Franz Josef Strauss
Strauss i 1982
Født		6. sep. 1915[1][2][3][4] München[5]
Død		3. okt. 1988[1][2][3][4] (73 år) Regensburg[6]
Beskjeftigelse		Politiker
Utdannet ved		Ludwig-Maximilians-Universität München
Ektefelle		Marianne Strauß (1957–1984)[7]
Barn		Max Strauß Franz Georg Strauß Monika Hohlmeier
Parti		Christlich-Soziale Union in Bayern
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Rott am Inn
Utmerkelser		37 oppføringer Æresborger av München (1981) Den bayerske fortjenstorden (1959)[8] Bayerische Verfassungsmedaille in Gold (1984) Orden wider den tierischen Ernst (1989)[9] Schlesierschild Storkorsridder av Sankt Sylvester-ordenen (1962)[8] Karl-Valentin-ordenen (1977) Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1958)[8] Æresdoktor ved Ludwig-Maximilians-Universität München Honorary doctor of the University of Chicago Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1957)[10][8] Storkorset av Kristusordenen (Portugal) (1961)[11][8] Storkorsridder av Oranje-Nassau-ordenen (1968)[8] Storkors av Kroneordenen (1960)[8] Storoffiser av Æreslegionen (1962)[8] Goldenes Schlitzohr (1985)[12] Æresdoktor ved University of Maryland Løveordenen (Malawi) (1981)[8] Storkors av George Is orden (1960)[8] Storkors av den nasjonale fortjenesteorden (Ecuador) (1962)[8] Storkors av den nasjonale fortjenesteorden i Elfenbenskysten (1967)[8] Order of Merit of Niger (1968)[8] Kommandør av Ekvatorialstjernens orden (1978)[8] Jordans stjerneorden (1978)[8] Den afrikanske stjerneordenen (1979)[8] Republikkens orden (1979)[8] Storkorskommandør av Nordstjerneordenen (1979)[8] Stort ærestegn i gull med bånd av Ærestegnet for fortjenester (1982)[8] Mono-ordenen (1983)[8] Storkors av Det gode håps orden (1984)[8] Storkorset av Isabella den katolskes orden (1986)[8][13] Sudettyskernes europeiske karlspris (1982)[14] Jernkorset Krigsfortjenestekorset Gurkhahøyrehåndens orden Medal of Military Merit Order of the National Flag
Tysklands minister for særlige oppgaver
1953–1955
Regjering		Adenauer II
Tysklands minister for atomenergi
21. oktober 1955–16. oktober 1956
Regjering		Adenauer II
Etterfølger		Siegfried Balke
Tysklands forsvarsminister
16. oktober 1956–16. desember 1962
Regjering		Adenauer IV
Forgjenger		Theodor Blank
Etterfølger		Kai-Uwe von Hassel
Tysklands finansminister
2. desember 1966–22. oktober 1969
Regjering		Kiesinger
Forgjenger		Kurt Schmücker
Etterfølger		Alex Möller
Ministerpresident i Bayern
6. november 1978–3. oktober 1988
Forgjenger		Alfons Goppel
Etterfølger		Max Streibl
Signatur
Franz Josef Strauss på Commons

Franz Josef Strauss (1915–1988) var en tysk politiker i det bayerske partiet CSU. Han var en av Tysklands ledende politikere fra 1948 og til sin død.

Strauss var medlem av Tysklands regjering sammenhengende fra 1953 til 1961, først som minister for særlige oppgaver, fra 1955 som minister for atomenergi, og fra 1956 til 1961 som forsvarsminister. Fra 1966 til 1969 var han finansminister. Han var kanslerkandidat for CDU/CSU ved Forbundsdagsvalget i 1980, men tapte. Strauss var sitt partis leder fra 1961 og ministerpresident i Bayern fra 1978, begge vervene til sin død.

Han regnes for å ha modernisert den tyske konservatismen, og for å ha vunnet det politiske ytre høyre for det liberale demokratiet. Hans polariserende og skarpe retorikk, særlig rettet mot venstresiden, opprørte politiske motstandere. Som forsvarsminister bygget Strauss forsvarsmakten Bundeswehr etter moderne prinsipper, teknisk så vel som samfunnsmessig. Han var blant grunnleggerne av flyprodusenten Airbus.

Han ønsket et føderalt Europa, som han mente hadde sin egen rolle å spille i verden, og som skulle være en selvstendig og likeverdig partner for USA.

Hans far Franz Josef Strauss (1875–1949) var opprinnelig bonde fra Kemmathen i Mittelfranken, og deretter slakter i Münchens bydel Maxvorstadt. Hans mor Walburga Schießl (1877–1962) kom fra Unterwendling i Niederbayern. Ekteparet fikk ytterligere to barn, en datter som døde tidlig, og dessuten Maria (1907–1997).^[15] Hans far var aktiv i Bayerische Volkspartei (BV). Familien var katolsk, monarkistisk, bayersk-nasjonalistisk og anti-prøyssisk innstilt.^[16]

I 1935 tok han abitur ved Maximiliansgymnasium München, med årets beste resultat i Bayern. Det ga stipend til Ludwig-Maximilians-Universität München.^[17] Etter plikttid i riksarbeidstjenesten, møtte han ved studieopptaket vanskeligheter på grunn av farens medlemskap i BV.^[15] Fra 1936 fikk han likevel studere klassisk filologi, historie, statsvitenskap, arkeologi og germanistikk.^[16] I 1941 var han ferdig utdannet gymnasielærer.^[18][19]

I august 1939 ble han som vernepliktig innkalt til militærtjeneste i hæren. Han tjenestegjorde under slaget om Frankrike og senere blant annet på Krimhalvøya og i Ukraina.

Etter å ha fått alvorlige forfrysninger på østfronten, ble Strauss overført til Schongau i Oberbayern. Der var han utdanningsoffiser ved luftvernartilleriskolen, ble løytnant i 1942 og premierløytnant i 1944.^[16][20]

Strauss begynte på en doktorgrad, men hans notater brant opp i et bombeangrep i 1944. Han overga seg i april 1945 til de fremrykkende amerikanske styrkene, og satt noen uker i krigsfangenskap i Schongau. Etter krigen ble han frifunnet i avnazifiseringsprosessen.^[16]

Strauss' gode engelskkunnskaper bidro til at amerikanerne i 1945 konstituerte ham som assisterende landrat i Schongau. ^[20][15]

I 1946 deltok han i grunnleggelsen av den lokale avdelingen av det bayerske partiet CSU (Christlich-Soziale Union in Bayern). Han ble samme år valgt som landrat og arbeidet samtidig med ungdomsarbeid i Bayerns kultusministerium.^[20][15]

I CSU tilhørte han sammen med Hanns Seidel og Josef Müller, en liberal, konfesjonsfri og føderalt innstilt fløy. Motsatsen var Alois Hundhammer og hans krets, som var mer konservativ og monarkistisk innstilt, og som søkte større selvstendighet for Bayern.^[16]

Han ble i 1948 medlem av Wirtschaftsrat, parlamentet for bi-sonen, de sammenslåtte amerikanske og britiske okkupasjonssonene.^[20]

Strauss var generalsekretær i CSU fra 1948 til 1952, nestleder fra 1952 og endelig leder fra 1961, et verv han beholdt til sin død.^[21]

Ved ledervalgene oppnådde han gjennomsnittlig mer enn 90 % oppslutning, og høyest i 1979 med 99 %. På tross av Spiegelaffæren som førte til at han måtte gå av som minister, oppnådde han i 1963 likevel en oppslutning på 86,8 %. Den laveste oppslutningen kom i 1983 med 77 %, etter at han hadde formidlet milliardkreditter til DDR.^[21][22]

For Strauss hvilte partiarbeidet på tre søyler. Den første søylen var samling av alle politiske krefter som hørte sammen. Til høyre for CSU skulle det derfor ikke finnes noe annet demokratisk parti. Det andre søylen var å liberalisere CSU, herunder å redusere tilknytningen til kirken. Den tredje søylen var å skape idenfikasjon mellom CSU og Bayern.^[22]

Strauss moderniserte CSU, og dermed en viktig del av den tyske konservatismen. Slik vant han også høyrekonservative kretser for det liberale demokratiet. Strauss var ubestridt en demokrat, men ønsket samarbeid med alle som var nasjonalt innstilt, uansett hvor reaksjonære de var. Han brukte for eksempel høyreekstremisten Armin Mohler (1920–2003) som rådgiver og taleskriver.^[15][17][23]

Kirken skulle etter Strauss' oppfatning ikke blande seg i politikk. «Religion er ikke politikk og omvendt», uttrykte han. Han kritiserte for eksempel erkebiskopen av Köln Joseph Höffner, da han advarte mot utbygging av atomkraft. En av de få kirkelige ledere som Strauss kom godt overens med, var daværende kardinal Joseph Ratzinger.^[24]

Det er sagt om Strauss at han ga håp for den ekstreme høyresiden, mens venstresiden anså ham som fascist. Det er samtidig hevdet at begge de politiske ytterfløyer i dette ga uttrykk for ønsketenkning. Ytterfløyene overså ifølge analysen at Strauss ikke gikk av veien for grenseoverskridelse i noen retning. Høyresidens skuffelse over milliardkreditten til DDR i 1983, førte til dannelse av partiet Republikanerne. Venstresiden, og andre med dem, kritiserte på sin side Strauss' kontakt med blant annet det rasistiske Botha-regimet i Sør-Afrika.^[15][17][23]

Strauss mente at en god taler må ha noe mystisk og hemmelighetsfullt over seg. Under den politiske askeonsdag kunne han tale i fire timer uten manuskript, og uten å miste tilhørere. Han talte med en markant rytme, slo vitser og brukte figurlige og sterke bilder: «rasshøl, paranoid» (om Rudolf Augstein), «filttøffel-politiker» (om Helmut Kohl), «Moskvas håndlangere» (om regjeringen Brandt) og «rotter og spyfluer» (om forfattere). Han presenterte seg selv som gjest i «kjøttkake-etasjen» («Leberkäs-Etage») og ikke i «kaviar-etasjen». For folk spilte det da ingen rolle at han ble avbildet under operaballet i Wien.^[25]

Det politiske samarbeidet CDU/CSU («Unionen») hadde foregått helt siden 1946, da CSU i november 1976 sa opp avtalen. Partiet ønsket å realisere tanken om et landsdekkende fjerde parti i Vest-Tyskland. På det tidspunktet var SPD og FDP de eneste landsdekkende partier, i tillegg til unionen. Samarbeidet ble etter forhandlinger gjenopptatt allerede i desember samme år, men CSU hadde markert sin selvstendighet.^[26]

I 1949 ble han valgt til medlem av Forbundsdagen. Han trakk seg fra Forbundsdagen i 1978, for å bli ministerpresident i Bayern.^[16] I 1987 ble han på ny innvalgt i Forbundsdagen, men frasa seg likevel sin plass der. Det var som protest på regjeringskoalisjonen mellom CDU/CSU og FDP.^[20]

Han ble i 1953 utnevnt som minister for særlige oppgaver i Konrad Adenauers andre regjering. Strauss hadde da avslått Adenauers første tilbud om å bli ny familieminister.^[16] I 1955 ble han minister for atomenergi, og i 1956 forsvarsminister.

Sikkerhetspolitisk var Strauss' mål å unngå utbredelse av «den bolsjevikiske makt». Det måtte skje gjennom et samarbeid med USA, men Tyskland skulle ikke opprettholde denne forbindelsen alene. Det måtte være et samlet Vest-Europa som samarbeidet med USA.^[27] Strauss gikk som en del av sikkerhetspolitikken inn for tysk deltakelse i et selvstendig europeisk atomforsvar i et forent Europa. Også dette skulle være i samarbeid med USA.^[27][15]

Som forsvarsminister moderniserte Strauss Bundeswehr, teknologisk såvel samfunnsmessig. Den politiske ledelsen skulle stå over den militære. Soldaten skulle heller ikke stå i noen særstilling, men være en alminnelig borger i uniform. Begge deler brøt med tysk tradisjon.^[15]

Strauss' positive innsats som forsvarsminister, ble ifølge historikeren Horst Möller ikke overskygget av de omstridte sakene som også dukket opp. Blant disse var Fibag-affæren om bygging av kaserner til de amerikanske styrkene i Tyskland og Starfighter-affæren om innkjøpet av de ulykkesrammede Starfighter-maskinene. Ingen av disse førte til funn av klanderverdige forhold hos Strauss.^[15]

I Spiegelaffæren ble magasinet Der Spiegels redaksjon på Strauss' initiativ, ransaket og redaktørene arrestert.^[28][29] Mistanken gikk ut på avsløring av statshemmeligheter. Strauss sto bak, men snakket usant til Forbundsdagen om sin medvirkning. Det endte med at Strauss måtte trekke sitt kandidatur til den femte regjeringen Adenauer.^[30][31][15]

Da Strauss i 1961 besøkte Norge som forsvarsminister, ble han møtt av demonstranter. De var unge og betalte, og de som trakk i trådene bak dem, handlet på «Moskva-vis», uttalte han. Da Sigbjørn Hølmebakk ble nevnt av NRK som en av demonstrantene, klaget han og fikk erstatning.^[32][33]

Strauss sto for en mer keynesiansk økonomisk politikk enn for eksempel hans partifelle Ludwig Erhard. Strauss ønsket å prioritere invisteringer i teknologi for fremtiden, selv om det gikk ut over forbruket på kort sikt.^[34] Som finansminister i Kiesingers koalisjonsregjering (1966–1969), møtte han i årene 1966–1967 tilbakegang i tysk økonomi. Strauss og næringsminister Karl Schiller senket skattene på tross av svake statsfinanser, og fikk snudd utviklingen.^[20][35]

Fra 1978 til sin død i 1988 var Strauss ministerpresident i Bayern. Ved delstatsvalgene i perioden 1978–1986, fikk CSU en oppslutning på mellom 55,8 % og 59,1%.^[15]

Strauss var særlig opptatt av næringsmessige spørsmål, og knyttet kontakter med utenlandske industriforetak. Han deltok i grunnleggelsen av luftfartsprodusenten Airbus, og var styreleder i selskapet helt til sin død. Han var en periode også styreleder i Deutsche Lufthansa. Strauss fikk fra 1978 lagt 50 % av all tysk luft- og romfartsindustri til Bayern.^[20][36]

Strauss ble med knapt flertall valgt som CDU/CSUs kanslerkandidat foran valget til Forbundsdagen i 1980. CDUs leder Helmut Kohl hadde ønsket daværende ministerpresident i Niedersachsen Ernst Albrecht som kandidat. Senere tapte de kristendemokratiske partiene valget for SPD og den sittende kansler Helmut Schmidt.^[20]

I de følgende årene, selv etter at Kohl ble kansler i 1982, var han den synligste kritiker av Kohls politikk i den konservative leiren.

Strauss kritiserte Brandts Ostpolitik. Formelen «forvandling gjennom tilnærming» symboliserte for Strauss oppgivelse av forhandlingsposisjoner overfor DDR, et regime som brøt menneskerettighetene til tyskerne øst for grensen. Etter inngåelsen av Grunnavtalen med DDR, der de to statene forpliktet seg til å respektere hverandres selvstendighet, fikk han den bayerske delstatsregjeringen til å sende klage til forfatningsdomstolen. Avtalen ble stående, men domstolen forpliktet alle statsorganer til å arbeide for en tysk gjenforening. Noen omkamp om østpolitikken ønsket han ikke. Da avtalene var undertegnet var hans posisjon «pacta sunt servanda» («avtaler skal holdes»).^[15][21]

I 1983 kom det som en overraskelse på opinionen at Strauss hadde medvirket til et banklån på 3 milliarder tyske mark til DDR. Lånet ble gitt av tyske banker under ledelse av Bayerische Landesbank. Strauss hadde informert den nyinnsatte kansler Kohl om saken, men den øvrige regjering ble holdt utenfor.^[37]

DDR skulle som motytelse for kreditten nedbygge selvskuddsanleggene langs den tysk-tyske grensen, avskaffe minstevekslingsbeløpet av valuta for mindreårige fra vest, lette vilkårene for utreise og familiegjenforening for borgere i øst, og gjøre grensepasseringen mindre sjikanøse for borgere fra vest.^[37]

Skuffelsen over avtalen blant konservative i Bayern førte til dannelsen av partiet Republikanerne. Partifellen Theodor Waigel pekte imidlertid på at Strauss ved flere anledninger hadde foreslått kreditter til land i Østblokken. Formålet var å gjøre landene i øst avhengige av de vestlige bank- og økonomisystemer.^[37]

Strauss ønsket en europeisk politisk føderasjon bygget rundt et tysk-fransk samarbeid. Han kritiserte samtidens stadig bredere aksept av Europas todeling, dominert av henholdsvis USA og Sovjetunionen. Strauss mente at Europa hadde sin egen rolle å spille i verden, og burde bli en global supermakt. Europa skulle være en selvstendig og «likeverdig partner for USA».^[34]

Strauss som ble regnet som anglofil, gikk inn for britisk medlemskap av EEC, og var dermed uenig i de Gaulles nei i 1967. Til en kollega skrev han i 1966 at han hverken var en pan-germansk drømmer eller en emosjonell nasjonalist. Derimot forsøkte han å etablere et historisk grunnlag for dannelsen av et fritt og uavhengig Europa.^[34]

Strauss gjennomførte fra 1953 til 1988 reiser til 63 land, og flere av dem medførte store medieoppslag. Reisene kunne være til irritasjon hos tyske myndigheter, som ikke alltid var forhåndsvarslet. Besøkene i Albania i 1984 og Israel i 1963, kom før Tyskland hadde diplomatiske forbindelser med landene. Besøket i Kina i 1975, der han traff kinas leder Mao Zedong, og reisen til Chile og møte med diktatoren Augusto Pinochet i 1977 medførte store medieoppslag.^[38] I 1987 møtte han DDRs leder Erich Honecker, som lovet lettelser i vilkårene for DDR-borgernes gjenforening med sine familier i vest.^[39]

I november 1987 førte Strauss selv et Cessna-jetfly til Moskva for å treffe Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov, som møtte ham med stor åpenhet. På reisen deltok også partifellene Waigel og Edmund Stoiber. Flyet måtte lande på en islagt og stengt militær flyplass, for lengre hadde bensinen ikke rukket.^[40][39]

Strauss giftet seg i 1957 med Marianne Zwicknagl. Under forlovelsen var paret i audiens hos pave Pius XIIi Roma. Forbundskansler Konrad Adenauer reiste i spesialtog til bryllupsfesten.^[41] Paret etablerte i 1964 selskapet Eureco Büro für Wirtschaftsberatung, men fullmakter gjorde at deres eierskap ble holdt skjult. Selskapet mottok, tilsynelatende uten egentlige motytelser innbetalinger fra store selskaper i Tyskland som BMW, Bertelsmann, Daimler-Benz og Dornier.^[42]

Den 1. oktober 1988 falt Strauss sammen av hjerteinfarkt under en hjortejakt med fyrst Johannes av Thurn und Taxis (1926–1990) i Bayern. Han døde på et sykehus i Regensburg den 3. oktober 1988 uten å ha kommet til bevissthet.^[43]

Sørgehøytidelighetene varte i flere dager og fulgte protokollen til Huset Wittelsbach. Kisten ble fraktet gjennom Münchens gater på en kanonlavett trukket av seks hester. Prosesjonen ble fulgt av 100 000 mennesker.^[16]

Willy Brandt karakteriserte Strauss som en av krigsgenerasjonens store begavelser.^[44] I 1990 kom en 2-mark-mynt med Strauss' portrett. Münchens internasjonale lufthavn ble oppkalt etter Strauss i 1992.^[15]

Strauss regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.^[17]

• The Grand Design (London 1965).
• Entwurf für Europa (Stuttgart 1966) («Utkast til Europa», oversettelse av The Grand Design).

• (en) Franz Josef Strauß – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Franz Josef Strauß på Internet Movie Database
• (sv) Franz Josef Strauß i Svensk Filmdatabas
• (en) Franz Josef Strauß hos The Movie Database
• (en) Franz Josef Strauß på Discogs
• (de) Wikiquote