regjeringene, Russland, Kina, Japan og USA. Nord-Korea var tidligere utpekt som stat å støtte terrorisme,^[125] grunnet landets involvering i Rangoon-bombingen, som var et forsøk på å myrde den sørkoreanske president Chun Doo-hwan, og det koreanske passasjerflyet i 1987 som eksploderte ved en bombe om bord.^[125] Den 11. oktober 2008 ble Nord-Korea fjernet fra listen over land som aktivt støttet terrorisme etter at Pyongyang ble enig om å samarbeide om saker knyttet til dets kjernefysiske program.^[126] Kidnappingen av tretten japanske borgere av nordkoreanske agenter i 1970- og 1980-årene var en betydelig sak i landets utenrikspolitikk.^[127]

Forholdet til Sør-Korea er kjernen i nordkoreansk utenrikspolitikk og har hatt tallrike endringer i de siste tiårene. I 1972 ble de to koreanske statene enig om i prinsippet å søke gjenforening gjennom fredelig midler og uten andre statsmakters innblanding.^[128] Til tross for dette har forholdet mellom dem vært svært kjølig helt fram til tidlig i 1990-årene, men unntaket av en kort periode tidlig i 1980-årene da Nord-Korea ga hjelp til flomrammede på andre siden av grensen og de to landene organiserte en gjenforening av 92 adskilte familier.^[129] «Solskinnspolitikken» innstiftet av den sørkoreanske presidenten Kim Dae Jung i 1998 var et vannskille i forholdet over grensen. Denne politikken oppmuntret andre land å engasjere seg med Nord-Korea, noe som gjorde det mulig for Pyongyang å normalisere forholdene til en rekke europeiske nasjoner og bidro til å etablere felles økonomiske prosjekter i sør og nord. Kulminasjon i solskinnspolitikken var toppmøtene i 2000 da Kim Dae Jung besøkte Kim Jong-il i Pyongyang.^[130] Den 4. oktober 2007 signerte den sørkoreanske president Roh Moo-Hyun og Kim Jong-il en fredsavtale på åtte punkter.^[131]

Forholdene forverret seg igjen på slutten av 2000-tallet og i 2010 la den sørkoreanske president Lee Myung-bak seg på en langt mer strengere politisk holdning og holdt tilbake hjelpeforsyninger inntil Nord-Korea kom med innrømmelser angående sitt kjernefysiske program. Lee Myung-bak kom med en trepunktsplan for nasjonal gjenforening og hvor det ble krevd at alle atomprogrammer måtte avvikles, innlede samarbeid for å utvikle Nord-Korea økonomisk samt skape noen felles institusjoner med sikte på nasjonal gjenforening.^[132] Nord-Korea svarte med å avslutte alle tidligere avtaler.^[131] Landet benyttet også ballistiske missiler^[133] og plassert sitt militærapparat i full krigsberedskap etter at Sør-Korea, Japan og USA truet med å avskjære utskytningen av en nordkoreansk bærerakett av typen Unha-2.^[134] De neste få årene var preget av en rekke fiendtligheter, inkludert en påstått nordkoreansk delaktighet i å senke det sørkoreanske krigsskipet «Cheonan»,^[135] noe som gjensidig avsluttet begges diplomatiske forbindelser,^[136] et nordkoreansk artilleriangrep mot øya Yeonpyeong, og en internasjonal krise som involverte trusler om utveksling av kjernefysisk teknologi.^[137]

Det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom Norge og Nord-Korea i 22. juni 1973.^[138] Norges ambassade i Seoul (Sør-Korea) har vært sideakkreditert til Nord-Korea siden 2004.^[138] Det vil si at ambassadøren i Seoul også er gitt fullmakt til å ivareta Norges interesser i Nord-Korea, selv om han ikke har sin bopel der. Nord-Koreas ambassade i Oslo ble nedlagt i 1992 av sparehensyn, men Nord-Korea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm.

Nord-Korea opplevde i 1990-årene en sultkatastrofe som tok livet av minst 1 million mennesker (om lag 5 % av befolkningen), og sendte enda flere ut i ekstrem fattigdom.^[139] I 2011 er den norske humanitære bistanden til Nord-Korea på 15 millioner NOK, fordelt på Verdens matvareprogram og Røde Kors. Det befinner seg nordmenn i landet som deltar i det humanitære arbeidet. Ambassaden besøker Nord-Korea regelmessig for å følge den generelle politiske og økonomiske situasjonen i landet.^[138]

Norge har en handelsavtale som ble etablert i 1974 og en tekstilavtale inngått i 1991. Samhandelen mellom Norge og Nord-Korea er ellers bortimot ikke-eksisterende grunnet den vanskelige økonomiske og politiske situasjonen i Nord-Korea. Eventuelt norsk næringslivsengasjement vil være meget begrenset grunnet restriksjoner fra internasjonale sanksjoner.^[138]

Den koreanske folkearmé (KPA; Chosŏn'gŭl: 조선인민군) er navnet på Nord-Koreas militære organisasjon. Militæret har 1 106 000 aktive og 8 389 000 reservesoldater og paramilitære tropper, noe som gjør den til en av de største militærapparat i verden,^[140] Rundt 20 % av menn i alderen 17–54 tjenestegjør i den stående hæren,^[15] og rundt én av hver 25 borger er vernepliktig soldat.^[141]

Alle menn må avtjene en verneplikt i åtte til ti år, mens kvinnene har en førstegangstjeneste på fem år.^[142]

Den koreanske hæren har fem områder; bakkestyrker, marinestyrker, flyvåpen, spesialoperasjoner, og rakettstyrker. Kommandoen for hæren er både i Den sentrale militære kommisjonen i partiet og i det uavhengige Nasjonale forsvarskommisjonen. Ministeriet for hæren er underlagt sistnevnte.^[143]

Av alle avdelinger i hæren er bakkestyrkene den største. Den har omtrentlig 1 million menn i personell fordelt på 80 infanteridivisjoner, 30 artilleribrigader, 25 særskilte brigader, 20 mekaniserte brigader, 10 stridsvognbrigader og sju stridsvognregimenter.^[144] De er utstyrt med 3 700 stridsvogner, 2 100 pansret personellkjøretøy og stormpanservogner,^[145] 17 900 artilleriskyts, 11 000 luftvernskanoner^[146] og rundt 10 000 portable luftvernsraketter (MANPADS) og panservernmissiler.^[147] Annet utstyr er 1 600 fly i flyvåpenet og 1 000 skip i marinen.^[148] Nord-Korea har den største spesialstyrken og den største ubåtflåte i verden.^[149]

Nord-Korea er land med kjernefysiske våpen. Det hele startet i 1993 da Nord-Korea meldte seg ut av Ikkespredningsavtalen. Dets arsenal er begrenset. Ulike beregninger har plassert dets forråd til mindre enn 10 stridshoder med plutonium^[150][151] og 12-27 nukleære våpen tilsvarende om stridshoder med uran betraktes.^[152] Utskytning^[153] er avhengig av rakettkraft, og Nord-Korea har rundt 1 000 ballistiske missiler med en rekkevidde på opp til 3 000 km.^[154] I tillegg til kjernefysiske våpen har Nord-Korea også et stort lager av kjemiske våpen som utgjør mellom 2 500 til 5 000 tonn, og muligens også biologiske våpen.^[154][155]

På grunn av landets kjernefysiske og utskytningsprøver, har Nord-Korea blitt underlagt straffebestemmelser av Forente nasjoners sikkerhetsråd (beslutning 1695 av juli 2006, 1718 av oktober 2006, 1874 av juni 2009, og 2087 av januar 2013). Nord-Korea og USA signerte i 1994 en avtale der regimet i Pyongyang gikk med på å fryse og demontere sitt atomvåpenprogram, i bytte mot internasjonal hjelp til å bygge opp atomreaktorer for elektrisk kraft. I 1998 sendte Nord-Korea en rakett 2000 kilometer over Japan og ned i Stillehavet. USA forhandlet frem en ny avtale om økonomisk hjelp til bygging av atomkraftverk, mot at Nord-Korea legger ned atomprogrammet. Siden atomkraftverk-hjelpen etter 2 år ikke hadde kommet, og USAs president George W. Bush avsluttet all kontakt i form av vanlige relasjoner, gjenopptok Nord-Korea atomprogrammet.^[156]

Militær strategi er utformet for å plassere agenter som kan utføre sabotasje bak fiendens linjer i krigstid.^[15] Imidlertid har militæret en rekke begrensninger, blant annet umoderne utstyr, manglende drivstofflagre og mangel på digitale kommandosentraler. For å kompensere for disse manglene har den nordkoreanske hæren tatt i bruk en rekke asymmetriske krigsteknologier som lasere for å blinde personell,^[157] blokkering av GPS,^[158] dvergubåter og menneskelige torpedoer,^[159] maling med stealthteknologi,^[160] elektromagnetiske pulsbomber,^[161] og enheter for bedrive cyberkrig.^[162] Nord-Korea har også forsøkt å forstyrre sørkoreanske militærsatellitter.^[163]

Mye av utstyret er framstilt og produsert av innenlandsk militærindustri. Våpen er framstilt i grovt regnet 1 800 undergrunnsfabrikker spredt over hele Nord-Korea, men de fleste av dem er lokalisert i provinsen Chagang.^[164] Militærindustrien er i stand til å framstille en rekke våpen, fra individuelle, til artilleri, pansrete kjøretøyer, stridsvogner, missiler, helikoptre, ubåter, landgangsfartøyer, og muligens jetfly.^[165] I henhold til offisiell nordkoreansk media utgjør de militære utgiftene for 2010 til 15,8 prosent av statsbudsjettet.^[166]

Landets økonomi fungerer via Nord-Koreas sentralbank og utsteder nordkoreansk myntenhet og valuta won. Nord-Korea har en industrialisert, meget sentralisert økonomi med høy prioritet på selvforsyning og uavhengighet. Nord-Korea og Cuba er de eneste to statene med en bortimot fullstendig regjeringsstyrt og statseid økonomi. Komiteen for sentralplanlegging forbereder, overvåker og gjennomfører økonomiske planer, mens et generalbyrå for provinsindustrien i hver region er ansvarlig for håndteringen av lokal fabrikasjon, produksjon, ressurshåndtering og salg.^[169]

Nord-Koreas isolasjonspolitikk betyr at all internasjonal handel er meget begrenset. Landet vedtok en lov i 1984 som tillot utenlandsk investering via prosjektsamarbeide,^[170] men klarte ikke å tiltrekke seg noen betydelige investeringer. I 1991 etablerte landet Rasons spesielle økonomiske sone ^[171] i ytterligere et forsøk på å tiltrekke seg utenlandsk investering fra Kina og Russland. Rason ligger helt nord i landet og grenser strategisk til både Kina og Russland. Kinesiske og russiske selskaper har kjøpt rettighetene for å benytte havneanleggene i Rason. Kinesiske investorer har utbedret veinettet fra Rason til Kina,^[172] og russiske jernbanearbeidere har utbedret jernbanen fra Rason til Russland fra hvor den fortsetter inn i Den transsibirske jernbanen.^[173]

Fram til 1998 utga Forente nasjoner tabeller med HDI (Indeks for menneskelig utvikling) og GDP (Bruttonasjonalprodukt per innbygger) for Nord-Korea som sto ved en mellomnivå for menneskelig utvikling ved 0,766 (rangert til 75.-plass) og bruttonasjonalprodukt per innbygger av 4 058 dollar.^[174] Gjennomsnittlig lønn var på rundt 47 dollar i måneden i 2004.^[175] Gjennomsnittlig offisiell lønn i 2011 tilsvarer 2 dollar i måneden mens den faktisk månedlige inntekten synes å være rundt 15 dollar ettersom de fleste nordkoreanere tjener penger i ulovlig småhandel: forretning, jordbruk og håndverk. Den illegale økonomien er dominert av kvinner ettersom menn må gå på offisielle jobber selv om de fleste fabrikker ikke fungerer.^[176] Det er beregnet at tidlig på 2000-tallet fikk en gjennomsnittlig nordkoreansk familie rundt 80 % av sine inntekter fra småhandel og småindustri som er lovlig i vanlig markedsøkonomi, men ulovlig i Nord-Korea.^[177]

Til tross for betydelige økonomiske problemer økte livskvaliteten og lønningene jevnlig i 2007.^[178] Småforhandlere, kjent som janmadang, eksisterer over hele landet og skaffer befolkningen importerte matvarer og handelsvarer fra kosmetikk til motorsykler i bytte for penger.^[179][180] I 2009 nedskrev regjeringen en valutaverdien i den hensikt å hindre det frie markedet over hele landet, men forsøket feilet ettersom inflasjonen skjøt i været, og til sist førte til at forbudet mot fri markedshandel ble fjernet.^[181]

Matrasjoner, boligbygging, helsevesen, og utdannelse er tilbudt av staten uten kostnader,^[182] og betaling av skatt har vært avskaffet siden 1. april 1974.^[183] For å øke produksjonen i jordbruket og industrien har regjeringen siden 1960-årene innført en rekke håndteringssystemer som Taean arbeidssystem.^[184] På 2000-tallet, etter gjenvinningen i 1999, var Nord-Koreas vekst i bruttonasjonalprodukt langsom, men gradvis fram til 2005. Mellom 2006 og 2011 hadde de fleste årene negativ vekst.^[185] I 2012 publiserte Sør-Koreas sentralbank følgende beregning av Nord-Koreas vekst i bruttonasjonalprodukt:^[186][187]

I henhold til beregninger fra 2002 er den dominerende sektoren i nordkoreansk økonomi industrien (43,1 %), fulgt av tjenestesektoren (33,6 %) og jordbruk (23,3 %). I 2004 var det beregnet at jordbruket ansatte 37 % av arbeidsstyrken mens industrien og tjenestesektoren ansatte de gjenværende 63 %.^[67] Den viktigste industrien er militærprodukter, maskinvare, elektrisk kraft, kjemikaler, gruvedrift, metallurgi, tekstiler, levnetsmiddelindustri, og turisme. Jernmalm og kullproduksjon er blant de få sektorene hvor Nord-Korea gjør det betydeligere bedre enn sin nabo i sør – DPRK produserer rundt 10 ganger større mengder av hver ressurs.^[188] I jordbrukssektoren er potetproduksjonen i Nord-Korea en betydelig aktivitet som gir en viss grad av matsikkerhet for landet.

Rismarkene gir rundt 2,8 tonn per hektar, rundt halvparten av hva de fleste andre land produserer, hovedsakelig grunnet forvitring av jorda, mangel på gjødsel, og begrenset mekanisering.^[189] I 2005 ble Nord-Korea beregnet av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) til en 10.-plass i produksjon av fersk frukt^[190] og beregnet til 19.-plass i produksjon av epler.^[190] Landet har betydelig med naturressurser og er verdens 18. største produsent av jern og sink, har 22. største kullreserver i verden. Det er også den 15. største produsent av flusspat og 12. største produsent av kobber og salt i Asia. Andre betydelig naturressurser i produksjon er bly, wolfram, grafitt, magnesitt (magnesiumkarbonat), gull, svovelkis, og vannkraft.^[67]

I 1991 begynte Nord-Korea å eksperimentere med privatkapitalisme i Rajin-Sonbongs økonomiske sone, og i 2002 ble også Kaesong industriregion igangsatt.^[191] Et lite antall av andre områder har også blitt utskilt som spesielt administrative regioner.

Et lite antall av kapitalistiske elementer sprer seg gradvis fra prøveområdene, inkludert et antall reklameskilter langs enkelte motorveier. Besøkende i Nord-Korea i 2010-årene har rapportert at et antall landbruksmarkeder har økt i Kaesong og Pyongyang, foruten også langs grensen til Kina, og omgår systemet matrasjonering. I tillegg til matvarehjelp er det rapportert at Kina skaffer beregnet 80 % til 90 % av Nord-Koreas olje til «vennlige priser» som er langt under verdens markedspris.^[192]

Nord-Korea har også en tegnefilmindustri som underentreprise av arbeid fra sørkoreanske animasjonsselskap.^[193]

Kina og Sør-Korea er de to største handelspartnerne til Nord-Korea.^[194] Kina er landets nærmeste økonomiske partner og utgjorde rundt 70 % av all handel til i utlandet i 2011.^[195] Kinesisk statistikk for 2013 indikerer at nordkoreansk eksport til Kina var nær 3 milliarder dollar, med import til nær 3,6 milliarder dollar. Handel med Sør-Korea har gått ned etter at Lee Myung-bak ble valgt til sørkoreansk president i 2008, som bevisst reduserte handelen for å legge press på Nord-Korea i kjernefysiske spørsmål. Handelen med Sør-Korea falt fra 1,8 milliarder dollar til 1,1 milliarder dollar mellom 2007 og 2013, det mest av det gjenværende er gjennom Kaesong industriregion.^[196]

I 2000 ble Senteret for studiet av kapitalistsystemet etablert.^[197] I økende grad har forretning med utenlandske partnere blitt opprettet siden 2002.^[198] Pyongyangs forretningsskole ble etablert ved hjelp av regjeringen i Sveits for å hjelpe med å undervise studentene bedriftsledelse og driftsøkonomi.^[199] Europeiske investorer har arbeidet sammen med Nord-Korea i et prosjekt å utvikle nordkoreanske frilans dataprogrammere.^[200]

Det russiske energiselskapet Gazprom har et prosjekt for rørledning til Sør-Korea gjennom Pyongyang som kostnadsberegnet til 2,5 milliarder dollar. Utbytte som genereres fra Gazprom har til hensikt å skaffe Nord-Korea 100 millioner dollar i året i avgifter.^[201][202]

Turisme i Nord-Korea er organisert av det statseide selskapet Korea International Travel Company. Alle turister og besøkende er påkrevd å ha en eller flere guider som vanligvis snakker turistens innfødte språk. Mens turisme har økt i løpet av de siste årene, er antallet turister fra land i Vesten svært lavt.^[203][204]

De fleste turister kommer fra Kina, Russland og Japan. For borgere i Sør-Korea er det bortimot umulig å få visum til Nord-Korea; de kan kun få tilgang via særskilte turistområder avsatt for sørkoreanere, slik som Kaesong. Borgere fra USA er også underlagt visarestriksjoner og tillatt å besøke landet under de årlige Arirangfestvalene. Disse restriksjonene ble lempet på i januar 2010. Færre enn 2 500 amerikanere har besøkt Nord-Korea siden 1953.^[205]

I området til Kumgangfjellet har selskapet Hyundai etablert og driver et særskilt turistområde. Reiser til dette området er mulig for borgere fra Sør-Korea og USA, men kun i organiserte grupper fra Sør-Korea. En særskilt administrativ region, Kumgangs turistregion, eksisterer for denne hensikten. Reiser til regionen ble imidlertid avbrutt etter at en sørkoreansk kvinne som hadde vandret inn i en kontrollert militærsone ble skutt av grensevakter i slutten av 2008.^[206] Da nye reiser ikke var gjenopptatt ved mai 2010 kunngjorde Nord-Korea at landet ville konfiskere sørkoreanske eiendommer i regionen.^[207]

En FN-kommisjonen opprettet i 2013 for å avklare Nord-Koreas brudd på menneskerettighetene la en rapport fram i 2014 som konstaterer at landet har begått grove brudd på disse rettighetene og som forbrytelser mot menneskeheten er de sammenlignbare med de som ble begått av nazistene under den andre verdenskrig.^[208][209] Kommisjonens rapport er basert på nordkoreanske flyktninger sine historier, og den grusomme situasjonen i straffeleirene kommer fram. Vitner forteller om tortur, henrettelser, seksuelle overgrep, innskrenkninger på matrasjoner og ekstrem politisk undertrykking. Kvinner blir voldtatt av leirledelsen, og deretter drept for å fjerne alle bevis.^[210]

En Amnesty-rapport om Nord-Korea hevder landets største fangeleir holder minst 100 000 mennesker, på et område som er større enn Oslo i utstrekning. Mange vet ikke engang hvorfor de sitter der, men trolig blir hele familier sendt til fangeleirer dersom ett familiemedlem er en potensiell trussel mot regimet. De fleste som sitter i fangeleirer er politiske fanger, kristne og andre religiøse, de som har prøvd å rømme, samt nordkoreanere som har hatt kontakt med verden utenfor.^[208] Nord-Koreas utenriksdepartement kaller rapporten «løgn og oppspinn som med overlegg er funnet på av fiendtlige styrker».^[211]

I verden rundt har arbeidsleirene i Nord-Korea vakt liten interesse. Selv om det er kommet mange avsløringer i forskningsrapporter og dokumentarer, har Sør-Korea ventet i nesten et tiår før de kritiserte Nord-Korea for brudd på menneskerettighetene. Dersom man bryter en eller flere regler i Nord-Korea, blir de fleste sendt i arbeidsleirer. Ved hjelp av satellittbilder har man funnet ut hvor i Nord-Korea fangeleirene ligger.^[212] Kun i en av leirene, camp 15, kan man slippe ut, ved å jobbe seg fri. Først må man da lære seg noen av Kim Jong-IIs tekster utenat samt følge reglene i leiren.

Dersom man er så heldig å bli sluppet fri, blir man fremdeles overvåket av politiet. Dersom en av fangene klarer å flykte fra leiren, men senere blir tatt blir man drept foran de andre fangene som en lærepenge for å hindre de andre i å gjøre det samme. Fangene lever kun på mais og salt, og jobber 12-15 timer hver dag. De færreste av dem lever lenger enn til de er 50 år. De fleste dør på grunn av feilernæring, under arbeidsulykker og under forhør.^[213]

Ellers kan her tilføyes at det nordkoreanske justissystemet baserer mye av sin virksomhet på et forholdsvis finmasket nettverk av angivere, som har vært elever ved egne angiverskoler. Ikke sjelden forekommer det at hele, eller deler av, familiestrukturer går i oppløsning, på grunn av en utstrakt angiver og tysteraktivitet rettet mot egne familiemedlemmer og slektninger.

Grunnleggende undervisning

Utdannelse i Nord-Korea er obligatorisk fram til videregående skole. Staten skaffer også skoleuniformer uten kostnader fram til tidlig i 1990-årene.^[214][215] Heuristikk (læren om hvordan man best oppnår og lagrer kunnskap) er aktivt benyttet for å utvikle uavhengighet og kreativitet hos elevene.^[216] Obligatorisk utdannelse varer i minst elleve år og består av ett år med forskole, fire år med grunnskole og seks med videregående skole. Undervisningens pensum har både et akademisk som et politisk innhold.^[217]

Nord-Korea er et av de mest lesekyndige land i verden med et gjennomsnittlig grad av lese- og skrivekunnskap på hele 99 %.^[67] I henhold til menneskeaktivisten Shin Dong-hyuk blir barn som holdes innesperret i konsentrasjonsleirer også gitt en form for undervisning.^[218] Grunnleggende skole kalles for folkets skole, og barn begynner undervisningen når de er seks år gamle. Fra de er ti til de er seksten går de på en vanlig videregående skole, eller en særskilt videregående skole, avhengig av deres spesialiteter.

Høyere undervisning

Høyere utdannelse er ikke obligatorisk i Nord-Korea. Den er sammensatt av to systemer: akademisk høyere utdannelse og høyere utdannelse for fortsatt undervisning. Systemet for akademisk høyere utdannelse omfatter tre former for institusjoner: universiteter, profesjonelle skoler og tekniske skoler. Studenter som studerer for mastergrad og doktorgrad går på universiteter, og tilsvarende for fortsatt høyere utdannelse. De to mest kjente universitetene i Nord-Korea er Kim Il-sung-universitetet og Pyongyang vitenskapelige og teknologiske universitet, begge i Pyongyang. Det førstnevnte, opprettet i oktober 1946, er en eliteinstitusjon som har 16 000 hel og deltidsstudenter i henhold til 1990-årene, og er i henhold til en observatør, «pinakkelen i det nordkoreanske utdannelse og sosiale systemet».^[219] Det finnes også et tredje universitetet kalt for Kim Chaek tekniske universitet som spesialiserer seg på informasjonsteknologi og kjernefysisk forskning.^[220]

Nord-Korea har en nasjonal medisinsk tjeneste og system for helseforsikring som er tilgjengelig for alle. I 2001 brukte Nord-Korea 3 % av sitt bruttonasjonalprodukt på helsebehandling. I begynnelsen av 1950-årene la landet stor vekt på medisin og helse, og mellom 1955 og 1986 vokste antallet sykehus fra 285 til 2 401, og antallet klinikker fra 1 020 til 5 644.^[221] Det er sykehus knyttet til fabrikker og gruver. Siden 1979 har det blitt lagt mer vekt på tradisjonell koreansk medisin basert på behandling med urtemedisin og akupunktur. Et nasjonalt telemedisinsk nettverk ble opprettet i 2010. Det knytter Kim Man Yu-sykehuset i Pyongyang med ti andre medisinske fasiliteter i provinsene.^[222]

Nord-Koreas helsesystem har derimot vært i bratt nedgang siden 1990-årene grunnet naturkatastrofer, økonomiske problemer, og mangel på mat og energi. I 2001 manglet mange sykehus og klinikker vesentlige medisiner, utstyr, rent vann og elektrisitet.^[223]

Bortimot hele befolkningen har tilgang til vann og sanering, men det er ikke alltid vann som kan drikkes. Smittsomme sykdommer som tuberkulose, malaria og gulsott er betraktet som endemisk for landet.^[224] Tuberkulose er vanligste dødsårsak i Nord-Korea. Forventet levealder i Nord-Korea er 70 år (i 2012), ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO), det samme som det var i 1990.^[225]

Helsesystemet har blitt et kontroversielt emne for Verdens helseorganisasjon, som har beskrevet det som «misunnelsesverdig for utviklingslandene» samtidig som det anerkjente at «utfordringer gjenstår, inkludert dårlig infrastruktur, mangel på utstyr, feilernæring, og mangel på medisiner». Amnesty International hevder at det lider av sykehus som bare delvis fungerer og «mangler det meste av medisiner og utstyr», dårlig hygiene og epidemier, at amputasjoner ble utført uten bedøvelse, og at leger ble bestukket med penger, sigaretter og alkohol for å gi pasienter behandling. Angående dette har BBCs Imogen Foulkes sagt at et antall byråer i FN har hjelpeprogrammer i Nord-Korea og er antatt å være tilbakeholdne med åpen å kritisere landet i frykt for det vil skade deres arbeid der.^[226][227]

I 1990-årene sto Nord-Korea overfor et betydelige økonomiske sammenbrudd, inkludert en rekke av naturkatastrofer, økonomisk vanstyre og alvorlig mangel på ressurser etter sammenbruddet av den kommunistiske Østblokken. Sammenlagt medførte dette til mangel på grunnleggende matvarer som korn på mer enn 1 million tonn fra hva landet trengte for landets innbyggere i henhold til internasjonal akseptert minimum kosthold.^[228] Innenlands ble den nordkoreanske sulten kalt for «den besværlige marsjen» etter at mellom 300 000 og 800 000 av innbyggerne døde årlig i løpet av en treårig hungersnød, og hvor de verste året var i 1997.^[229] Dødsfallene var mest sannsynlig knyttet til sykdommer forsaket av sult som pneumoni, tuberkulose og diaré framfor sulten i seg selv.^[229]

I begynnelsen av 1997 begynte USA å frakte matvarehjelp med skip til Nord-Korea via Forente nasjoners Verdens matvareprogram (WFP) for å bekjempe sultkatastrofen. Antallet skipslaster toppet seg i 1999 med bortimot 700 000 tonn, noe som gjorde USA til den største utenlandske bidragsyteren av nødhjelp til landet.^[230] Under Bush-administrasjonen ble hjelpen drastisk redusert år for år fra 350 000 tonn i 2001 til 40 000 tonn i 2004.^[231] Jordbruksproduksjonen hadde økt fra rundt 2,7 millioner tonn i 1997 til 4,2 millioner tonn i 2004.^[232]

I 2006 rapporterte Amnesty International at en undersøkelse av den nasjonale ernæringstilstanden som ble gjennomført av den nordkoreanske regjeringen, Verdens matvareprogram, og UNICEF, avdekket at 7 % av barna var alvorlig underernært; 37 % var kronisk underernært; 23,4 % var undervektig; og en av tre mødre var underernært og anemiske som resultat av langvarig hungersnød. Inflasjonen som ble forsaket av en del av de økonomiske reformene i 2002, inkludert politikken Songun («Militæret først»), som er blitt sitert som årsaken for de økte prisene på grunnleggende matvarer.^[233] I 2013 ble det rapportert hungersnød i deler av Nord-Korea, og drev enkelte til kannibalisme. Det er eksempelvis hevdet at en mann gravde opp liket av sitt barnebarn for å spise det og en annen som kokte sitt barn og spiste kjøttet.^[234] En annen mann skal etter sigende ha blitt henrettet etter å ha myrdet sine to barn for å få noe å spise.^[234] Imidlertid har Verdens matvareprogram rapportert feilernæring og matmangel, men ikke sult.^[235]

Media i Nord-Korea er blant de mest strengeste kontrollerte av myndighetene i verden. Den nordkoreanske lovgivningen støtter formelt trykk- og ytringsfrihet, men myndighetene forbyr utøvelsen av disse rettighetene. I en rapport fra 2013 har organisasjonen Reportere uten grenser rangert trykkefriheten i Nord-Korea til 177.-plass av 178; kun over Eritrea.^[236][237] Kun nyheter som favoriserer regimet er tillatt, mens nyheter som dekker de økonomiske og politiske problemene i landet, og utenlandsk kritikk av myndighetene, er ikke tillatt.^[238] Media opprettholder personkulten til Kim Jong-un, og rapporterer jevnlig om hans daglige aktiviteter. Den fremste nyhetsformidleren i Nord-Korea er Korean Central News Agency, Det sentrale koreanske nyhetsbyrået.

En omfattende prosess går forut alt som går ut i innenlandsk media. Det er streng sensur på alt som skal trykkes i avisen eller fortelles i nyhetene, og den må blant annet gjennom seks sensurstasjoner for å få godkjent hva som skrives. Blant annet er det ikke lov å snakke kritisk om landets ledere, myndigheter, økonomi eller militær. Derimot er det populært å snakke nedsettende om USA, Japan eller Sør-Korea, om store gaver til statsministeren fra utlandet, og glorifiseringen av landets ledere. Mediene beskriver lander som et paradis på jord, og sprer propaganda om landet, utlandet og de store lederne.^[239]

Nord-Korea har 12 hovedaviser og 20 betydelige periodiske, alle av varierende utgivelsestakt og alle utgitt i Pyongyang.^[240] Blant de fremste avisene er Rodong Sinmun, Joson Inmingun, Minju Choson, og Rodongja Sinmum. Det er ikke kjent at noen form for privat presse eksisterer.^[241] I januar 2012 åpnet det amerikansk nyhetsbyrå Associated Press et kontor i Pyongyang for å dekke nyheter innenfor Nord-Korea.^[242]

En undersøkelse bestilt av det amerikanske utenriksdepartementet viser at, til tross for meget strenge reguleringer og harde straffer, har nordkoreanere, særlig eliten, økende tilgang til nyheter og annen media utenfor den statskontrollerte nordkoreanske media.^[243] Mens tilgang til internett er strengt kontrollert, er det stadig flere som hører på radio og ser på DVD, og motta fjernsynssendinger fra nabostatene er også mulig i grenseområdene.^[243] En sørkoreansk professor hevdet at spredningen av billige, kinesiskbygde, portable TV-er med EVD-spillere (en optisk disk tilsvarende DVD), gjør det langt vanskeligere for de nordkoreanske myndighetene å slå ned på at innbyggerne ser på sørkoreanske videoer.^[244][245] Det motsatte er det nordkoreanske nettstedet Uriminzokkiri (med server i Kina) som jevnlig utgir statlig propaganda og angrep på USA, Sør-Korea, og andre.^[246] Det finnes ca 3,9 telefoner eller mobilforbindelser pr. 100 innbyggere i landet.^[247]

Radio- og TV-apparater som kjøpes i Nord-Korea er forhåndsinnstilte til bare å kunne motta de statlige frekvensene. Apparatene er forseglet med en etikett som skal forhindre tukling med utstyret. Å manipulere slik at man kan motta radio- eller tv-sendinger fra utlandet er streng straffbart. 22 timer i døgnet sender den nordkoreanske statskringkastingen nasjonale radioprogrammer supplert med lokale sendinger. På offentlige plasser og i fabrikker er det installert høyttalere som kringkaster de statlige radiosendingene.^[248]

Nord-Korea har internett, men kun en egen, lukket nettversjon. Kun et fåtall av innbyggerne som har PC har tilgang. Internettet er i praksis et intranett kalt Kwangmyong som er satt opp av myndighetene. Noen få hundre statsansatte personer har tilgang til å arbeide opp mot den. Myndighetene overvåker nøye hvilke nettsider de er inne på.^[249]

Nord-Korea deler sin tradisjonelle kultur med Sør-Korea, men de to landene har utviklet adskilt samtidige kulturformer siden halvøya ble delt i 1945. Historisk, mens kulturen i Korea har blitt påvirket av nabolandet Kina, har det uansett greid å utvikle en egenartet og særskilt kulturell identitet.^[250]

All litteratur og andre kunstarter er strengt statskontrollert, hovedsakelig gjennom Departementet propaganda og agitasjon eller Kultur og kunstdepartementet til Sentralkomiteen til KWP.^[251] Film er også et betydningsfullt kunstnerisk medium i Nord-Korea og Kim Jong Ils manifest Kino og regi (1987) er grunnlaget for nasjonens filmprodusenter.^[252]

Koreansk kultur kom under angrep i løpet av Japans herredømme fra 1910 til 1945. Japan tvang igjennom en kulturell assimileringspolitikk. Under japanerne ble koreanerne nødt til å lære og snakke japansk, benytte det japanske navnsystemet og tilbe shintōismen. De ble forbudt å snakke eller skrive på koreansk i skolene, forretningslivet eller på offentlige steder.^[253] I tillegg endret eller ødela japanerne ulike koreanske monumenter, inkludert Gyeongbokgungpalasset og dokumenter som framstilte japanere i et negativt lys.

En populær hendelse i Nord-Korea er massegymnastikk. Det nyeste og største ble kalt for Arirang. Det ble utført seks kvelder i uken for to måneder, og involverte over 100 000 deltakere. Tilskuere til denne hendelsen i nyere tid har rapportert at antivestlige stemninger har blitt nedtont sammenlignet med tidligere framføringer. Massegymnastikken involverer framføringer av dans, gymnastikk, turn og koreografiske rutiner som feirer historien til Nord-Korea og Arbeidernes kommunistpartis revolusjon. Framføringene blir holdt i Pyongyang ved ulike steder, avhengig av framføringenes omfatning og størrelse for det særskilte året. Det særskilte stedet er Rungrado 1. mai stadion, som er den største stadium i verden med plass til 150 000 mennesker. I tillegg ble Kim Chaeks folkets stadium bygget for framføringer ved 40°41'0"N 129°11'47"E.

Nord-Korea benytter kunstnere for å produsere kunst for eksport ved Mansudae kunststudio i Pyongyang. Over 1000 kunstnere er ansatt. Produktene er akvareller, tusjtegninger, postere, mosaikker, og broderier. Den foretrukne og kanskje eneste kunststilen som er akseptabel er "sosialistisk realisme" hvor Nord-Korea framstilles som velstående og framgangsrikt og dens innbyggere som lykkelige og entusiastiske. Tradisjonell koreansk formgivning og temaer er tilstede hovedsakelig i broderier. Den kunstneriske og tekniske kvaliteten til disse kunstproduktene er meget høy, men med unntak av svært rike sørkoreanske samlere, er det et begrenset marked grunnet offentlig smak og at andre stater og samlere er avholdende med å støtte regimet finansielt.^[254]

I juli 2004 ble Goguryeo-gravene det første stedet i landet som ble en del av UNESCOs liste over verdensarven.^[255]

I februar 2008 ble New York Philharmonic det første amerikanske orkester som spilte i Nord-Korea,^[256] skjønt kun for et «invitert publikum».^[257] Konsert på sendt på nasjonalt fjernsyn. Det kristne rockebandet Casting Crowns spilte ved det årlige Spring Friendship Arts Festival i april 2007 som ble holdt i Pyongyang.^[258]

Det er femten fotballklubber som konkurrerer i DPR Korea League, Nord-Koreas øverste fotballdivisjon, og som kan tevle for det nasjonale mesterskapet. Det nasjonale fotballaget for menn, Chollima, konkurrer i den asiatiske fotballkonføderasjonen (AFC) og som per 26. mai 2010 ble rangert til 105.-plass av FIFA. Laget konkurrerte i verdensmesterskapet i fotball i 1966 og 2010.

Nord-Koreas herrelandslag i ishockey rangert til 43.-plass av 49 nasjoner^[259] og konkurrerer i tredjedivisjon. Kvinnenes lag er rangert til 21.-plass av 34 nasjoner^[260] og kjemper i andre divisjon.

Nord-Korea er også aktiv i basketball med et nasjonal lag som representerer nasjonen i internasjonale konkurranser. I desember 2013 besøkte den amerikanske tidligere profesjonelle basketballspilleren Dennis Rodman Nord-Korea for å hjelpe å trene det nasjonale laget etter at han var blitt venn med president Kim Jong-un i løpet av sitt første besøk i landet i februar 2013.^[261]

Nord-Korea har deltatt i de olympiske leker siden 1964. Landet debuterte i sommerlekene i 1972 med å ta hjem fem medaljer, inkludert en gullmedalje. Per 2014 har Nord-Korea vunnet en medalje i hvert eneste leker som de har deltatt i. Den internasjonale olympiske komités landkode for Nord-Korea er PRK.

Nord-Korea boikottet Sommer-OL 1988 i sørkoreanske Seoul. I Sommer-OL 2004 i Athen marsjerte Nord-Korea og Sør-Korea inn sammen ved åpnings- og avslutningsseremoniene under et forent flagg, men de konkurrerte adskilt.

Taekwondo er en kampsport som har sin opprinnelse i Korea. I 1950- og 1960-årene ble de moderne reglene standardiserte og Taekwondo ble en offisiell olympisk gren i 2000. Andre koreanske kampsporter er taekkyeon, hapkido, tang soo do, kuk sool won, kumdo og subak.

En populær sportshendelse i Nord-Korea er den årlige Arirangfestivalen, kjent for sine store massedeltagelse som kombinerer gymnastikk, musikk og ulike tablåer ved at hundrevis av mennesker viser fram fargede kort eller fargede papplater, som til sammen danner et gigantisk bilde, ord eller et symbol.^[262] Brettspill Yut er et lagspill i Nord-Korea og blir sendt på landets TV-stasjoner.

I oktober 2013 introduserte Kim Jong-un en ny politikk som gjorde det mulig for suksessfulle idrettsfolk å motta luksusleiligheter som anerkjennelse av deres prestasjoner. Belønningen ble gitt til Om Yun-chul, An Kum-ae og Kim Un-guk, som hadde tatt olympiske medaljer ved Sommer-OL 2012.^[263]

Nord-Koreas flagg ble tatt i bruk 8. september 1948. Den røde stjernen representerer kommunismen og er gjengitt i flagget på en hvit sirkelformet bakgrunn. Stjernen symboliserer også Det koreanske arbeiderparti.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Goguryeo-gravene
• Historiske monumenter og steder i Kaesong

• Nord-Koreas administrative enheter
• Liste over Koreas monarker

• Sun Heidi Sæbø. Kims lek : en diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen. Cappelen Damm, 2015. ISBN 978-82-02-47970-1
• Kari Fure, Bjørn A. Wegge og Stig Magne Heitmann. Kims paradis - folkets tragedie : på innsiden av det lukkede Nord-Korea. Lunde forlag, 2014. ISBN 978-82-520-0251-5
• Barbara Demick. Mørkets rike : reportasje fra Nord-Korea. Cappelen Damm, 2011. ISBN 978-82-02-33319-5
• Guy Delisle. Pyongyang : En tegnet og meget begrenset reise i Nord-Korea. Aschehoug, 2008. ISBN 978-82-03-21111-9
• Sverre Lodgaard. Hva skjer i Nord-Korea? Asiatisk stabilitet i fare? Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine.. 20 sider. (Sikkerhetspolitisk bibliotek; nr 2, 2013)
• Tor Husby. Nord-Korea uroer naboland Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine.. 23 sider. (Sikkerhetspolitisk bibliotek; nr 9, 2002)

• (no) Statistikk og andre data om Nord-Korea i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• «38 North», fritt tilgjengelige artikler og analyse av Nord-Korea, fra The Stimson Center (engelsk)