Konrad Adenauer
Konrad Adenauer i 1952 Foto: Bundesarchiv / Katherine Young
Født		Conrad Hermann Joseph Adenauer 5. jan. 1876[1][2][3][4] Köln (Kongeriket Preussen, Det tyske riket)
Død		19. apr. 1967[1][2][3][5] (91 år) Rhöndorf[6]
Beskjeftigelse		Advokat, dommer, assessor, politiker, motstandskjemper, selvbiograf, Tysklands kanslere, kunstsamler
Utdannet ved		Albert-Ludwigs-Universität Ludwig-Maximilians-Universität München Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Ektefelle		Emma Adenauer (1904–1916) Auguste Adenauer (1919–1948)
Søsken		August Adenauer[7] Johannes Franz Richard Adenauer[7] Emilie Helene Marie Louise Adenauer[7] Maria Johanna Elisabeth Adenauer[7]
Barn		8 oppføringer Konrad Adenauer[8] Max Adenauer[8] Maria Adenauer[8] Ferdinand Adenauer Paul Adenauer[8] Charlotte Adenauer[8] Libet Werhahn[8] Georg Adenauer[8]
Parti		Deutsche Zentrumspartei (1906–1933) Christlich Demokratische Union (1945–1967)
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen Tyskland
Gravlagt		Waldfriedhof (Rhöndorf)[9][10]
Medlem av		10 oppføringer KStV Brisgovia Freiburg Katholischer Studentenverein Arminia Bonn Rotary International (1928–)[11] Den tyske orden (1958–)[12] Cappellano gran croce conventuale ad honorem (1951–)[13] Deutscher Werkbund KStV Askania-Burgundia Berlin Académie des sciences morales et politiques (1964–) Heimat- und Geschichtsverein Herrschaft Löwenburg Deutsche Kolonialgesellschaft (1931–1933) (visepresident)
Utmerkelser		64 oppføringer Karlsprisen (1957)[14] Storkors i særlig utførelse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1954)[13] Ehrenzeichen für Verdienste um die Republik Österreich (1927) Den bayerske fortjenstorden (1958)[13] Storkors av Sydkorsordenen (1953)[13] Storkors av Den nederlandske løves orden (1960)[15][16] Storkors av Æreslegionen (1962)[13] Orden wider den tierischen Ernst (1959)[17] Storbånd av Leopoldsordenen (1956)[13] Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden (1956)[13] Storkors av Den islandske falkeorden (1955)[18] Storkors av Eikekroneordenen (1957)[13] Ordensbånd av Den aztekiske ørns orden (1955)[13] Storkors av Solordenen (1953)[13] Storkors av Frigjøreren San Martins orden (1962)[15] Storkorset av Tårn- og sverdordenen (1963)[19] Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1953)[20] Æresborger av Berlin (1963–) (forbundskansler i Tyskland)[21] Storkorset av Isabella den katolskes orden (1967)[15][22] Schlesierschild 4. klasse av Den røde ørns orden (1918)[13] Den gylne spores orden (1955) Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem (1964)[13] Storbånd av Den oppadstigende sols orden (1960)[15] Storbånd av Paulowniablomstenes orden (1963)[15] Storkorset av Andeskondorordenen (1955)[15] Münster historikerpris (1988) Æresdoktor ved Technischen Universität Berlin Iron Cross on white ribbon (1918)[13] Solordenen (1963)[13] Storkors av Maiordenen (1953)[13] Chiles fortjenstorden (1954)[15] Storkors i særklasse av Boyacá-ordenen (1953)[13] Den nasjonale fortjenstorden (Ecuador) (1955)[15] José Matías Delgado-ordenen (1955)[15] Den hellige treenighetens orden (1954)[15] Kroneordenen (1955)[15] Madagaskars nasjonalorden (1962)[15] Fortjenstordenen Duarte, Sanchez og Mella (1954)[15] Storkors av Løveordenen (1961)[13] Storkors av Den sivile fortjenstorden (1928) Den hvite elefants orden (1960)[15] Thailands krones orden (1955)[15] Storkors av George Is orden (1954)[15] Den afrikanske stjerneordenen (1960)[15] Tapperhetsordenen (1964) Storkors av Den nasjonale æres- og fortjenstorden (1955)[13] Rubén Darío-ordenen (1959)[13] Æresdoktor ved Waseda-universitetet[23] Honorary fellow of Weizmann Institute Æresdoktor ved Columbia University Æresdoktor ved Harvard University Æresdoktor ved universitetet i Freiburg Æresborger av Bad Honnef Æresdoktor ved Keio-universitetet Æresborger av Köln (1951) Æresdoktor ved University of Ottawa Æresborger av Bonn[24] Storkors av Kristusordenen (1956)[19] Stort ærestegn i gull med bånd av Ærestegnet for fortjenester (1956)[13] Æresdoktor ved University of Maryland[23] Verdienstkreuz für Kriegshilfe (1917)[13] Decoration for Services to the Red Cross (1922)[13] Tysk Røde kors medalje (1932)[13]
President i Det parlamentariske råd
1. september 1948–15. juni 1949
Forbundsrepublikken Tysklands forbundskansler
15. september 1949–11. oktober 1963
Regjering		Adenauer I, II, III, IV, V
Forgjenger		Ingen
Etterfølger		Ludwig Erhard
Forbundsrepublikken Tysklands utenriksminister
15. mars 1951–6. juni 1955
Forgjenger		Ingen
Etterfølger		Heinrich von Brentano
Signatur
Konrad Adenauer på Commons

Konrad Hermann Joseph Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln i provinsen Rhinland i kongeriket Preussen, død 19. april 1967 i Rhöndorf, Bad Honnef i Nordrhein-Westfalen i Tyskland) var en tysk jurist og politiker (Zentrum, CDU). Fra 1949 til 1963 var han Forbundsrepublikken Tysklands første forbundskansler, og fra 1951 til 1955 samtidig landets første utenriksminister. Forbundsrepublikken Tysklands territorium var fra 1949 til Tysklands gjenforening i 1990, begrenset til Vest-Tyskland.

Som medlem av partiet Zentrum, var Konrad Adenauer en fremstående politiker allerede under Det tyske keiserrike og Weimarrepublikken. Han var overborgermester i Köln fra 1917 til 1933, medlem av Preußisches Herrenhaus fra februar 1918 til det ble oppløst ved novemberrevolusjonen samme år, og president i det prøyssiske statsråd fra 1921 til 1933. Adenauer var gjennom hele livet en sterk talsmann for interessene til sin egen landsdel Rhinland.

Under nasjonalsosialismen ble han fratatt alle embeter, og satt i perioder også arrestert. Han avviste enhver kontakt med motstandsbevegelsen i Tyskland, som han anså nytteløs.

Adenauer var leder i CDU fra 1950 til 1966. Som president for Det parlamentariske råd, ledet han arbeidet med Tysklands grunnlov, vedtatt i 1949. Han tiltrådte i 1949 som Tysklands første kansler, i en alder av 73 år.

Adenauer oppnådde gjennom Parisavtalene, som ble inngått i 1954, politisk selvstendighet for Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland). Han bidro til å knytte landet til Vesten, og arbeidet konsekvent for europeisk integrasjon. Under Adenauer ble den sosiale markedsøkonomi innført, og landets befolkning fikk oppleve stor økonomisk vekst, gjerne kalt «Wirtschaftswunder» («det økonomiske underet»). Adenauer håpte på gjenforening av den østlige og den vestlige del av landet. Det skulle oppnås ved at velstand og frihet i vest virket så tiltrekkende på østtyskerne at Østblokken ble destabilisert («magnet-teorien»). Tysklands gjenforening ble imidlertid først realisert i 1990.

Med sin katolske bakgrunn anså han den ateistiske kommunismen som umenneskelig og fremskrittsfiendtlig. Sovjetunionen vurderte han som den naturlige etterfølger av tidligere regimer, helt fra Tsar-Russland. Det dreide seg for Adenauer om en aggressiv stormakt, økonomisk så vel som militært.

Tyskland deltok med Adenauer som kansler, ved etableringer av internasjonale organisasjoner som skulle bli forløpere til EU. Landet spilte i hans regjeringstid også en aktiv rolle i NATO.

Konrad Adenauer ble født som den tredje, i en barneflokk på fem. Familien var romersk-katolsk.

Hans far Johann Conrad Adenauer (1833–1906), ble født i Bonn, og kom tidlig på barnehjem. Johann Conrad arbeidet som gårdsgutt (Jungknecht) og som teglverksarbeider. I 1851 meldte han seg som frivillig i den prøyssiske armé, og steg i gradene til sersjant (tysk: feldwebel). Under den østerriksk-prøyssiske krig ble han såret og erklært invalid. Siden ble han likevel forfremmet til løytnant (tysk: secondeleutnant), og deltok som økonomioffiser under den fransk-tyske krig. Han giftet seg 8. august 1871.^[25] Deretter ble han offentlig tjenestemann, fikk stilling som sekretær i ankedomstolen i Köln, og ble til slutt kanselliråd.^[26]

Konrad Adenauers mor var Helena Christine, født Scharfenberg (1849–1919). Hun var datter av Johann August Ludwig Scharfenberg (1818-1906) fra Bad Sachsa am Harz^[25] og Anna Maria Schell (1813–1887). Johann Scharfenberg kom fra Erfurt til Köln som regimentsmusiker, og ble senere bankmann. Johann og Anna Maria kjente hverandre fra hun var 15-16 år gammel.^[27]

Johann Conrad Adenauer som selv hadde gjort et stort karrièresprang fra teglverksarbeider til kanselliråd, hadde også store ambisjoner på vegne av sin sønn Konrad. Da Konrad Adenauer ble utnevnt til rådmann i Köln, så faren straks større muligheter: – Konrad, nå må du sette deg som mål å bli overborgermester i Köln!^[28]

Konrad Adenauers foreldre var ikke enkle mennesker å ha med å gjøre, og begge hadde et eksplosivt temperament. Denne egenskap fikk også Konrad, men han hadde i tillegg evnen til å beherske seg, og kunne i et iskaldt raseri opptre svært ubehagelig.^[29]

Konrad Adenauers søsken var August (1872–1952), Johannes (1873–1937), Emilie (Lilli) (1879–1950) og Elisabeth (1882, død samme år).

I likhet med sine søsken fikk den unge Konrad undervisning av faren i det første skoleåret. Hans første skoleklasse ble dermed i andre klasse, på Knabenschule an Sankt Aposteln i Köln. I 1884 begynte han på Königliche Katholische Gymnasium an der Apostelnkirche, der han tok eksamen i 1894.^[30]

Da Adenauer i 1893 søkte om å få gå opp til eksamen for abitur (videregående), skrev han at han ville studere jus. Etter gjennomført eksamen i mars 1894, bestemte imidlertid Konrads far at hans tredje sønn skulle begynne i banklære. Kostnadene ved å ha de to eldre sønnene som studenter var allerede store. Den 1. april 1894 begynte den 18 år gamle Konrad i Bankhaus Seligmann. Han var imidlertid uten enhver interesse for bankfaget. Etter bare 14 dager mottok han et mindre stipend, og da fulgte også farens tillatelse til å studere. Adenauer avsluttet straks arbeidet i banken, og begynte å studere jus ved universitetet i Freiburg.^[26][31]

Sommersemesteret 1894 oppholdt han seg i Freiburg. Deretter tilbrakte han to semestre i München (1894/1895), hvor han fulgte forelesninger i jus, og i tillegg sosialøkonomi. I München nøt Adenauer en form for frihet som han tidligere ikke hadde opplevd. Han foretok reiser i omegnen, og dro en gang helt ned til Venezia. Alt foregikk innenfor beskjedne økonomiske rammer, men farens kritikk unnslapp han likevel ikke. Slike reiser anså faren som unødig luksus.^[32]

I 1897 avla han den første eksamen (Referendar) med gode karakterer (Gut). En ny eksamen, Grosse Juristische Staatsprüfung eller Assessoreksamen, ble avlagt i 1901, men med et dårligere resultat, kalt tilfredsstillende (Ausreichend). Det var intet særtilfelle at gode jurister kunne oppleve et slikt fall i resultatene, og til og med strøk til eksamen. Eksamensoppgavene kunne bli laget ganske vilkårlig, og dessuten i fagområder som kandidaten hadde vanskelig for å forutse og forberede seg på.^[33]

Adenauer ble medlem av den katolske studentforeningen Brisgovia, som gikk under paraplyorganisasjonen Cartell-Verband. Dette var en forening uten bruk av luer, ordensbånd og mensur (fekting), slik det oftere var skikken i foreningene som var registrert under Cartell-Verband.^[34]

Under jusstudiene i Köln, opplevde den katolske Adenauer en troskrise, som han selv snakket lite om.^[35] Konrad som bodde hjemme, levde i et spenningsfelt mellom sine dogmatiske foreldre og de filosofiske strømninger i tiden.^[36]

Ernst Haeckel formidlet på denne tiden Charles Darwins lære i Tyskland. Haeckel representerte en bred filosofisk bevegelse, som avviste en religiøs livsanskuelse. Konrad Adenauer holdt imidlertid fast ved sin tro.^[36]

Adenauer fant argumenter mot Haeckel og Darwin i skriftene til den sveitsiske jurist og legpredikant Carl Hilty. Hilty priste i sin filosofi arbeidets velsignelse, forsakelsens nødvendighet og den moderate livsførsel. Han avviste den materielle livsanskuelse til Darwin og Haeckel, og dessuten den til Karl Marx. Adenauer sluttet seg til dette, og til Hiltys avvisning av materialisme i praksis, i betydningen rikdom og eiesyke. Over materialismen satte Hilty verdien av arbeidet, og retten til arbeid. Adenauer kom tilbake til Hilty en rekke ganger i livet, blant annet i foredrag, og bøkene hans hadde han alltid i nærheten, på sitt soverom.^[37]

Adenauer tiltrådte i 1901 sin første stilling som jurist, som Gerichtsassessor hos statsadvokaten i Köln, der han ble i to år. I oktober 1903 fikk han permisjon fra statsadvokaten, og arbeidet som advokat hos justisråd Herman Kausen. Kausen var leder av det kristenkonservative partiet Zentrums fraksjon i Kölns kommunestyre. Adenauer ble hos Kausen til 1905. Etter en lengre ferie med avsluttende kuropphold, tiltrådte han 1. desember 1905 en midlertidig dommerstilling i Kölns landgericht.^[26][38]

I 1904 giftet Konrad Adenauer seg med den 24 år gamle Emma Weyer, født inn i en velstående familie i Köln. Paret traff hverandre i tennisklubben «Pudelnaß» («søkkvåt»), et sted der man tre ganger i uken spilte tennis, uansett vær. Den private tennisklubben var også et treffsted for borgerlig, katolsk ungdom. Her traff Adenauer dermed likesinnede, både med hensyn til livssyn og stand. Den vakre og livlige Emma var Konrads første kjærlighet. Gjennom svigerfamilien kom han i kontakt med det toneangivende borgerskap i byen.^[39]

Paret fikk Konrad (1906–1993), Max (1910–2004) og Maria (Ria, 1912–1998). Emma Adenauer døde 6. oktober 1916.

Konrad Adenauer ble født og tok sin utdannelse under det tyske keiserrike (1871-1918). Han gjorde i denne perioden karrière i Kölns byforvaltning, helt opp til stillingen som overborgermester, den øverste administrative leder av byen.

Våren 1906 ble det ledig én av tolv stillinger som rådmann eller byråd (Beigeordnete) i Köln. Adenauer meldte sitt kandidatur. Rådmennene var bei- altså sideordnet hverandre, men likevel underordnet overborgermesteren. Erster Beigeordneter (norsk: førsterådmannen) var overborgermesterens stedfortreder.

Samtlige rådmenn ble valgt av byparlamentet, hvor Deutsche Zentrumspartei hadde 24 av 45 representanter, de øvrige var liberale. Adenauer som hadde vært medlem av Zentrum siden 1905, fikk deres fulle støtte. Hans inngiftede onkel, Max Wallraf hadde dessuten gode forbindelser til de liberale, slik at også de støttet Adenauer, og i hvert fall ikke gikk imot ham. Ved avstemningen ble Adenauer valgt med 35 gyldige stemmer, og uten motstemmer. Adenauer ble, med sine 30 år, den yngste av de tolv rådmennene.^[26][40][41]

Adenauer fikk tildelt de tre ansvarsområdene skatt, valg, og ukemarked og markedshaller. Han mottok som lønn 7 000 mark, nesten det dobbelte av det hans far hadde tjent. Dermed begynte en lang karrière i offentlig tjeneste.^[41]

I 1907 ble Max Wallraf ny overborgermester, og i 1909 rykket Adenauer selv opp til førsterådmann. Fortsatt var han, med sine 33 år, den yngste i rådmannskollegiet. I sin nye stilling fikk Adenauer ansvaret for finansvesenet og personalet, og en årslønn på 15 000 mark. Etter tre år steg lønnen med ytterligere 3 000 mark. Inntektene gjorde ham i stand til å bygge seg et hus i villastrøket Lindenthal i Köln.

Ved utbruddet av første verdenskrig befant Köln seg i en relativt gunstig situasjon med hensyn til matvareforsyninger. Forsvaret hadde sikret seg store forråd til sine festningsanlegg, men disse forrådene ble det ikke bruk for. Adenauer så likevel faren for at byen skulle leve over evne. Han beordret derfor i en avisartikkel 26. januar 1915, grovere oppmaling av kornet og inntak av rugbrød og hvetebrød. Dessuten måtte det produseres mindre av kaker. Etter noen dager forsvant også hvetebrødet, og det ble solgt bare rugbrød og blandingsbrød. Brødet som ble solgt, skulle dessuten være tre dager gammelt, for lagret brød metter bedre enn det ferske.^[42]

Kornmangelen førte til at Adenauer selv utviklet et «nødstidsbrød» («Notzeitsbrot»), som han også patenterte. På folkemunne ble det kalt «Adenauerbrød».^[43] Brødet, som angivelig hadde «smak av fred» («mit Friedensgeschmack») ble produsert på mais importert fra det nøytrale Romania. Da Romania ble trukket med i krigen i 1916, sluttet også tilførselen av mais.^[44]

Adenauer var opptatt av hele befolkningens ernæringsbehov. Dette førte til enkelte konflikter med handelsstanden (Mittelstand), men vant tilsvarende forståelse blant arbeiderklassen. I den offentlige diskusjon om matvaresituasjonen, kritiserte han også gjerne innsatsen til sentralmyndighetene i Berlin. Han kunne hevde at folket i Köln ble forbigått, «av ukjente grunner». Forestillingen om motsetninger mellom Köln og Rhinland på den ene siden, og Berlin på den andre, var noe han skulle komme til å hevde flere ganger gjennom livet.^[45][26]

Overborgermester Max Wallraf ble i 1917 kalt til Berlin og regjeringskontorene der. Konrad Adenauer hadde lenge arbeidet hardt for å bli Wallraffs etterfølger. Da Wallrafs skifte av stilling kom, befant Adenauer seg på sitt kursted etter en bilulykke, men ble likevel valgt sommeren 1917. Adenauer ble dermed i en alder av 41 år, den yngste leder av noen større by i Preussen. Hans lønn ble 42 000 mark, to tusen mark høyere enn lønnen til overborgermesteren i Berlin. Valgperioden var tolv år.^[41][46]

Adenauer ble i stillingen som overborgermester til 1933, da han ble kastet av nazistene.^[41][26] Han var også fra 1917 til 1933 medlem av Rhinprovinsens landdag, og fra 1921 leder samme sted.^[47]

Parallelt med sitt verv som overborgermester, ble Konrad Adenauer i 1918 livsvarig medlem av Preußisches Herrenhaus. Herrenhaus besto på dette tidspunkt av oppnevnte, og ikke folkevalgte medlemmer. Institusjonen ble nedlagt samme år, i forbindelse med oppløsningen av Det tyske keiserrike.^[48]

Fra 1921 til 1933 var Adenauer president for det prøyssiske statsråd. I denne egenskapen var han den viktigste motspilleren til Preussens sosialdemokratiske statsminister Otto Braun. Under regjeringskrisene i Weimarrepublikken, ble han ofte nevnt som en mulig kansler.^[26][49]

Emma Adenauer hadde vært lenge syk da hun døde av nyresvikt i oktober 1916. Hennes død gikk sterkt inn på Adenauer, som hadde hatt pleieansvaret for henne, og han gikk inn i en personlig krise. Samme år ble han også selv utsatt for en trafikkulykke med store ansiktsskader til følge.^[26][50]

I 1917 hadde Adenauers karrière nådd sitt første høydepunkt. Samtidig var han tynget av sorgen over hustruens død. I dagboken for 1917 konstaterte han at han allerede i unge år hadde nådd en høy stilling, og at det var mye å misunne ham. Likevel følte han seg «lut fattig» («bitterarm»).^[51]

Tanken om Rhinland som separat stat i et tysk statsforbund, ble reist som et politisk mål etter første verdenskrig. Staten skulle ligge på Rhinens venstre bredd, men også strekke seg mot øst.^[52][53]

Separatistenes talerør var avisen Kölnische Volkszeitung (KV), og teologen og katolikken Josef Froberger en av bevegelsens ledere. KV ble bemerkelsesverdig nok betalt av franske myndigheter for å gå inn for en adskillelse av Elsass-Lothringen fra Tyskland.^[54][55]

Separatistbevegelsens utgangspunkt var frykten for fransk anneksjon. Synspunktet var at anneksjon bare kunne forhindres ved at Rhinland løsrev seg fra resten av Tyskland, og dermed ble mindre truende for Frankrike. KVs kampanje hadde imidlertid også en brodd mot Preussen. Folk ble oppfordret til å komme seg «løs fra Berlin». Lederne i Berlin, blant annet Rat der Volksbeauftragten, ble omtalt i negative vendinger, som «lokale embetsmenn» med «ensidig partitilhørighet».^[56][57]

Konrad Adenauer sto i nær forbindelse med separatistene. Den 3. desember 1918 forlot de siste tyske troppene Köln, i samsvar med våpenstillstandsbetingelsene. Britene var ikke ventet før 5. desember. Den 4. desember 1918 trykket KV en stor artikkel om at tiden for en republikk i Rhinland nå var kommet. Den var uttrykk for folkeviljen ble det hevdet, og burde bli kunngjort av en visjonær leder («maßgebenden Führer»). Det var Konrad Adenauer de hadde i tankene.^[58] Ententen ble oppfordret til å støtte en slik statsgrunnleggelse. Om kvelden 4. desember ble det vedtatt en resolusjon for opprettelsen av en selvstendig rhinlandsk-westfalisk republikk, som riktignok skulle tilhøre Det tyske riket.^[59]

Resolusjonen vakte stor oppsikt, og møtte skarp kritikk fra Kölnische Zeitung og fra statssekretær Hugo Preuss. Konrad Adenauer hadde ikke vært til stede på møtet. Han erklærte seg noen dager senere som fullstendig overrasket over resolusjonen, og påsto først å ha lest om den i avisene. Historikeren Henning Köhler har funnet Adenauers versjon lite troverdig. Han har kommentert Adenauers uttalelse slik at den var et tidlig, men typisk eksempel på hans omgang med sannheten.^[60] Statssekretær Preuss i Berlin, hadde på dette tidspunktet varslet at han ville gå inn for en «desentralisert enhetsstat», samtidig som han fullstendig avviste en separat stat i Rhinland. Slik vant han Adenauer til sin side.^[61] Forholdet mellom Adenauer og KV ble imidlertid meget anstrengt etter dette.^[62]

Konrad Adenauer la stor kraft i etableringen av et nytt Universität zu Köln. Det ble etablert i 1919, med vekt på institutter for ernæring og sosialvitenskap. Disse skulle bidra til å løse landets sosiale problemer etter nederlaget i første verdenskrig.^[63] Festningsområdet ble omgjort til et grøntområde og varemessen Koelnmesse fikk nytt liv. Mülheimer Brücke ble bygget over Rhinen, for øvrig med støtte fra kommunistene i bystyret.^[64] Havnen i Rhinen ble utvidet og ny industri ble etablert, blant annet en Ford-fabrikk. Han åpnet A555, Tysklands første motorvei, da den stod ferdig mellom Köln og Bonn i 1932.^[26]

Adenauer giftet seg for andre gang 26. september 1919 med den nærmere tjue år yngre Auguste Zinsser (Gussie), datter av dermatologen Ferdinand Zinsser. Med Auguste fikk Konrad ytterligere fem barn. Ferdinand født 1920, og død kort tid etter fødselen, deretter kom Paul (1923–2007), Charlotte (Lotte, 1925–), Elisabeth (Libet (Werhahn), født 1928–) og Georg (1931–).^[26]

Adenauer ble i 1929 gjenvalgt som overborgermester for en ny 12-årsperiode, men denne gangen bare med et lite flertall, 49 av 96 stemmer. Konrad Adenauer manglet folkelig appell. Han var en borgermester fra keisertiden, som ikke hadde forstått at man måtte tale til velgerne og overbevise dem. Dette håndverket som politiker lærte han seg imidlertid i sin andre store karrière, den etter 1945.^[66]

De store reformene med blant annet ny havn, universitet og bro over Rhinen, hadde medført at Köln måtte ta opp store lån. Kampen for refinansiering av byens gjeld ble et vedvarende og uløst problem, helt frem til Adenauer mistet makten i 1933. Finansminister Matthias Erzberger hadde i sin korte periode i regjeringen (1919–1921) innført endringer i skattesystemet som blant annet medførte at kommunene ikke kunne skrive ut skatter som tidligere. Resultatet var at den gjeldstyngede Köln måtte senke kostnadene. Adenauer kjempet mot «angrepet på det kommunale selvstyret», som han kalte det.^[67]

Konrad Adenauers lønn fra et gjeldstynget Köln var ikke offentlig under valgkampen i 1929. Hans grunnlønn, barnetillegg, pensjonsgivende boligstøtte og bidrag til strøm og oppvarming, beløp seg til betydelige 120 000 riksmark. Det var dobbelt så mye som Tysklands president på det tidspunktet. Hans kollega i Berlin fikk en lønn på 38 500 RM. I tillegg var Adenauer blitt representantskapsmedlem (Aufsichtsrat) i Deutsche Bank, og hadde også andre styreverv, som også medførte gode inntekter.^[68]

I oktober 1931 fikk Preussen lovhjemmel til å regulere lønningene til byenes embetsmenn. Adenauers lønn ble senket, og han måtte i tillegg tåle sterk kritikk. Kritikken kom også fra det høyborgerlige Kölnische Zeitung, eid av Verlag Neven DuMont som slo fast at «–moralen til et folk må gå til helvete (zum Teufel gehen muss), når dets ledere og høyere embetsmenn tar seg friheter, når forvalterne av et finansielt fullstendig ruinert fellesskap, krever mer for seg selv enn nødvendig er og hva som tilkommer dem».^[69]

Adenauer investerte pengene sine – og tapte. I begynnelsen kunne han bruke kunnskaper om politiske begivenheter som grunnlag for investeringer. For eksempel investerte han foran kunngjøringen av Dawesplanen i 1924. I 1927 hadde han aksjer for omkring en million riksmark.^[70]

Ett av investeringsobjektene ble Glanzstoff AG, datterselskap av et amerikansk konsern som produserte kunststoffer, som viskose og nylon. Selskapet investerte stort i Köln, nærmere bestemt i Niehl-havnen. Adenauers rådgivere i aksjeinvesteringer var Anton Brüning og Fritz Blüthgen, sistnevnte var generaldirektør i Vereinigten Glanzstoff-Fabriken.^[70]

Allerede ved valget i 1929 var Adenauers aksjer sunket i verdi, og han hadde dessuten kjøpt dem på kreditt. For å unngå offentlig skandale fikk han i 1928 låne aksjer, som utliknet de verdiløse. Dermed unngikk man offentlig skandale.^[71] Adenauers egne aksjer steg ikke i verdi, og i 1930 ble han på nytt reddet av Deutsche Bank, hvor han selv var representantskapsmedlem.^[70]

Historikeren Henning Köhler slår fast at hverken Brüning eller Blüthgen hadde opptrådt klanderverdig eller bedragersk overfor Adenauer. Adenauers etterfølgende reaksjon var imidlertid ifølge Köhler typisk for ham. Det kommer intet selvkritisk ord fra Adenauers munn, heller ikke om hans eget ønske om å bli raskt rik, et materialistisk handlingsmønster han ellers sterkt kritiserte. Sine egne feil hadde han intet å si om. Skyld hadde bare de andre. Både Brüning og Blüthgen var «dus» med Adenauer og var å regne som hans venner. Nå tok han avstand fra dem.^[70]

Med Kölns gjeldsbyrde var det i 1932 i realiteten slutt på lokalpolitikken for Adenauer. På nasjonalt plan talte han for et presidialregime. Det var et system der regjeringen skulle ha tillit hos presidenten, ikke parlamentet. Parlamentarismen ble dermed opphevet. Adenauer hadde i 1932 nådd et lavmål i popularitet. Han så ikke for seg noen fremtid i et parlamentarisk demokrati. I Preussen tok han til orde for at NSDAP skulle gå inn i regjeringen. Det siste bygget ikke på noen sympati for nasjonalsosialistene, men han ønsket å dra nytte av deres deltakelse i regjeringen og tydeliggjøre deres udyktighet. I likhet med mange andre erfarne politikere, undervurderte Adenauer nasjonalsosialistene.^[72]

Konrad Adenauer representerte for nasjonalsosialistene den liberale og forhatte Weimarrepublikken. Han hadde i tillegg pleiet kontakt med Köln-separatistene som ønsket en friere stilling for denne del av landet. Dette sto i sterk motsetning til nasjonalsosialistenes enhetsstat. På denne bakgrunn kunne det gått meget verre med Adenauer under nasjonalsosialismen, enn det som faktisk skjedde.^[73]

Etter riksdagsvalget i november 1932 gikk Konrad Adenauer inn for at NSDAP måtte få delta i regjeringen, og han holdt en god kontakt med Franz von Papen. Det partiet som Adenauer og resten av Zentrum anså som farlige, var det såkalte Deutschnationale Volkspartei.^[73]

Hitlers maktovertagelse gjorde seg gjeldende på en rekke samfunnsområder, og blant annet ble det krevd oppløsing av Preussens landdag. Adenauer var som president i Preussens statsråd, medlem av «tremannsutvalget» sammen med ministerpresident Papen og presidenten i Preussens landdag, Hanns Kerrl. I denne saken viste Adenauer en passiv motstand, ved ikke å ville delta i avstemningen i utvalget.^[71][73]

Adolf Hitler tiltrådte som kansler 30. januar 1933. Da han ankom Köln 17. februar var Adenauer fraværende, idet han mente at Hitler kom som partileder og ikke rikskansler. Riktignok sendte Adenauer en stedfortreder.^[73]

Riksdagsvalget i 1933 ble holdt 5. mars, og en uke senere ble det holdt kommunalvalg. Det siste foregikk under en ødeleggende terror fra Sturmabteilung (SA) i gatene. Adenauer ble i økende grad gjenstand for hets fra SA, blant annet med anklager om korrupsjon. Innsamlingsaksjoner til fordel for SA gikk under mottoet «–hver øre et skudd mot Adenauer».^[74] Preussens innenriksminister Hermann Göring ba om at hakekorsflagget ble heist på statlige og kommunale bygninger. Adenauer mente dette var ulovlig. Han ba politiet gripe inn overfor det han mente var en ulovlig heising av hakekorsflagget på Deutz-broen. Det opplyste politiet at det ikke ville, men det kom likevel ikke til noen konfrontasjon. SA lot saken ligge.^[73]

Valgdagen 12. mars tiltok terroren og truslene mot Adenauers person. Han fikk en egen SA-«vakt» i sitt hjem. NSDAP ville ham til livs ble det advart, også fra NSDAP-politikere. Det varierte med at han skulle «–kastes ut av rådhusvinduet» eller bli «–lynsjet på Neumarkt».^[73]

Adenauer var som embetsmann ikke avhengig av politisk tillit, men etter valgresultatet var det umulig for ham å fortsette i stillingen. Da gauleiter Grohé 13. mars kunngjorde Adenauers avgang, var hovedpersonen selv forlengst ute av byen. Han hadde sneket seg ut av huset, og i en sidegate ventet hans venn, Robert Pferdmenges med en bil.^[73]

Da Adenauer skulle søke tilflukt fra mobben i Köln, gikk reisen til hovedstaden Berlin, hovedkvarteret for hans politiske motstandere. Fremdeles viste han, slik historikeren Henning Köhler har sett det, tiltro til det politiske system.^[73] I Berlin flyttet han sammen med sin kone inn i leiligheten han disponerte som president for Preussens statsråd. Han oppsøkte også Göring, som han åpenbart fremdeles hadde tillit til. Göring utspurte ham om de millionene han skulle ha tatt med seg, slik påstanden var. Adenauer benektet dette på det sterkeste. Fra Göring kom det ingen hjelp, men varsel om ytterligere undersøkelser ved statssekretær Schmid. I denne perioden, frem til slutten av april da han måtte forlate leiligheten i Berlin, slapp Adenauer likevel unna direkte forfølgelse.^[73]

Mot slutten av april 1933 forlot Konrad Adenauer Berlin og dro til abbediet Maria Laach. Hans gamle skolekamerat abbeden Ildefons Herwegen, som ikke var avvisende til NSDAP, skilte mellom politikk og vennskap. Han lot Adenauer bo på en celle i klosteret i ca. ett år.^[73]

I klosteret studerte Adenauer den katolske sosiallære. Det er hevdet at disse månedene på en avgjørende måte ga grunnlaget for Adenauers senere politiske virksomhet.^[75]

Vinteren 1933–1934 ble han oppmerksom på et hus som sto tomt, i et fasjonabelt villastrøk i Berlin-Neubabelsberg (Rosa Luxemburg-Straße 40).^[76] Huset tilhørte en jøde som hadde emigrert.

Den 30. juni 1934, de lange knivers natt, dagen for mordet på Ernst Röhm, ble han arrestert. Adenauer ble ikke satt i fengsel, men innesperret i en villa, sammen med Stalhelm-lederen Jenö von Egan-Krieger. Årsaken til fengslingen ble aldri kjent, men det var i Neubabelsberg at Kurt von Schleicher og hans kone ble myrdet. Etter to dager kunne Adenauer reise hjem igjen.^[73]

I mai 1935 flyttet familien Adenauer inn i sitt nyinnkjøpte hus i Rhöndorf. Etter magre tider for familien hadde han nå etter lang strid, oppnådd avtale med Köln om sin pensjon, og mottatt en stor etterbetaling.^[73]

I juli 1935 fant det sted en tradisjonell flaggparade (Fähndelschwenken) i Röhndorf. Mot en liten betaling kunne man også få spilt en marsj utenfor huset sitt. Adenauer valgte Badenweilermarsch, som det viste seg var Adolf Hitlers yndlingsmarsj. Valget ble tatt fornærmelig av den lokale partiledelse. Adenauer ble straffet med forvisning, med hjemmel i riksdagsbrannforordningen. Han fikk velge sted for sin forvisning, og valgte den lille byen Unkel, ikke langt unna sitt hjem. Forvisningen ble gitt på ubestemt tid. Den var et hardt slag for Adenauer, som på nytt måtte skilles fra sin familie. I april 1936 ble forvisningen opphevet.^[73]

Konrad Adenauer avviste å ha noe med motstandsbevegelsen å gjøre, enda han ble oppsøkt av ulike grupper flere ganger. Jakob Kaiser var blant de drivende krefter i arbeidet med å få Adenauer med.^[77] Sommeren 1936 ble Adenauer oppsøkt av Kaiser, sammen med Paul Franken og den kristne fagforeningsmannen Heinrich Körner. Kaiser og Adenauer var enige om at nazidiktaturet ville føre til krig og dermed til en katastrofe. Kaiser mente imidlertid at Wehrmacht ville kunne spille en aktiv rolle ved motstand mot diktaturet. Adenauer hadde lite til overs for militære og stilte et spørsmål tilbake: – Har De noen gang opplevd en general som ter seg på en klok måte?^[78]

Et militærkupp anså Adenauer som meningsløst, samtidig som han forsåvidt ikke tiltrodde de militære evnen til å gjennomføre noe slikt kupp. Adenauer traff også to ganger, i perioden 1942 til 1944 kommunister fra motstandsbevegelsen. Hans holdning var den samme; han avviste å delta.

Adenauer holdt seg imidlertid godt orientert om motstandsbevegelsen gjennom sin gamle venn fra studentforeningen, Paul Franken. Etter at Franken var blitt kjent av Gestapo, foregikk møtene mellom ham og Adenauer i skjul hos tannlege Joseph Vollmar i Bonn. Tannlegekontoret hadde to utganger. Adenauer kjente Vollmar fra oppholdet i Maria Laach. Adenauer kontrollerte Frankens omgang, og forbød ham for eksempel å ha kontakt med Carl Friedrich Goerdeler, som han anså som politisk inkompetent. Franken uttrykte senere at dette kanskje reddet hans liv, ved at han ikke hadde vært nevnt i notatbøkene til Goerdeler, som senere ble henrettet.

Som forklaring på Adenauers motvilje mot å holde kontakt med motstandsbevegelsen, er det fremholdt at han ganske enkelt ikke hadde noen interesse i å opprettholde og redde Tyskland slik det nå var blitt.^[79] Han mente at krigen måtte føres til ende, slik at landet deretter kunne begynne på nytt.^[80]

Hva Adenauer tenkte om Tyskland etter krigen er lite kjent, selv om kildene finnes - i Vatikanet. Paul Franken brakte notater fra sine samtaler med Adenauer på tannlege Vollmars kontor til Roma. Adenauer tenkte seg antakelig et mindre vesttysk rike, som skulle være et bolverk mot Østen.^[81] Han tenkte seg en vesttysk forbundsstat, demokratisk og føderalistisk. Staten skulle gå fra Weser til Bergstraße og til grensen for Elsass-Lothringen.

Den 23. august 1944 ble Adenauer arrestert av Gestapo. Arrestasjonen var ledd i en landsdekkende aksjon etter 20. juli-attentatet samme år. Han ble ført til Bonn og deretter til messeområdet i Köln. En kapo ved navn Eugen Zander, kommunist fra Köln, tok Adenauer under sine vinger. Russiske krigsfanger rengjorde en gammel vaskebalje «–som det tidligere overhodet av Köln kunne bade i». Leiren i Köln var ingen konsentrasjonsleir, slik Adenauer selv kalte den, men en transittleir som lå utenfor SS-kontroll. Etter fire ukers fangenskap ble Adenauer innlagt på et katolsk sykehus. Derfra lyktes det ham å forsvinne. Historikeren Henning Köhler nevner det som omstridt at Adenauer simulerte hjerteattakk for å komme til sykehuset. Han betviler også at Adenauer sto på liste for utsending til Buchenwald. I så fall ville han ikke blitt innlagt på et slikt sykehus.^[73]

Det er imidlertid et faktum at Adenauer forsvant fra sykehuset. Han fikk hjelp av blant andre luftvernmajor Fritz Schliebusch. Etter kort tid visste Gestapo hvor han var. Kilden til opplysningen var hans hustru Gussie Adenauer. Gussie ble arrestert 24. september og brakt til Köln. Samtidig ble deres datter Libet oppfordret til å melde seg til Gestapo. Gussie var sjanseløs og røpet Konrads oppholdssted før det kom til tortur. To ganger forsøkte hun deretter å ta sitt eget liv, i anger over å ha røpet ektemannens oppholdssted. Da Gestapo innhentet Adenauer, gikk han helt fra konseptene. «–Men herr oberbürgermeister!» ble han irettesatt av tjenestemennene. Adenauer tok seg sammen, inviterte gestapofolkene til frokost, og deretter dro de sammen tilbake til fengselet.

Det var Konrad Adenauers sønn Max som endelig klarte å få sin far ut av fengselet. Max møtte i Gestapo-hovedkvarteret i Berlin, og stilte spørsmålet om hvordan en ubegrunnet fengsling av Konrad Adenauer ville virke på kampviljen til hans tre sønner. Dette var tre menn som i det selvsamme øyeblikk befant seg i kamp for Tyskland i Wehrmacht. Den 26. november 1944 ble Konrad Adenauer sluppet fri.^[26][73]

De amerikanske okkupasjonsstyrkene måtte tre ganger be Konrad Adenauer om å tiltre stillingen som overborgermester, før han endelig aksepterte. Han tiltrådte 8. mai 1945. Adenauer hadde på dette tidspunkt sett for seg helt andre oppgaver, på nasjonalt plan. Hans overordnede politiske ambisjon, slik han selv formulerte den, var å bidra til oppdragelsen av det tyske folk til fred, helt fra grunnen av.^[82]

Britene overtok 22. juni 1945 administrasjonen av Köln, og de holdt Adenauer på større avstand enn det amerikanerne hadde gjort. Allerede i oktober samme år, ble han avskjediget fra stillingen. Avskjeden ble gitt av brigader Barraclough, etter ordre fra general Templer. I avskjedsbrevet ble Adenauer kritisert for ikke å ha gjort nok for vinterforsyningen foran vinteren 1945/1946.^[83][84][85]

I sine memoarer har Adenauer vist til at han i 1945 avslo britenes ordre om å hugge trærne i byen for å bruke dem som brensel. Det dreide seg om grøntområder som han hadde anlagt i sin forrige periode som overborgermester, og som han nå vurderte som livsviktige for befolkningen. Helt avvisende til trefelling hadde han likevel ikke vært, men anså det som utilstrekkelig til å dekke befolkningens behov for brensel.^[84][86][85]

Adenauer antydet selv at det var andre grunner til avskjeden, og han støttes av historikeren Henning Köhler. Nøyaktig hvilke grunner det dreide seg om er imidlertid uklart. Saken var at i september 1945 hadde ingen tyskere tillatelse til å drive politisk virksomhet. Adenauers aktive utøvelse av vervet som overborgermester, som blant annet omfattet politiske kontakter med franske og amerikanske myndigheter, kan ha blitt vanskelig for britene. Han gjentok for eksempel i et intervju 5. oktober 1945 sitt gamle ønske om Rhinland som tysk delstat. Rhinland var på dette tidspunkt et politisk betent tema, da krefter i Belgia og Frankrike ønsket å opprette en egen republikk i området, som en bufferstat.^[85]

Dagen etter møtet med journalistene ble Adenauer innkalt til britene. Offiserene ble sittende rundt bordet da han kom. Adenauer grep etter en stol for å sette seg, men ble bedt om å bli stående. Deretter ble avskjedsbrevet lest opp av brigader Barraclough. Adenauer ble pålagt å forlate Köln, og fikk forbud mot å drive politisk virksomhet i byen og forøvrig i Nordrhein-Provinz.^[84][86]

Restriksjonene på Adenauers politiske virksomhet ble etter få dager begrenset til kun å gjelde Köln, og helt opphevet i desember samme år. Barraclough spurte ham noen år senere hvordan han hadde opplevd avskjeden. Adenauer svarte at hjemme hadde han allerede hatt en mappe med tittelen «Avsettelse av nazistene», og han tenkte derfor at nå fikk han en mappe til, med tittelen «Avsettelse gjennom befrierne».^{[48][85][86][87]}

Christlich Demokratische Union (CDU) ble dannet etter andre verdenskrig, ved sammenslutning av en rekke nyetablerte, kristen-demokratiske grupperinger over hele landet. Partiet har derfor ikke røtter fra før andre verdenskrig, slik som for eksempel Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD).^[88]

Grunnleggelsen av CDU i Rhinland startet i juli 1945, men uten at Adenauer var til stede. Adenauer meldte seg i august 1945 inn i Christlich Demokratische Partei (CDP) i Rhinland, siden innlemmet i CDU, Rheinland-Pfalz. Parallelt ble han likevel innkalt til et møte 2. september 1945, i det forberedende utvalget for grunnleggelse av CDU i den britiske sonen. Han møtte ikke, med begrunnelse i private gjøremål.^[89] Likevel ble han i sitt fravær valgt som ett av seks medlemmer av styret.^[90]

Et stort nasjonalt møte (Reichstreffen) i den kristen-demokratiske bevegelse, ble avholdt i Bad Godesberg 16. desember 1945.^[91] Møtet vedtok å samle seg om partinavnet Christlich-Demokratische Union. Adenauer var til stede, men deltok ikke aktivt i diskusjonene. Han gikk isteden en spasertur sammen med historikeren Paul Franken, og det ble spøkefullt talt om «Conradus ante portas». Det var åpenbart en henvisning til uttrykket «Hannibal ante portas», som riktignok er en feilbruk av uttrykket «Hannibal ad portas», Hannibal ved porten.^[92][93][94]

Adenauers interesse for partiet CDU ble tydeligere på nyåret i 1946. Det startet med at han inviterte ledende kristendemokrater til kaffeselskap i sitt hjem i Rhöndorf 5. januar 1946, i anledning sin egen fødselsdag. Der ble det planlagt et målrettet løp mot toppvervene i partiet.^[95]

Allerede 8. januar 1946 ble han valgt til talsmann for CDU-medlemmene i Rhinland i den britiske sone, angivelig etter heftig meningsutveksling.^[96] Da det 22. januar 1946 ble avholdt møte i Herford for valg til delstatsstyret, satte Adenauer seg umiddelbart ned på den ledige formannsstolen. Som født i 1876 var han den eldste i rommet, mente han, og fant det derfor naturlig å foreslå seg selv som alderspresident. Samme kveld ble han valgt som midlertidig leder av styret.^[97]

I månedsskiftet februar-mars 1946 skulle det i Neheim-Hüsten foretas endelig valg av styret av CDU i den britiske okkupasjonsonen. Andreas Hermes var en av Adenauers sterkeste konkurrenter som leder. Adenauer opptrådte som om han var leder på varig basis, og utestengte tilreisende, herunder Hermes som gjest, så lenge forretningsorden ble diskutert. Da møtet ble satt, hadde Hermes forlatt møtet i sinne. 1. mars 1946 ble Adenauer valgt som leder av styret.

I oktober 1946 ble han partiets fraksjonsleder i Nordrhein-Westfalens landdag. Denne landdagen var ikke folkevalgt, men oppnevnt av de britiske okkupasjonsstyrkene. I 1947 deltok han ved etableringen av det første samarbeidsråd CDU/CSU, og ble medlem av det første styret. Under det første frie valget til Nordrhein-Westfalens landdag i 1947, ble han innvalgt fra valgkretsen Siegkreis Süd.^{[98][99][40][48]}

Konrads andre hustru, Auguste Adenauer døde i 1948. Det er omstridt om dødsårsaken var leukemi eller ettervirkninger av et selvmordsforsøk utført i Gestapos fengsel. Hun hadde røpet hvor hennes mann befant seg. Gestapo hadde truet med at hennes døtre ellers ville bli arrestert.^[100][101]

Innkallingen til Det parlamentariske råd var resultat av beslutningene under sekslandskonferansen i London 1948. Rådet skulle ha som oppgave å utarbeide en ny grunnlov for Tyskland, den senere Grundgesetz.

Det dreide seg om grunnlov for en forbundsrepublikk, innenfor det området som da ble kalt Vest-Tyskland. Vest-Berlin ble kulturelt og politisk knyttet til forbundsrepublikken, men de allierte okkupasjonsmaktene aksepterte ikke full sammenslåing med den forbundsstaten som sammenbandt de vestlige delstatene. Vest-Berlins utsendinger til Forbundsdagen hadde for eksempel ikke stemmerett. Saarland ble en del av forbundsrepublikken i 1957 etter 10 år som autonom republikk.^[102][103]

Det ble avholdt valg i delstatene i vest. Okkupasjonsmyndighetene overrakte Frankfurtdokumentene til delstatsregjeringene. Regjeringene samarbeidet om dokumentene med militærguvernørene fra USA, Storbritannia og Frankrike. Sovjetunionen som hadde herredømme over Øst-Tyskland, deltok ikke i dette samarbeidet.

I august 1948 oppnevnte landdagen i Nordrhein-Westfalen Adenauer som medlem av rådet. Adenauer forklarte siden at valget av ham, var begrunnet i hans erfaring som president i Det prøyssiske statsråd fra 1922 til 1933, som var et lite parlament.^[104] Ifølge hans memoarer hadde han intet ønske om å ta imot vervet. Samtidig klarte han ikke å avslå de mange inntrengende anmodninger fra partimedlemmer om å stille til valg, og dermed bli den fremste representant for det tyske folk.^[105]

SPD lot Adenauer bli president, og bare kommunistene stemte i mot. SPD var fornøyd med å få sin egen Carlo Schmid som leder av rådets hovedutvalg. Det var hovedutvalget som skulle stå for det vesentlige av selve lovarbeidet. Samtidig ga krefter i SPD uttrykk for at de ved å velge Adenauer til president, – ble kvitt den plagsomme gamle grinebiteren, ved å plassere ham død på en pidestall.^[106] I september ble Adenauer valgt som rådets president. Med den autoritet som embetet ga ham, lyktes det Adenauer å styrke sin stilling i eget parti, CDU.^{[48][99][107]}

Den 23. mai 1949 vedtok Det parlamentariske råd Tysklands nye grunnlov, Grundgesetz. Parallelt med grunnloven gjaldt okkupasjonsstatuttet, vedtatt av de vestallierte okkupasjonsmyndighetene. Statuttet som regulerte forholdet mellom Tyskland og de allierte, ble opphevet i 1955.^[108][109]

Berlin burde etter manges mening i etterkrigsårene, bli hovedstad i det nye Tyskland.^[110] Sovjetunionens blokade av Berlin i 1948/1949, gjorde en slik tanke umulig, så lenge Tyskland var delt. Adenauer mente forøvrig at regjeringen ikke burde ligge for nært militærregjeringens residens i Berlin. Det måtte ikke skapes inntrykk av at forbundsregjeringen var et instrument for okkupasjonsmakten.^[111]

Slaget sto til slutt mellom Bonn og Frankfurt am Main. Adenauer pekte på at de britiske myndigheter hadde lovet å frigi Bonn fra den britiske forvaltning, dersom denne byen ble valgt. SPD gikk inn for Frankfurt, i sin tid åsted for Frankfurtparlamentet. I en hemmelig avstemning 10. mai 1949, fikk Bonn 33 stemmer, mot 29 for Frankfurt. Bonn skulle bare være et foreløpig sete for de føderale myndighetene, inntil Tyskland ble samlet. Det parlamentariske råd hadde ingen beslutningsmyndighet, men 3. november 1949 stadfestet Forbundsdagen rådets avgjørelse med knapt flertall. Forbundsdagens vedtak ble feiret stort i Bonn. Midlertidigheten i valget av hovedstad lot seg lenge lese i tilstanden til departementenes og partikontorenes lokaler.^[112][111]

Ved valget til Forbundsdagen i august 1949, ble Unionen CDU/CSU den største fraksjonen i Forbundsdagen, med til sammen 139 av 402 medlemmer. Konrad Adenauer fikk i sin valgkrets 54,9 % av personstemmene, og ble dermed valgt direkte, uten hjelp av partilisten.^[113]

Adenauer ønsket en koalisjon med Freie Demokratische Partei (FDP). Han pekte blant annet på at valget hadde dreid seg om økonomisk politikk, og at unionens program for sosial markedsøkonomi hadde seiret over SPDs program for planøkonomi. SPD ville dessuten utgjøre en sterk og god opposisjon i Forbundsdagen.^[114]

Enkelte i CDU/CSU hadde likevel talt for å opprette en storkoalisjon med SPD. Et hovedargument var at det ville kreve en sterk regjering for å stå i mot kritikk, når Tyskland i årene fremover skulle samarbeide med okkupasjonsmaktene.^[114]

For å drøfte spørsmålet om koalisjonspartner, innkalte Adenauer til et møte 21. august 1949 i sitt hjem i Rhöndorf ved Bonn. Møtedeltakerne var i tillegg til Adenauer, 22 innflytelsesrike personer i CDU/CSU, og dessuten den da partiløse Ludwig Erhard.^[115] Gruppen som i pressemeldingen riktignok kalte seg «konferanse», utgjorde intet formelt organ i unionen. Det ble heller ikke laget noe referat. Under møtet ble likevel unionens valg av FDP som koalisjonspartner, i realiteten avgjort. Her ble det også bestemt at Konrad Adenauer skulle være unionens kanslerkandidat.^[116]

Erindringene til Robert Pferdmenges og dessuten Adenauer selv, tyder på at frontene var skarpe foran det viktige valget av regjeringskoalisjon. Ifølge Pferdmenges måtte Adenauer til og med bruke tiden under koldtbordet for å sikre seg et flertall. Historikeren Rudolf Morsey har senere nedtonet uenigheten mellom deltakerne.^[117]

Forbundsdagen valgte Konrad Adenauer som kansler med knappest mulig flertall. Avstemningen viste at 202 medlemmer av parlamentets 402 medlemmer stemte for Adenauer. Det var nøyaktig nok for et absolutt flertall - mer enn halvparten av Forbundsdagens medlemmer. Adenauers egen stemme ble dermed avgjørende for å oppnå det nødvendige flertall. 142 stemte mot og 44 avsto fra å stemme, mens en stemme var ugyldig. Til sammen deltok 389 av Forbundsdagens 402 medlemmer i avstemningen.^[118]

Adenauer beholdt vervet som forbundskansler fra 1949 til 1963. Disse årene kalles gjerne Adenauer-æraen.^[119] Da han gikk av hadde han vært den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck. Fra 1951 til 1955 var han også utenriksminister.

I løpet av Adenauers tid som kansler gikk Tyskland fra å være under de alliertes kontroll gjennom okkupasjonsstatuttet, til å bli et selvstendig og stabilt demokrati, noe Weimarrepublikken aldri ble. Den frihetlig-demokratiske grunnordningen som lå til grunn for Grundgesetz, ble etablert i den tyske befolknings bevisshet.^[120] Utenrikspolitisk arbeidet landet aktivt for europeisk integrasjon og samarbeid gjennom NATO. Tyskland opplevde også stor økonomisk fremgang i løpet av denne perioden. Konrad Adenauer var toneangivende for denne utviklingen.^[121]

Adenauer ble i 1950 valgt som den første leder av CDU i Tyskland. Han fortsatte som partiets leder, helt til han ga avkall på gjenvalg i 1966.^[48]

Konrad Adenauer var katolikk, og følte avsky for «bolsjevikenes» ateisme.^[121] Sovjetunionen var for ham bare Tsar-Russlands naturlige etterfølger, og i denne så han en aggressiv stormakt, økonomisk så vel som militært. Kommunismen i alle sine varianter, den russiske, så vel som SED-varianten, sto for Adenauer som fremskrittsfiendtlig og menneskeforaktende. Det var med disse grunnholdninger han avviste enhver forsiktig såkalt appeasementpolitikk.^[121]

Utenrikspolitisk ble han kjent for å vise hardhet («Politik der Stärke») overfor Østblokken. Adenauer mente at et gjenforent og demokratisk Tyskland bare kunne oppstå gjennom et sterkt Vest-Tyskland. Han forklarte selv uttrykket «Politik der Stärke» med at det ikke først og fremst gjaldt evnen til bruk av militære midler. Styrken besto i å fremstå klar og besluttsom overfor motstanderen i politiske spørsmål.^[122]

«Magnet-teorien» som Adenauer sluttet seg til, gikk ut på at Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) med sin frihet, sitt demokrati og sin sosiale sikkerhet, skulle virke som en magnet på tyskerne i den kommunistiske østsonen. DDR ville bli destabilisert, og man ville oppnå tysk samling. Teorien ble først introdusert av SPD, og fikk tilslutning av de fleste tyskere i vest.

Adenauer så det slik at Vest-Tyskland ikke kunne makte en slik oppgave alene, og hans løsning var å knytte landet så tett som mulig til Vesten.^{[123][124][125][126]} Han prioriterte integrasjon av Forbundsrepublikken Tyskland i Vesten, foran en gjenforening av Vest-Tyskland med Øst-Tyskland.^[127]

Petersbergavtalen fra september 1949 åpnet for at Tyskland kunne bli medlem av det europeiske fellesskap gjennom internasjonale organisasjoner, og ha diplomatiske forbindelser med andre stater. Avtalen ble inngått mellom Tyskland og Den allierte høykommisjon, like etter det første nasjonale valget etter andre verdenskrig.^[71]

Petersbergavtalen medførte dessuten en sterk reduksjon av de alliertes demontering av tysk industri som krigserstatning. Motytelsen var at Tyskland fullt ut aksepterte, og ble medlem av, den internasjonale Ruhrmyndigheten som administrerte Ruhrstatuttet. Statuttet regulerte det området som under andre verdenskrig ble kalt Tysklands våpensmie. Det var utarbeidet av vestmaktene uten Sovjetunionen som deltaker. For Tyskland dreide det seg således om et valg av side i øst-vest-konflikten.

Valget av side i øst-vest-konflikten, i motsetning til å følge en nøytralitetslinje, var omstridt i Tyskland. Under et opphetet møte i Forbundsdagen, kalte opposisjonslederen Kurt Schumacher Adenauer en «forbundskansler for de allierte» («Bundeskanzler der Allierten»), og fikk 20 dagers utestengelse fra forhandlingene i Forbundsdagen som straff.^[71]

Når Adenauer kunne få flertall i Forbundsdagen for Petersbergavtalen, skyldtes det blant annet at han fikk støtte fra landsorganisasjonen Deutscher Gewerkschaftsbund. Stansen i demonteringen av viktige industribedrifter, sparte landet for tap av viktige arbeidsplasser.^[128]

Integreringen av Tyskland i et samlet Europa, hørte til Adenauers fremste mål. Et viktig skritt i dette arbeidet med europeisk integrasjon var etableringen av kull- og stålunionen, som i 1951 avløste Ruhrstatuttet. Senere bidro han til videreutvikling av dette samarbeidet gjennom opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap og Det europeiske atomenergifellesskap, begge i 1957.^[121]

Ifølge Potsdamkonferansen skulle Tyskland etter den andre verdenskrig være demilitarisert.^[129] Gjenopprettelsen av landets forsvar foregikk deretter i flere etapper. Den ble et symbol på landets selvstendighet, og var resultatet av Adenauers diplomatiske og politiske arbeid.^[130]

Adenauer startet sitt arbeid for en remilitarisering straks Forbundsrepublikken var etablert, 24. mai 1949. Han hadde et klassisk syn på den suverene nasjonalstat: Staten kunne ikke oppnå selvstendighet uten et eget forsvar. På utenriksministerkonferansen i New York i september 1949, presenterte han sitt prinsipp: Tyskland skulle få sin suverenitet, mot å bidra til gjenoppbygging av forsvaret.^[131]

I et intervju med den amerikanske avisen Cleveland Plain Dealer i desember 1949, utviklet Adenauer sitt syn videre. Remilitariseringen skulle skje som ledd i et forsvarssamarbeid mellom de vesteuropeiske land og USA. For Adenauer var remilitariseringen således en del av arbeidet for integrering av Tyskland i Vesten.^{[132][131][26]}

Vestmaktene ga i mai 1950 aksept for Adenauers plan. Ved Koreakrigens utbrudd i juni 1950, ble vestmaktene, og særlig USA, ytterligere interessert i at Vest-Tyskland bidro militært.^[48]

Den første tyske forsvarsminister, Theodor Blank, ble utnevnt i 1955. Han hadde helt fra 1950 administrert «Blank-kontoret», som med de vestlige okkupasjonsmaktenes samtykke, arbeidet for gjenopprettelsen av forsvaret. I 1956 ble førstegangstjenesten gjeninnført, og de første rekruttene innrullert i 1957. Hæren nådde i 1965 en størrelse på 500 000 soldater.^[130]

Tysklands vilje til økonomisk «Wiedergutmachung» (gjenoppretting) for forbrytelsene mot jødene under andre verdenskrig, kom til uttrykk i en regjeringserklæring fremlagt av Konrad Adenauer i Forbundsdagen 27. september 1951.^{[133][134][135]}

Både moralske hensyn og politisk kalkyle motiverte Adenauer til å forhandle med jødene. Han mente Tyskland måtte betale erstatning med grunnlag i de forbrytelser som nazistene hadde begått mot jødene. Samtidig ønsket han å knytte Tyskland til USA, og der fantes det innflytelsesrike jødiske interesseorganisasjoner. Deres hat mot tyskerne måtte mildnes.^[136]

Nahum Goldmann var leder for den jødiske verdenskongressen, og representerte også den nystiftede Claims Conference. Adenauer og Goldmann møttes i London i november 1951, og ble der enige om å starte forhandlinger om erstatning. Israel skulle også være med som part.^[137]

I møtet med Goldmann tok Adenauer i bruk uvanlig store ord til ham å være. Han uttalte at han mens Goldmann talte, – hadde kjent verdenshistoriens vingeslag («die Flügel der Weltgeschichte») i rommet. Goldmann skulle vite at hans, Adenauers, vilje til wiedergutmachung var oppriktig.^[138] Men Adenauer gikk også et skritt lengre enn bare å forsikre om sin forhandlingsvilje. Israel hadde i en note til de allierte 12. mars 1951, fremmet krav om at Tyskland skulle betale en milliard dollar i erstatning. Dette var to tredeler av det Tyskland fikk gjennom Marshall-hjelpen, og kravet ble vennlig avvist av de allierte. Da Adenauer møtte Goldmann meddelte han imidlertid i et brev at Tyskland likevel ville forhandle om det enorme krav Israel tidligere hadde fremmet.^[139]

Det er uklart når brevet fra Adenauer til Goldmann ble kjent for Tysklands forhandlere. Historikeren Henning Köhler mente at Adenauer begikk en feil ved å gi en slik forhandlingserklæring, men at dette ikke var utypisk for ham.^[140] Det samme hadde skjedd tidligere, som da Adenauer bidro til grunnleggelsen av Universitetet i Köln, og pådro byen finansielle forpliktelser han ikke overskuet.^[141]

Forhandlingene med jødene førte til den såkalte Luxembourg-avtalen om materiell erstatning til jødene i og utenfor Israel. Konrad Adenauer og Israels utenriksminister Moshe Scharett underskrev avtalen 10. september 1952 i Luxembourg. Avtalen innebar en forpliktelse for Tyskland til i løpet av 14 år å betale erstatning eller levere varer for til sammen 3 milliarder tyske mark. I tillegg skulle Claims Conference som representerte jødedommen utenfor Israel, motta 450 millioner tyske mark.^{[121][142][143]}

Avtalen var omstridt både i Tyskland og Israel. I Forbundsdagen stemte SPD uten unntak for avtalen, mens det var motstand i CDU/CSU. Avtalen ble vedtatt med 238 av de 358 tilstedeværende medlemmene av Forbundsdagen. DDR avslo å betale erstatning, i det landet ikke anså seg som etterfølger av det nasjonalsosialistiske Tyskland, og dermed ikke hadde noen forpliktelse til å bidra til reparasjon.^[143]

Samtidig som forhandlingene om Luxembourg-avtalen pågikk i Wassenaar ved Den Haag, overleverte en ukjent mann 27. mars 1952 på München Hauptbahnhof, en pakke til to gutter. Pakken var adressert til forbundskansler Konrad Adenauer, og guttene ble bedt om å levere pakken til posten. Guttene fattet mistanke, og overleverte pakken til politiet. Om kvelden eksploderte pakken hos politiet, og én politimann ble drept. Kort tid etter nådde ytterligere to brevbomber Wassenaar. En organisasjon som kalte seg jødiske partisaner, tok på seg ansvaret for bomben.^{[144][145][146][147]}

Formålet med bombene var tilsynelatende å ødelegge forhandlingene mellom Israel og Tyskland. Senere hevdet den påståtte attentatmannen Elieser Sudit at det var Menachem Begin som var oppdragsgiveren hans. Utbrytergrupper fra den paramilitære Irgun, som Begin tidligere hadde ledet, hadde uttalt seg sterkt negativ til avtalen. De betraktet avtalen som tyskernes frikjøp fra en utilgivelig synd.^{[145][146][147]}

Attentatet vakte stor oppsikt i samtiden, og i Paris ble fem personer arrestert, blant dem Elieser Sudit. Siden ble det brått stille om saken, og det ble aldri reist noen straffesak i Tyskland.^[144] Adenauer ga uttrykk for at det måtte ha stått en gal mann bak attentatet mot ham selv.^[146][148]

Parallelt med forhandlingene om Luxembourgavtalen, forhandlet Tyskland i London om nedsettelse av sin utenlandsgjeld fra mellomkrigstiden. Finansmannen Hermann Josef Abs ledet Tysklands delegasjon i London. Disse forhandlingene ville bli vanskeliggjort dersom det ble klart at Tyskland samtidig pådro seg en stor gjeld overfor Israel. Forhandlingene førte til slutt frem til Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld i 1953.

Den franske statsminister René Pleven fremla i 1952 en plan (Pleven-planen) for et europeisk forsvarssamarbeid mellom de seks medlemmene av Det europeiske kull- og stålfellesskap. Medlemslandene skulle etablere en felles hær. Den kalde krigen og dessuten Koreakrigen, gjorde at man i vesten anså et tysk forsvar nødvendig for å demme opp for Sovjetunionen.^[149] Selv om Tyskland dermed ikke kunne forbli demilitarisert, slik Potstamkonferansen forutsatte, ville en felles hær medføre kontroll over de tyske styrker. Tyskland krevde som gjenytelse at de skulle få sin suverenitet tilbake.^[150]

Forhandlingene førte til en underskrevet avtale om Det europeiske forsvarsfellesskap, EFF. Da planen i 1954 skulle opp til avstemning i den franske nasjonalforsamlingen i 1954, var Pierre Mendès France blitt statsminister. Adenauer mente Mendès France ikke gikk helhjertet inn for avtalen. Forslaget om ratifisering av avtalen ble uansett nedstemt. Tysklands deltakelse i det vestlige militære samarbeidet ble deretter realisert gjennom NATO, der også USA var medlem.^[150]

Konrad Adenauer ble meget skuffet over Frankrikes endelige avvisning av planen, og kalte avstemningsdagen «en svart dag for Europa». I utgangspunktet klandret han Forbundsdagen for resultatet, som etter hans oppfatning hadde brukt for lang tid på å ratifisere avtalen. Slikt var egnet til å gjøre de øvrige landene usikre på om avtalen ville bli gjennomført. Den egentlige årsak til utfallet, tilskrev han imidlertid Sovjetunionens diplomatiske innsats.^[150] Sovjetunionen ønsket ikke et EFF som den ikke hadde innsyn i. Russerne arbeidet for å få istand en firemaktskonferanse om en tysk gjenforening, avholdt mellom seierherrene fra andre verdenskrig. Adenauer hadde ingen tillit til at et slikt samarbeid med russerne ville bli vellykket for tyskerne.^[151][48]

Vest-Tysklands status som okkupert område ble avsluttet i 1954, da Adenauer underskrev de såkalte Parisavtalene. Tyskland fikk tilbake det vesentlige av sin suverenitet. Avtalepartene var Tyskland, USA, Storbritannia og Frankrike. Paris-avtalene beredte grunnen for Tysklands og Italias inntreden i Vestunionen, NATO, og for den senere Saaravtalen mellom Frankrike og Tyskland. Fortsatte begrensninger i landets suverenitet var blant annet at det skulle stå allierte tropper på tysk jord.^[152] En viktig sidevirkning av avtalen var at Tyskland i lang tid ville være delt i to stater. Sovjetunionen sto fortsatt i Øst-Tyskland, og var ikke part i avtalene.^[114]

Først i 1991, da den såkalte to-pluss-fire-avtalen ble inngått, ble den siste rest av okkupasjonsregimet fjernet. Med denne avtalen godkjente de fire seiersmaktene fra andre verdenskrig (Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike), Tysklands gjenforening.^[153]

Etter andre verdenskrig befant mer enn ti millioner tyskere seg i alliert fangenskap, hvorav 3,3 millioner i Sovjetunionen. 1,3 million av disse døde eller ble meldt savnet. I fangeleirene i Sibir overlevde frem til 1944 bare hver tiende.^[154]

I april 1947 møttes de fire allierte utenriksministrene i Moskva, der de ble enige om at alle tyske krigsfanger skulle løslates innen utgangen av 1948. Russerne begynte å sende krigsfanger hjem høsten 1945.

Da Josef Stalin døde i 1953, bedret det internasjonale forhandlingsklimaet seg noe.^[155] I 1955 inviterte Sovjetunionen Adenauer til Moskva, idet de ønsket å opprette diplomatiske forbindelser med Tyskland.

Reisen til Moskva, fra 9. til 13. september 1955, var Adenauers første utenrikspolitiske handling etter at Tyskland, ved Parisavtalene, var blitt en suveren stat.^[114][71] Adenauer tok opp spørsmålet om gjenforening av de to tyske statene, men en slik avtale var det på dette tidspunkt ikke grunnlag for. Krigsfangene ble forhandlingenes hovedtema. Forhandlingene holdt flere ganger på å bryte sammen, men etter fire dager kom gjennombruddet under en festbankett. Nikita Khrusjtsjov og Nikolaj Bulganin ga sitt æresord på at fangene skulle bli hjemsendt.^[156] Fra oktober 1955 til januar 1956, ble 9 626 krigsfanger og 20 000 internerte returnert til Tyskland. Blant disse var det også politiske fanger, som var forvist til Sovjetunionen. Hjemsendelsen av fangene skulle bli Adenauers mest populære politiske handling noensinne.^[156][157]

Som motytelse fra Tysklands side, ble det opprettet diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen.

I Hallsteindoktrinen som kom 22. september 1955, krevde Forbundsrepublikken Tyskland enerett til å representere det tyske folk. Landet ville bryte diplomatiske forbindelser med ethvert land som anerkjente DDR. Begrunnelsen var at forbundsrepublikken var representert av en demokratisk valgt regjering, mens DDR ble styrt som et diktatur, avhengig av Sovjetunionen. Unntak ble gjort for selve Sovjetunionen, som var en ansvarlig seiersmakt for hele Tyskland.^[158]

Saarland ble etter andre verdenskrig først okkupert av amerikanerne, men kom deretter raskt inn under den franske okkupasjonssonen. Det bodde få fransktalende i området, men deler av Saarland hadde tidligere vært fransk, og Frankrike hadde økonomiske interesser i de store forekomster av kull som fantes der. Frankrike hadde allerede i 1919 forsøkt å annektere området, og startet etter 1945 på en tilsvarende prosess. Saarland ble adskilt fra resten av okkupasjonssonen med en tollgrense.^[159]

Sett fra tysk side ville bestrebelsene for en gjenforening av Vest-Tyskland og Øst-Tyskland miste mye av sin troverdighet, dersom Tyskland ga avkall på Saarland i vest.^[160]

Konrad Adenauers troverdighet som europeisk statsmann tilsa for hans del at han gikk inn for en felleseuropeisk løsning. Gjennom Parisavtalene ble det avtalt at Saarland skulle underlegges Den vesteuropeiske union, men at saken skulle endelig avgjøres ved en folkeavstemning.^[160]

Tre måneder før folkeavstemningen, 23. oktober 1955, ble tyske partier og aviser som til da hadde vært forbudt i Saarland igjen tillatt, og sensuren ble opphevet. Adenauer sto nokså alene med sitt standpunkt på tysk side. Han hadde ingen støtte i det hjemlige politiske miljø, heller ikke i sitt eget parti. Jakob Kaiser, som var minister i Adenauers egen regjering, lot departementet finansiere opposisjonens valgkamp.^[161] Adenauer var ifølge valgplakatene «brodermorder». Han slo selv tilbake med å minne om at motstandernes ledere hadde en fortid i NSDAP.^[162]

Folkeavstemningen 23. oktober 1955 avviste, med 67,7 % flertall, en felleseuropeisk administrasjon av Saarland. Valgdeltakelsen var mer enn 97 %. Avstemningen ble tolket som et ja til innlemmelse i Tyskland. Fra 1957 ble Saarland, etter avtale mellom Tyskland og Frankrike, forbundsrepublikkens tiende delstat. Prosessen er senere omtalt som «Den lille gjenforening».^[163]

Fra 1870 til 1945 hadde Tyskland utkjempet tre kriger med Frankrike: Den fransk-tyske krig, første verdenskrig og andre verdenskrig. Dersom Tyskland skulle bli integrert i Europa, måtte landet først stifte en varig fred med Frankrike. Byggestener for en slik fred ble blant annet Det europeiske kull- og stålfellesskap, Det europeiske økonomiske fellesskap og EURATOM. Adenauers gode forbindelse med Frankrikes president, Charles de Gaulle, hadde en meget gunstig innvirkning på dette arbeidet.^[121][164]

Kuppet i Alger 13. mai 1958 ble utført ved hjelp av franske militære styrker. Dette førte til bekymring i Frankrike for om de også ville prøve seg på kupp der. Charles de Gaulle aksepterte derfor å komme tilbake til makten, for å skape stabilitet. Han ble først regjeringssjef, og deretter president, i 1959.^[165]

Da det ble tid for Adenauer og de Gaulle til å møtes, ønsket ikke Adenauer å reise til Paris. Dit hadde amerikanere og briter reist, men disse hadde kjempet side om side med Frankrike under andre verdenskrig. Adenauer ville ikke gjøre den første reise dit som «representant for en beseiret nasjon».^[166]

Det første møtet mellom Adenauer og de Gaulle, fant sted 14. og 15. september 1958 i de Gaulles hjem i Colombey-les-Deux-Églises. De Gaulle hadde uttalte seg rosende om Adenauer, og kalte ham «en god tysker».^[167] Adenauer var likevel nervøs foran møtet, og spent på hvordan de ville samarbeide.^[168]

De to statslederne møttes i husets bibliotek, uten dagsorden og uten andre til stede enn en fransk tolk. Utenriksministrene Heinrich von Brentano og Maurice Couve de Murville, og de få andre i følget, ble sendt til nærmeste by, som var Chaumont.^[169]

Adenauer startet forsiktig, og med synspunkter han tenkte de Gaulle ville være enig i. Han uttalte seg således kritisk til amerikanerne, nedlatende om britene og reservert med hensyn til NATO. Han understreket samtidig at en europeisk sammenslutning var den eneste måten å gjøre seg gjeldende, som «europeere i verdenspolitikken».^[170] Det grunnleggende var i denne sammenheng det tysk-franske samarbeidet. Sovjetunionen var ikke lenger en kommunistisk stat, men «et asiatisk diktatur».^[171]

De Gaulle ga på sin side uttrykk for at han ønsket å skape tillit. Europa kunne ikke bygges opp uten Tyskland, og Frankrike følte seg ikke lenger truet av sin nabo. De Gaulle ønsket imidlertid også å skape fred med landene lengre øst, så som Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania, kanskje også med det europeiske Russland, helt til Ural.^[172] Det som ikke ble berørt i møtet var et felles atomvåpenprogram, og forsvaret i det hele tatt.^[173]

Adenauer ble positivt overrasket over den betydning de Gaulle tilla ham, og over den respekt han ble vist. Han ga uttrykk for at han var lykkelig over å finne et ganske annet menneske enn det han hadde ventet seg, og at de nok skulle klare å samarbeide tillitsfullt.^[174]

En dialog som Adenauer utførlig refererer i sine erindringer, er da den 67 år gamle de Gaulle uttalte at han selv nok var den yngste av dem i leveår, men at den femten år eldre Adenauer, i virkeligheten var den yngste. –Han forklarte at han ikke hadde min fysiske og psykiske kraft, skriver Adenauer. Men han kunne trøste generalen med at han ville komme til å oppleve «hvordan nye krefter ville vokse i ham med arbeidet». Denne erfaringen hadde han selv gjort etter 1945.^[175][176]

En samarbeidsavtale, senere kjent som Élysée-avtalen, ble inngått mellom Tyskland og Frankrike i 1963. Datoen avtalen ble signert har siden vært feiret i begge land hvert år. Ved 50-årsjubileet i 2013 var hele statsledelsen i begge land, begge parlamenter, regjeringer og statsoverhoder, til stede til festakt i Riksdagsbygningen i Berlin.^[121][177]

Det første partiprogrammet i CDU i den britiske okkupasjonssonen i 1945, var preget av den kristelige sosialisme. Katolisismen i denne del av Tyskland sto også sterkt i arbeiderklassen.^{[178][179][180]}

Konrad Adenauer tok fra 1946 del i programarbeidet. Ord som Gud og Kristus ble da fjernet fra programteksten og det sosialistiske preget dempet. Samtidig ble respekten for enkeltmenneskets frihet og verdighet understreket, noe som tilskrives Adenauer. Adenauer lot imidlertid lenge det sosialistiske preg henge ved programmet. Han ønsket å beholde de katolske arbeiderne i velgerskaren, og få støtte innad i partiet for den sosiale markedsøkonomien. I 1949 ble den sosiale markedsøkonomien programfestet for CDU og CSU.^{[181][178][179][180]}

I praksis ble den sosiale markedsøkonomien innført i Vest-Tyskland allerede i 1948. Næringsminister Ludwig Erhard hadde ansvaret for gjennomføringen. Grunnlaget for den sosiale markedsøkonomi var etiske, filosofiske og kristelige betraktninger. Tanken var å kombinere prinsippet om friheten i markedet, med den enkelte borgers ansvarsfølelse og anstendighet. En ledetråd i denne politikken er konkurranse på like vilkår, kombinert med sosiale utjevningstiltak. Den sosiale markedsøkonomien utgjør etter formålet en tredje vei, mellom den tøylesløse kapitalismen og den sosialistiske planøkonomien.^[182]

Den sosiale markedsøkonomien tilskrives som en av årsakene til det såkalte Wirtschaftwunder, tysk for «det økonomiske under» eller «mirakel», etter andre verdenskrig. Tyskland opplevde, særlig i 1950- og 1960-årene, en meget stor økonomisk vekst. Blant andre årsaker til denne utviklingen er også nevnt Marshall-hjelpen, valutareformen med overgang til D-mark i 1948 og Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld fra 1953.^[183][184]

Avnazifisering var betegnelsen på en prosess som de allierte okkupasjonsmyndighetene gjennomførte i det tyske samfunnet etter andre verdenskrig. Kultur, skole og medier ble omdannet, og nazister ble fjernet fra ledende stillinger i alle samfunnssektorer. Dette var bestemt under Potsdamkonferansen mellom de fire seiersmaktene, og vedtatt som lov av den militærregjering som styrte det okkuperte Tyskland.^[185] Som følge av samfunnets behov for fagkunnskap, ble imidlertid mange av dem likevel rehabilitert etter kort tid.^[186]

Konrad Adenauer hadde et pragmatisk forhold til embetsmennenes fortid. Hans Globke ble ansatt som direktør ved kanslerkontoret, selv om han hadde vært embetsmann under nasjonalsosialismen, og skrevet forklarende kommentarer til raselovene. Etter krigen anså okkupasjonsmyndighetene ham likevel for ikke å utgjøre noen belastning på forvaltningen. Da Adenauer utnevnte ham som statssekretær, ble dette sterkt kritisert. DDR avholdt en straffesak mot Globke, der han in absentia ble dømt til livsvarig fengsel.^[187]

Herbert Blankenhorn var Adenauers nærmeste medarbeider fra 1948, og fra 1951 var han leder av oppbygningen av det nye Auswärtiges Amt. Blankenhorn rekrutterte flere sine medarbeidere fra det gamle utenriksdepartementet i Berlin, nedlagt i 1945. Blant disse fantes en rekke tidligere medlemmer av NSDAP, såvel som SS.^[188] I en diskusjon i Forbundsdagen høsten 1953, la Adenauer vekt på behovet for fagkunnskap.^[189][190]

- Når De vurderer disse tingene i ro og mak, vil De ikke kunne si at man kunne gjort dette annerledes. Man kan jo ikke bygge opp et utenriksdepartement, uten at man i det minste i starten har folk, som forstår noe av historien. Jeg mener, vi bør slutte med disse nazi-utdrivelsene, for det kan De stole på, dersom vi begynner med det, vet vi ikke, hvor det ender.

I Forbundsdagen høsten 1953.

Generelt kommenterte Adenauer slike saker med et rhinlandsk ordspråk: - man heller ikke ut det skitne vannet før man har fått et nytt og friskt et.^[191][192]

Ledelsen i DDR fremsatte i 1960 anklager om krigsforbrytelser mot Theodor Oberländer, minister i to av Adenauers regjeringer, Adenauer II og Adenauer III. Adenauer ville først ikke fjerne Oberländer, og mente at man ikke burde slå hodet av en mann, bare fordi SED ønsket det.^[193] Til slutt ble saken en så stor belastning for Adenauer at Oberländer fikk gå av med pensjon i 1960.^[194] Det kom senere frem at DDRs anklager var falske, og statsadvokaten i Bonn avsluttet saken i 1961. I 1999 konkluderte en historisk avhandling med at det ikke fantes bevis mot Oberländer.^{[193][195][196]}

Konrad Adenauers samtykke til politiaksjonene mot tidsskriftet Der Spiegel i 1962 (Spiegelaffæren), er betegnet som hans største innenrikspolitiske tabbe.^[197] Samtykket ble gitt til forsvarsminister Franz Josef Strauss. Aksjonene, som fant sted 26. oktober 1962, omfattet arrestasjoner av en rekke redaktører av magasinet. Blant andre ble artikkelforfatteren Conrad Ahlers arrestert en natt under sitt ferieopphold i Spania, og da redaktør Rudolf Augstein meldte seg for politiet, ble han omgående satt i varetekt. Augstein kom ikke ut før etter 103 dager.^[198]

Politiaksjonene var begrunnet i en mistanke om at artikkelen i Der Spiegel 8. oktober 1962 bygget på forsvarshemmeligheter. I artikkelen ble det blant annet avslørt at forsvarsminister Strauss ville slå tilbake med atomvåpen, selv om Sovjetunionen angrep med kun konvensjonelle våpen. Strauss mente at landets konvensjonelle forsvar var for svakt til å stå imot et angrep. I departementet var det uenighet om dette synet. Tysklands høyesterett slo senere fast at artikkelen ikke hadde inneholdt forsvarshemmeligheter.^[199][200]

Opprinnelig var det riksadvokaten som innledet etterforskning. Strauss hadde deretter tilført etterforskningen stor kraft, samtidig som han holdt justisministeren utenfor. Han nektet først å ha hatt noe med aksjonene å gjøre, men måtte senere innrømme sin medvirkning. Regjeringspartiet FDP truet med å forlate regjeringen, dersom Strauss ikke gikk av.^[201]

Adenauers medvirkning kom ikke offentligheten for øre, før etter at krisen var over. Han forsvarte arrestasjonene med styrke og påsto at det fantes –en avgrunn av landsforræderi i landet.^[202] Han nektet også for å ha gitt Strauss enkeltinstruksjoner i saken, og det gjaldt også beslutningen om å holde justisministeren utenfor.^[203]

Spiegelaffæren hadde likevel svekket Adenauer i sitt eget parti. Den 7. desember meddelte han at han kom til å gå av som kansler høsten 1963. Senere i desember 1962 tiltrådte Konrad Adenauers femte regjering, uten Strauss.^[71]

Da Konrad Adenauer gikk av som kansler 15. oktober 1963, var han blitt 87 år. Han var fortsatt i god fysisk form, og behersket sine oppgaver, slik som tidligere. Ifølge historikeren Henning Köhler var det således ikke alderdom, men partiets holdning til ham, som førte til avgangen. Det partiet som i begynnelsen hadde hatt respekt for ham, hadde nå stilt seg kritisk, og til og med delvis tatt avstand fra sin leder. Adenauer gikk av som leder av partiet 14. mars 1966. Han var medlem av Forbundsdagen helt til sin død.^[48][204]

Adenauer inntok selv en kritisk holdning til sin etterfølger Ludwig Erhard, og utenriksminister Gerhard Schröder. En konkret grunn til misnøye fant Adenauer i Erhard og Schröders valg av USA som politisk alliansepartner fremfor Frankrike. Han motarbeidet imidlertid også Erhard på andre måter, og søkte åpenlyst å finne Erhards etterfølger.

Blant Erhards tilhengere, hersket det til gjengjeld nærmest et hat til Adenauer. I 1966 måtte Erhard gå av som kansler. Adenauer fikk deretter besøk av Hermann J. Abs, forhandleren fra gjeldskonferansen i London i 1951. Adenauer hilste ham med spørsmålet – Nå, herr Abs, fikk jeg ikke rett i min kritikk av herr Erhard? Abs svarte, også det med et spørsmål: – Herr forbundskansler, hva har De overhode gjort for positivt for Deres etterkommer? Adenauer svarte: – Herr Abs, tar De kaffe eller te?^[205]

Konrad Adenauers memoarer utkom i fire bind i 1965. Samtlige bind inneholdt flere opplysninger som var gradert informasjon. Adenauer kommenterte ikke dette, og det førte heller aldri til noen reaksjon fra myndighetene.^[206]

Sin siste politiske tale holdt han i Ateneo i Madrid i 1967. Adenauer understreket viktigheten av en samling av Europa. Han påpekte videre den risiko for Europas sikkerhet som etter hans mening hadde oppstått, som følge av forbudet mot atomvåpen i Tyskland. Han mente at atomvåpenforbudet ville svekke det økonomiske liv i Tyskland, og resten av verden. Et svekket Tyskland og Europa ville, slik Adenauer så det, straks bli utnyttet av Sovjetunionen.^[207]

Adenauer tilbrakte fra 1959 til 1966, ferien i Cadenabbia ved Comosjøen. Der lærte han å spille boccia, og det førte til at han anla boccia-baner både i hagen i Rhöndorf og i parken til Palais Schaumburg i Bonn.

Reisen til Spania hadde gitt ham lungebetennelse. Da Adenauer i tillegg hadde et svakt hjerte, hadde legene en vanskelig oppgave. Det gikk mot slutten, og 12. april 1967 møtte barna opp i Rhönsdorf for å ta farvel. Da han så tårene i øynene deres, bemerket han på dialekt: – Do jitt et nix zo kriesche, – det er ingen grunn til å grine!^[208]

En ung lege besøkte Adenauer på sin vakt, og fikk vanskelige spørsmål fra pasienten: Hvordan kunne han, legen, ta ansvaret for å holde i live noe som ikke lenger var i stand til å leve?^[209] Og hvordan kunne det være i samsvar med en leges samvittighet med alle midler å holde i live det som ifølge Vårherres vilje, nå skulle ta slutt?^[210]

Den første meldingen om Konrad Adenauers død, var feil. Et fjernsynsprogram på WDR 13. april 1967, ble avbrutt som følge av «triste nyheter fra Röhndorf». Den britiske forsvarsministeren som befant seg i Bonn, brakte straks informasjonen videre til London, og i Bonn senket forsvarsdepartementet flaggene på halv stang. Bayerns landdag i München, holdt ett minutts stillhet. Noen tydelig melding om at Adenauer var død, hadde faktisk ikke utgått fra fjernsynskanalen, og den ville uansett vært uriktig, for Adenauer var fortsatt i live. Det hadde oppstått en misforståelse i redaksjonen.^[211]

Konrad Adenauer døde 19. april 1967 klokken 13.21, og hans legeme ble liggende tre dager i Röhndorf. Den 22. april ble kisten stilt opp i regjeringens møtesal i kanslerkontoret. Der fikk borgerne i to dager vise Adenauer den siste ære. Deretter ble kisten ført til Kölnerdomen, hvor en rekviemmesse ble holdt; båren ble så fraktet opp Rhinen til Rhöndorf, hvor kisten ble senket i jorden på Röhndorfer Waldfriedhof. Til stede under bisettelsen var blant andre USAs president Lyndon B. Johnson, Frankrikes president Charles de Gaulle og Israels tidligere statsminister David Ben Gurion.^[212]

Litteraturen inneholder et rikholdig utvalg av anekdoter og sitater knyttet til Konrad Adenauer. Konrad Adenauer-stiftelsen har fremhevet at svært mange av dem vanskelig lar seg bekrefte med pålitelige skriftlige eller muntlige kilder. Et sitat som hans mangeårige sekretær Anneliese Poppinga fremhevet, var dette: –Den personlige frihet er og blir menneskets største verdi! (–Die persönliche Freiheit ist und bleibt das höchste Gut des Menschen!).^[213]

En gang han i et gruppemøte i CDU tok til orde for en løsning han hadde avvist dagen før, skal han ha gjort det med replikken: –Men mine herrer, ingen kan da hindre meg å bli litt klokere for hver dag som går!^[214]

Under et besøk i Bayern ble han møtt med en oppgitt kommentar fra lokale politikere: – Herr Kansler, De kan da ikke forlange at vi skal si Ja og Amen til alt De foreslår! – Det holder med et ja, lød svaret.^[215]

Adenauer hadde angivelig et negativt forhold til Berlin.^[216] Willy Brandt siterte Adenauer på at når han dro til Berlin, måtte han dra gardinene for vinduet med en gang toget hadde krysset Elben: «for å slippe å se den asiatiske steppen»^[217]

CDUs nåværende hovedkontor i Berlin ble oppført i 2000 og fikk navnet Konrad Adenauer Haus. Det tidligere partikontoret i Bonn som senere ble revet, bar samme navn.^[218] Köln Bonn lufthavn fra 1938 fikk tilnavnet Konrad Adenauer i 1994. Det samme gjelder flere plasser, gater, alleer og broer, blant annet Konrad Adenauer-Brücke over Rhinen i Ludwigshafen. Broen ble oppført i 1967.^[219]

Den tyske regjeringen har siden 2011 benyttet seg av to flymaskiner av typen Airbus A340-313 til tjenestereiser, hvorav den ene er døpt «Konrad Adenauer». Den andre maskinen er døpt «Theodor Heuss», etter landets første president. Regjeringen disponerte fra 1994 til 2011 en flymaskin Airbus 310, også den med tilnavnet Konrad Adenauer. En kaserne tilhørende Flugbereitschaft des Bundesministeriums der Verteidigung, er også oppkalt etter kansleren.^{[220][221][222]}

En rose utviklet av virksomheten Rosen Tantau, ble i 1953 oppkalt etter Konrad Adenauer.^[223]

• 
  CDUs partikontor i Berlin, Konrad Adenauer Haus

  Foto: Ansgar Koreng
• 
  Köln Bonn lufthavn

  Foto: Raimond Spekking
• 
  Konrad Adenauer-Brücke over Rhinen ved Ludwigshafen.

  Foto: Immanuel Giel
• 
  Regjeringens Airbus A340, «Konrad Adenauer».
• 
  Konrad Adenauer-rosen, utviklet av virksomheten Rosen Tantau i 1953.

Hubertus von Pilgrims byste av Adenauer har en prominent plassering på Bundeskanzlerplatz i Bonn. En byste av Adenauer er også plassert i æressalen i Walhalla ved Regensburg. Helga Tiemanns skulptur befinner seg på Adenauer-Platz i Berlin, mens Wimmers og Weilands verk er i Köln. Hans Pfannmüllers kjente karikatur er fra 1954. Adenauer inngår også i Heinrich Hoerles verk Zeitgenossen (norsk: Samtidige).

• 
  Hubertus von Pilgrims byste av Adenauer, i Bonn.
• 
  Helga Tiemanns skulptur av Adenauer. I bakgrunnen Säule der Brandung av Matschinsky-Denninghoff

  Foto: Axel Mauruszat
• 
  Hans Wimmers statue (fullført i 1991 av Gerd Weiland) ved Kirche St. Aposteln am Neumarkt i Köln.
• 
  Hans Pfannmüllers tegning fra 1954.
• 
  Heinrich Hoerle: Zeitgenossen (Samtidige) Sangeren Willi Ostermann, Konrad Adenauer, subretten Trude Alex, bokseren Hein Domgörgen, Heinrich Hoerle selv.

Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.^[224]

• Erindringer 1945–1953 Aschehoug 1966. Oversatt av Odd Settem.
• Erindringer 1953–1955 Aschehoug 1967. Oversatt av Odd Settem.
• Erindringer 1955–1959 Aschehoug 1968. Oversatt av Odd Settem.

• Konrad Adenauers første regjering
• Konrad Adenauers andre regjering
• Konrad Adenauers tredje regjering
• Konrad Adenauers fjerde regjering
• Konrad Adenauers femte regjering

• Rober J. Granieri: The Ambivalent Alliance: Konrad Adenauer, The CDU/CSU, and the West, 1949-1966, Oxford/New York: Berghahn Books 2004.
• Hans-Peter Schwarz: Konrad Adenauer: A German Politician and Statesman in a Period of War, Revolution and Reconstruction – The Statesman – 1952-1967, Oxford/New York: Berghahn Books 1997.
• Charles Williams: Konrad Adenauer: The Father of the New Germany, Brown Little, and Company 2001.
• Henning Köhler: Adenauer. Eine politische Biographie, Propyläen, 1994, ISBN 3549054440

• (en) Konrad Adenauer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Konrad Adenauer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Konrad Adenauer på Internet Movie Database
• (en) Konrad Adenauer hos The Movie Database